Første gang jeg kom til den lille bygda ved havet var på vårparten for førtitre år siden, og da i uniform. Ja, jeg var i militæret og hadde truffet ei dame som ville jeg skulle hilse på hennes foreldre som bodde på et småbruk helt nede ved fjæra. Vi tok ferja, det vil si en motorbåt som fraktet oss over straumen til den andre siden i løpet av noen få minutter, der vi fortøyde like nedenfor låven.
Jeg, som søring og bygutt, husker det så godt fordi komposisjonen av blått hav, grønn skog og snøkledde fjelltopper, jorder, naust og småbruk, gjorde et inntrykk på meg som i andre sammenhenger ofte betegnes som en eksotisk opplevelse. Lukten av råtten tang og fiskeslog nede ved naustet sitter fortsatt i min hukommelse, blandet med tjærelukta fra ei nybredd spissa.
Lite visste jeg da at denne plassen med alle de flotte folka skulle prege meg så sterkt gjennom mange innholdsrike år, at jeg på en måte fortsatt føler det er der jeg hører til.
Det som allikevel gjorde sterkest inntrykk på meg var selve det sosiale livet slik det artet seg i arbeid og fritid, det vil si den kulturen som hadde utviklet seg gjennom århundrer, men som i årene framover skulle gjennomgå store endringer.
Jeg kom nemlig dit før fjernsynet inntok de mange hjem, før brua over straumen kom og med den alle bilene. Det var ingen som måtte se det bestemte programmet til den og den tiden, man sto rett og slett friere til å velge hva man skulle gjøre på fritiden. Og det folk valgte, det var å gjøre noe sammen, og det som oftest gjennom organisasjonen Ungdomslaget. Hvorfor det het Ungdomslaget, vet jeg ikke, for alle i bygda var jo medlem, i alle fall fra konfirmasjons alderen og til døyan dag.
Ungdomslaget valgte styre hvert år, og styret organiserte de ulike tiltak og gjøremål, og de var mange!
Jeg nevner noen; revy, ungdomsklubb, bygge lysløype, arrangere skirenn, arrangere fester og jubileer, vedlikehold av Ungdomshuset (ei gammel tyskerbrakke), og mer. Alle hjalp til under de store onnene, være seg å sette og plukke poteter, eller å få høy på hesjene, gress i siloen skulle også sikre vinterforet til kyr og sau. I helgene gikk folk til hverandre, det vanket god mat og drikke, jo da begge deler var som regel hjemmelaget. Det var mye sang og musikk, mange behersket gitar og trekkspill, det ble diskutert og danset, det var ekte fæst!
”No strøymer det på så eg knapt kan anda…”, men jeg kan jo skrive, så fortsetter i neste nummer…, det vil si i mimreblogg nr. 2.
