Andre juledag, anno 1952.

 

Siden dommedagsbloggen ikke ble utgitt sist fredag på grunn av et sykehusopphold (jeg fleipet med mayakalenderen, det straffet seg...), tilbyr jeg heller mine lesere en julenovelle.  Det er den samme som ble skrevet i fjor, men siden den ble så godt mottatt tåler den en reprise.  Samtidig oppfordrer jeg andre til å mimre litt om deres barndoms jul.  Da gjenstår det bare å ønske mine lesere en riktig
                                            God Jul og et Godt Nytt År.

Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.
 

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr.....

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre. Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr....

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

Bestemor hadde allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skulle det bli frokost. Men jeg tok bare ei brødskive med prim på og drakk et glass nysila melk. Jeg hadde dårlig tid. Jeg hadde et viktig ærend. I går kveld hadde bestefar sagt at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med var litt for stor, det samme var de nye beksømstøvlene, men... Men det var visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som var veldig, veldig fint, det var at kjeledressen var nøyaktig lik den som bestefar hadde! Den hadde tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skulle være.

Bestefar hadde satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skulle holde vannet ute. De var myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det var god plass til raggsokkene. Det var jo kaldt ute.

Bestemor ga meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg puttet i lomma. Så var det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slo mot ansiktet i det jeg åpnet utgangsdøra. Snøen lå tung på de store lønnetrærne og glitret i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg hadde måket vei for flere dager siden. Den lå fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasket i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg var ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå var mørkt, kunne man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg hadde jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da gikk jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det var noe helt annet det.

Jeg syntes noe rørte seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som kom opp der hvor lemmen var, der hvor vi hentet vann. Vi altså. Jeg fikk ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det var strengt forbudt. Men jeg var med bestemor noen ganger når hun hentet vann i bøtta. Da åpnet hun lemmen, gjorde klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kylte ho bøtta ned i mørket. Der nede kunne du se deg sjøl når det var dagslys, speilbildet i vannflata var veldig fint, men litt skummelt, det rørte jo på seg...

Plask, sa det der nede, bøtta fyltes med vann og tauet ble stramt. Bestemor var glad for at jeg hjalp ho med å heise opp vannbøtta, for den var tung. Vannet helte vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven fikk slukket tørsten. Ja, vi hadde bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona hadde egen tønne i stallen. Vi hadde vanntønna vår i gangen. Der var det forresten så kaldt nå at det lå issnerk på toppen.

Hønene og hanen borte i hønsehuset hadde ikke noen tønne, de fikk bare litt vann i et fat.

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Hadde han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld hadde jeg vært på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg fikk gå og se etter.

Den var tung å få opp, slåen til låvedøra. Den gled opp på knirkende hengsler. Jeg stirret inn i mørket mot høyvogna som sto innerst i låven. Der hadde jeg satt grøtfatet i går. Jeg tente lommelykta og rettet strålen mot fatet. Tomt! I samme stund så jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg syntes han lo. Eller kanskje det bare var gryntinga fra grisen og lyden fra kuene som tygget drøv... Brona humret også og stampet med forbeinet. Ho pleide det når ho ble utålmodig. Nå ventet ho på meg med brødskalken og sukkerbitene. Jeg gikk ned i stallen.

Hei Brona, sa jeg, og klappet ho på rompa. Brona humret, kløyp meg i armen og ristet på hodet. Ho visste hva jeg hadde i lomma, men først skulle vi lage det litt koselig og spise orntli mat. Møkka tok jeg på spaden og kastet ut gjennom møkkaluka. Så sopa jeg reint tregolvet og la på ny sagmugg. En armfull med havre ble henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fylte jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiste børstet og strigla jeg ho. Ho ble helt blank i pelsen, så fin ble ho. Manen og den lange, svarte halen ble kammet med den store, svarte kammen. Men manen fikk jeg bare kammet når Brona bøyde hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rakk jeg ikke opp. Men det gikk bra.

Stallen var ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speilte seg i Bronas øyne. Jeg satt oppe på krybba og la panna mi mot Bronas. 

Sånn satt jeg lenge og kjente at Brona og jeg, at vi var veldig glade i hverandre.

Brona tok brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da var det slutt.

Jeg fortalte Brona at i dag skulle ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke ble så stallstien, og i kveld skulle ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg ga Brona en god klem og gikk hjem. 

Det begynte så smått og lysne. Jeg så ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durte det i ovnen.

Bestefar hadde allerede laget seg sin vante kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma hadde laget frokost, og jeg var sulten.

De nye skia sto i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hadde bestefar hjulpet meg med i går. Det var litt vanskelig for bindingene måtte jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt var nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt var nytt. Det luktet nytt også. Pappa hadde nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det var julenissen som kom med gavene. Jeg skjønte jo at de var kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de hadde bestemor strikka. Så dum var jeg ikke, selv om jeg ikke skulle begynne på skolen før til neste år. Pappa var på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede var det sommer nå, hadde, mamma fortalt, men allikevel var det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

Jeg hadde smurt skiene med stearinlys, så de gled veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tok veien gjennom skogen. I motbakke måtte jeg tråkke fiskebein for skia var veldig bakglatte. Det gjorde ingenting. Johnny hadde også fått ski til jul. De var litt bredere enn mine. Johnny hadde fått hoppski. Skiene til Johnny skulle ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny hadde lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

Bestefar tok Brona ut av stallen og fikk på ho seletøyet. Brona var glad og hadde vanskeligheter med å stå i ro så bestefar fikk problemer med å få spent fast draget til sleden. Han sa noen rare ord og dultet Brona i siden. Det kunne umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hadde bestefar hørt et svare leven fra hønsehuset, og sett reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!

Er ikke det banning, så vet ikke jeg...

Sola lå lavt over granskogen. Jeg satte meg på benken ved siden av bestefar som holdt Brona stramt i tømmene. Heldigvis hadde bestefar lagt på striesekker så det ikke skulle bli så kaldt i rompa. Bestefar kjørte Brona med stramme tømmer bort til den store eika, der veien var fint brøyta med høye brøytekanter. Det var faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakket bestefar på tømmene og smattet på Brona. Brona svarte med et byks og satte opp ei voldsom fart. Pusten freste ut av nesebora hennes og laget små skyer, hovene sendte hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden fikk skrens i svingene. Jeg klamret meg fast. Men da Brona begynte å galoppere, da var det nok. Selv bestefar begynte å bli litt redd, tror jeg. I alle fall dro han så hardt han kunne i tømmene og ropte prooo, prooo. Brona slakket heldigvis opp og prustet tungt, ho knegget og lo. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Vi tok det rolig på hjemveien. Bestefar ga meg tømmene. Sleden knirket mot det kalde underlaget. Skogen sto hvit og taus, bare ei og anna kråke brøt stillheten. Vi pustet frostrøyk og bestefar skar seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen dro jeg i tømmene og ropte prooo. Jeg visste det var helt unødvendig for Brona stoppet alltid der, uansett hva du sa...

Men Brona var i alle fall ikke stallstien lenger, det var sikkert og visst.

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sa bestefar, og la til at han var glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unnet seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kledde på meg kjeledressen og gikk i vedskjulet med vedkurven. Bestefar hadde lært meg hvordan jeg skulle kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid gikk det like greit, men vedkurven ble jo full etter hvert.

Jeg brukte samme hoggestabben som bestemor gjorde når ho hogg hodet av hønene. Hodet lå igjen på hoggestabben mens høna flakset rundt i vedskjulet. Bestemor lo så den store magen rista. Jeg syntes det var fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøstet bestemor.

Så var det fjøsstellet. Siden vi skulle på juletrefest i kveld, gjorde vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skulle jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi dro.

De tre kuene ble glade da vi kom. Dolla rautet som vanlig, og glante stygt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melket kuene, ga jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og noe mel fra en sekk som luktet vondt. Kalven fikk sutte på handa mi, Jeg hadde handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjorde nesten vondt. Det luktet godt i fjøset, kuene tygget høy og grisen gryntet. Dessuten var det kuene som laget vanndråpene som hang i taket, det sa bestemor.

Melka ble helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra var det vanlig hverdag, så da skulle melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg måtte vel hjelpe bestefar med det, med det også...

På kjøkkenet hadde mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det var bare å hoppe opp i. Mamma hjalp til med å få meg rein. Og så var det på med finstasen, som bestefar sier. Da var vi klare til å dra. Finskoa hadde vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona hadde fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det var jo ganske kaldt. Bestefar hadde satt en ekstra benk på sleden. Der satt mamma og bestemor. Bestefar og jeg satt foran, det var jo vi som måtte ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden ble tent, og så dro vi. Nede på hovedveien møtte vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, og Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

Brona ble tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det var kommet mye folk allerede. Alle var i finstasen og veldig pene. Jeg hadde blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa var så blanke at de skinte i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det gikk helt opp til taket og var pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene var av glass og brant aldri ned!

Jeg la julepakka under treet, der lå det mange fra før.

En liten, tjukk mann hysjet på oss og ba oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han var lærer. Det hvisket mamma i øret mitt. Vi var så mange at det ble tre ringer rundt juletreet. Så begynte vi å gå rundt treet mens vi sang. Jeg kunne ikke alle sangene, men gjorde så godt jeg kunne. Det var ikke bare jeg som gjorde feil og begynte å vaske tøy når det riktige var «å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen».

Dessuten var det feil i sangen også, for vi gikk jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet var jo et grantre. Det måtte da alle se.

Det var nesten bare unger og damer som gikk rundt juletreet. Bestefar satt sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drakk kaffe, spiste julekaker, røkte pipe og tok seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjorde de, men vi hørte dem ikke når vi sang. Damene hadde veldig høye og lyse stemmer.

Jeg holdt Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smilte til meg, eller kanskje det var til Johnny.

«...engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenkte på vedskjulet der hodet til høna lå på hoggestabben og Eva dalte ned fra taket...

Så plutselig banket det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanset opp, det samme gjorde summinga fra naborommet. Det ble helt stille. Alle visste hvem som kom. Det var en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han hadde ikke maske, men var helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han så både snill og skummel ut, syntes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarte de voksne og noen barn. Så delte han ut alle pakkene som lå under treet, og alle ungene fikk ei pakke hver. Jeg tror det var noen som fikk to. I sekken hadde nissen appelsiner. Alle fikk en appelsin unntatt mennene i naborommet. De brydde seg ikke om appelsiner.

Brona travet rolig på hjemveien, sleden gled lett og bjella klang sprøtt i vinterkulda. Faklene kastet dansende skygger mot brøytekanten, bakenfor lå de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holdt tømmene, men Brona fant veien sjøl . Bestefar skar seg en bit skråtobakk og tok en liten kollekvinter mens han nynnet «Glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma hadde visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg var veldig trøtt.

Brona stoppet utenfor stallen. Prooo, hvisket jeg, for sikkerhets skyld, og sovnet.
-------------------------------------------------------------------------------------------

Endelig, et Europa i bakrus!

Ja, særlig for de som bruker euro. De har gått tom for kreditt. Kredittkortet melder; ikke dekning på konto. Bankene har ikke mer penger å låne ut. Den store festen ebber ut og festdeltagerne får nærmest panikk! Ja, noen opplever i tillegg en skikkelig bakrus med skallebank, Hellas og Italia for eksempel.

Men aldri så galt så godt for noe, heter det. Vi i Vesten, sammen med USA, har jo et forbruk og en livsstil som krever et par, tre ekstra planeter. Så når kreditten skrumper inn hos land og folk, så går jo forbruket automatisk ned. Og det er jo nettopp den medisinen som FNs klimapanel, miljøorganisasjoner og forskere anbefaler på det sterkeste. Underforstått, dersom vi skal unngå en total kollaps i jordas økosystemer.

Det er noe som heter å sette tæring etter næring. Kloke ord. Ikke bruk mer enn det du har! Bruker du mer, ja så må du låne. Når du låner, setter du deg i gjeld. Klarer du ikke å betale gjelda di, kommer lensmann og forlanger auksjon. Du må selge noe av det du eier. Det må Hellas og Italia, og helt sikkert mange flere i tiden framover. Landa må selge deler av seg selv. Delene kalles statsobligasjoner.

Men vil du selge noe, så må du finne kjøpere, noen som har penger nok til å kjøpe det du vil selge. Eurofondet til Merkel og Sarkozy har dessverre for lite penger. Da er det godt å ha Det Internasjonale Pengefondet i ryggen, hvilket de ikke har. Ikke ennå. For IMF har heller ikke nok penger å låne ut. Men det kan ordne seg, for IMF har Norge og oljefondet i ryggen. Norge skal låne IMF penger, så IMF kan låne Eurofondet penger, så Eurofondet kan låne bankene penger, slik at det blir mulig å kjøpe statsobligasjoner. Slik skal man få fart på forbruket igjen, slik at landa kommer ut av resesjonen, som det heter på fint!

Paradoksalt står økonomer og statsledere med tårer i øynene og beklager at landet er inne i en resesjon, en nedgang i bruttonasjonalproduktet. Men politikere og økonomer må vel også ha barn og barnebarn å tenke på, eller hur?

Joda, lavere etterspørsel betyr mindre omsetning av varer og tjenester, som fører til økt ledighet, permisjoner og konkurser. Det er festens pris. Fyllesjuke kalles det på godt norsk. Men den går som kjent over. Det er bare en omstilling. Og er det noe menneskehetens historie er full av, så er det omstillinger. Det er jo vår styrke!

Det er ikke bare EU som er i krise for tiden. Det er krise her på berget også, i verdens rikeste land. Det er smørkrise! Nordmenn handler smør på svartebørsen for flere hundre kroner kiloen. Må Vårherre sørge for at de millioner som lider under sultkatastrofen på Afrikas Horn aldri noensinne får høre om den norske kriseforståelse!

I tillegg får vi kanskje enda ei krise i følge nyhetene: Julehandelen ligger foreløpig under fjorårets!

Men det er fortsatt noen dager igjen til jula ringes inn, så kanskje vi allikevel klarer å slå fjorårets rekord på 20 milliarder. Det er som kjent typisk norsk å være god...

Kjenn dine kvarker!

Ja, ærlig talt, nå er det på tide å oppdatere seg sjøl litt. At vi består av atomer er jo gammel kunnskap. For det er over 70 år siden vi oppdaget at atomer også var satt sammen av noe mindre noe. Alle målinger, eksperimenter, beregninger og observasjoner som er foretatt i årene etter har avslørt et hundretalls partikler som er mindre enn atomet. Men bare noen få er fundamentale, det vil si «uknuselige».

Hvor stort er et atom forresten? Tja, la oss forstørre nøytronene og protonene i kjernen til karbonatomet, slik at de får en diameter på en centimeter. Da vil hele atomets størrelse kreve en plass som tilsvarer over tretti fotballbaner! 99,999999% av atomets volum er bare tomt rom, tomrom!

Nøytroner og protoner kan vi kalle partikler, med rette. De har nemlig masse og kan måles og veies... Men hva med de mikromikro elektronene, de som kretser rundt atomkjernen? Er de laget av masse, av stoff, eller er de bare bølger? Svaret er greit: begge deler!

Det samme fenomenet finner vi hos kvarkene våre, byggesteinene til atomets protoner og nøytroner. Kvarkene regnes i dag som fundamentale og «uknuselige». Vi har tre par kvarker med navn som avslører at fysikere også har fantasi...: Opp-Ned, Sjarm-Sær og Topp-Bunn. 

Kvarkene har elektriske ladninger: Opp, Sjarm og Topp har hver sin ladning på +2/3. Ned, Sær og Bunn har hver sin – 1/3 ladning.

Da er det bare å bygge atomkjerner:

To Opp kvarker og en Ned kvark gir:

2/3 + 2/3 – 1/3 = 4/3 – 1/3 = 3/3 = 1. Bang, der kom protonet med en hel positiv ladning!

Så kan vi ta to ned og en opp: To Ned kvarker og en Opp kvark gir:

- 1/3 - 1/3 + 2/3 = - 2/3 + 2/3 = 0. Vi får ingen ladning, partikkelen er nøytral, og vi kaller den for et nøytron!

Elektronet tilhører også en gruppe på seks fundamentale elementærpartikler som vi kaller Leptoner. Der finner vi tre forskjellige nøytrinoer, et myon, et tau og elektronet med sin negative ladning.

Da er det bare å plassere noen elektroner i bane rundt en kjerne med nøytroner og protoner og vi har dannet de atomer som trengs for å bygge stjerner og galakser, planeter og måner, dyr og blomster og deg og meg...

Det er altså bare to kvarker i grupper på tre, sammen med elektronet, som alt vanlig stoff er bygget opp av. Oppkvarker, nedkvarker og elektroner er alt vi trenger for å bygge hele vårt synlige univers.

Hva bygger de andre mon tro? De andre kvarkene og leptonene?

Sover du?

Spørsmålet kan like godt returneres til spørsmålsstiller; sover jeg? Er jeg blitt en søvngjenger? Ja, hvorfor blir jeg ikke mer redd?, mer desperat? Jeg er jo et alminnelig oppegående menneske, synes jeg sjøl, med barn og barnebarn. Allikevel tåler jeg så inderlig vel den daglige dose av informasjon, og det uten å få panikk! Jeg er jo ikke helt dum da, mener jeg sjøl, jeg vet jo at vi bare har en planet. Det vil si vi har ingen rømningsveier. Planetens skjebne er min skjebne. Og planetens skjebne er i rask endring, og det i negativ retning, for meg. For planeten sjøl er bekymringsløs, den har eksistert i over fire milliarder år og har opplevd så mange forandringer og påkjenninger, at den ikke lenger bekymrer seg. Antagelig fordi den vet at å være litt i ubalanse i forhold til klima og økologi, det gjør ingenting, det ordner seg på sikt. På sikt kan bety noen tusen, eller millioner år. No problem, planeten har all verdens tid. Moder Jord har avlet millioner av livsformer, og sett millioner dø...

Jeg tilhører det moderne menneske som genetisk sett er 200 000 år gammelt. På særlig ett område skilte vi oss ut fra de andre pattedyra, utviklingen av teknologi. Vi lærte oss å gjøre opp ild, vi fant opp klubba og hjulet, vi lærte å dyrke jorda og å konstruere guder. Vi fant opp atombomba og besøkte månen.

I løpet av de siste hundre år har vi utkjempet to verdenskriger, og et hopetall av «småkriger», vi har drept hverandre i millionvis. Setter vi 200 000 år lik et døgn på 24 timer, så vil 100 år tilsvare 43 sekunder! I løpet av disse få sekunder har vi også klart å påvirke jordas klimatiske forhold i en slik grad at planetens økosystemer er destabilisert. Jada, du vet, jeg vet, vi får det inn med nyhetene hver dag.

Våre politiske ledere er samlet i Durban, de vet også, men... Men de kan ikke foreta seg noe, de er sørgelig tafatte. De mangler rett og slett det nødvendige mandatet. Det mandatet som folket skulle ha gitt dem, slik at våre ledere ble tvunget til å velge de politiske beslutninger som er nødvendig for å redde menneskehetens framtid. 

Folket, det er deg og meg. Og folket vil ha the American way of Life, folket vil utvinne oljesandressurser i Canada med ei tilhørende gigantisk seoto bombe, folket vil brenne kull i Kina, folket vil brenne hver bidige liter av olje- og gass reserver i Norge, folket vil svi av regnskogen for å ale opp kveg for produksjon av hæmbørgere, folket i India og Brasil forlanger samme levestandard som i Vesten innen fem år...  

Og det samme folket vil ha demokrati så de kan velge sine politiske ledere. Og det gjør de. Folket velger ledere som lover lavere skatter, høyere lønninger, sterkere kjøpekraft og høyere forbruk. At det samtidig betyr valg av større press på knappe ressurser, større avfallsmengder og større utslipp av klimagasser, ja det gir folket blaffen i. Vi står fortsatt på dyrestadiet, i så måte.

I trettiåra vokste nazismen og fascismen fram i Europa. Dikteren Arnulf Øverland forsto faren og skrev diktet «Du må ikke sove». Det hjalp ikke, folket sov. Når folket våknet var verdenskrigen i full gang med historiens verste grusomheter.

Det kan være på sin plass å lese diktet også i vår tid, selv om trusselbildet er av en annen art. Trusselen er imidlertid global, og angår all verdens folk. Derfor er det lov å spørre; sover vi? (http://www.barnasrett.no/Dikt/du_ma_ikke_sove.htm)

«Wow signalet»: Vi tør ikke lande!

I 1977 oppdaget Dr. Jerry R. Ehman et radiosignal fra verdensrommet som avvek så sterkt fra den vanlige kosmiske bakgrunnsstøyen at han skrev «wow» i margen. Signalet varte i 72 sekunder. Ehman jobbet for SETI (Search for Extra-Terrestrial Intelligence), og signalet ble gjort til gjenstand for tolkning verden over. Vi vet om dere, men tør ikke lande! er en av mange, men kanskje den mest sannsynlige meldingen fra våre intelligente naboer i rommet. Sannsynligheten ble forsterket av kommentaren til astronaut Edgar Mitchell: Om en fremmed intelligens overvåker Jorden, ville den sette ut en advarsel om at alle bør holde seg minst ett lysår borte fra Jorden siden planeten er befolket av en ondskapsfull, aggressiv og selvdestruktiv art som bør overlates til å dø ut av seg selv!

Mitchell grunnla i 1973 «Institute of Noetic Sciences» som et direkte resultat av nærkontakt med utenomjordisk intelligens ombord i Apollo 14 på sin tre dagers ferd tilbake til Jorden. Instituttet forsker på den psykiske energien, en energi som kan påvirke og kontrollere fysiske gjenstander, inkludert egen kropp.

Men utenomjordisk besøk er jo umulig på grunn av de lange avstander, heter det, og henviser til Einsteins relativitetsteori, E = mc². Den sier at det kreves uendelige mengder med energi for å kunne akselerere en masse opp mot lyshastigheten. Ergo er det umulig å overskride den, underforstått for masser, for legemer!

Men dersom vi kan omforme masse til en energiform som gjør det mulig å overskride lyshastigheten, hva da? Hva da? Ja, da drar vi selvsagt! Og den energiformen jakter vi på for fullt, såkalt mørk energi og mørk materie.

Kona kommer og spør hva jeg driver med. Jeg skriver om dematerialisering, sier jeg, og peker på TV skjermen for å illustrere hva jeg mener. Der blir Obama intervjuet i Det Hvite Hus. Se, sier jeg, presidenten blir dematerialisert og sendt over Atlanter'n med lysets hastighet og inn i stua vår! Men damer fra sørøst Asia forstår jo ikke slike fine ord som dematerialisere, så jeg forklarer at presidenten blir løst opp, oppløst, og sendt over havet fra Amerika til oss.

Månen lyser blid og vennlig gjennom juledekorerte stuevinduer. Jeg peker på fru Luna og sier til kona at snart kan vi løse opp deg også og sende deg helt til månen. Hun setter blikket i meg med et par øyne som gradvis skifter farge fra brunt til svart.., du slem mann, sende meg til måne! Jeg slår full retrett, et kyss på kinn med forsikring om at det bare var noe jeg tenkte, gjorde henne fort «sitte på fanget blid». Det var jo bare et sosiologisk eksperiment, tenkte jeg for meg sjøl. Et eksperiment som heldigvis bekreftet en gammel mistanke: damer fra sørøst Asia har det på samme måte som damer fra nordvest Europa; ingen av dem liker å bli sendt til månen..!

Men tanken var sådd, og svaret gitt. Det er selvsagt tanken vi må bruke for reiser med overlysfart i Verdensrommet. Tenker vi på koordinatene til planet Alfa01 i solsystemet Beta02 i Andromedagalaksen, ja så dematerialiserer vi oss, og drar dit like fort som det er tenkt. Lenge har dette vært science fiction løsning for reiser i rommet, men faktum er at det ikke lenger er noen spøk hverken hos seriøse fysikere i CERN eller hos forskerne i Institutt for Noetikk!

Arten Homo Sapiens – hvilken diagnose?

«Nysgjerrighet» er på vei til planeten Mars, og myklander i august neste år. «Curiosity» er et vitenskapelig laboratorium på seks hjul som skal lete etter liv eller rester av livsformer. Med andre ord en historisk, vitenskapelig bragd!  Det gjør vi.

Vi gjør også mange andre ting, som for eksempel å avsløre universets opprinnelse. Det gjøres med eksperimenter over hele verden.  I disse dager spesielt i CERN, der verdenshistoriens største eksperiment leter etter de aller minste byggeklosser i vårt synlige univers. Et univers som bare utgjør fire, fem prosent av det hele. Resten er fortsatt et mysterium.

Det er vel også litt av et mysterium at en menneskehet utstyrt med en intelligens som blant annet kan utrette slike bragder som ovenfor beskrevet, besitter en livsform som truer sin egen eksistens. 

For både livsstil, med tilhørende klimakrise, og våpen arsenaler, med tilhørende atomvåpen, utgjør en kronisk trussel mot menneskehetens fremtid.

Vi er nå sju milliarder mennesker, 7000 000 000 mennesker. La oss for enkelhets skyld betrakte sju personer på ei rekke. Personen helt sist i rekka er representant for en milliard.

Vedkommende er radmager, sulten og underernært, høy barnedødelighet og sykdom er en del av hverdagen.

Den første personen derimot sliter med overvekt og har et forbruk med tilhørende avfallsmengde så stor at den forsurer livet til de andre i rekka. Vedkommende besitter dessuten menneskehetens største krigsmaskin. Førstemann kaster smuler til sistemann, slik at førstemann får god samvittighet.

Og de andre fem? Tja, de prøver så godt de kan å komme seg nærmest den velfødde nummer en. For å komme seg dit oppstår det mye krangling og kiving som ofte ender i slåsskamp. Sistemann derimot har gitt opp forlengst.

Slik har vi det i dag, en menneskehet utstyrt med samme genetiske materiale, med en intelligens som muliggjør de største vitenskapelige nyvinninger, samtidig som den anvendes til å påføre hverandre de største lidelser.

Et lite eksempel: Vår lille fredelige, uskyldsrene nasjon med fem millioner innbyggere bruker nesten ti ganger mer til militæret enn til kunnskapstilegnelse gjennom forskningsmidler. Hvor mye det har kostet å  stille opp med jagerfly, bomber og granater utenlands, vet jeg ikke. Jeg vet bare at vårt bidrag har drept noen tusen mennesker i fremmede land. Men det er jo helt underordnet, vi kommer nok til å dele ut fredsprisen neste år også...

Massemorderen ABB fikk diagnosen paranoid schizofreni. Full av hallusinasjoner og vrangforestillinger, med andre ord.

Vår menneskehet vil nok også få sin diagnose med tiden.

Diagnosen for oss som tilhører arten Homo Sapiens, det tenkende menneske, hva blir den mon tro...?

Vi leter etter «Guds finger»!

Ja, for det er det den blir kalt, Higgs boson, kraftpartikkelen som skal gi oss det endelige svaret på Universets opprinnelse og hvordan det funker. Derfor går nå verdens største maskineri for fullt for å utføre menneskehetens største eksperiment.

Vi snakker om gigantmaskinen LHC i CERN. Large Hadron Collider skal akselerere deler av en atomkjerne, protoner, opp mot lysets hastighet, for så å la de kollidere med hverandre. I kollisjonsøyeblikket blir protonet knust og avdekker sine byggesteiner; kvarker, leptoner og kanskje «Guds finger»?

Det var fysikeren Peter Higgs som først påsto at det må finnes en kraft i universet som «limer» sammen partikler til masse. En kraftbærende partikkel, et boson, som sørger for at masse tiltrekkes av masse, at legemer tiltrekker hverandre. Tilsvarende krefter kan vi kjenne ved hjelp av magneter, like poler frastøter hverandre og ulike tiltrekker hverandre med en viss kraft. Det samme med elektriske ladninger.

I atomet virker såkalte sterke og svake krefter. Protonene, for eksempel, ligger hardpakket i kjernen med sine pluss ladninger uten å sprenge kjernen i filler. De sterke kjernekreftene som binder protonene sammen skyldes kraftpartikler. Disse er observert og beskrevet.

Men hva slags krefter er det som forårsaker masse og som gjør at legemer tiltrekker hverandre? Med andre ord, hva forårsaker tyngdekraften, gravitasjonen? Hvilke krefter holder oss på plass på jordas overflate? Hvilke krefter holder månen på plass rundt jorda, og jorda på plass rundt sola?

Joda, vi kaller det for tyngdekraften eller gravitasjonen, men hva slags kraft er det egentlig? Hypotesen sier det må finnes en kraftpartikkel, en partikkel som gjør at masse tiltrekkes av masse. Denne tenkte partikkelen kalles også gravitronet, og er sannsynligvis identisk med Higgs sitt tenkte boson, med selveste «Guds finger».

Den gigantiske elektromagnetiske maskinen, Large Hadron Collider, «Store Hadron Kollisjonsmaskin» (fritt oversatt av meg...:)) leter i disse dager etter «nåla i høystakken». Og det med en konsentrasjon av energi som vil skape sorte hull. Heldigvis mener flertallet av de mange tusen involverte forskere at disse sorte hull er så små, og med så kort levetid at de ikke utgjør noen trussel.

Mindretallet derimot frykter at sorte hull vil kunne synke ned i planetens indre og derfra gradvis fortære vår kjære klode. Et sort hull kalles sort fordi konsentrasjonen av tyngdekrefter er så stor at tilogmed lyset blir absorbert. Vi kan derfor ikke se et sort hull direkte, men vi kan observere virkningen av det. Som for eksempel når digre sorte hull ute i universet sluker hele solsystemer!

Kvarker, hadroner, leptoner, bosoner er bare noen eksempler på partikler som vitenskapen har påvist gjennom eksperimenter, og som verifiserer den såkalte Standardmodellen. En opprinnelig hypotetisk fysisk modell som skal forklare alt som er, bestående kun av 6 kvarker og 6 leptoner. Men det er bare 3 kvarker og ett lepton, elektronet, som hele vårt synlige univers, inkludert du og meg, er bygget opp av! Og resten da? Tja, er det rart man kan fantasere om parallelle univers, om mørk energi og mørk materie, om liv og død, om dennesidige og hinsidige?

Jeg ville jo bare kjøpe noen egg!

Det var på Rema1000 her forleden jeg kom til å tenke på den gangen jeg skulle kjøpe egg en mørk høstkveld i Frankrike.

Omar fra Gambia jobber i butikken, og jeg erter han noen ganger med norske ord. Han klarer blant annet ikke å skille mellom bønner og bønder, han sier konsekvent bønner.

Så når jeg spør om han har solgt noen bønder i det siste, flirer han godt...

Norsk er kanskje mer komplisert å lære enn hva vi innfødte tror. Mange ord skrives jo likt, men har forskjellig betydning. Som for eksempel ordet gang: - det var en gang – en om gangen – ute i gangen – to ganger to – nok en gang – o.l.

Dessuten er det mange lyder som er vanskelig å uttale. En av dem er sk-lyden. Kona har fortsatt problemer med å si fisk. Det blir fort til fikk. Sk blir til kk. Slike småting kan skape komplikasjoner, som for eksempel på Gardermoen for noen år tilbake.

Vi kom fra Bangkok og hadde vært på reisefot i flere dager. I den tiden reiste vi med det billigste selskapet, Pakistan International Airlines, PIA. På grunn av tekniske problemer ble flyavgangen utsatt i to døgn i Islamabad. Vi fikk hotell med full pensjon, PIA betalte. Noen dager etter hjemkomst kom det på nyhetene at PIA ikke fikk landingstillatelse noe sted i verden. Årsaken var dårlig vedlikehold av flyparken, sikkerheten var elendig! Vi har ikke reist mer med PIA, og håper på forståelse for det...

Vel, vi ble stoppet i tollen og trillebagene sprettet. I bagen til kona fant den kvinnelige toller fire plastbokser med mørk fiskefarse. En spesialrett som søstra hennes hadde laget. Hun så mistenksomt på oss og spurte hva dette var. Jeg var innstilt på litt show, så jeg bare ristet uforstående på hodet og ventet på det som måtte komme...

- Fikk, sa Sampan. Fikk?, spurte tolleren, noe du har fått? Fikk gjentok Sampan flere ganger. Noe fortvilet tydde hun til en blanding av norsk og thai; ja på norsk og ba på thai. Ba betyr fisk på thai.

Ja ba, ropte kona irritert, og det ble stilt i rommet. Yaba er nemlig narkotika på thai, og er det et ord som tollerne har lært seg på alle verdens språk, så er det narkotika. Jeg måtte gripe inn før vi ble arrestert, og ba tolleren lukte på varene. Hun luktet fisk så sterkt krydret at tårene rant. Ho ble blank i øya, kona også, da jeg forklarte at ho sto i tolla på Gardermoen og ropte narkotika...

Vel, men hva gjør man når det ikke finnes ord i det hele tatt? Man mimer selvsagt. Slik jeg måtte ty til i en liten matbutikk i en liten landsby i Frankrike ved foten av Alpene på vei til Marokko med bobilen. Jeg ville kjøpe egg, men husket ikke hva det het på fransk.

Jeg var alene med dama i kassa som ikke forsto et ord engelsk. Hun forsto heller ingenting da jeg med dyp knebøy småløp frem og tilbake, høylydt kaklende, kvaaak-kvak-kvak-..., med høyre handa under rompa, for liksom å ta i mot eggene. Hun ble bare livredd og stormet mot bakrommet. I neste øyeblikk kom en stor, sint innehaver mot meg og brølte med truende stemme; Sortez ! Det ordet forsto jeg faktisk, og gjorde min sorti så fort jeg kunne ut gjennom døra og inn i bobilen. 

Det ble ikke noe egg på meg den kvelden...

I kveld kommer Mette Marit!

De sa det på nyhetene, og jeg har sjekket programmet, det kommer kvart over åtte på NRK1. Og det skal vare en hel time. En hel time med Mette Marit. Herregud, jeg gleder meg! Kom ikke her og spør hvem ho er, for det vet alle, over hele verden!

På en café i Paris sitter de med quizen sin, hvem er Mette Marit? Svaret kommer kjapt; Mette Marit, princesse héritière de Norvège! I Thailand er hun like kjent som Ole Gunnar Solskjær, der hun på de mange plakater utstråler sin varme skjønnhet liksom dronning Sirikit gjorde, en gang i tiden. Inskripsjonen viser «Crown Princess of Norway»,

"มงกุฎเจ้าหญิงของนอร์เวย์".

Og så er ho min heltinne! Og det har ingenting å gjøre med om jeg er royalist eller republikaner. Jeg heller vel mot det siste, men i dette tilfelle er republikken godt gjemt bort i et lite ideologisk hjørne helt bak i hodet. Resten av knollen og hele mitt hjerte er for Mette Marit, i begeistring og beundring.

Hvorfor det? Jo, først og fremst fordi ho er så modig. Tenk ei fraskilt alenemor med et tvilsomt rykte våger å gå inn i rollen som landets vordende dronning. Det er tøft! Hun måtte stå skolerett for hele det norske folk og innrømme bruk av extasy dop med tilhørende utagerende festing på rave parties. Det store flertall av det norske folk kunne imidlertid nikke gjenkjennende. For hvem har ikke ravet litt? Hvem har ikke forsynt seg litt for mye, ikke av exstacy, men av et dop som selges gjennom det statlige monopol?

Men ekstra spennende ble det da ryktene om en video på avveie skulle inneholde pornografiske sex scener med den blivende kronprinsesse som dyktig medspiller i denne krevende kunstarten.

Moralistene dømte den tapre kvinne nedenom og hjem - og gikk fem på! Selvsagt, for det er jo slik at jo mer de kongelige avspeiler vanlige folks gjøren og laden, jo mer populære blir de. Vi liker at de oppfører seg som folk flest, på godt og ondt...

Apropos video på avveie. Det er mulig at NRK fikk slått kloa i den og ble inspirert til å produsere TV programmet "Trekant", der alle tabuer skal blottlegges. Her forleden tittet jeg på det, og kunne studere damer på nært hold som masturberte på harde livet med tilhørende orgasmer. Det gikk så det dugget på skjermen. Og angående dugg fikk jeg bekreftet mine ringe kunnskaper i gammelnorsk. «Fitte» er nemlig gammelnorsk og betyr «duggvåt blomstereng». En vakker betegnelse på kvinnens vulva, og stor skam til de som bruker det som skjellsord!

Men vi skal ikke glemme kronprinsen heller. Han viste også mot i brøstet når han fridde til sin Mette Marit. Han måtte være dødsens forelsket som uten å blunke satte hele det norske kongedømme på spill. Mette Marit ville han ha, uansett!

Dessuten hadde vel også han utagert en del, særlig borte i statene. Ryktet fløy over Atlanter'n om at kronprinsen hadde ravet på party mens medstudenter holdt pressen på avstand. Jeg husker det, jeg...

Mette Marit klarte det ho. Ho er intelligent og kunnskapsrik, ho er ekte og naturlig. Ho kan vi sende verden rundt som verdig representant for det beste i den norske folkesjela.

Jeg har ei pils i kjøleskapet, den skal jeg sprette kvart over åtte...:).

Etter oss kommer syndfloden,...

... sa Ludvig 15. og håpet det ville holde i hans tid.  Hva da?  Overfloden, det kriminelle sløseriet!

Kongen og hans adelige overklasse ante at deres utsvevende, luksuriøse levesett måtte før eller siden ta en slutt. Det tok da heller ikke mange år før syndfloden kom i form av den franske revolusjon i 1789.

I følge SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) kaster norske husholdninger minst 278.000 tonn fullt spiselig mat hvert år. I tillegg fyller matbutikkene sine søppelcontainere med 50.000 tonn brukbar mat. Tilsammen 330.000 tonn!

For bedre å kunne belyse galskapen inviterer jeg til et lite regnestykke: Det er 1000 kilo i ett tonn. Da får vi 330.000.000 kilo, 330 millioner kilo. 

Nå kan det være spennende å se hvor stor søppelcontainer vi trenger for å få plass til all denne maten.

Først må vi bestemme hvor mye plass tar ett kilo mat. Noe mat er tyngre enn vann og vil synke, mens annen mat vil flyte. Vi setter derfor egenvekten til et gjennomsnitt lik vann. Det betyr at 1 liter mat veier 1 kilo. En liter er det samme som en kubikkdesimeter. Vi har 330 millioner slike. Siden det går 1000 kubikkdesimeter i en kubikkmeter, vil 330.000 tonn kreve et volum på 330.000 kubikkmeter.  Greit?

Nei, det er ikke helt greit, i alle fall ikke for meg. Jeg må se for meg denne mengden i virkeligheten. Derfor tømmer jeg maten ut på Ullevål stadion:

Fotballbanen på Ullevål stadion har et areal på 7000 kvadratmeter.  For å beskytte publikum må vi sette opp et gjerde langs banen. Hvor høyt? Vi vet at volum er det samme som å gange grunnflata med høyden. Ok, men da finner vi høyden ved å dele volumet på grunnflata. Det gjør vi:

330.000 : 7000 = 47. Jøss. 

Vi må altså sette opp et 47 meter høyt gjerde rundt vår nasjonale stadion, tilsvarende høyden på ei boligblokk med 14 etasjer. En kjempecontainer med spiselig mat! Mat som fem millioner mennesker kaster hvert år.

Som kjent øker lønninger og kjøpekraft jevnt og trutt. Det gjør også omsetningen av varer og tjenester, og med det berget av avfall. Sett med en økonoms øyne er det bra. Norges bruttonasjonalprodukt, BNP, øker for hvert år. Norge er i vekst med en sunn økonomi...

Som mennesker er vi utstyrt med evne til å gjøre en kvalitets vurdering av kvantiteten. Det vil si vår moral og samvittighet kan veilede oss i forhold til hva som er bra og ikke bra, hva vi kan godta og ikke godta. Kjempebingen med matavfall på Ullevål stadion gjøres nok også til gjenstand for en slik vurdering, men...

Men fører det fram til noen reaksjon, til noen form for handling? Eller blir det bare som et resignert sukk i vinden, trygt plassert i vår hellige, alminnelige likegyldighet?

Det ser slik ut.  Da er det bare å håpe at syndfloden ikke kommer i vår tid, i min levetid.                   

Men skulle så skje, vil det ganske sikkert ikke være plass til oss ombord..., ombord i Nohas ark.

Ho i burka er søstra mi...!

Det hele startet med at jeg stoppet foran fotgjengerfeltet og vinket til Said og kona hans. Said er drosjesjåfør og kollega. I dag var han en tur på by'n sammen med teltet, kona si. Ja, vi kaller ho bare for teltet siden ho bestandig går i burka. Said ler godt av det, det samme gjør kona. Muslimer har også humoristisk sans.                

Men min passasjer, en godt voksen mann med pondus, reagerte momentant og utbrøt med forakt: hilser du på sånt pakk! Kona i baksetet nikket bifallende på hodet. Speilet kunne sladre om ei godt sminket dame i femti åra, med rødt hår, men uten slør, noe som kanskje hadde vært en fordel...
Pakk, tenkte jeg, Said er ingen pakkis, han er jo fra Marokko... Det var ikke mulig å ta til motmæle. Min passasjer, den anstendige, norske nordmann i kamelhårsfrakk med ringer i gull, hadde startet analysen av verdens befolkning. Jeg kunne bare snappe opp en del av tiraden:

 - de overtar snart hele landet – Europa blir Eurabia med moskeer på hvert gatehjørne - hvor de ligger og ber med bakenden i været - en eneste stor utklekkingsanstalt for terror og voldtekt – ikke gidder de å jobbe heller - det samme med degosen nede i sør Europa – du ser åssen det går når man bare roper manjana, manjana... 

Dama bak applauderte sin manns foredrag med uff, uff og en indignert hoderysting på høyde med frekvensen til antall fartshumper på vei til flyplassen.
Nå hadde jeg to valg. Enten stoppet jeg i første busslomme og si; hold kjeft og ryk og reis! (i så tilfelle uten fly), eller jeg kunne smile som den serviceinnstilte, blide drosjesjåføren jeg gjerne vil bli husket som, men samtidig ta en spansk en.
Jeg valgte den spanske: - Han jeg hilste på heter Said, sa jeg, og er broren min fra Marokko. Ho i burka er søstra mi, ho er fra Senegal.
Jeg stoppet på rødt og vi kunne høre knappenåla som ikke falt. Kona brøt tausheten med et bjeff; hva!, ropte hun, hva sa du? - De er mine halvsøsken, forklarte jeg, og sendte samtidig en unnskyldende tanke til min avdøde far; - faren min var sjømann og parret seg med alt han kom over rundt omkring... Jeg klarte å holde meg alvorlig til tross for avsky grimasene som avtegnet seg i ansiktene til det vantro ekteparet.
- Men ærlig talt, prøvde han seg med et analytisk spørsmål, - det må da være veldig upraktisk å gå rundt med et slikt plagg? Du har vel aldri sett ansiktet til din søster, men bare øynene?
- Det stemmer, svarte jeg, - men som du vet er øynene sjelens speil, så vi kjenner hverandre ganske godt. Dessuten er burkaen slettes ikke upraktisk, den har for eksempel store innerlommer med plass til både bønnebok og Koranen, håndgranater og småbomber...
Hakesleppet var noe større hos han enn hos henne, av naturlige årsaker, men begge viste en respektabel vedlikeholdt tanngard.

- Om sommeren, fortsatte jeg belærende, - når vær og temperatur tillater det, går de fleste muslimske kvinner helt splitter nakne under burkaen, det er veldig komfortabelt, og praktisk...

Livsgnisten i øynene hans flammet opp, men sloknet fort i samme stund som kremtet kom ut av hennes munn.

- Vi skal med Apollo på en ukes ferie til Agadir, sa hun, i det vi svingte ned til flyplassen. - Agadir, sa jeg oppriktig begeistret, - der har jeg vært mye. Men dere må ta en tur til Taghazout, tre mil nord for Agadir. Det er en liten perle av en fiskerlandsby, hvor jeg har overvintret fire år på rad, og har mange gode venner der. Alle er muslimer, sa jeg, med et ironisk smil.

Ekteparet forlot drosja uten å vinke til adjø. Det ble heller ikke noe tips denne gangen. Av naturlige årsaker, kanskje?