Resultatorientert målstyring i skolen er et overgrep mot våre barn!

I følge den nye styringsmodellen skal avdelingslederne måles på det resultatet elevene får hos de lærerne som sorterer under den enkelte leder.
Modellen er hentet fra næringslivet der de enkelte avdelingene i bedriften konkurrerer om den høyeste omsetninga.  Man har visst glemt at det er forskjell på et voksent menneske i arbeid og et barn under dannelse og utvikling.

Under forutsetning av at et barn får dekket sine fysiske behov som mat, vann og husly, samt behovet for trygghet, sikkerhet, stabilitet og orden, hvilket noe ikke er en selvfølge i et klassedelt samfunn, skal barnet «finne seg sjæl».  Det skal gradvis oppdage seg sjøl som individ.  Hvem er jeg?  Den eneste måten å gjøre det på er å inngå i sosiale relasjoner, hvor du blir nådeløst sammenlignet med andre.  Det finnes ingen vei utenom, men det finnes grader av det!

Hjemme hos Kari går det litt på halv tolv for å si det mildt.
Der er det ikke mange bøker i hylla, men desto fler ølflasker i skapet.  Mye utrygghet og lite stimulering til læring diskvalifiserer Kari til å delta i de aktiviteter som hun blir påtvunget i skolen.
Hun stiller i rullestol på seksti meteren sammenlignet med Per som har høyt utdanna foreldre med god økonomi.  Han er trygg og glad, han blir daglig inspirert til lesing og refleksjon.  Han går suverent i mål som nummer 1.

Gjennom internasjonale prøver og andre tester som gjelder for hele klassen, får Per bekreftelse på at han er en dyktig elev.  Han bygger opp sitt selvbilde til å bli trygg på seg sjøl, han våger å ta utfordringer, lærere, venner og foreldre gir ham daglig positive tilbakemeldinger.  Han er en vinner!
Kari taper selvsagt den kampen.  Men hun bygger også sitt selvbilde gjennom de samme relasjoner, hun er jo elev i samme klasse som Per.  Men Karis selvbilde dannes med negativt fortegn.  Hun er en taper!
Det var dette vi skulle prøve å unngå mest mulig med humanistisk pedagogikk og individuell læring.
I stedet skal det altså settes inn avdelingsledere som disponerer fire, fem lærere.  Og avdelingslederens dyktighet, anseelse og lønn? skal måles ut fra karakternivået til klassen!
Herregud, hvor stor reaksjonær svimmelhet er det mulig å produsere?
Hvilke pedagogiske metoder skal disse lærerne bruke for å få den beste klassen i forhold til karakterer?  Og hvilke faglig innhold vil bli foretrukket i de enkelte fag for å oppnå samme resultat?
Elevene blir redusert til instrumenter som skal sørge for at avdelingsledere og skolen som sådan scorer høyest, uttrykt med talldata og statistikk.
Vi ofrer ungene våre på kapitalismens alter, og klekker dem ut av skoleverket som roboter med en output som er fragmenter av den input de fikk gjennom tretten år, nettopp fordi det er naturlig å gjøre motstand mot å bli programmert.
Kunnskap som du selv ikke etterspør holder kanskje så vidt til den nasjonale prøven, så er den borte.  Men da har du riktignok fått gitt ditt bidrag til avdelingsleder og skolen sin prestisje.  Per ga mye, Kari lite..

Big Bang og Sannhetens øyeblikk (2/?)

Det var jo grekeren Demokrit, 460 f. Kr. som fremsatte teorien om at alt kan deles opp i stadig mindre deler, inntil man når de aller minste partiklene.  Disse er så små at det ikke går an å se dem, sier Demokrit, og de er udelelige.  Han kalte disse partiklene for atomer.
I over to tusen år skulle det stå i lærebøkene at de minste, udelelige partiklene heter atomer.  Og det står det den dag i dag i læreboka for grunnskolen.  Stor skam!
Takket være Albert Einsteins relativitetsteori i 1905, forsto fysikerne at de visste egentlig svært lite om atomet.  Partikkelfysikken, eller kvantemekanikken som det kalles i dag, lå i startgropa. 

Det skulle bli et krevende, men spennende forskningsfelt frem mot vår tid med eksperimentene i CERN, og innsamling av data i verdensrommet med hjelp av høyteknologiske satellitter...
La oss friske opp skolekunnskapen med en atommodell, positivt ladet protoner og nøytroner uten ladning i kjernen, med negative ladet elektroner svevende rundt.
Og det er litt av et forskningsfelt, det er ikke bare å hente seg et atom og legge det under mikroskopet.
Hvis vi skulle tegne atomet i riktig skala og sette størrelsen til protonet lik en centimeter i diameter, ville elektronets størrelse være mindre enn diameteren til et hårstrå, og hele atomets diameter ville være større enn lengden til tretti fotballbaner.  99,9999999% av et atoms volum er bare tomt rom!
Partikkelakseleratoren er fysikerens fremste våpen.  Med den er det mulig å akselerere for eksempel protoner opp mot lysets hastighet.
I så høye hastigheter besitter protonet enorme energi mengder (E = mc2). 
Når to slike protoner kolliderer, så blir de knust og ut ramler det, ja hva da?  KVARKER!
De første ble oppdaget på femtitallet, og forårsaket en revolusjon innen kvantemekanikken.  Atomet er ikke den minste og udelelige partikkelen!
Men er kvarkene de fundamentale og opprinnelige partiklene?  De som ble dannet først under «Det Store Smellet»?  Var det kvarkene som forårsaket universets primalskrik, det som vi ennå kan høre ekkoet av som en monoton summelyd?
Det er mange forskningslaboratorier rundt om i verden som søker svar på dette spørsmålet.
Det største, CERN, ligger utenfor Geneve på grensen mellom Sveits og Frankrike.  Selve akseleratoren er bygget som en sirkel hundre meter under bakken, og er 27 kilometer lang.

Norge er et av de 20 medlemsland som utgjør CERN, the European Organization for Nuclear Research, og stiller med både penger og forskere, heldigvis!
Kanskje blir det ei norsk kvinne som til slutt avslører årsaken til skapelsens skapelse...

Big Bang og Sannhetens øyeblikk. (nr. 1 av ?)

Jeg skulle egentlig skrive om det gigantiske forsknings samarbeidet som foregår mellom folka i CERN (European Organization for Nuclear Research) og folka på ESA (European Satellite Agency) med sin Planck satellitt.  I CERN akselerer de subatomære partikler opp mot lysets hastighet og lar dem kollidere med hverandre, i den hensikt å avsløre hemmeligheten til Big Bang.
Planck satellitten sendte i januar i år to års innsamlet informasjon tilbake til ESA.
Blant annet hadde Planck oppdaget kosmisk bakgrunnsstråling så langt tilbake som 380.000 år etter Big Bang.
Det var dette menneskehistoriens største forsknings prosjekt jeg egentlig skulle skrive om.  Det er jo så rått spennende, og innmari nervepirrende å tilnærme seg selve skapelsens skapelse.  Hvordan startet det hele?  Sannhetens øyeblikk!

Men så kom jeg til å lese litt i «Partikkeleventyret» til Universitetet i Oslo (UiO), en historisk oversikt over menneskets grubling over hva verden består av og hva som binder den sammen.  Og da var det gjort, for der jeg traff jeg flere «gamle kamerater».

Den første, Thales av Milet (624-547 f.Kr.), filosoferte seg fram til at vann er den grunnleggende substansen på Jorda.  Han kjente også til magnetisme og statisk elektrisitet.  Men, det som har imponert meg aller mest, det er historien der Thales ble tatt til fange av Farao i Egypt.
- Du som er så klok og lærd, sa Farao, du kan jo finne ut hvor høy den største pyramiden min er.  Og Thales fant det ut, og det på en så elegant måte at det inngår i mattepensumet på ungdomsskolen den dag i dag, to tusen seks hundre år senere.
Han gikk ut i ettermiddagssola og målte sin egen høyde
(1,72 m) og skygge (1 m) for så å måle skyggen til pyramiden (85 m).  Da får vi to ensformede trekanter med samme forhold mellom sidene; det vil si at  forholdet mellom høyden til Thales og høyden til pyramiden er det samme som forholdet mellom deres skygger.
Det betyr: 1,72 m * 85 = 146,2 m  (sjekk gjerne høyden på Keops pyramiden..:)).
Thales ble satt fri, og reiste hjem til Milet i triumf!
Anaxagoras og Empedokles (484 – 424 f.Kr.) kom frem til at ingen stoffer går til grunne.
Materien skifter bare former på grunn av forskjellige ordninger til udelelige partikler.
I dag kaller vi det loven om bevarelse av materie.  Empedokles reduserte disse udelelige partiklene inn i fire elementer: jord, luft, ild og vann.  En lære som skulle bestå i over to tusen år.
Aristarkhos (310-230 f.Kr) beskriver en kosmologi som er identisk lik den som Copernicus foreslår 2000 år senere, nemlig at det er jorda som går rundt sola, og ikke omvendt.  En farlig modell skulle det vise seg.  Det heliosentriske verdensbilde ble fordømt av kirken og førte til harde straffer, endog døden.

Mange fler kunne nevnes, flere som ville forklare verdens virkelighet.  De kom fram til forskjellige resultater, men de hadde en ting felles, de var modige mennesker.
Du skal nemlig være ganske tøff for å formidle nye og fremmede verdensanskuelser.  Teorien om universets opprinnelse for 13,7 milliarder år siden, Big Bang, kom heller ikke rekende på ei fjøl...

Styr unna monkey house!!

Fengslene i Thailand, apehus som de kalles, er beryktet for sine primitive forhold.  Det skal sønnen til naboen få erfare.  Han ble nemlig arrestert for besittelse av narkotika, «yaa baa», det vil si noen piller amfetamin.  De tre første dagene, i en slags varetekt, er det vanskelig å få satt seg ned siden det er så mange som er stuet sammen på den lokale politistasjonen.  De venter på dom og transport til et større fengsel.  I de tre dagene blir det ikke gitt mat og vann til fangene.  Har du ikke venner og familie som kan komme med mat, to ganger om dagen, så ligger du dårlig an...
I fengslet, forteller naboen, blir du stuvet sammen i celler på 4x8 meter, beregnet på trettifem personer, men fylles helt opp til over femti, uten madrass og pute.  Maten er så elendig at de fanger som har mulighet til det kjøper mat i fengslets butikker.  Igjen er det venner og familie som holder liv i dem ved å sette inn penger på fangens konto.
Den innsatte sjøl får ikke disponere penger.  Det beste byttemidlet er sigaretter.
Butikkene drives av fengslets ansatte som gjør gode penger på sine innsatte.
Besøk er tillatt to ganger i uka.  De besøkende snakker med sine kjære i telefoner adskilt av en tykk glassvegg.

Klokka halv seks blir fangene vekket. De som ikke kan holde seg til de får gå ned til toalett og dusj anlegget, får bruke cellas toalett, det vil si hullet i gulvet bak en lav skjerm.
Fangene står på rekke og rad under hver sin fem minutters dusj.  Vannet åpnes i 2,5 minutt, så følger innsåping for de som har fått byttet til seg et såpestykke.
Såpa skylles av i løpet av de neste 2,5 minutt.
Morgen eksersisen foregår i to timer etter militært mønster mens nasjonalsangen runger ut fra luftegårdens høyttalere.  For langtidsfangene følger diverse arbeidsoppgaver, som for eksempel å dyrke grønnsaker som fengslet selger.
Klokka fire på ettermiddagen blir fangene låst inne i cella.  De fleste celler har en TV oppe i hjørnet.  Den blir slått av klokka ni om kvelden, gjerne midt i en film.  Taklyset står på hele natta, og fangen er innelåst i apehuset fjorten timer i døgnet.

Faren til nittenåringen, min gode nabo, ser fortvilt på meg med tåreblanke øyne.  Sønnen blir sittende inne i lang tid.  Men jeg kan ingenting gjøre.  Jo, jeg kan advare alle og enhver, ligg unna narkotika!  Thailand prøver å løse problemet med den økende narko omsetningen med å kaste både kjøpere og selgere i fengsel til årelange fengselstraffer under umenneskelige forhold, hvilket igjen medfører en stor økonomisk belastning for fangens familie.

Fagbrev og gode norskkunnskaper?

Arbeidsoppgaver: renhold av gulv i korridorer og rom på nytt eldresenter.
Kvalifikasjoner:
- Fagbrev som renholder
- Ha erfaring fra- og interesse for renhold
- Du må like å jobbe med mennesker
- Det blir lagt vekt på egnethet for stillingen
- Det er fint med godt humør og at du er fleksibel  - Det stilles krav til gode norskkunnskaper
Personer med minoritetsbakgrunn oppfordres til å søke.
Slik kan en stillingsannonse fra NAV se ut for en renholder.  Det er harde krav til kvalifikasjoner for å vaske gulv.  Og de er umulige å oppnå for de med minoritetsbakgrunn, de som ønsker å komme i jobb så fort som mulig.  Fagbrev er noe man skaffer seg på videregående skole, og norskkunnskapene er mangelfulle, selvsagt.
Derimot er engelsken brukbar hos de fleste nye landsmenn, men hva hjelper det når kravet er gode norskkunnskaper.

Jeg bor i Thailand for tiden, et land som er definert som utviklingsland.  Thailand, i likhet med Norge, bruker engelsk som andre språk.  Derfor kan du klare deg utmerket med middelmådige engelskkunnskaper, dersom du kan lese.  Alle offentlige instanser, alle veiskilt, menyer, advokater, banker etc. uttrykker seg på to språk, thai og engelsk.
Joda, vi bruker andrespråket i Norge også, hot dog og hamburger for eksempel...
Men du må ikke komme her og mumle clean, water and soap...

Forrige vinter ble jeg kjent med unge Saliou fra Senegal.  Han bodde på et mottak for innvandrere og ventet på oppholdstillatelse.  Det hadde han da gjort i åtte måneder sammen med seksti andre på mottaket.  Saliou snakket fransk og engelsk.  Han beklaget seg over hvor trist og kjedelig det var uten jobb.  Allerhelst ville han snekre, samme som han gjorde i Senegal, men det er jo ikke mulig når arbeidstillatelsen mangler.
Den vinteren kom det veldig mye snø, og kommunen fikk store problemer med å rydde unna.  Saliou fikk en ide; vi på mottaket kan rydde fortauer og tak, og vi kan hjelpe eldre mennesker med snømåking.  Vi kan gjøre det gratis, bare låne skuffer, mye bedre enn bare sitte og glane.  Okei, vi dro på teknisk etat og fremla vårt geniale forslag, trodde vi.  Der ble vi bare møtt med et overbærende smil, om vi ikke kjente til arbeidstillatelser og andre lover og paragrafer?  Snart blir det vel avkrevd fagbrev også, i snømåking...


Krav til fagbrev og gode norskkunnskaper for å vaske gulv og tørke støv, er ikke bare et paradoks, men et direkte hån mot den gruppen som oppfordres til å søke, de med minoritetsbakgrunn.
 
Det er offentlig diskriminering!
 
 
 
 
 
 
 

Trenger vi enda en «Handelens dag»?

Trenger vi St. Valentines day?  Markeringen av en katolsk helgen?  Jeg har ikke noe i mot markeringsdager, men jeg har i mot kommersialiseringa av dem.
Det var i USA på 1800 tallet at businessen fikk sin spede begynnelse med salg av postkort og papirhjerter i rødt og rosa.  I dag er det god butikk.  I dag skal det kjøpes gaver.  Og jo dyrere gaver du gir, jo gladere er du i vedkommende.
- Han ga henne en sportsbil på Valentines day.  Og paret blir fotografert foran den lekre sportsbilen, beruset av lykke.  Oppslaget kommer på lokal TV og setter melkesjokoladen som snekker Olsen gir kona noe i skyggen...

Ikke nødvendigvis, mange tar til vettet og forstår at vi er inne i en runddans, en dans rundt gullkalven.  Vi har kommersialisert alt, jul, påske, gebursdager, morsdager, farsdager.
Det skal kjøpes og konsumeres for alle penga.

Nå er Valentines dag på tur til å få et godt fotfeste i norsk kultur, særlig blant den yngre garde.  Omsetningen øker år for år.  Vi har erstattet det opprinnelige åndelige innhold i våre høytidsdager med konsum.  Ting, ting og atter ting.  Det er fullt i hyller og skap, på loft og i kjeller.  Å shoppe er vår tids religiøse substitutt.  Vi lever i konsumfascismens tidsalder!
 
Nei, jeg moraliserer ikke, men jeg er redd.  Redd for et økonomisk system som ikke kan kjenne måtehold, som nødvendigvis må vokse for å kunne bestå.  Ei krone må
vokse til to, hvis ikke er du utkonkurrert og konkurs.  Et slikt system er avhengig av at du og jeg forbruker og konsumerer mer og mer for hvert år.  Hvilket vi gjør.
På det grunnlag er det forståelig at dager opprinnelig skapt for ro og kontemplasjon er omgjort til hektiske, ja nærmest hysteriske handledager, som for eksempel den kristne høytiden vi kaller jul.
Man trenger ikke å inneha et professorat for å fatte at vi utøver et uansvarlig press på knappe ressurser med tilhørende høye utslipp av klimagasser.  Vi har med andre ord forlengst forlatt idealet om en bærekraftig utvikling .

At presten Valentine også skulle bidra til dette kjøpehysteriet, kunne han nok ikke forutse.
Han trosset bare Romerrikets keiser Claudius, og fortsatte å vie mennesker som var glade i hverandre.  Keiser Claudius hadde nemlig funnet ut at gifte menn prøvde så godt de kunne å unndra seg krigstjeneste.  Da var det jo bare logisk å forby ekteskap...

Valentine ble oppdaget, fengslet og dømt til døden.  I fengslet fikk han ofte besøk av fengselvokterens datter.  Det utviklet seg et nært og kjært vennskap mellom dem.
Den dagen han skulle henrettes, 14. februar 269 e.Kr. ga han sin venn et lite brev hvor han takket henne for hennes vennskap og lojalitet.

Brevet ble signert «Love fra din Valentine»...

Angkor Wat

Krigsguden Indra fattet godhet for en vakker og rettferdig prins, og tok han opp til seg i sin bolig på det hellige Meru fjellet.  Der fikk prinsen et palass av gull og edelstener.
Men etter en tid klaget palassets skjønne danserinner over prinsens vonde, jordiske lukt, og forlangte at han måtte sendes tilbake til jorden.  Prinsen var fortvilt siden han likte seg så godt.  For å trøste prinsen bygde så Indra en jordisk modell av prinsens palass.
 
Slik startet i følge sagnet byggingen av Angkor for cirka 1000 år siden, et område på 200 kvadratkilometer der det stolte og kunstneriske Khmer folket skulle bygge og utsmykke tretti store tempel komplekser.  Angkor Wat er det største, og dekker hele 2000 mål.  Det ble bygd under kong Suryavarman (1112-1182), og kan måle seg med Egypts gamle kongepalasser og templer.
Det er helt ufattelig hvordan disse menneskene, uten maskinkraft, klarte å hugge ut millioner av kjempestener, slipe dem til med millimeters nøyaktighet, og på toppen av det hele sette dem oppå hverandre til et gigantisk byggverk.

Den kinesisk-mongolske keiser, Timur Kahn, sendte en historieskriver til Cambodia på 1400 tallet.  Chou Ta-kuan kunne fortelle om Angkor som en gyllen by med tak av ekte gull som lyste i solen.  Også vindusrammene var av gull, flere tårn og tak på mindre bygninger var av kopper.

Min tålmodige sjåfør, den rickshaw syklende Kin, hadde parkert i skyggen og koset seg med leskedrikk og betelblad.

I stedet for å tygge betel for å få seg en mild rus, burde han heller få i seg mer mat, bare «skin and bone» som han beskrev seg selv.
Jeg hadde endelig kommet til toppen av templet, etter flere pauser.  Kondisen kunne vært bedre.  På den store plassen så jeg for meg Chou Ta-kuan sine beskrivelser av de kongelige festopptog.  Foran kongen løper hundrevis av dansepiker og tjenestejenter med kostbarheter fra palasset.  Etter dem følger vogner som trekkes av hester og geiter med seletøy av gull.  Så kommer kongen med sitt hoff skridende på besmykkede elefanter med gullforgylte støttenner.
Kongen sjøl står oppreist på sin elefant så alle kan se ham, han er barhodet med rødmalte håndflater og fotsåler.  I hånden holder han et sverd av gull.  Han har rustning med så mange gullsmykker og perler om halsen, håndledd og ankler, at han knapt kan bære det.
Kongens elefant omkranses av hans kvinnelige livvakter med spyd og skjold, og utenfor dem igjen den ridende garde på sine pyntede hester og elefanter.

Sola var gått ned bak et av de mange tempelbygg, og det begynte så smått å mørkne.
Jeg hadde visst drømt meg vekk til en annen tid og en annen kultur som forsvant for fire hundre år siden.
Sirissen våknet til liv, og skogen startet opp med sin monotone sang.  På tide å dra tilbake til hotellet og en bedre middag til Kin og meg.

Ikke rart han syklet på harde livet...

På djevelens vei til Siem Reap og Angkor Wat...

Da jeg sto i køen for passkontroll fra Thailand til Cambodia, merket jeg at kameraet var borte.  Siden jeg var eneste skandinav i køen, var det heldigvis ingen som forsto de høye og rare lydene som strømmet ut over nordmannens lepper...  Kameraet lå sannsynligvis utrygt i bussen på vei tilbake til Bangkok.  Okei, jeg hadde heldigvis videokameraet som hang rundt halsen.
Det brukte jeg på en scene jeg aldri kommer til å glemme.  De første skritt inn i det landet som Røde Khmer, for noen tiår siden, hadde terrorisert og drept millioner, ble stanset av synet av ei tiggende mor i en skitten gul kjole, sittende i veikanten, nedstøvet.  I handa holdt hun et blått krus, og foran henne på et klede lå ei naken, nyfødt jente.

Dama i resepsjonen fortalte at bussen til Siem Reap gikk klokka elleve neste dag.  Neste dag klokka elleve kom det ingen buss, heller ikke halv tolv eller halv ett.  Jeg konfronterte dama i resepsjonen med denne nakne kjensgjerning og fikk tilbake et spørrende blikk som sa, og hva så?  Det er ikke hver dag bussen kommer, måtte jeg forstå.  Dårlige veier kan ødelegge bussen.  Nå hadde jeg riktignok lest i ei turistbrosjyre at første halvdel av veien frem til Siem Reap kalles for Djevelens vei, men så ille kan det vil ikke være.  En liten stund senere skulle jeg erfare at det var et treffende uttrykk.
Dama i resepsjonen ringte nemlig til broren sin som hadde en noe eldre Toyota Camry.
Han var villig til å ta turen mot klekkelig betaling, egentlig ikke så rart, veistandarden tatt i betraktning.  Han kom og forklarte at vi måtte kjøre med en gang før mørket kom, og før regnet kom, som regel om kvelden.

Sjåføren var en trivelig og sympatisk fyr i femtiåra som snakket brukbart engelsk, det samme kunne ikke sies om veien, den var direkte utrivelig og usympatisk.  Den skulle ikke ha lov til å titulere seg selv med vei!  Broene var så smale at lastebiler ofte befølte rekkverket.  Rismarker så langt synet rakk, folk fisker med mosquito nett i elva, kyr og vannbøfler på jordene, bensinstasjonen som var ei rampe med noen plastflasker fylt med bensin, unger langs veien som vinket, mor og far med sine to barn på tur med scooter'n.
Og kameraet gikk, også når vi kom til bomstasjonen.

Et stort krater i veibanen og ei treplate med ei pil på fortalte om en omkjøring.  Pila pekte ut på et jorde og inn i et lite skogholt.  Der gikk bommen ned, eller rettere sagt et tre sperret stien/veien.  Bilen ble omringet av sju, åtte unge kambodsjanske menn.  De stirret krevende på oss.  Sjåføren fikk svetteperler i panna til tross for at viftene gikk for fullt, han åpnet hanskerommet og fant det han trengte, en hundreseddel. 

Vinduet gikk ikke lenger ned enn at han såvidt kunne presse seddelen i mellom.  En av bomstasjonens ansatte snappet den kjapt til seg, og bommen full av lange grener gikk opp.
Jeg var livredd og hadde sikkert en puls på høyde med en maratonløper, men jeg lot kameraet gå.

Skal jeg bli slått i hjel her ute i bushen på vei til Angkor Wat, et av menneskehetens største byggverk, ja så skal det sannelig dokumenteres,
tenkte jeg...

I Norge kjøper vi kattemat og hundefór, æresord!

Hver gang jeg forteller dette til mine naboer, så holder de på å le seg ihjel!  Det er nesten så jeg blir litt irritert.  Det er helt sant, sier jeg, jeg ljuger ikke!  Men, det går ikke inn hos arbeidsfolka her, naboene, de som jobber 10 timer hver dag, seks dager i uka på bygg, på anlegg, i butikk, hotell o.l. for tusen kroner i måneden, men de har jo både hund og katt.

Ikke nok med det, men de blir feitere og feitere i takt med sine eiere på verdensbasis.  Kjæledyra i USA vil i følge American Pet Products Association sørge for en omsetning av mat, medisiner etc. tilsvarende 280 milliarder kroner i 2010.  Det er nesten fem ganger bruttonasjonalproduktet til et U-land som Malawi!  (men det tør jeg ikke nevne for mine naboer, da tror de jeg er blitt gal!).

En studie foretatt av forskere ved Imperial College i London og Harvard University fra 1980 til 2008, publisert i det anerkjente tidsskriftet The Lancet, viser at antallet overvektige har nærmest doblet seg i denne perioden.

1,46 milliarder mennesker er feite, og av disse lider 205 millioner menn og 297 millioner kvinner av fedme.  Som målestokk brukes kroppsmasseindeks, KMI, som er et uttrykk for vekt i forhold til høyde.  I kjølvannet av fedme følger hjerte- og karsykdommer, diabetes, slitasjegikt o.l., som selvsagt beslaglegger store deler av helsevesenets kapasitet.

Den feiteste delen av verdens befolkning befinner seg i USA og Storbritannia, som må ta konsekvensen av det ved blant annet å investere i større ambulanser og kraftigere løfteutstyr.  27% av Storbritannias barn er overvektige.

Men når KMI blir negativ, hvordan har de det da?

Jo, det kan FN svare på.  1,2 milliarder mennesker lever i dag i ekstrem fattigdom.  De lever for mindre enn 1,25 dollar om dagen, regnet i kjøpekraftenheter prisnivået tatt i betraktning (PPP dollar).

Det betyr at én av fem mennesker i verden lever i så dyp fattigdom at de ikke har råd til å spise seg mette.  De lider av feilernæring og underernæring, hvilket igjen fører til sykdom og høy barnedødelighet.

Vi vet, vi har kunnskaper og ressurser nok til gjøre noe med det.  Men, hvorfor gjør vi ikke det da?

Jovisst gir vi U-hjelp med Norge på topp. 

I fjor bevilget Norge ca. 1 prosent av BNP som tilsvarer rundt 27 milliarder kroner.  Omtrent samme beløp som norske husholdninger i 2009 brukte på kroppen sin, slankemidler, treningsstudioer, kremer etc. (SSB).

Men er det nok?  Tydeligvis ikke.  Vi må nok gi FN mer makt til å tvinge fram en atskillig tøffere global fordelingspolitikk.

Med andre ord må de overvektige gi fra seg mer kalorier, mer penger og makt til de undervektige.  Vi bør dele godene før de fattige kommer og henter dem...

Er du Materialist eller Dualist?

Eller er du noe midt i mellom?  Hvis det er mulig.  Jeg er ikke sikker.
Er du materialist, så er vel saken biff skulle man tro.   Da er du bare en klump av forskjellige organiske atomer, linket sammen til molekyler med diverse ulike oppgaver.
Dine tanker og din bevissthet er kun et resultat av noen elektrokjemiske reaksjoner i huet ditt.  Du er et resultat av den darwinistiske evolusjon.  Du fødes inn i verden som et pattedyr.  Du sanser og erfarer, tenker og praktiserer, sannsynligvis forplanter du deg og fører arten videre.  Tyngdekraft og slitasje på celledelinga bryter deg gradvis ned. 
Du dør, oppløses og går tilbake til det store kretsløp som de atomer og molekyler du ble laget av...
Dett var dett, som Fleksnes sa.

Men like mye som dualisten tror på en sjel og en ånd, like mye må materialisten tro at sjel og ånd ikke finnes.  Begge har et problem, nemlig bevisbyrden.

Dualisten kan ikke rent vitenskapelig bevise sin sjels eksistens, like lite som materialisten kan motbevise dens eksistens.

Guds eksistens kan hverken bevises eller motbevises.  Det er kun snakk om tro.
Dualisten tror det er en Gud.  Materialisten tror ikke det er en Gud.  Men begge har havnet i en trossituasjon.  Begge lever livet sitt basert på tro,...og tvil.
Materialisten fremstår ofte som den selvsikre og sterke realisten, den som ikke trenger noen Gud å klamre seg til, for ikke å snakke om en slik ønsketenkning som et liv etter døden.

For å oppleve en eksistens etter den legemlige død, må det finnes en sjel eller en ånd.
En ånd som eksisterer som deg, som din bevissthet.  Som har bolig i ditt legeme, som gjør det mulig «å tenke at jeg tenker, og at jeg er bevisst min egen legemlige eksistens og død, tilhørende et uendelig stort univers».
Det er variasjoner over dette tema som har skapt de store verdensreligioner og de store filosofiske systemer så langt tilbake i historien som vi har skriftlige kilder.

Den franske filosofen, René Descartes, omtaler sjelen som en ulegemlig ”tenkende
ting” som utgjør kjernen av en selv og samler alt av tanker, håp, tvil og tro.
Ifølge Descartes kan sjelen eksistere uavhengig av kroppen, men de to samhandler også.  Setet for sjelen plasserte han øverst i hodet i pinealkjertelen.  Greit.

Men de midt i mellom da, hva tror de på?
Tenker de at «det skal sannelig bli spennende å se hva som skjer når jeg dør...».
Men er det ikke et aldri så lite selvbedrag her?   Jeg mener er det mulig å tro bare litt, bitte litt?
Tilhører du kristendommen for eksempel, så får du sannelig tro at Jesus sto opp fra de døde.  Du kan ikke bare tro litt på at Jesus sto opp fra de døde, det gir i alle fall ingen frelse og evig liv!
Men du kan fortsette å undre deg.  Undre deg over ditt eget liv med alle dine tanker og følelser, over universets tilblivelse, over kropp og sjel, over liv og død...

Sagt på en annen måte; bruk livet ditt til å jakte på de evige mentale jaktmarker...:).

新年快樂 – Godt Nytt År, Kina!

Her i landet feires et nytt år tre ganger!  Først det vestlige 31. desember, deretter det kinesiske hvis dato varierer fra slutten av januar til midt i februar.  I begynnelsen av april feires Songkran, det thailandske nyttår.
Store kolonier av kinesere over nær sagt hele planeten setter sitt preg på de respektive samfunn med sine tradisjoner.
Den kinesiske kalender følger månens syklus, derfor varierer datoen for årets første dag fra år til år.  Dessuten får hvert år sitt eget dyrenavn.
2. februar 2011 overtar haren etter tigerens år, og kineserne kan skrive år 4708.  De ligger med andre ord noen hakk foran oss...

Og så er vi gang.  Men trenger vi å starte så tidlig?  Klokka seks på morra'n!

Rundt omkring blir det satt ut bord med mat; fisk, kylling og ris, frukt og grønnsaker.
Ei lita flaske med risbrennevin hører også med (veldig sterk...).
Det meste av frukt og grønt vokser rundt husa, mango og bananer er det bare å plukke.
Så velsignes maten med stearinlys og røkelse.  En liten hilsen og takk til sine forfedre foran Buddha templet i miniatyr, er også en viktig del av hele ritualet.

Det smeller rundt omkring som et maskingevær, men det er jo kinaputter forstås.
Fra kvelden av og utover natta er det oppvisning i kinesisk fyrverkeri, og det kan de, det vet vi jo.
Det er egentlig ikke så rart for de har jo holdt på helt siden uhyret Nyehn snek seg lydløst inn i hus for å ete mennesker.
Heldigvis ble det oppdaget at Nyehn var redd for høye lyder og røde farger.
Eksplosjoner og fyrverkeri, røde klær og rødt inventar i huset klarte å holde uhyret på avstand.
Slik startet de første feiringene av kinesisk nyttår om vi skal tro på sagnet om uhyret, og det skal vi vel...
Å feire nyttår på kinesisk er mer enn bare fest.  «Guo Nian» starter med å rydde og stelle i eget hus, samt sørge for at all gjeld må være slettet før man starter feiringen.  De første femten dagene må man være ekstra bevisst på å avstå fra stygge tanker og ufine ord.
Både taoisme, konfusianisme og buddhisme oppfordrer til en stille stund hver dag.  En stund der du skal observere og reflektere over naturen mens du nipper til din te, og fryde deg over at alt er koblet sammen til en eneste stor helhet.
Det er jo en skikk som flere av oss burde følge...

Vi rusler over til nabokona for å forsyne oss av godsakene,
bort til ho mor sjøl.
I dag har ho kledd seg i stas klærne, og sminket seg!  Jeg gir ho en god klem og erter ho litt for de røde leppene.
Det er ikke hver dag ho mor bruker lebestiften, forstås...

Mine siste ord...?

Jeg svømte på rygg, sakte og bedagelig, vannet klukket rundt ørene, og jeg kunne konstatere at himmelen var skyfri.  Jeg hørte en motordur og kikket opp, en speedbåt med en bananbåt på slep hadde kurs rett mot meg.  Den unge føreren så bakover på de fire, fem ungdommene som satt på bananbåten.  Han så ikke meg!
Jeg trådde vannet og vinket med armene, men det var for sent.  Jeg løftet venstre arm for å beskytte hodet, mens jeg skrek «hælvetes faen!».
Jeg våknet på rygg i sanda på stranda.  Det første jeg så var revolveren i hylsteret til ei uniformert politikvinne som tok pulsen.  Hun smilte, pen er du óg tenkte jeg.
På andre siden satt kona og gråt, og vi tre var omkranset av en hel haug med tilskuere.
Det er greit å være midtpunkt i blant, men helst uten den svære kulen i hodet der skroget hadde truffet og uten den ekle kvalmen.  Hjernerystelse kalles det.
At kona gråt er jo en grei reaksjon, hun hadde visst vært redd for at jeg skulle gå hjem til Buddha, og at politikvinnen smilte var jo også en koselig reaksjon.  Begge ønsket meg tydeligvis velkommen tilbake til de gåendes verden.
Hadde kona ledd rått, for eksempel, så ville jeg fått mistanke om et mislykket attentat forsøk...

Men min reaksjon må jeg ta opp til revisjon.  Jeg mener at dersom jeg hadde stryket med, så ville mine siste ord være et rop til Fanden sjøl i Helvete.  Men dit vil jeg jo ikke!

Hva skulle jeg ha ropt da?  «Å, gidameg» eller «huff, huff» blir liksom litt for tamt i en situasjon der du er livredd for å forulykke.  Det korrekte, sted og situasjon tatt i betraktning, hadde kanskje vært å rope «Himmel og Hav!», eller enda mer korrekt i forhold til retningen: «Hav og Himmel!»

Dersom man i sin siste stund skulle rope ut en ønsket adresse, er favoritten  helt klart «Herregud!», eller mer internasjonalt «Oh My God!».  Men det uttrykket bruker jeg for det meste til å vise irritasjon.  «Herregud da, skru ned den musikken litt!!»
Jeg var liksom mer enn irritert da båten kom mot meg i full fart.  Jeg var livredd og sinna på samme tid.  Allikevel kan ikke et sånt fælt uttrykk som «hælvetes faen» forsvares, eller kan det?
Mange vil nok anbefale uttrykk som er mer spiselige som «stopp nå!», «kom deg vekk!» eller enda sterkere «pell deg vekk!», ja til og med litt nord norsk med saft i hadde vel blitt godtatt i en sådan stund; «stopp nå, din jævla hæstkuk!»

Men sannheten er jo at hvor mye du enn banner og sverger, så skjer det katastrofale allikevel. Ord alene har visstnok ikke kraft nok i seg sjøl, til å unngå det uunngåelige...