mandag 30. mai 2011

Myten om thaidamene.


Vi lever i ei tid der vi knytter vennskapsbånd tvers over landegrenser og kontinenter, og mange av disse bånd fører til enda sterkere bindinger som ekteskap og samboerskap. Kjærlighet avler barn, unger som kan skilte med universelle gener, mamma fra Asia og pappa fra Europa for eksempel. Og dette er virkelig fredsskapende «arbeid», dette er fredsbarna våre, for ingen ønsker vel å bombe sine egne hjemland? 
Okei, dette ble en liten digresjon i forhold til hva jeg egentlig skulle si..., dette med thaidamer. Kona mi er fra Thailand, er i utgangspunktet fra min side, en helt uskyldig bemerkning i forhold til praten som går i drosja, men som hver gang fører til bestemte reaksjoner, avhengig av kjønn og alder til mine kjære passasjerer. Den noe eldre mann i setet foran skotter litt nysgjerrig og misunnelig bort på meg. Kona hans i baksetet stiller automatisk spørsmålet; hvor gammel er hun? Jeg vet av erfaring at nå skal jeg vurderes og kontrolleres.  Svaret vil avgjøre om jeg er en «gammel gris» eller om jeg er ok. Dersom aldersforskjellen overstiger femten år, ja da ligger jeg dårlig an.  Men heldigvis kan jeg trøste kontrolløren i baksetet med at aldersforskjellen mellom kona og meg ligger godt innenfor nevnte intervall.
Som lærer het det at man lærer så lenge man har elever, det er sant. Men det er også sant at man lærer så lenge man har passasjerer. Og ikke nok med det, man får også ofte gratis foredrag om samfunnets mange sider, om politikk og innvandring, om regjering og miljø, og som antydet om forholdet mellom menn og thaidamer. Dessverre, eller heldigvis, bestemt av foredragets innhold og lengde, må det avbrytes ved ønsket destinasjon, og taxameteret viser såpass mye at foredragsholderen griner på nesa...
Myten om at thaidamer kryper ved dine føtter og tilfredsstiller dine behov på alle måter, har antagelig oppstått ved menns besøk på bordeller og ladybars, der de ansatte skal gjøre det – mot betaling – slik profesjonelle prostituerte gjør det verden over. En karakteristikk av thailandske kvinner basert på bordellbesøk, må selvsagt bli helt feil og urettferdig. Kona mi er fra Thailand, innebærer også kjennskap og kunnskap om den thailandske kvinne. Hun er selvstendig og arbeidsom, hun er stolt og selvbevisst, og hun avkrever alminnelig respekt! Hun lever forøvrig i det eneste landet i Asia som har lovfestet likestilling mellom kjønn. Men hun lever også i et land der fordelingsnøkkelen til godene er enda mer urettferdig enn i Norge. Forskjellen mellom de få rike og de mange fattige er stor i landet med 66 millioner innbyggere. Fattigdommen er relativt av samme type som i Norge, ingen sulter direkte, men mangler det meste. Fattigdommen frister også mange unge thaidamer til å ta seg en korttidsjobb i turistbransjen, være seg i bordeller, ladybars eller som selvstendig næringsdrivende...   Ekstra heldig er de som inngår en fast avtale med en verrang, det vil si en ikke asiat, de som har flust opp med penger. Det er da du kan se «den gamle gris» komme leiende på sin unge dame, lutrygget med et lykkelig drag i ansiktet, knaskende på Viagra tabletter til tross for at de fleste gamle Don Juaner har glemt hva den kan brukes til, ereksjonen altså...

torsdag 26. mai 2011

Nadia setter foten ned, og viser vei!

- Penger er en teit ting som har altfor mye makt i verden. Jeg ser på det som veldig uviktig, med mindre det blir brukt til noe bra, sier femtenårige Nadia fra Porsgrunn, konfirmanten som ga bort alle pengene hun fikk til konfirmasjon. Hun ga bort nitten tusen kroner til Leger uten grenser! Jeg har alt jeg trenger, sier Nadia, jeg har mat og vann, jeg har hus, skole, omsorg og kjærlighet.  Nadia er en av de få som strekker seg opp over seg sjøl og sin egen tilværelse for å ta en titt på verden. Hun ser at de mange mangler nesten alt, og de få har så alt for mye. Ikke nok med det, men hun har gjort det som vi andre bare knapt tenker på, hun har realisert sin forståelse. Hun donerte alle sine pengegaver til Leger uten grenser og ble derved førstesideoppslag i nyhetsbildet. Selvsagt, det er jo en sensasjon! Ei jente på femten år setter foten ned, og viser vei!
Viser vei? Skal vi begynne å gi bort nesten alt vi har? Nei, vi skal vel ikke det, men det vi skal og må, det er å bli edru! Ja, for vi må være bra rusa som kan fortsette festen på denne måten, med et kjøp og kast tempo som historia aldri har sett maken til, et forbruks- og etegilde som senere generasjoner vil karakterisere som den rene konsumfascismen! Særlig hvis vi blir dømt ut fra hva vi kaster:
Statens institutt for forbruksforskning, SIFO, melder at vi her på berget, knappe fem millioner mennesker, kaster nå 330.000 tonn spiselig mat fra norske husholdninger hvert år. I tillegg kommer de tonn av brukbar mat som matvarekjedene kaster, anslått til 50.000 tonn i året. I følge Statistisk Sentralbyrå, SSB, kaster vi omlag en fjerdedel av den maten som blir produsert og omsatt i Norge i løpet av et år! Hvor mye er det egentlig?
La oss gjøre et tankeeksperiment: Vi tømmer all den maten vi kaster ut på en standard fotballbane, det vil si 380.000 tonn med en anslått tetthet lik vann. En kubikkmeter veier da ett tonn, og vi har 380.000 slike kubikkmetere.
En standard fotballbane har et areal på 7000 kvadratmeter. For å få plass til all maten må vi sette opp et gjerde rundt banen. Hvor høyt må gjerdet være? Ja, da er det bare å dele volum på areal, og høyden blir 380.000/7000 = 54,3. En fotballbane med et femtifire meter høyt gjerde er fylt opp med spiselig mat! Et matberg som kan mette tusenvis av mennesker!
I følge SSB øker avfallet fra husholdninger for hvert år. I 1992 kastet vi 237 kg pr. innbygger pr. år, mens nå er vi opp i over det dobbelte. Særlig stor er økningen som skyldes emballasje, papir, papp, kartong, plast, metall og glass.
Det er denne vanvittige galskap, dette perverse sløseriet, som Nadia har sett og tatt stilling til. Hun tok ikke en impulsiv beslutning på sin konfirmasjonsdag om å gi alle sine pengegaver til Leger uten grenser. Selvsagt ikke.
Hun har i lang tid gradvis blitt seg bevisst den urett som finnes i verden, og som dikteren Øverland omtalte slik: Du må ikke så inderlig vel, tåle den urett som ikke rammer deg selv.
Nadia satte et støkk i oss, i alle oss som slumrer trygt i «Den Hellige Alminnelige Likegyldighet». Jeg bøyer meg i støvet for den kloke og modige unge dame!

søndag 22. mai 2011

«Fotballstreik»?!

Fotballstreik står det skrevet med store, feite bokstaver blant nyhetenes overskrifter.
Pc'en varsler med rød strek at «fotballstreik» ikke er skrevet riktig, eller at det kanskje ikke finnes i det norske språk.  Jeg sjekker i ordlista på Internett, og ganske riktig, der får jeg beskjed; Vi har dessverre ingen informasjon om ordet «fotballstreik» i bokmålsdatabasen, verken i ordlistene eller i ordboka.
«Flystreik» og «lærerstreik» går fint, de begrepene blir akseptert, men ikke «fotballstreik». Det betyr kanskje at piloter og lærere kan streike, men ikke fotballspillere? Ordlista gir i alle fall rødt kort.
Jeg forstår jo hva begrepet innebærer, tror jeg, nemlig at fot-ball spillere ikke vil spille fot-ball før de får det de ønsker seg. Jeg trodde først at de ønsket seg høyere lønn. Det var sånn jeg snuste litt i lønnsforholdene til de som løper etter ei lærkule på ei grønn gressmatte i den hensikt å sparke den inn i buret til de andre.
Jeg ser at grunnlønna i gjennomsnitt for spillere i toppsjiktet ligger rundt 1,5 millioner i året, det dobbelte av det landets statsminister får i lønningsposen. I tillegg kommer bonus og et engangsbeløp når kontrakten blir signert. Rosenborg hadde 100 millioner i lønnsutgifter i fjor. Steffen Iversen fikk fem millioner av den lønnspotten.
Men vi er smålige her på berget, sammenlignet med utenlandsproffene. Landslagspiller John Arne Riise får 25 millioner i året av klubben sin i Roma. Men den som topper lønningslista er nok Cristiano Ronaldo med sine 145 millioner i året, nesten 3 millioner i uka.
«Brød og sirkus til folket» er et uttrykk hentet fra Romerrikets keisere som mente at dersom folket fikk nok mat og underholdning, for eksempel i form av gladiatorkamper, så holdt folket fred, ingen politisk opposisjon. Smart tenkt...
I dag har vi byttet ut gladiatorkamper med fotballkamper, og gladiatorene med fotballspillere. Men de gjør samme nytte, fotballen er en stor og viktig del av sirkuset. Ikke rart de tar seg godt betalt, det må være et krevende og ansvarsfullt yrke å være fotballspiller. For lønninga blir vel fastsatt i forhold til innsats, arbeidstid og ansvar?
Buss- og taxisjåfører for eksempel tjener bare brøkdelen av det fotballspilleren gjør, men så har de vel langt mindre ansvar da? De skal jo "bare" frakte levende mennesker trygt fra A til B, på en «bane» med risiko for å bli påført langt større skader enn en forstuet ankel.  I trafikken er det til og med mennesker som blir drept!
Og det samme med de som skaffer brødet, bønder og fiskere. At gjennomsnittsinntekten for bonden ligger rundt 250.000 kroner etter årets Jordbruksoppgjør, skal vel avspeile hvilken innsats og ansvar som kreves i det yrket.  De burde skamme seg, bøndene altså, som ikke er fornøyd med lønnsnivået... Men en fordel har de jo, bøndene kan sjøl bestemme hva slags sko de vil gå i.
Det kan nemlig ikke fotballspilleren, men det er det de ønsker seg. Derfor streiker de. Og det er jo forståelig. Det er jo helt bak mål ikke å kunne velge hva slags sko som skal sitte på ens egne føtter! Vonde fotballsko, gir vonde føtter, som gir dårlige prestasjoner, som gir et dårligere sirkus. Selv millioner i årsinntekt kan ikke endre på det faktum, eller...?

torsdag 19. mai 2011

Hvor ble det av russetoget?

Nei, dette er ingen klage på ungdommen. Til det har jeg alt for lite grunnlag, siden jeg lite vet hva ungdommen pusler med og hva de stort sett er opptatt av. 
Men forskrekket ble jeg, da den unge dame ved siden av meg fortalte at russetoget, som eget tog er avviklet for mange år siden. Nå er det en del av borgertoget og kommer helt til slutt. Siden selve borgertoget varte over en time, sendte jeg en varm tanke til værgudene som tillot meg å stå der i skjorte med oppbrettede ermer.
Jeg skulle gjerne ha kjøpt russeavisa, den med rød skrift på hvitt papir, den som ga en kort presentasjon av hver enkelt russ ved Sandefjord videregående skole, og som inneholdt ros og ris til de som hadde gjort seg fortjent til det i løpet av russeåret.
Jeg spurte den unge dame om det ikke var noen russeavis i år. Hun så på meg med et forvirret blikk, russeavis? Jamen, russerevy da, har du vært på russerevyen?
Igjen det granskende blikk, hva er det jeg babler om? Aldersforskjellen var tydeligvis for stor.
Og det er vel kanskje det jeg gjør, bare babler. For jeg har jo ikke hatt noe forhold til hverken borgertog eller russetog, siden jeg sjøl var rødruss for over førti år siden. Jeg må vel forstå at verden har forandret seg! Javel, men til det bedre eller til det verre?
Som rødruss i 1965, laget vi russeavis, vi lagde russerevy med dyktige tannlege Berggren som revyforfatter og regissør, vi kjøpte gamle biler, helt fra tjuetallet, som vi mekka på og malte røde, vi hadde spart penger i tre år med tanke på russeturen til København, og vi lagde russetog!
Det som skiller seg totalt fra russefeiringa for over førti år siden, og i dag, det er engasjementet. Vi skulle vise at etter tolv års skolegang, så kunne vi noe, vi forsto noe, og vi ville noe. Det viste vi gjennom revy, avis og tog. Russetoget var harselas, satire og ironi, over byens styre og stell, over ulike politiske stridsspørsmål, over det som opptok vanlige folk og media, inkludert det nye og grensesprengende TeleVisjon. Vi leide blant annet lastebiler som, med malte kulisser på lasteplanet, skulle forestille for eksempel ei sykestue, et klasserom, et bystyre etc.  Om det gikk mye tid til alle disse aktiviteter?
Ja, det gjorde det. Men det var ikke bekymringsfullt, siden det var både lærerrikt og bevisstgjørende. Det visste vi, og det visste mange av våre lærere som deltok i de mange ulike forberedelser.

Så, etter over en time, kom russetoget, som siste innslag i borgertoget... 
Det første jeg så etter var plakater med slagord. Ikke en eneste plakat. Men bilene da, de rødmalte veteranbiler, de som russen stå på trinnet til og slo med bambusstokkene mens de ropte russeropet; chikkelakke chikkelakke, bom, bom, bom, bommelakke, bommelakke... Hvor er sketsjene på lasteplanet? 
Hvor er dansen, sangen, våryren, opprøret og fandenivoldskheten!?
Her kommer de subbende, så vidt de orker å gå. De sprekeste av dem klarer å blåse i ei dommerfløyte en gang i blant. Det er alt. 
Herregud, hva har skjedd? Hva har skjedd på disse førti åra? Har vi gått fremover eller bakover? Har noen valgt seg fra, eller har noen valgt seg til? Og eventuelt hvem har valgt?
Lena, rødrussdama i drosja på morrasida på tur hjem, ga meg kanskje svaret; Pappa sponset oss med hundre tusen kroner for å sette i stand rødrussbussen vår, så vi kunne dra til Kongeparken i Stavanger og til Tryvann i Oslo. Og russeropet ditt?, spurte jeg Lena: Blir du trøtt, så ta to pils til!, svarte Lena, sliten og trøtt.

fredag 13. mai 2011

Apropos fornuft og moral...

Vi satt under furua, naboen og jeg, og delte ei flaske rødvin. Under praten kom naboen til å si at han kjenner godt foreldrene til en av de norske pilotene som bomber i Libya. Foreldrene er svært bekymret for guttens liv, og for de eventuelle psykiske skader han kan få som følge av å likvidere folk. Det var sånn vi kom inn på disse begrepene fornuft og moral.
For det er vel moralsk sett riktig å hjelpe opprørerne i Libya som kjemper mot diktatoren Gaddafi?. Opposisjonen i Libya, og i nesten hele den arabiske verden, ønsker jo bare det vi tar som en selvfølge, ytringsfrihet, demokrati med frie valg og organisasjonsfrihet.
Det er selvsagt et moralsk dilemma at bombingen ikke bare treffer militære mål, men tar også livet av tusenvis, uskyldige sivile. Vi har jo blitt lært opp til at det er galt og umoralsk å drepe. I kristendommens ti bud for riktig moralsk livsførsel, står det svart på hvitt, bud nummer fem: Du skal ikke slå i hjel! At budene er opprinnelig skrevet på steintavler, symboliserer at de skal gjelde i evig tid, det vil si også i løpet av vår levetid...
Rart at kjerka ikke mumler et ord om norsk krigføring, hverken i Libya eller i Afghanistan.
Ja, det er jo kjerka som er selveste moralens vokter, en moral som nettopp hviler på de ti bud. Kanskje den selvpålagte munnkurv skyldes forholdet til den norske stat, som statskirke? Staten sender soldater ut i krig for å drepe, og kjerka holder munn. Det er jo egentlig forståelig, du biter ikke den handa som mater deg.
Så her vinner nok fornuften over moralen. Bispekollegiet vedtar følgende bispevedtak; La moralen fare og ta til fornuften!
Det er nok den vanligste løsningen, at moralen må vike for fornuften. Det er da vi gjerne får det vi kaller en dobbelmoral. Våpensmia Norge for eksempel, får ikke selge våpen til land som er i krig; og det av moralske årsaker. Selv om det er disse land som trenger våpen mest, skulle man tro. Men det er helt greit å selge våpen til land som ikke er i krig selv om disse videreselger de norskproduserte våpen til de krigførende. Våpensalg gir store fortjenester, så sånn sett er det jo en fornuftig ordning.
Det vil selvsagt være direkte ufint å tenke at det fredselskende Norge synes det er forsåvidt greit å bombe oljelandet Libya... For det må vel bare være en tilfeldighet at prisen på råolje fyker i været, og det i takt med antall bomber som slippes over libyske oljeinstallasjoner? Men dersom tanken er tenkt så er den i alle fall basert på ren fornuft. Å tjene penger er jo ikke dumt, selv om det er på en litt umoralsk måte.
At norske menige soldater i utlendighet har ei grunnlønn på 40.000 kroner i måneden er jo også en sterk motivasjonsfaktor, skulle man tro. Et motiv som kanskje overvinner både fornuften og eventuelle moralske skrupler?

Og nettopp her finner vi det store dilemmaet ved å være menneske, det som skiller oss fra dyra og som gir mening til begrepet menneske. Vi kan nemlig vurdere våre handlinger ut fra fornuft, basert på kunnskap og innsikt, og ut fra en moralsk plattform, som er så sterk at vi kan føle den.  Det kalles samvittighet.
Allikevel begår vi titt og ofte handlinger som strider mot både fornuft og moral. Handlinger som har en sterkere motivasjonsfaktor i form av materielle goder, penger og profitt. 
Akk ja, det er ikke så lett å være menneske som folk tror...

tirsdag 10. mai 2011

Statlige konfirmasjonspenger?

Lokalavisa har intervjuet vårens konfirmanter med spørsmålet; hvorfor konfirmerer du deg? Svaret er som forventet, klart og entydig, på grunn av gaver og penger. Enten man konfirmerer seg i kirken, for egentlig å bekrefte sin kristne tro, eller velger borgerlig konfirmasjon, så er målet helt klart, penger og gaver.
Og det er vel greit? Overgangen fra barn til voksen krever jo sitt, som for eksempel ny moped, nytt sportsutstyr, flere merkeklær, sparing til sertifikat etc. Midler til livsopphold trenger jo ikke tenåringene i dag siden de bor hjemme med gratis kost og losji til langt opp i tjueåra, lommepenger får de også på toppen av det hele.
Dagens konfirmanter starter sitt «voksenliv» uten å merke noen særlig forskjell. De fortsetter å nyte uten å yte med samme selvfølgelighet som før festen. Et fenomen som tilhører vår tid. For man trenger ikke å gå langt tilbake i historia da konfirmasjonen markerte reelt overgangen fra barn til voksen. Jentene fikk mer ansvar for mindre søsken og pleie av de gamle, mer husarbeid og eventuelt gårdsarbeid, eller de solgte seg som hushjelp til overklassen, til de kondisjonerte. Tilsvarende for gutta. Fjortenåringen var klar for å dra på fiske som skårunge, jobbe som gårdsgutt eller dra på tømmerhogst. Heldigst var kanskje de som fikk være med sin far på bygg og anlegg. Felles for dem begge, både gutter og jenter, var at de allerede som fjorten, femten åringer hadde ansvaret for mange ulike oppgaver i samfunnet.
Det vanlige for dagens konfirmanter er å telle opp mellom førti og sytti tusen kroner etter konfirmasjonsfesten, som i seg selv har kostet flesk for sine foreldre.
Men hvem får førti tusen og hvem får sytti, eller hvem får mer og hvem får nesten ingenting?  Det sier seg sjøl at i et klassesamfunn vil tilgangen på penger variere sterkt, i tillegg vil selvsagt familiens størrelse spille inn, jo flere gjester jo flere penger...
De unge starter med andre ord sitt «voksenliv» med et økonomisk utgangspunkt som gjenspeiler vårt klassesamfunn med de urettferdige forhold som nødvendigvis hører til. 
Staten avhjelper heldigvis de alvorligste utslag av økonomiske forskjeller gjennom ulike former for trygd og støtteordninger.
Så hvorfor ikke konfirmasjonspenger? La oss si et beløp på tretti tusen kroner? Det er tross alt småpenger i forhold til fødselspenger på 36.000, foreldrepenger opp mot 14.000 kroner i uka, barnetrygd pr. barn opp til 18 år på 970 kroner i måneden, kontantstøtte på 3303 kroner pr. barn pr. måned, etc. Det er nesten så man får lyst til å sette flere unger til verden, og det til tross for at overbefolkning er et alvorlig problem allerede.
Kristelig Folkeparti, som er opptatt av sosial rettferdighet, burde jo forlengst ha foreslått statlige konfirmasjonspenger, på betingelse av at konfirmasjonen foregår i statskirken, selvsagt...
Fremskrittets parti, med Siv Jensen i spissen, kan av forståelige årsaker ikke støtte et forslag om å innføre konfirmasjonspenger, med begrunnelse i at muslimske innvandrerfamilier kommer til å stikke sugerøret enda dypere ned i statskassa. De trenger jo ikke engang å konvertere til kristendom. Det er tilstrekkelig å velge borgerlig konfirmasjon, under forutsetning av at ordningen blir innført av de politiske partier som ikke setter betingelser for religiøs tilhørighet...

fredag 6. mai 2011

Var det Obama bin Laden eller Barack Osama?

Journalister, reportere, forskere og kommentatorer går i forsnakkelses fella i det ene programmet etter det andre. S'en byttes ut med b'en og vice versa, hvilket er forståelig når et så vanskelig emne skal behandles som kampen mellom Det Gode og Det Onde, kampen mellom historias største supermakt og historias største terror nettverk, kampen mellom USA og al Qaida, kampen mellom president Barack Obama og terroristleder Osama bin Laden. 
Men forsnakkelse har som vi vet en årsak. Forsnakkelse kan skyldes tanker som man ikke ønsker å artikulere, eller tanker som er en halvt bevisst, men som kommer til overflaten med ord man ikke ønsker å uttale. Det ble rett og slett en forsnakkelse.
Kanskje det vrimler av «ulovlige» tanker i de mange kommentatorers hoder, konfliktfylte tanker som hvem er egentlig god og hvem er egentlig ond, eller enda bedre, om det i hele tatt finnes noen mening i å dele verden i to, med hver sin sjef, henholdsvis Gud den gode og Allah den Onde.
USA, som definerer seg selv som Gods own Country, har vel også noen menneskeliv på samvittigheten, ikke bare på grunn av sine kriger rundt om på planeten, men også i rollen som verdenspoliti. Hvor mange uskyldige sivile har USA likvidert opp gjennom årene?
Det er nemlig et ugjendrivelig historisk faktum at Gods own Country har bombet 21 land etter 2. verdenskrig. USA har gått til flere kriger og drept flere mennesker enn noe annet land etter siste verdenskrig, med det overordnede mål å sikre seg naturressurser som olje og mineraler, samt militære baser. USA støtter regimer som gir økonomisk uttelling og bomber de land som snur ryggen til The American way of life.
At de aller fleste av disse land har Islam som statsreligion, og blir definert som Ondskapens Akse, skal gi supermakta et moralsk alibi. Et alibi som gjennom den amerikanske propaganda sørger for å sløve oss ned, og gjøre oss apatiske til den amerikanske globale imperialismen.
Dette vet muslimene, dette lærer de om på skolen. Islamske skoler har de samme historiebøker som oss. Der kan de også lære om korstogene. Der de kristne hærskarer fra Europa, inkludert fra Norge med Sigurd Jorsalfar (Jerusalemfarer) i spissen, torturerte og drepte tusenvis av muslimer i kampen om å gjenerobre Jerusalem, inspirert av kirkens løfte om et evig liv i himmelen. Hungeren blant de tapre riddere var stor, hvilket resulterte i historias største kannibalgilde. De voksne ble kokt, barna ble tredd på spyd og grillet.
Historiebøkene kan også fortelle om europeernes kolonialisering av omtrent hele verden, om deres nedslakting av innfødte, være seg indianere, afrikanere eller asiater. At det skjedde med sverdet i den ene handa og Bibelen i den andre er ingen unnskyldning, men kun et alibi for å tilrane seg andre folk og land sine naturressurser og skatter.
Det er vi i den kristne Vesten som har skrevet Bestialitetens Historie, en historie vi ikke kan flykte fra kun ved å likvidere lederen for en organisasjon som maner til hellig krig mot de vantro.

mandag 2. mai 2011

Hva forbinder du med FØRSTE MAI?

Jeg overtok drosja ganske tidlig på morgenen 1. mai.  Mens jeg ventet på tur lyttet jeg til et interessant radioprogram på NRK som handlet nettopp om 1. mai.  I programmet ble det foretatt en spørreundersøkelse om hva første mai dreide seg om.  Spørsmålet ble stilt til elever i ungdomsskolen og på videregående;
- hva forbinder du med første mai? 
Resultatet ble, for å si det mildt, nedslående.  Ingen, ikke en eneste av de unge presumptivt vordende samfunnsbevisste borgere kunne svare korrekt på spørsmålet!
 
To festslitne rødrussdamer etter nattens 1. mai feiring, kom subbende over plassen og spurte om jeg var ledig.  Hvilket jeg var, og glad for å få en tur, og det helt til nabobyen.  Jentene skulle på første mai frokost, men først spurte de pent om å få låne toalettet på taxistasjonen.  (I denne høyrestyrte byen vår eksisterer det nemlig ikke et eneste offentlig toalett.  Venterommet med toalett på buss- og togstasjon er stengt på grunn av hærverk...).

På turen pratet vi litt om russefeiring, skole og eksamen.  Men med radioprogrammet i bakhodet dristet jeg meg til å spørre; hva forbinder dere med 1. mai?
Den ene russejenta trodde dagen skulle markere at sommeren sto for døra. Den andre mente at det hadde noe med Jesus å gjøre, men husket ikke helt hva det dreide seg om.
Begge jentene hadde tretten års skolegang bak seg...

Om det er noe å bry seg om?  Trenger man å vite hva 1. mai dagen skal markere og minne oss på? 
Ja, det er helt fundamentalt viktig å vite!  Den som ikke forstår hvordan vårt samfunn har blitt til, og hvordan det fungerer, blir et forvirret apolitisk samfunnsindivid som snur kappa etter den politiske vinden som appellerer mest til egoisme og grådighet.  Uten historisk kunnskap og innsikt i sitt eget samfunn mister individet muligheten til å forstå og å velge, og utgjør derved en trussel mot demokratiet.
 
En skole som ikke orienterer sine elever om fagforeninger, klassekamp og ulike politiske retninger, bør kriminaliseres.  Vår ungdom har krav på å vite at vårt samfunn, vårt velferdssamfunn, er blitt kjempet fram.  Det hviler ikke på noen naturlover!

Det har vært, og er fortsatt, en kamp mellom samfunnsklasser. Mellom de som selger sin arbeidskraft, og de som lever av den merverdien som den samme arbeidskrafta skaper, hovedsakelig mellom venstre- og høyresiden i det politiske landskap. 
Det er venstresiden, med fagforeninger, Arbeiderpartiet og Venstre, som har æren av at vi i dag bor i «Verdens beste land å bo i» i følge FN. 
Høyresiden har konsekvent, med unntak av kontantstøtten, motarbeidet alle sosiale reformer. Høyre stemte mot allmenn stemmerett for menn og kjempet mot stemmerett for kvinner, de motsatte seg 8-timers dagen, mot skattefinansiert alderstrygd, mot arbeidsledighetstrygd, mot uføretrygd, mot selvbestemt abort, mot Husbanken og Statens Lånekasse, mot barneombud og lovfestet rett til videregående utdanning, mot, mot og mot.
 
Dette skal våre elever og vår ungdom lære! De skal ikke sitte i ei drosje på vei til en 1. mai frokost og mumle noe om at dagen kanskje har noe med Jesus å gjøre!