Åmyeseotoprodusererdua?

- Hva sa du?, spurte garasjenaboen min, ei lita, søt dame i trettiåra. Jeg gjentok spørsmålet noe mer tydelig; - hvor mye seoto produserer du, for eksempel i løpet av ett år? - Seoto, gjentok hun, hva er det? Det var det jeg tenkte, tenkte jeg, de kjører rundt og aner ikke hva de steller i stand. De vet ikke engang hva seoto er.

- Klimagassen CO₂, sa jeg og beskrev den kjemiske formelen med finger'n i lufta, hvor mye produserer du av den gassen med bilen din, når du for eksempel har kjørt en full tank? Jeg vurderte bilen hennes til å ha en tank som rommet det samme som min. Jeg var godt skodd for jeg hadde nettopp sittet og regnet på det, for moro skyld.

Men jeg må si jeg fikk meg en skikkelig overraskelse, er det virkelig mulig å slippe ut mer klimagass enn hva den forbrente bensinen veier?

- Nei, herregud, sa ho og lo, det har jeg ikke peiling på, - vet du?

Nå var jeg endelig i posisjon og kunne ta fatt på foredraget:

- Bensin, forstår du, består for det aller meste av bare to atomer, karbon C og hydrogen H. Når bensinen brenner i motoren din, blir det frigjort energi som blant annet får bilen din til å gå. Hun så på klokka så jeg ble litt hektisk. Selve forbrenninga foregår ved at karbonatomet kvitter seg med hydrogenet og istedet kobler til seg to oksygenatomer. Det er da du får gassen seoto, CO₂.

- Og så?, spurte ho og smilte så søtt at jeg kom litt ut av fatning. Men jeg tok meg sammen for å komme med selve konklusjonen; - Karbonatomet, med ei atomvekt på 12, knytter til seg to oksygenatomer med hver sin atomvekt på 16. Da vil jo CO₂ molekylet veie 12+16+16 = 44. Det er altså 44:12 = 3,67 ganger tyngre enn det karbonatomet som opprinnelig befant seg i bensinen.

- Jøss, sa ho og så oppriktig overrasket ut. Jeg tok det som et tegn på at ho hadde forstått alt, og at ho ble like overrasket som meg da jeg kom fram til svaret.

Men nesten som å trøste ho litt, måtte jeg opplyse at det bare er 85 prosent rent karbon i en liter bensin, slik at utslippet av karbondioksid blir litt lavere, nemlig 2,32 kilo for hver liter bensin.

Ho nikket, åpnet døra og startet motoren. Eksosen gjorde seg ekstra flott i den kjølige morgenlufta, gråhvit av farge og mettet av seoto. Ho vinket adjø, man må jo på jobb.

Det samme med meg. Tanken var nesten tom, minst femti liter bensin var gått over til varme og gass. Femti liter, tenkte jeg, femti ganger 2,32 er 116 kilo!  Og det på en tank, og jeg tanker i alle fall tolv fulle tanker i løpet av ett år. Da blir det 1400 kilo. 1,4 tonn CO₂!

Vekten av karbondioksid som jeg produserer i løpet av ett år veier altså mer enn bilen. 600 liter bensin til 14 kroner literen blir i løpet av ett år til 8400 kroner, og vi klager på bensinprisen.

Men dersom vi ser det fra eksosen sin side så blir prisen 14:2,32 = 6 kroner for hver kilo klimagass som jeg produserer og slipper rett ut i atmosfæren. Jøss, det er jo helt sprøtt, tenker jeg, men man må jo på jobb...

Krise i verdensøkonomien – men hvilken?

Ja, for Vest Europa og USA er vel ikke hele verden?! Der er det krise i økonomien, det har vi forstått, uten å forstå noe som helst... Gjeldskrise kalles det. Ikke bare banker, men også regjeringer, har lånt en masse penger for å investere i noe som viste seg å være ulønnsomt. USA er i gjeldskrise, Hellas, Italia, Spania er på konkursens rand. Nå jobbes det intenst for å skrape sammen nok penger til ei redningspakke. Det skal lånes mer penger for å nedbetale eksisterende lån! Og husk det er avgjørelser tatt av Vestens fremste økonomer! Unnskyld at jeg spør, men er de helt teite eller?

En mulig løsning på uføret er visst å sette inn reformer som reverserer pengebruk og demper grådigheten til finansinstitusjonene. At det vil gå ut over vanlige folks lønninger, pensjoner, jobber og andre velferdsgoder er jo en selvfølge. Hvem ellers skal betale regninga?

Milliardærene har jo i lang tid gjort det klart at de allerede har det veldig tungt. I USA, for eksempel, truer presidenten med at de må betale litt mer skatt. Rettere sagt truet, for herr president Obama ble satt tilbørlig på plass, og stilt ble det om den saken.

Desto mer løfterik er demonstrasjonen som startet på Wall Street, og som har spredd seg over hele verden. En protest mot finansmiljøet, som sammen med ledende politikere, investerer overalt der profitt er mulig, og det uten å skjele til hverken miljø, ressurser eller øvrig samfunnsansvar. Og det skulle bare mangle, det er ingen vits i å moralisere. Tidligere Høyre leder, Kåre Willoch, sa det slik; kapitalismen har da ingen moral, kapitalismens eneste mål er å akkumulere kapital.

Slik er systemet. Og å slåss mot et system, å endre et økonomisk system som for eksempel kapitalisme, er ikke gjort over natta. Da er det mye enklere med diktatur. Oppnås det tilstrekkelig kollektiv vilje til revolusjon, ja så er det bare å skyte diktatoren. Det er verre å skyte finansinstitusjoner og banker. Heller ikke hjelper det å skyte finansfyrster og banksjefer, systemet består okke som.

Men noe må gjøres. Verden kan ikke lenger tillate at en promille av befolkninga skalter og valter med folkets felles kapital. Finanskapitalen er nå det mangedobbelte av produksjonskapitalen. Det er en pengebinge som lever sitt eget liv uten reell verdi. I gamle dager var landets valuta knyttet til verdien av gull. Nå svever den fritt over verdens børser i jakten på profitt og bestemmer fremtiden til folk og land.

Vi må innse at verdensøkonomien sett fra Nord Amerika og Vest Europa er i en økonomisk nedgang og krise. Det økonomiske tyngdepunktet forskyves, Vesten taper i konkurransen. I konkurranse med hvem? Tja, i Kina, Brasil, Tyrkia, India, Vietnam, Sør Korea, Taiwan og alle Stan-landene, særlig Kasakhstan, er noen eksempler på der verdensøkonomien fortoner seg lys, ekspansiv og fremtidsrettet.

Litt pinlig er det kanskje at Kina har tilbudt seg å komme med ei krisepakke til gjeldstyngede europeiske banker..., men smart nok skal pakka gå gjennom Det Internasjonale Pengefondet, så får de en fot innenfor der også.

EU kaster også sine fortvilte øyne på Norges oljefond. En mulig redningspakke? Hva gjør vi? 

Jeg er hverken økonom eller finansfyrste, men mener allikevel at det må være dumt å fortøye til et skip som synker. Eller hur?

De gamle mimrer mest - og best!

Ja, selvsagt gjør de det. Jo, eldre du blir, jo flere år kan du mimre over. Ikke minst derfor er det faktisk gøy og interessant å bli gammel. Interessant fordi du har opplevd, sett, hørt og erfart såpass mye at du kan sammenligne. Og når du kan sammenligne forskjellige opplevelser og hendelser, så får du et godt grunnlag for å vurdere. Og et menneske som har et bredt vurderingsgrunnlag, blir gjerne klok. Ikke rart at vi finner eldreråd i de fleste kulturer opp gjennom historia, et råd for viktige beslutninger.

I dagens samfunn derimot, rangeres ikke mennesket etter graden av klokskap, men etter graden av nytteverdi på et arbeidsmarked som konkurrerer om høyest mulig profitt. Og de som ikke er i arbeid, de som mottar trygd og pensjon, de defineres som en utgiftspost. Den såkalte eldrebølgen fremstilles som en økonomisk trussel for Norges framtid. 

Løgn og forbannet dikt, sier jeg, med Ibsens ord. 

Samfunnet får nemlig tilbake hvert eneste øre i form av skatt, avgifter, oms og moms, kjøp av varer, tjenester, reiser, underholdning etc. Når tiden er moden for å dra hjem til Jesus, og det er noen slanter igjen, ja så klarer nok arvingene å få pengene raskt omsatt på det ekspanderende kapitalistiske marked til glede for handelsstand og næringsliv, slik at de igjen kan betale sine skatter og avgifter til staten. Ringen er sluttet! Og mye mer kan sies om den ringen. Vi får ta det en annen gang...

Javisst er det gøy å bli gammel! Det går jo ikke en dag uten at aviser og TV, for eksempel, gir deg assosiasjoner og bilder fra noe du har opplevd tidligere i livet; å, der har jeg vært, sånn gikk det til slutt, ja, der kan dere se, jøss nå har vi tatt rede på det også, hva var det jeg sa?...

Å bli gammel er en herlig tilstand av å gjenoppleve sin egen historie, med alle sine ulike roller, engasjement, tanker og ytringer.

Skjønt ikke alle dager gir et sånt mimrekick som jeg hadde de fire dagene med programmet til TV Norge «Gøy på landet». På flatskjermen i min egen stue åpenbarer Gratangen seg, badet i sommersol, med en natur som får deg til å hive etter pusten og med et folk som garanterer for at vi virkelig er mennesker. Der, i denne kystkommunen i sør Troms har jeg fått oppleve folk og natur gjennom mange år. Da er det bare å svelge unna klumpen når gamle, kjente dukker opp på skjermen; neimen det er jo Tove, og der er Anne Marit og Kyrre, det er jo Aud!, og der er Astrid, tru om ikke det der er Tore, så voksen han har blitt...

Kamera sveiper over den grønne skogen, der inne går det flere sauestier til fjells. Det er bare å gå opp på Hammer'n og så følge stien til Kalvebrekka, da er du nesten over skoggrensa og du kan skimte Kvitestein. Den store steinen av marmor hvor det er obligatorisk å raste. Der får du ta valget, skal du gå opp i Kråhola og over til Rennelvatnet og Ystelivatnet, eller kanskje det er like greit å sette kursen opp mot Årsteinhornet?  Tja, jeg får tenke over det, tenker jeg... 

Det hører selvsagt historier knyttet til mimring om natur og mennesker. Historier man så gjerne kan fortelle, men selvsagt ikke til alle og enhver. Man må jo se an sitt publikum før man eventuelt må sensurere..., vel vi får ta det en annen gang...:).

Å bli gammel er gøy – og interessant!

Jeg var litt i tvil om jeg skulle si «gammel» eller «eldre», men gøy å bli eldre høres litt dumt ut, synes jeg, fordi man vet jo ikke hva det vil innebære. Så lenge man er i live, blir man jo eldre, men har ingen garanti for hvor moro det blir. Mye kan skje både i samfunnet og med seg sjøl. Derimot er det å bli gammel, et uttrykk som inneholder en noe større presisjon. Skjønt det er ikke fastsatt noen bestemt aldersgrense for når du er blitt gammel. Men en alderspensjon på 67 år er kanskje en veileder for når man har blitt gammel? Eller kanskje man er blitt gammel etter fylte seksti? I arbeidslivet er det en strengere vurdering, der begynner du å bli gammel allerede i førtiårene. Men det er jo i relasjon til ny teknologi, til tøffere konkurranseforhold, større krav til prestasjoner for de ansatte o.l.

For mitt vedkommende er det gøy og interessant å være så heldig å ha passert de seksti. Hvorfor det? Jo, fordi jeg i en årrekke har kunnet følge den enorme teknologiske utviklinga til det meste, biler og flymaskiner, kamera og pc, kjøleskap og vaskemaskin, båter og ...

I dag kan jeg si husker du den gangen da, da den første kom, da vi fikk den første, da jeg kjøpte meg den første...

Kona mi fra sørøst Asia på femtifire år fikk sin første, sin egen vaskemaskin for noen uker siden. Joda, hun har brukt vaskemaskin før, men ikke sin egen. Derfor satt hun på klosettskåla og beundret vidunderet fra den tok inn vann til sentrifugeringa var ferdig, en time og tjuefem minutter... Da kunne hun endelig åpne døra, etter det obligatoriske minuttet med barnesikring, og snuse inn rent, duftende tøy. Det er en sådan stund som kalles lykkestund!

Jeg husker jo bestemora mi som hentet vann i brønnen og fylte opp zinkbalja. Der lå tøyet i såpevann og ventet på den hardhendte behandlinga, skrubbinga på vaskebrettet. I dag er det veltrente magemuskler som får den betegnelsen, muskler som et vaskebrett.

I skrivende stund sitter jeg ved en maskin som er en million ganger raskere enn det NUSSE var. NUSSE (Norsk Universell Siffermaskin, Sekvensstyrt Elektronisk) var Norges første datamaskin med alle sine reléer, radiorør, kondensatorer og kilometervis med ledninger. En maskin som ville veie flere titalls tonn og kreve en plass på størrelse med en gymsal, dersom den skulle fungere på høyde med min.

Jeg har også opplevd romfartens tidligste historie. Den startet, for mitt vedkommende elleve år gammel, da hunden Laika ble skutt opp i rommet med Sputnik 2 den 3. november 1957. Jeg husker hvor fælt vi syntes det var, en stakkars, liten hund i en liten romkapsel høyt der oppe og programmert til å dø.

Presidenten i USA, i det landet som praktiserte rasisme og apartheid, sendte en skarp note til Sovjetunionen som ble anklaget for dyremishandling. Den sovjetiske generalsekretær svarte tilbake; Vi beklager så meget at vi er tvunget til å bruke en hund i vårt eksperiment, men det er fordi vi har mangel på negre...! (den satt!:))

OK med rompa i været, men ikke på jobb!

Det er ikke så greit å være troende muslim når du er pålagt å be fem ganger om dagen med rompa i været og panna i golvet, og det tilogmed orientert i retning mot en bestemt by nede i Saudi Arabia. I tillegg bør du be enda flere ganger om dagen for virkelig å vise at du er en ekte troende og underlagt skriftene i den hellige bok, Koranen. Koranen, i likhet med Bibelen, har mange påbud og forbud for rett livsførsel, men mangler en tilsvarende befaling som den vi finner i Bibelen: «Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler!» Og det gjorde vi, europeerne altså, med sverdet i den ene handa og Bibelen i den andre drepte vi for fote og erobret store deler av verden. Vår tids terrorhandlinger er rene barnestreker i forhold til nedslaktinga av innfødte i Amerika og Afrika.

På kne med foldede hender ble takksigelser sendt til Vår Herre for all den ære og rikdom som fulgte i kjølvannet. Det var middelalderens kristne, fundamentalistiske storhetstid. Tiden da Kirken og presteskapet eide livet ditt fra vugge til grav med underkastelse, arvesynd og helvetesfrykt.

Heldigvis har vi i Vesten klart å fri oss fra det åket. I dag står vi fritt til å tolke og utøve religion, å underlegge seg den eller ignorere den. Den kampen må også muslimer ta for å fri seg fra makthegemoniet til imamer og ayatollaher. Og den kampen tar de! Den kampen pågår nå over hele den arabiske, muslimske verden.

En kamp som er inspirert av Vestens frihet til ytringer i skrift og tale, frihet til å organisere seg, frihet til politisk virksomhet, frihet til å velge sin egen ektefelle etc.

Denne friheten har heller ikke kommet rekende av seg sjøl på ei fjøl, slik Vømmøl Spellmannslag synger, det e itno som kjem tå sæ sjøl, sjøl e vi lett som ei spøl...!

Denne friheten skal vi beholde og verne om, hvilket blant annet innebærer at den religiøse utøvelse skal være en individuell, privat sak. En handling som du suverent kan velge deg til eller fra uten å bli diktert av geistlige makthavere. Religiøs utøvelse med sine bønner og ritualer foregår som oftest i spesielle gudshus, mer eller mindre utsmykket fra det helt enkle som i moskeen til det glitrende overdådige i den katolske kirke.

Mennesket er sin egen eksistens bevisst, ergo er det bevisst sitt eget liv og sin egen død. Muligens er det dette som skaper grunnlag for en gudstro, som skaper individer med religiøse holdninger. I alle fall så er det slik, vi er potensielle, religiøse skapninger. Og det må vi og skal vi respektere!

Men utøvelsen, bønnen, skal foregå i det private rom, eller i de hus som er spesielt bygd for dette, moskeer, templer eller kirker. Bønn, hverken til Gud, Allah eller Buddha, skal i hvert fall ikke utføres på jobben!

På jobben er vi et kollegialt fellesskap med grunnlag i arbeid og verdiskaping. Et fellesskap som bør bygge på et homogent miljø med respekt og likeverd mellom individene. Da er det ikke rom for utøvelse av ulike trosretninger i arbeidstida. Dessuten er det lite effektivt. Jeg får si som far min sa, rørlegger'n; det er bedre å gå på jobb og tenke på Gud, enn å sitte i kjerka og tenke på jobben...

Vil kvinner gi oss en fredeligere verden?

Kvinner er i vinden for tiden. De overtar store deler av den politiske styringa, de dominerer på høyskoler og universiteter, de sitter med tunge og ansvarsfulle lederposisjoner i næringslivet, de ... Og det er lenge siden de fikk innpass i politiet og militæret. Hvor skal dette ende? Vi vet ikke ordet av det før vi menn er slaver under matriarkatet med en hær av amazoner? 

Nei ,så gæli blir det nok ikke, kvinner er jo snille, fornuftige og fredelige. De får jo til og med Nobels fredspris! Og det til tross for at en av de tre brukte et terrorvåpen i kampen for fred. Hun oppfordret nemlig samtlige kvinner å nekte sex med sine menn så lenge de fløy rundt og skjøt på hverandre. Det var effektivt, våpenhvilen inntrådde umiddelbart.

«Kvinner for fred» bevegelsen på åttitallet ble riktignok ikke hedret med noen fredspris, men hadde utvilsomt stor betydning for et mildere klima mellom USA og daværende Sovjetunionen. I 1986 møttes Reagan og Gorbatsjov i Reykjavik, der de besluttet å redusere tallet på atomvåpen. Et antall som var stort nok til å utslette alt liv flere ganger. Presidentene hadde endelig innsett at det var mer enn tilstrekkelig å utslette alt liv bare en gang. Ikke dårlig tenkt til menn å være...

Det er kanskje mer naturlig for kvinner å slåss for fred mellom mennesker enn for menn? I alle fall å unngå krig og terror der mennesker blir drept. Det er jo kvinner som produserer nye menneskebarn i sin egen kropp, de setter dem til verden og gir de nyfødte næring av sin egen kropp. Det må jo gjøre noe med psyken, noe med forholdet til livet og døden. Jeg vet ikke, men kan tenke meg at det er lettere for ei kvinne å sette seg inn i sorgen til fiendens mor når hennes sønn blir drept i krigen.

Ingen regel uten unntak heter det, og da tenker jeg på «The Iron Lady», Storbritannias første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher. Hun var jo ikke akkurat så fredelig av seg. Hun brukte rå vold mot streikende gruvearbeidere og startet Falklandskrigen for å beholde eiendomsretten til ei lita øy på den andre siden av planeten.

Men vår første kvinnelige statsminister var heller ikke å spøke med. Selveste landsmoderen, Gro Harlem Brundtland, var ikke nådig overfor de tusenvis av demonstranter som prøvde å hindre kraftutbygginga av Alta-Kautokeino vassdraget.

Lederne ble arrestert for oppvigleri. Fem millioner i bøter ble inndratt alt i alt, og 800 demonstranter ble arrestert. 600 hundre politifolk ble satt inn i kampen, samt militære enheter som snek seg nordover til Finnmark gjennom Sverige. At den samme dama, flere år senere, innrømmet at det egentlig var unødvendig å demme opp Altaelva, viser bare en ting; 

Når mennesker er i en maktposisjon, så disponerer de muskler. Muskler som de gjerne vil vise frem. På det området tror jeg kvinner og menn er likestilte, og har alltid vært det. Eller?