Nyttårsønsket...

Ja, så overlevde vi fjoråret også, og det til tross for flere kriser, både eurokrise, klima- og ressurskrise. Og på toppen av det hele skulle verden gå under 21. desember.

Millioner av mennesker ventet på jordas undergang med skrekk og gru. Den bibelske varianten er jo nådeløs med jordskjelv, vulkanutbrudd, svovelskyer og det som verre er.  Og midt oppe i dette inferno skulle Jesus komme for å sortere de levende og døde. De salige blir vist vei gjennom himmelens porter, mens de fordømte blir hentet av smådjevler og dratt ned dit hvor det er veldig varmt hele tiden. Programmet for dommedagen er detaljert beskrevet i Åpenbaringen til apostelen Johannes.

Det ble gjort mange fantasifulle forberedelser for å gå dommedagen i møte. Heldigvis ble det ingen reprise på forrige dommedag i 1978, da medlemmene av «Folkets Tempel» i Jonestown begikk kollektivt selvmord. Sektlederen Jim Jones beordret sine meningsfeller til å ta sitt eget liv. 909 sektmedlemmer døde, blant dem 276 barn. Vi vet ikke om de ble skuffet eller glade over den fatale feiltagelsen...

 

Denne gangen var det en kalender hugget inn i stein som forårsaket spådommen om jordas endetid. Kalenderen tilhører fortidens mektige Mayafolk i mellom Amerika. Den starter i år 3114 før vår tidsregning og avsluttes 21. desember 2012. Mayafolket hadde et fullt utviklet skriftspråk og kjent for sine kunnskaper innen arkitektur, matematikk og astronomi. Noen mener de også hadde kunnskap om jordas undergang...

 

Dommedag for Mayafolket sjøl skulle imidlertid komme mye tidligere og mer brutalt enn hva de kunne forestille seg. Året er 1519 da den spanske armada gjorde strandhugg. De spanske erobrere, conquistadorene, startet en brutal kolonisering av hele verdensdelen. Den spanske kirke og spanske myndigheter betraktet de innfødte som mindreverdige hedninger og deres kultur som primitiv. I tillegg til det rene folkemord ble alt av mayatekster og kulturskatter brent og ødelagt. Enorme verdier, særlig i sølv og gull, ble røvet og fraktet tilbake til Spania, til den spanske kirke og trone.

 

Mayaforskere og lederen av Maya-alliansen, Oxlaljuj Ajpop, tolker imidlertid kalenderen på en helt annen og positiv måte: - det vil komme store endringer på det personlige plan, i familien og i samfunnet. Det skal bli harmoni og balanse mellom menneskeheten og naturen.

Det er gode ord med tanke på fremtiden til menneskeheten og jorda vi bor på.

Personlig velger jeg å tro på denne varianten av dommedag. Jeg tror også at menneskene med tiden vil føle seg mer og mer som en stor slekt med felles skjebne. Og i kraft av å være levende her på jorda vil vi kjenne et felles ansvar for planetens helsetilstand. Det betyr at enhver økonomisk aktivitet må underordne seg planetens økosystemer og bærekraft.

 

Jeg tror at all kunnskap og kommunikasjon mellom verdens folk vil gradvis føre til en mental forandring, fra det lokale og nasjonale til det globale. En global mentalitet vil sette oss i stand til å ta vare på hjemmet vårt, på denne blå planeten som seiler alene rundt i det store univers.  Nyttårsønske?  Ja, jeg ønsker meg det jeg tror på. 

Så enkelt er det.

Andre juledag, anno 1952.

Siden dommedagsbloggen ikke ble utgitt sist fredag på grunn av et sykehusopphold (jeg fleipet med mayakalenderen, det straffet seg...), tilbyr jeg heller mine lesere en julenovelle. Det er den samme som ble skrevet i fjor, men siden den ble så godt mottatt tåler den en reprise. Samtidig oppfordrer jeg andre til å mimre litt om deres barndoms jul. Da gjenstår det bare å ønske mine lesere en riktig God Jul og et Godt Nytt År.

Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

 

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

 

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre. Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

 

Bestemor hadde allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skulle det bli frokost. Men jeg tok bare ei brødskive med prim på og drakk et glass nysila melk. Jeg hadde dårlig tid. Jeg hadde et viktig ærend. I går kveld hadde bestefar sagt at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med var litt for stor, det samme var de nye beksømstøvlene, men... Men det var visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som var veldig, veldig fint, det var at kjeledressen var nøyaktig lik den som bestefar hadde! Den hadde tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skulle være.

Bestefar hadde satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skulle holde vannet ute. De var myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det var god plass til raggsokkene. Det var jo kaldt ute.

 

Bestemor ga meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg puttet i lomma. Så var det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slo mot ansiktet i det jeg åpnet utgangsdøra. Snøen lå tung på de store lønnetrærne og glitret i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg hadde måket vei for flere dager siden. Den lå fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasket i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg var ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå var mørkt, kunne man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg hadde jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da gikk jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det var noe helt annet det.

Jeg syntes noe rørte seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som kom opp der hvor lemmen var, der hvor vi hentet vann. Vi altså. Jeg fikk ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det var strengt forbudt. Men jeg var med bestemor noen ganger når hun hentet vann i bøtta. Da åpnet hun lemmen, gjorde klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kylte ho bøtta ned i mørket. Der nede kunne du se deg sjøl når det var dagslys, speilbildet i vannflata var veldig fint, men litt skummelt, det rørte jo på seg...

Plask, sa det der nede, bøtta fyltes med vann og tauet ble stramt. Bestemor var glad for at jeg hjalp ho med å heise opp vannbøtta, for den var tung. Vannet helte vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven fikk slukket tørsten. Ja, vi hadde bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona hadde egen tønne i stallen. Vi hadde vanntønna vår i gangen. Der var det forresten så kaldt nå at det lå issnerk på toppen.

Hønene og hanen borte i hønsehuset hadde ikke noen tønne, de fikk bare litt vann i et fat.

 

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Hadde han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld hadde jeg vært på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg fikk gå og se etter.

Den var tung å få opp, slåen til låvedøra. Den gled opp på knirkende hengsler. Jeg stirret inn i mørket mot høyvogna som sto innerst i låven. Der hadde jeg satt grøtfatet i går. Jeg tente lommelykta og rettet strålen mot fatet. Tomt! I samme stund så jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg syntes han lo. Eller kanskje det bare var gryntinga fra grisen og lyden fra kuene som tygget drøv... Brona humret også og stampet med forbeinet. Ho pleide det når ho ble utålmodig. Nå ventet ho på meg med brødskalken og sukkerbitene. Jeg gikk ned i stallen.

 

Hei Brona, sa jeg, og klappet ho på rompa. Brona humret, kløyp meg i armen og ristet på hodet. Ho visste hva jeg hadde i lomma, men først skulle vi lage det litt koselig og spise orntli mat. Møkka tok jeg på spaden og kastet ut gjennom møkkaluka. Så sopa jeg reint tregolvet og la på ny sagmugg. En armfull med havre ble henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fylte jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiste børstet og strigla jeg ho. Ho ble helt blank i pelsen, så fin ble ho. Manen og den lange, svarte halen ble kammet med den store, svarte kammen. Men manen fikk jeg bare kammet når Brona bøyde hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rakk jeg ikke opp. Men det gikk bra. 

Stallen var ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speilte seg i Bronas øyne. Jeg satt oppe på krybba og la panna mi mot Bronas.

Sånn satt jeg lenge og kjente at Brona og jeg, at vi var veldig glade i hverandre. Brona tok brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da var det slutt.

Jeg fortalte Brona at i dag skulle ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke ble så stallstien, og i kveld skulle ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg ga Brona en god klem og gikk hjem.

Det begynte så smått og lysne. Jeg så ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durte det i ovnen.

Bestefar hadde allerede laget seg sin vante kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma hadde laget frokost, og jeg var sulten.

 

De nye skia sto i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hadde bestefar hjulpet meg med i går. Det var litt vanskelig for bindingene måtte jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt var nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt var nytt. Det luktet nytt også. Pappa hadde nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det var julenissen som kom med gavene. Jeg skjønte jo at de var kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de hadde bestemor strikka. Så dum var jeg ikke, selv om jeg ikke skulle begynne på skolen før til neste år. Pappa var på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede var det sommer nå, hadde mamma fortalt, men allikevel var det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

 

Jeg hadde smurt skiene med stearinlys, så de gled veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tok veien gjennom skogen. I motbakke måtte jeg tråkke fiskebein for skia var veldig bakglatte. Det gjorde ingenting. Johnny hadde også fått ski til jul. De var litt bredere enn mine. Johnny hadde fått hoppski. Skiene til Johnny skulle ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny hadde lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

 

Bestefar tok Brona ut av stallen og fikk på ho seletøyet. Brona var glad og hadde vanskeligheter med å stå i ro så bestefar fikk problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sa noen rare ord og dultet Brona i siden. Det kunne umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

 

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hadde bestefar hørt et svare leven fra hønsehuset, og sett reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!  Er ikke det banning, så vet ikke jeg.

 

Sola lå lavt over granskogen. Jeg satte meg på benken ved siden av bestefar som holdt Brona stramt i tømmene. Heldigvis hadde bestefar lagt på striesekker så det ikke skulle bli så kaldt i rompa. Bestefar kjørte Brona med stramme tømmer bort til den store eika, der veien var fint brøyta med høye brøytekanter. Det var faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakket bestefar på tømmene og smattet på Brona. Brona svarte med et byks og satte opp ei voldsom fart. Pusten freste ut av nesebora hennes og laget små skyer, hovene sendte hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden fikk skrens i svingene. Jeg klamret meg fast. Men da Brona begynte å galoppere, da var det nok. Selv bestefar begynte å bli litt redd, tror jeg. I alle fall dro han så hardt han kunne i tømmene og ropte prooo, prooo. Brona slakket heldigvis opp og prustet tungt, ho knegget og lo. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Vi tok det rolig på hjemveien. Bestefar ga meg tømmene. Sleden knirket mot det kalde underlaget. Skogen sto hvit og taus, bare ei og anna kråke brøt stillheten. Vi pustet frostrøyk og bestefar skar seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen dro jeg i tømmene og ropte prooo. Jeg visste det var helt unødvendig for Brona stoppet alltid der, uansett hva du sa...

Men Brona var i alle fall ikke stallstien lenger, det var sikkert og visst. 

 

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sa bestefar, og la til at han var glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unnet seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kledde på meg kjeledressen og gikk i vedskjulet med vedkurven. Bestefar hadde lært meg hvordan jeg skulle kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid gikk det like greit, men vedkurven ble jo full etter hvert.

Jeg brukte samme hoggestabben som bestemor gjorde når ho hogg hodet av hønene. Hodet lå igjen på hoggestabben mens høna flakset rundt i vedskjulet. Bestemor lo så den store magen rista. Jeg syntes det var fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøstet bestemor.

 

Så var det fjøsstellet. Siden vi skulle på juletrefest i kveld, gjorde vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skulle jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi dro.

De tre kuene ble glade da vi kom. Dolla rautet som vanlig, og glante stygt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melket kuene, ga jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og noe mel fra en sekk som luktet vondt. Kalven fikk sutte på handa mi, Jeg hadde handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjorde nesten vondt. Det luktet godt i fjøset, kuene tygget høy og grisen gryntet. Dessuten var det kuene som laget vanndråpene som hang i taket, det sa bestemor.

Melka ble helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra var det vanlig hverdag, så da skulle melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg måtte vel hjelpe bestefar med det, med det også...

 

På kjøkkenet hadde mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det var bare å hoppe opp i. Mamma hjalp til med å få meg rein. Og så var det på med finstasen, som bestefar sier. Da var vi klare til å dra. Finskoa hadde vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona hadde fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det var jo ganske kaldt. Bestefar hadde satt en ekstra benk på sleden. Der satt mamma og bestemor. Bestefar og jeg satt foran, det var jo vi som måtte ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden ble tent, og så dro vi. Nede på hovedveien møtte vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, og Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

 

Brona ble tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det var kommet mye folk allerede. Alle var i finstasen og veldig pene. Jeg hadde blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa var så blanke at de skinte i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det gikk helt opp til taket og var pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene var av glass og brant aldri ned!

Jeg la julepakka under treet, der lå det mange fra før.

 

En liten, tjukk mann hysjet på oss og ba oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han var lærer. Det hvisket mamma i øret mitt. Vi var så mange at det ble tre ringer rundt juletreet. Så begynte vi å gå rundt treet mens vi sang. Jeg kunne ikke alle sangene, men gjorde så godt jeg kunne. Det var ikke bare jeg som gjorde feil og begynte å vaske tøy når det riktige var «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten var det feil i sangen også, for vi gikk jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet var jo et grantre. Det måtte da alle se.

Det var nesten bare unger og damer som gikk rundt juletreet. Bestefar satt sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drakk kaffe, spiste julekaker, røkte pipe og tok seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjorde de, men vi hørte dem ikke når vi sang. Damene hadde veldig høye og lyse stemmer.

 

Jeg holdt Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smilte til meg, eller kanskje det var til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenkte på vedskjulet der hodet til høna lå på hoggestabben og Eva dalte ned fra taket...

 

Så plutselig banket det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanset opp, det samme gjorde summinga fra naborommet. Det ble helt stille. Alle visste hvem som kom. Det var en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han hadde ikke maske, men var helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han så både snill og skummel ut, syntes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarte de voksne og noen barn. Så delte han ut alle pakkene som lå under treet, og alle ungene fikk ei pakke hver. Jeg tror det var noen som fikk to. I sekken hadde nissen appelsiner. Alle fikk en appelsin unntatt mennene i naborommet. De brydde seg ikke om appelsiner.

 

Brona travet rolig på hjemveien, sleden gled lett og bjella klang sprøtt i vinterkulda. Faklene kastet dansende skygger mot brøytekanten, bakenfor lå de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holdt tømmene, men Brona fant veien sjøl. Bestefar skar seg en bit skråtobakk og tok en slurk kollekvinter mens han nynnet «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma hadde visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg var veldig trøtt.

 

Brona stoppet utenfor stallen. Prooo, hvisket jeg, for sikkerhets skyld, og sovnet.
                                                                                                                                                         Kjell Lindberg

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Hvor menneskelig er vi, egentlig?

Forskning viser at forskjellen i arvemateriale mellom oss og sjimpansen utgjør bare et par prosent. Forskjellen har imidlertid resultert i blant annet oppreist gange og større hjerne med tilhørende sterkere tenkekraft og høyere bevissthet. Vi er i stand til å vurdere våre egne handlinger og sette merkelapper på dem som god, ond, bra, dårlig etc. Det betyr at vi kan velge mellom ulike handlinger og ulik adferd.

I kampen om dominans og knappe ressurser oppstår det ofte konflikter og krig. Tilsvarende sammenstøt finner også sted i dyreverdenen. Men med vår fantasi og teknologi overgår vi dyra suverent i utspekulerte kampmetoder. Et par nyhetsklipp fra vår samtid kan illustrere dette:

 

- Behandlingen av unge har unektelig vært ubarmhjertig. Barn er blitt massakrert, ulovlig anholdt, mishandlet seksuelt, brukt i kamp, bortført, nektet skolegang og tilgang til krisehjelp.

- som et genialt trekk i krigføringa i tillegg til massevoldtekter, plasseres småunger sammen med soldatene på militære lastebiler i håp om at fienden ikke vil angripe...

 

Vi som gjerne forbinder menneskelighet med avsky for slike handlinger kan ikke lenger moralisere med grobunn i «forskjellen på oss og dem». Forskning viser at menneskehetens gener, genomet, varierer i så liten grad at det er meningsløst å dele verdens befolkning inn i ulike raser. Dermed blir også begrepet rasisme uten mening.

 

Byggematerialer kan som kjent settes sammen noe forskjellig slik at vi får ulike typer hus. På samme måte med arvematerialet, som for eksempel kan føre til forskjell i hudfarge. Hudfargen bestemmes av en genial, biologisk tilpasningsevne i forhold til ulike mengder av solstråling på jorda. Pigmentet i huden regulerer absorpsjonen av UV- stråler og derved produksjonen av det livsnødvendige D-vitaminet. Forskjellig hudfarge som årsak til diskriminering og undertrykking er forøvrig også et (u)menneskelig fenomen.

 

Hva gjør et menneske menneskelig?

Vi har idealer og retningslinjer til hjelp for å kunne tilstrebe høyverdig menneskelig adferd, nedfelt i religion og filosofi. Vi har menneskerettigheter som peker på forutsetninger for et menneskeverdig liv. Vi har alt av tanker og ord - og noen handlinger. Men store deler av våre sju milliarder lever fortsatt under forhold som stenger for utvikling av det spesifikt menneskelige.

 

Vi vet jo at betingelsene for utvikling av det menneskelige potensiale er forankret i slike fundamentale forhold som materiell trygghet, frihet fra politisk undertrykking og krig, tilgang på utdanning og samfunnsdeltagelse.

Alle ønsker vi en bedre verden for alle. Og vi vet hva som trengs.

Det er jo så såre enkelt, men dog så vanskelig!

Fra bekymring til alarm.

I 1896, for over hundre år siden, kom den svenske nobelprisvinner i kjemi, Svante Arrhenius, med den første vitenskapelig begrunnede bekymringsmelding vedrørende planetens klima. Bekymringen var begrunnet i industrialiseringas økende utslipp av karbondioksid til atmosfæren, noe som ville føre til en sterkere drivhuseffekt og varmere klima. Bekymringsmeldinga ble ignorert og utslippene fortsatte å øke for hvert år.

 

På 1960 tallet skulle bekymringa gå over til advarsel. I boka «Den tause våren», skrevet av biolog og forfatter Rachel Carson, advarte hun mot bruk av miljøgifter og utslipp av klimagasser. Boka ga støtet til etablering av flere miljøorganisasjoner og politisk radikale grupperinger. Demonstrasjoner, bøker, film og teater skulle bevisstgjøre folk på den kyniske kapitalismens rovdrift på naturen. Det hele kulminerte i 1968 da studenter gjorde opprør mot etablerte, udemokratiske maktinstitusjoner verden over.

 

I dag har advarselen gått over til alarm. Med unntak av et lite politisk parti i Norge som representerer fremskrittet, sammen med anti-klima-lobbyen i USA, er det nå ingen tvil verden over; menneskeskapt aktivitet er en trussel mot vår samtid og framtid.

- Tiden er i ferd med å renne ut, advarer FNs klimasjef Christiana Figueres. Vinduet lukkes raskt fordi det fremdeles ikke gjøres nok i raskt nok tempo, konstaterer hun.

Hun får støtte av tunge internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, IEA, WWF o.l. Våre hjemlige Bellona og Cicero kan også bekrefte at gjennomsnittstemperaturen vil stige opptil 5 grader dersom dagens utslipp fortsetter med en økning på rundt tre prosent i året. Og utslippene vil fortsette å øke, mest sannsynlig, med tilhørende tørke og ørkendannelse, flom og jorderosjon, ekstremvær og stigende havnivå. Hvorfor det?

 

I Doha er det samlet representanter fra alle verdens land. De skal prøve å opprette internasjonale forpliktende avtaler i forhold til miljø og klima. På forhånd har imidlertid de nasjonene som slipper ut mest klimagasser, som USA, Kina, Russland, India og Japan, frabedt seg forpliktende avtaler! De land som er villig til å fornye Kyoto avtalen utgjøres kun av Sveits, Norge, EU og Australia. Det betyr at en ny avtale vil bare dekke 15 prosent av verdens samlede utslipp!

 

Vi får igjen avslørt hvilke tafatte og navlebeskuende politikere som utgjør verdens ledelse. Historia forteller om mange kulturer som har gått til grunne med årsak i sjøldestruktive naturinngrep eller manglende evne til omstilling når klimaet endret seg. De kulturer som har overlevd, som har maktet å tilpasse økonomi og levestandard til nye livsbetingelser, de er uten unntak diktaturer! Et lite mindretall dikterte flertallet.

Men hva med oss som sverger til demokratiet? Har vi ingen sjanse?

Jo kanskje, men vi er avhengig av at flertallet tar til vettet.
Det store spørsmålet blir derfor, det som vil avgjøre vår skjebne:
- hvor lenge tåler vi å vente?

Takk, kjære Karbon!

Det er nesten like gammelt som universet sjøl og blir dannet inne i stjerner som er i ferd med å eksplodere. Der inne er det så enormt høye trykk og temperaturer at hydrogenatomer smelter sammen til Beryllium.

Det ustabile Beryllium binder kjapt til seg enda et hydrogen og karbonatomet er et faktum. Dersom denne egenskapen hadde hatt et avvik på en tiendedels promille, ville ikke stjernene vært i stand til å produsere karbon.  Og hva så?

Ja, da ville planeten vår forblitt livløs. Karbonatomet er nemlig grunnlaget for alle livsformer, slik vi kjenner det, være seg bakterier, planter, elefanter, fugler eller deg og meg.

 

Livets minste byggekloss har en radius på 70 pikometer, 0,00000000007 meter. Dersom vi forstørrer opp atomets kjerne til størrelsen på en oljetanker, vil hele atomet bli like stort som jorda. 99,99999999% er tomrom!

Men hva er det som gjør dette lille atomet så spesielt? Siden det har atomnummer 6, har det altså 6 protoner og 6 nøytroner i kjernen. Det betyr to elektroner i sitt innerste skall og fire i sitt ytterste. Og det er her hemmeligheten ligger. Det ytterste elektronskallet har nemlig plass til åtte elektroner, fire til. Det betyr et stort antall bindingsmuligheter til andre atomer og millioner av molekyler kan skapes. ¹²C er således grunnlaget for hele den organiske kjemi.

Naturgassen metan dannes for eksempel ved at karbonet binder til seg fire hydrogenatomer, CH_4.

Når karbonet brenner binder det til seg to oksygenatomer, hver med en dobbel binding. Vi får drivhusgassen karbondioksid, CO_2. Takket være karbondioksid i atmosfæren blir det levelige forhold her på planeten. Uten den hadde vi frosset ihjel.

 

Vi finner livets atom i alt levende og dødt biologisk materiale. All vegetasjon tar opp CO₂ gjennom fotosyntesen. Karbonet lagres i plantene som igjen blir spist av dyr og mennesker. Under forbrenningen, som hos oss foregår med en temperatur på 37 grader, frigjøres karbonet på nytt som karbondioksid, hvilket vi puster ut. Denne syklusen har i millioner av år vært i balanse inntil vi mennesker begynte å brenne enorme mengder urgammelt biologisk materiale i form av kull, olje og gass. Resultatet blir det vi ser i dag, et overskudd av CO₂ i atmosfæren. Dette overskuddet fører til et varmere klima med uante konsekvenser.

 

På planeten Mars kjører roveren «Curiosity» sakte rundt og leter etter tegn på liv. Det er allerede oppdaget is og vann på Mars. Robotens instrumenter analyserer prøver av grunnmaterialet på jakt etter nettopp karbon. For vi vet at kombinasjonen av karbon og vann er det kjemiske grunnlaget for livets oppstandelse. 

 

Men hvordan oppsto livet på vår planet?

Mest sannsynlig ble jorda for omtrent fire tusen millioner år siden, da planeten ennå var ung og ubeskyttet, bombardert fra verdensrommet med gigantiske kometer, fulle av is, støv - og karbon.

Livets grunnsten, karbonatomet, blir unnfanget i stjerner på vei til å pulverisere seg selv.  

Av stjernestøv er du kommet, og til stjernestøv skal du bli...

Milliarden – lengde, tyngde og tid.

Det er ikke så mange åra siden de rikeste ble omtalt som millionærer. I dag kalles de milliardærer. Samfunnets budsjettposter har langt fler milliarder enn millioner, og begrepet milliard dukker opp i nyhetsbildet titt og ofte.          

Men hva er egentlig en milliard kroner? Hvor lang eller høy blir en stabel med en milliard kronestykker? - hvor mye vil den veie? - og hvor lang tid tar det å telle opp en milliard kroner?
 

Vi går til Norges Bank som kan opplyse at et kronestykke har en tykkelse på 1,7 millimeter, det veier 4,35 gram og har et hull i midten med en diameter på 3,2 millimeter.
 

Det første vi gjør er å finne en lang tråd som vi kan tre kronestykkene på. Vi skal altså tre tusen millioner kronestykker hver med en tykkelse på 1,7 mm. En milliard er et ett tall med ni nuller; 1000000000. Siden det går tusen millimeter i en meter, deler vi på tusen og sitter igjen med seks nuller.  Da har vi altså fått 1,7 millioner meter.  Vi fjerner igjen tre nuller og får 1,7 tusen kilometer, 1700 km.  En milliard stablede kronestykker blir altså 170 mil høy.  Vi legger stabelen nordover fra Lindesnes i sør.  Den andre enden vil da havne på Nordkapp.  Det er 1 milliard kronestykker!

 

Hvor mye veier en slik stabel? 

Tusen gram i ett kilo betyr at vi har 4,35 millioner kilo. Siden det går tusen kilo i et tonn, får vi ei vekt på 4,35*1000 = 4350 tonn. Dersom vi ønsker å flytte på denne stabelen, en milliard kronestykker, må vi fordele den på 87 semitrailere som hver tar femti tonn!
 

Hvor fort klarer vi å telle opp en milliard kroner? Ja, selvsagt avhenger det av hvor fort vi teller. Hvis vi anslår at vi bruker ett sekund på hver krone, får vi følgende regnestykke: 1000000000 : 60 = 16666667 minutter : 60 = 277778 timer : 24 = 11574 døgn : 365 = 32 år. 
Vi kan fort bli enige om at det er bedre ting å bruke tiden på enn å sitte i 32 år og telle kronestykker...
 

Middelavstanden mellom jorda og månen er 385000 kilometer eller 38500 mil. Hvor mange stabler med en milliard kronestykker må vi lenke sammen for å rekke opp til månen: 38500 : 170 = 226 stabler. En månestabel tilsvarer altså 226 milliarder kroner.
 

Når vi på nyhetene hører for eksempel at det norske oljefondet nærmer seg 4000 milliarder kroner så skjønner vi jo at det er mye penger, men hvor mye?

Kanskje vi lettere vil ane hvilken vanvittig størrelse dette er dersom nyheten lyder slik:

Det norske oljefondet har i dag en størrelse på 18 kronestabler mellom jorda og månen!

Jens har blitt så pinglete!

Jeg har aldri tvilt på at Jens er både intelligent og kunnskapsrik, men hvor har det blitt av den politiske lederen? Jens, du som tilhører et Arbeiderparti, du som engasjerer deg i økologi- og klimapolitikk, du som er Norges regjeringssjef, du har jo endt opp som en pragmatisk pratmaker!

At Findus i flere år har underminert norsk fiskeindustri, det vet vi. Findus sender fisken til Kina for foredling. Den fileterte fisken returneres til Norge og Europa og selges med fortjeneste. Nå vil Røkke gjøre det samme. Det er ikke profitabelt å filetere fisk i Norge, sier han, og har jo helt rett i det. Men nå er det faktisk slik at fisken ikke svømmer sjøl til Kina, i hvertfall ikke tilbake ferdig filetert. Det får være en grense for genmodifisering...

Fisken transporteres med store skip, fire uker hver vei. Det koster penger, diesel og klimagasser. Allikevel er den kinafileterte fisken mer lønnsom enn den norskproduserte takket være råbillig arbeidskraft.

Det er veldig bra, sa Jens, og ristet hjertelig handa til den kinesiske statsminister. Begge gledet seg til Nordøstpassasjen kan åpnes for kommersiell skipstrafikk. Da vil transportutgiftene reduseres med 40% sammenlignet med dagens transport gjennom Suez kanalen. Og det takket være varmere klima som smelter ned isen i Arktis...

Den kinesiske kapitalismens økonomiske suksess skyldes en arbeiderklasse på flere hundre millioner uten faglige rettigheter og anstendige lønnsforhold. De er rett og slett sosial dumping i eget land. Ikke rart det blir billige varer med «Made in China».  Dette vet du Jens, men du ga ikke fra deg så mye som et kremt, du som har bilder av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen på kontorveggen...

 

Jens, du blir ikke gjenvalgt. Dertil er det alt for mange mennesker i dette landet som foretrekker høyere lønn, lavere skatt og økt forbruk. De har ikke lært noe annet under den rødgrønne regjeringa. Ikke overraskende at du i neste års statsbudsjett legger opp til enda høyere vekst i privat forbruk. En ny forbrukerorgie skal stimulere økonomien og tilfredsstille høyresida. Du bruker samme medisin som republikanerne sverger til i USA, samtidig som du hyller Baracks gjenvalg. Unnskyld at jeg spør, men har du blitt schizofren, demokrat den ene dagen og republikaner den andre?

 

Du har knapt et år igjen som statsminister. Bruk den tida til å fortelle det norske folk hva framtida vil bringe og på hvilken måte, med forankring i harde vitenskapelige fakta. Ta mot til deg og ikke snu kappa etter gallupvinden, slutt å flørte med Siv og Erna. Skattlegg de rikeste her i landet og gi pengene til de fattigste, slik Robin Hood gjorde. Du kjenner han? Han ble veldig populær og ville helt sikkert blitt gjenvalgt...

 

En historisk epoke ser solnedgangen. Det sorte gullet garanterer ikke lenger for fortsatt fest i sus og dus. Nå trenger vi et politisk lederskap som kan føre oss inni økomodernitetens tidsalder.  

Først da kan det bli mulig å filetere fisken vår sjøl, her til lands!

Hva slags "Change"?

Det er nok ikke bare USA som går fremtiden i møte med store omstillinger. Vi er midt inne i en verdensomspennende endringsprosess, økonomisk, politisk og militært. Noen mener vi går mot bedre tider, andre er mer skeptisk pessimistisk.

Politikere og økonomer anbefaler ulike medisiner for å returnere til tidligere høyder, til de gode gamle dager med business-as-usual.
Men realitetene vil noe helt annet, ikke minst på det energiøkonomiske område.

Den industrielle revolusjon og framveksten av kapitalismen som produksjonssystem var helt og holdent avhengig av tilgang på fossil energi, kull, olje og gass. Dette svært energirike brenselet fantes i enorme mengder. Planetens biologiske ressurser, dyr og planter, har opp gjennom millioner av år blitt omdannet til det sorte gull. Tilgangen var relativ enkel og billig. Kullet lå helt opp i dagen og kunne utvinnes som dagbrudd. Oljelommene lå rett under overflaten, det var bare å stikke hull og pumpe opp rikdommen.

 

I dag må vi bore etter olje på flere tusen meters dyp. Statoil kvitter seg med 700 stillinger, og engasjerer seg verden over for å finne nye områder med profitable investeringer. Oljeutvinning fra tjæresand og skifer vitner om en desperat jakt.

Oljenasjonen Norge har nesten halvert produksjonen i volum de siste tolv åra. Men takket være stor etterspørsel ligger oljeprisen på et høyt nivå, og Norge tjener fortsatt penger. Økonomer spår imidlertid at Norge kan bli netto importør av olje og gass i løpet av dette tiåret.

 

Kapitalismen krever at varer og tjenester produseres med profitt. Dersom varens bytteverdi ikke gir tilstrekkelig lønnsomhet, blir den ikke produsert. Det hjelper ikke hvor mye bruk vi har for selve varen.

Eksempelvis har bilen en svært høy bruksverdi, men når bytteverdien synker under profitabel inntekt blir bilindustrien med tusener av arbeidsplasser truet med konkurs. President Obama så seg tvunget til å jukse litt med kapitalismens markedsmekanismer og bladde opp milliarder i støttekapital til General Motors for å hindre nedleggelse.
På tilsvarende måte opprettholder vi for eksempel jordbruket i Norge.

 Siden år 2000 har hvert tredje gårdsbruk blitt nedlagt. Men siden vi jo trenger mat må jordbruket kompensere med større bruk og økt industriell drift. I fjor brukte norske bønder 8,5 milliarder kroner på nye jordbruksmaskiner, redskaper og bygninger. Siden bytteverdien av matprodukter er så mye lavere enn bruksverdien må staten «jukse» med nesten tretti milliarder i subsidier til en stadig skrumpende bondestand.

 

I dag er energiforbruket i norsk jordbruk over fem ganger så høyt som antall energienheter vi får ut i form av mat. Sagt med andre ord, vi trenger fem settepoteter for hver potet vi ønsker på middagsbordet. Det kalles lønnsomt i vår økonomi. 

Blir det noe «change» på det området, mon tro?

Quo vadis, Domine?

Under flukten fra Romas keiser treffer apostelen Peter på Jesus, riktignok mange år etter vedkommendes død, men Peter griper allikevel anledningen til å spørre hva fremtiden vil bringe; - hvor går du hen, Herre?

Det er usikkert om Peter fikk noe vettugt svar, eller om han fikk noe svar i det hele tatt. Og vi er visst i samme situasjon i dag. Det er ikke mulig å få noe drahjelp ovenfra i vår bestreben etter å vite hvor menneskeheten går, om tjue år? - femti år? - hundre år?

 

Hva gjør vi da? Ja, da er det vel ingen annen mulighet enn å stole på oss sjøl. På menneskehetens egen kunnskap og innsikt, på vår egen vitenskap. Målinger og observasjoner, kalkyler og statistikk, beregninger og prognoser over hele verden peker i en og samme retning: sammenbrudd.

 

Analyseverktøyet med indikatoren økologisk fotavtrykk (ØF) forteller folk og regjeringer på en enkel og grei måte hvordan ressursforbruk og utslipp forholder seg til planetens tålegrense.

Grunnenheten er antall hektar produktivt areal per person som gjennomsnitts innbyggeren disponerer i hvert enkelt land. I 2001 ble dette bioproduktive arealet beregnet til å være 1,8 hektar per person på verdensbasis med lik fordeling.

I dag er indikatoren på 2,3 hektar per person og økende.

 

Til tross for finans- og gjeldskrise øker forbruket i Vestens rike land. Produksjon og forbruk eksploderer i BRIC landa (Brasil, Russland, India, China).

De forente arabiske emirater forsyner seg mest med 10,7 hektar per person, tett fulgt av USA på 9,6. Norges ØF er på 5,6; mens Bangladesh ligger på uskyldige 0,5.

Her til lands forbruker vi altså tre ganger mer enn hva som er tillatt dersom vi skal holde oss innenfor planetens bæreevne og med ei framtid basert på bærekraftig utvikling.

 

Men hva er det vi bruker så mye mer av og på? Statistisk Sentralbyrå svarer egentlig alt. Vi bruker mer av alt, og det skal vi jo, dersom økonomien og veksten i BNP skal defineres som sunn og god.

I følge statsbudsjettet skal Norge neste år ha fem ganger så høy vekst i privat forbruk, det vil si en økning på 44 milliarder kroner. Det betyr at Norges økologiske fotavtrykk vil øke ytterligere, vi kommer til å forsyne oss enda mer av planetens ressurser. Cirka ti prosent vil gå til økt konsum av mat. Ikke rart vi ligger i verdenstoppen for kjøp av slankemidler, flere hundre millioner i året.

Jø større forbruk jo større avfallsmengder og utslipp av klimagasser. Også på dette området ligger vi på verdenstoppen pr. innbygger. Utslippene av karbondioksid, CO_2, øker for hvert år og utgjør nå 84 prosent av samtlige klimagasser.

 

Dersom verdensøkonomien fortsetter en moderat business-as-usual vil menneskeheten i 2050 ha behov for tre planeter. Gud veit hvor vi skal få de to ekstra fra. Eller gjør han?

Flaggskipet tar inn vann!

Det er rørende å se hvordan rivalene Obama og Romney opptrer som om skuta bare har noen riper i lakken.  De vet ganske sikkert at tilstanden er mer alvorlig, skuta er nemlig lekk og ligger allerede dypt i vannet. Men selvsagt er det lite lurt å plage besetning og mannskap med slike dårlige nyheter.

Etter den andre verdenskrig ble det militær industrielle kompleks etablert i USA som en nøkkel til evig vekst og velstand. En hel verden lå nede med brukket rygg, sønderbombet. Unntaket var USA, industri og infrastruktur var fullt intakt, og verden trengte varer, tjenester og kapital. USA ble en økonomisk, politisk og militær gigant. Dollaren infiltrerte de fleste lands økonomier, militære baser til lands og til vanns sørget for militær avskrekking. Historias største supermakt så dagens lys.

En økonomi som er avhengig av at staten pumper penger inn i militær opprustning krever også avsetning og omsetning av produktene. Våpenmateriell må forbrukes og nye utvikles for å holde hjulene i gang. Hele den industrien som leverer varer og tjenester til den militære sektor er også avhengig av en viss omsetning. Sagt med rene ord, økonomisk vekst er betinget av krigføring. På den bakgrunn kan man forstå at supermakta USA har deltatt i over tjue væpna konflikter og kriger siden 1945.

Millioner av menneskeliv har gått tapt og nasjoner lagt i grus.

USAs krigsøkonomi er ikke noe nytt fenomen i historisk sammenheng. Hitlers Tyskland på 1930 tallet, for eksempel, brukte samme modell for å få tysk økonomi på fote. 

En krigsøkonomi har imidlertid også sin begrensning. Allerede under Vietnamkrigen (1964-73) kom de første tegn på at krig koster mer enn det smaker. Forsmedelig var det jo selvsagt at supermakta tapte for et lite asiatisk folk, og det til tross for utvikling av flere nye drapsmetoder. Napalm, klasebomber, kjemikalier (Agent Orange), splintgranater for å nevne noen. Med sine enorme B52 bombefly teppebombet USA nord Vietnam med et antall bomber lik det som ble sluppet under hele andre verdenskrig. «Gods own country» var nådeløs i sin krigføring.

Under president Bush økte landets gjeld med 65 prosent. Krig koster. I dag sliter staten USA med en voksende gjeld som tilsvarer 70 prosent av BNP, 16.000 milliarder dollar! USA makter ikke lenger å betale for seg og har et underskudd på handelsbalansen tilsvarende 1000 milliarder dollar. Den største kreditoren er Kina. Samtidig lever 16 prosent av USAs befolkning under FNs fattigdomsgrense, og 47 millioner mennesker blir tildelt matkuponger for ikke å sulte ihjel. En prosent av landets befolkning eier 36 prosent av landets verdier, mens 80 prosent av folket må nøye seg med kun 11 prosent.

Det er jo egentlig beundringsverdig at noen i det hele tatt vil stå til rors som commander–in–chief ombord på et synkende skip, og særlig når mannskapet føler seg forrådt og dirrer av harme. En situasjon som fort kan utvikle seg til det rene mytteri...