Kun to ledige seter!

... sa dama i luka, på thai. Det rekker det sa jeg, på norsk. Det rekker for et slitent tospann, ei ho og en hann. Ja, man blir jo sliten av å reise. For vi har sittet mange timer i buss de siste ti dagene. På besøk hos venner øst i Thailand, på grensa til Cambodia. På besøk hos familie nord i Thailand, på grensa til Laos. Vekslet mellom ekspressbusser, lokalbusser, scootertaxi og tuc tuc. Det er mange utgaver av den siste, men den jeg fikk kjøre et par runder med, den er noe av det peneste jeg har sett. Så var jeg da også like stolt som en vinner av et VM rally! Det barnlige i seg skal man ta vare på, da kan man bli gammel...

Det er kanskje det min yngre kone tenker på når hun foreslår at vi kjøper tuc tuc og starter opp med taxi i Bangkok!                   Herregud!                 Jeg for min del vil vente til etter gjenfødelsen. Så skal jeg vurdere forslaget.

Vi blir tatt i mot med glede og omsorg. Thaiene er helt utrolig vennlige og gjestfrie. Og når de på toppen av det hele tolker livet som eneste stor fest, ja da sitter du ikke bort i et hjørne og nipper til colaen din. Da tenker du heller ikke på når du skal få tatt skjønnhetssøvnen din. Da er du selvsagt med og smaker på alle de fremmede retter som settes fram, unntatt de du har brent deg på... ja, det er faktisk noen som setter fyr på den sarte norske gane. 
Noe som er like morsomt som en gammel stumfilm. Jeg tenker på de rare grimasene. 
Og så skal det selvsagt skåles. Whisky i små beger er populært. De som skylles ned med kald pils, på maskulint vis... Damene er selvsagt mer siviliserte og foretrekker drinker med whisky, soda water og isbiter - ikke så sterke.

De to ledige setene var helt bakerst. Sampan sitt nest bakerst, og mitt på den andre siden av midtgangen, helt bakerst. Ved siden av en gammel munk, i alle fall eldre enn meg. Det vet du når du hilser. Jeg la håndflatene mot hverandre, slik vi hilser her, og løftet dem mot panna. Da viser du ærbødighet og respekt. Munken løftet ikke sine så høyt, ergo var jeg den yngste av oss to. Men det gled et hemmelighetsfullt smil over den gamles ansikt.

Vi eide bare noen få ord, sammen. Så den verbale kommunikasjonen var tilsvarende mellom to østers. Men han la sin hand over min på mitt kne. Slik satt vi lenge og bare kjente etter. Kjente at vi var som gamle venner, som om han visste at jeg kom.

Etter en stund tok han sin amulett og hang den rundt min hals. En veldig gammel amulett med en Buddha figur på den ene siden og en forslitt inskripsjon på den andre. Jeg ville protestere. I stedet knyttet han et band rundt livet mitt. Et band med gullfargede tråder, tvunnet sammen i et innviklet mønster som lar deg forstå at det er ikke gjort på en dag. 

Amuletten på mitt bryst skal bidra til min lykke. Bandet rundt mitt liv skal beskytte nettopp det, livet mitt.

Jeg ville gi han penger, som vanlig må jeg da henvende meg til kona. Jeg fikk hundre Baht – tjue kroner! Jeg ville jo gi han tusen! Til slutt fikk jeg forhandlet fram ett hundre og førti. Du skal ikke gi for lite, da er du smålig. Men gir du for mye, da har du ingen respekt for deres valuta. Da kaster du pengene etter dem! Ho Sampan vet jo det, ho er jo herfra.

Den gamle munken tok meg i handa og takket, på vesterlandsk vis.

Jeg dekket meg til med solbriller for å skjule tårene som presset på.

Dreper du med glede, eller?

Ja, jeg spør jegeren av rein og skjær nysgjerrighet – og ja, nesten av vantro. Er det sant? Går det virkelig an å føle glede over å drepe en elg, for eksempel?

Det ser jo virkelig slik ut på de bildene jeg har sett av jeger og bytte. Jegeren næmest omfavner sitt slakt med kjærlig stolthet, eller han holder hodet opp for å vise hvor stort geviret er. Så ringer han opprømt hjem til kona; - vet du hva, jeg felte en elg i dag med atten takker, tenk det du. Det hodet skal vi stoppe ut og henge i peisestua, skatten min...

I de kretser bruker de ikke ordet drepe. Nei, jegeren sier at byttet ble felt. Kanskje vi skulle bruke det uttrykket oftere, også i nyhetsbildet. Det høres jo atskillig penere ut; -
han felte kona si med øks – for eksempel...

Vel, jeg vet jo at naturen må forvaltes, at de mange viltbestander må kontrolleres. Akkurat det kunne forsåvidt militæret ta seg av som en del av verneplikten og førstegangstjenesten. I stedet betaler jegerne sjøl penger i fleng for å gå ut i naturen og ta liv, med lyst. Det er dette som er så vanskelig å forstå i vår tid med overflod av mat.

En gang i tiden gikk stammens jegere ut på jakt med klubbe og spyd. Hjemme i leiren satt stammens eldre, kvinner og barn, sultne. Jegerne gikk løs på byttet, mange ble skadet, men de kom hjem i lykkerus. Nå hadde de mat, sener til fiskebruk, de hadde pels mot kulde, de hadde alt. Dengang hadde også jeg gått på jakt!

I dag er jo kampen blodig urettferdig. Elgens eneste forsvarsvåpen er flukt fra en jeger utstyrt med kikkert, gevær med kikkertsikte, mobilt samband til de andre, og et helt kobbel med bikkjer utstyrt med luktesans hundre ganger sterkere enn hva jegeren sjøl makter å prestere. Jegeren ligger i bakhold og dreper på lang avstand. Hjemme er fryseboksen breddfull, jegeren tar liv for sportens skyld!

Hva gjør deg så stolt? Hva har du egentlig prestert? Hvem kan du sammenligne deg med? Du som er så sporty? Marit Bjorgen eller Petter Northug Jr.?

Kjære jeger du trenger ikke bli furten, men det må være lov å stille spørsmål ved din mentale tilstand. Ble den sittende fast i steinalderen?

Javisst, må det være spennende å lete opp dyret, mange flotte naturopplevelser blir det også, ganske sikkert, men... Spenningen ved å jakte blir den samme om du bytter ut geværet med kamera!

Joda, jeg har prøvd for mange år siden. Jeg ble invitert av noen kolleger til å jakte ryper på Senja – med lånt gevær, ei hagle. De grønne heiene pyntet med røsslyng, sølvvier og blåklokker lå badet i høstsola, bevoktet av de svarte fjella, der borte. Bikkjene løp foran og skremte opp noen ryper. Jeg hev geværet til skuldra, lukket øynene og trykket av. Det går nesten ikke an å bomme med et haglegevær. Fuglen datt ned foran mine føtter, ennå ikke helt død. Det var fortsatt glød i det øyet som stirret opp på meg. Et øye som spurte hvorfor?

Jeg sto lenge og skuet ut over det glitrende havet, helt ut dit hvor hav og himmel møtes.

Det var så vakkert, det var så fint å leve. Men fuglen ved mine føtter kunne ikke lenger fryde seg over livet. 
Livet dens hadde jeg tatt - med forakt for meg sjøl!

Forelsket i Juanita!

Det var på vårparten 1974 i Tromsø. Nærmere bestemt på et diskotek jeg ikke husker navnet på. Stemningen var høy, og de som ennå ikke hadde besteget dansegolvet, de gjorde det da disk jockey'n satte på den svært populære «Eviva España». Gleden ble imidlertid temmelig kortvarig, takket være meg. Jeg gikk nemlig rett til disk jockey'n, slo handflata i bordet og beordret full stopp. Her skal det ikke spilles noe «Leve Spania» så lenge den fascistiske diktator Franco sitter med makta, sa jeg. Og stopp ble det, til mye buing og piping. Det fikk ikke hjelpe, som student ved det røde universitet i Europa, måtte man velge side, velge seg til eller fra.

Det skulle gå enda tre år før jeg traff Juanita. ♫ Juanita, hun var dejlig som et daggry, da de mødtes i Madrid for længe sid'n. Han som presenterte henne for meg het Bjørn Afzelius med sitt Hoola Bandoola Band.

Juanita hadde valgt side under den spanske borgerkrigen (1936-1939). 

♫ Og Juanita hun var med dem ved fronten, og hendes glød gav de andre kraft og mod.

220 nordmenn gjorde det samme og meldte seg til fronten. De hadde forstått at borgerkrigen i Spania var egentlig en kamp for å demme opp for fascismen og nazismen sin fremmarsj i Europa.

♫ Og om natten sang hun sange til guitaren om folket og den fremtid som hun var beredt til at forsvare med sit blod.

Det hadde Arbeiderpartiet også forstått, daværende partisekretær Einar Gerhardsen, senere statsminister, besøkte fronten i -38 og organiserte hjelpearbeid gjennom Spania-hjelpen, forløperen til Norsk Folkehjelp.

♫ Og han var ung, han var en af mange hundred' som tog ned for at slås for friheden.

Etter tre år med blodige kamper gikk general Franco seirende ut takket være bred støtte fra Hitlers nazi Tyskland og Mussolinis fascistiske Italia. I tillegg ble seierherren velsignet av den katolske kirke, også av katolikkene i Norge. Akkurat det er jo ikke noe spesielt. Den norske kirke var positiv til nazismens fremmarsj i Tyskland, alt var bedre enn det gudløse Russland. Kjerka ga heller ikke fra seg så mye som et kremt da norsk politi arresterte og sendte 770 jøder til Tyskland. Eldre menn, samtlige kvinner og barn ble øyeblikkelig gasset til døde. Bare 30 overlevde.

♫ Men de tabte, for fascisterne var stærke. Han tog hjem med en bitterhed der skar, Juanita måtte flygte fra sin hjemegn,

Det var på sekstitallet sydenferie ble et begrep, og da først og fremst til Spania. Der sang turistene Jeg elsker dans og go’ musik, Eviva España. Og måneskin og romantik, Eviva España. En serenade på balkon, Eviva España. Og mad på ægte spansk facon, - España por favor.

Juanita kunne gi dem svar:

♫ I turister burde vide, jeres penge er som honning i overmagtens mund.

Hvorfor jeg forteller om min forelskelse?

Tja, ikke for noe annet enn at det er viktig å velge side.

Dine valg former framtida – framtida for deg og dine...

Davos: Kapitalismen fungerer ikke!

Verdens fremste økonomer, politikere og næringslivsledere har jo vært samlet i Davos for å legge sine kloke hoder i bløtt. De fant ut at kapitalismen funker ikke lenger slik den skal. Jøss, tenkte jeg, nå har det rabla for hele verdenseliten. Selv Rimi Hagen uttrykte bekymring, særlig over de store lønnsforskjellene ute i Europa.  Det kan føre til sosial uro, sa han...

Har kapitalismen i seg sjøl noensinne fungert i forhold til rettferdig fordeling og sosial utjevning? Høyre høvdingen Kåre Willoch, sa det slik i et intervju for noen år siden; kapitalismen har da ingen moral, den har kun ett siktemål, nemlig å akkumulere kapital.

Og det er vel hele poenget. For å kunne øke kapitalmengden, for å kunne øke omsetningen av varer og tjenester, så må også markedet stadig vokse.

Etterspørselen må øke. For at etterspørselen skal øke, må kjøpekrafta øke. Og for å øke kjøpekrafta må lønnsnivået heves hvert år.

Det tok lang tid, historisk sett, før kapitalistene innså det, eller de ville kanskje ikke innse det. Til slutt ble de fratatt deler av merverdien og delt ut som lønn og velferd til de ansatte. De som tok kalles fagforeninger.

Selvsagt ble det, og blir det, mye bråk når noe tas med tvang. Konfliktene blir kalt streik og lockout. Klassekampen driver fortsatt samfunnet framover.

Jeg benytter anledningen til å friske opp begreper som kapitalist, produksjonsmiddel og merverdi. Om du vinner hundre millioner og kjøper deg biler, hytter og all slags luksus, så er du fortsatt ingen kapitalist.

Men kjøper du deg for eksempel en gravemaskin som et middel for å produsere tjenester, grave tomter og grøfter til folk, ja da nærmer du deg. For du er fortsatt ingen kapitalist, så lenge du kjører produksjonsmiddelet sjøl. Men, dersom du ansetter folk til å jobbe for deg, du administrerer dem og maskinparken, ja da tilfredsstiller du begrepet kapitalist. Da lever du nemlig av den verdien som dine ansatte skaper, den verdien som overstiger de ansattes lønninger, merverdien.

Den gamle, gode kapitalismen fungerer altså ikke lenger. Den som en gang hadde enorme markedsandeler å erobre. Dengang da folk hadde reelle behov, særlig etter to destruktive verdenskriger. Problemet i dag er at markedene går i metning. Og det til tross for reklame à là hjernevask, produkter med innebygget «breakdown» og ei seddelpresse for full maskin. I tillegg har høyrepopulistiske regjeringer holdt seg ved makta ved å sprøyte milliarder av lånte penger ut i markedet for å stimulere kjøpekraft og etterspørsel. 

Resultatet blir det vi opplever, et bruk og kast samfunn, et overforbruk som historia aldri har sett maken til. Europas gjeldskrise blir en bisetning i historieboka sammenlignet med beskrivelsen av vår tid: en bevisstløs og hensynsløs forbrukergenerasjon. En generasjon som står ansvarlig for såvel avfallskrise som klimakrise.

Utfordringen må være å dempe forbruket og samtidig sørge for en rettferdig fordeling av samfunnets goder. Da trenger vi politikere med visjoner og med egenskaper som skiller oss fra dyra, rettferdighetssans og solidaritet.  Men jeg har ikke sett det har kommet noen slik konklusjon fra forsamlinga i Davos...