onsdag 28. mars 2012

Flere forskjeller? - Javel...

Jeg har sjøl vært skårunge jeg, på snurrevadfiske utenfor Sørøya i Finnmark. Skårunge i tretti årsalderen. Ja, ja. Her nede ligner nok ikke hverken fiskebåtene eller skårungene på det hjemme. Jo, skårungene er riktignok tenåringsgutter, det er så, men arbeidsantrekket er truse, og kun det! Det myldrer av dem på hver båt hvor de ordner tauverk og nøter, lamper og maskiner, lasterom og maskinrom. Jeg ble så imponert. Ja, selvsagt tagg jeg meg til å bli med en tur ut og lystre reker, fisk, blekksprut og krabber. Iført truse, for ordens skyld! Lampene lyste flere meter ned i dypet og lokket til seg havets delikatesser. Et herlig liv!

Her ville Det Norske Mattilsynet hatt full jobb, og vel så det. De rullende gatekjøkkener være seg på tre hjul, motorsykkelen med sidevogn, eller på to hjul, dragkjerra med batteridrevet kjøleskap og lyspære, ville ganske sikkert blitt beslag- og bøtelagt!
Det er så. Men folk kjøper og eter, hele tiden. Grilla froskelår, store biller, slanger, sommerfugl pupper, snegler, og den mer siviliserte føde som fisk og kylling. Alt er godt krydret og kan absolutt anbefales. Selvsagt trenger du ikke tenke på vakre sommerfugler når du knasker grilla larver i stedet for peanøtter...

Kjernefamilien er på tur på med familiemopeden som har en motor på størrelse med lett motorsykkel, heldigvis. Da er det mulig å følge trafikkbildet. I Norge struper de motoren på 49 cc, med maks hastighet på 45 km/h. I motbakke må du kanskje ned i 20 km/h. Derved har myndighetene godkjent et kjøretøy som er livsfarlig på landeveien!
Nå har det blitt påbudt med hjelm, i håp om å få ned antall drepte i trafikken. Men gammel vane er som kjent vond å vende. Ungene er fritatt og plasseres helt foran som en ekstra støtfanger. Sånn er det bare, her i landet.
I Buddha Wat, buddha templet, finner du buddha statuer malt med gullfarge, både mannlige og kvinnelige, sittende i lotusstilling, i alle størrelser, omkranset av blomster og røkelse.

Siddharta Gautama (543 f.Kr.) fikk ærestittelen Buddha,«den oppvåknede».
Han er ingen gud, men hans doktriner og lære forklarer hvordan alt henger sammen slik at du kan finne veien til evig liv i Nirvana. 
Den historiske Jesus gikk ganske sikkert i buddhistisk lære. Det nye testamente er full av læresetninger og lignelser hentet fra buddhismen. 96 % av befolkningen i Thailand tilhører buddhismen.

Det er forskjellene som skaper det eksotiske! For eksempel det eksotiske eventyret som den norske våren. Frisk, kjølig luft i lungene, en hestehov som stikker hodet opp over skitten grøftesnø og suger næring av døde høstblad fra år tilbake.
No livnar det i lundar, no lauvast det i li, den heile skapning stundar - no fram til sumars tid. Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord. Og atter som et under, nytt liv av daude gror. (Elias Blix).

Og så kommer trekkfuglene..., og det gjør vi også sammen med dem, om ikke så lenge!
Hjemlengsel er vel noe av den fineste lengsel man kan ha...:)






torsdag 22. mars 2012

Joda, mye er forskjellig, men...

Jeg ligger på terrassen og tar kombinert solbad og badstu. Avstanden til badstuovnen er riktignok over åtte lysminutter unna, allikevel drypper svetten ned i krimboka lånt på Sjømannskjerka. Så varmt har jeg aldri opplevd det hjemme. 
Hjemme har jeg heller aldri opplevd edderkopper som hopper.  Her kommer de spankulerende som helt vanlige, anstendige edderkopper. Men så plutselig begynner de å hoppe!
Første gang jeg opplevde dette merkverdige fenomen lovte jeg meg sjøl, på tro og ære, at jeg skulle bli total avholdsmann, resten av livet...
En edderkopp som hopper burde jo kalles en edderhopp. Men siden de jo tross alt er edderkopper, så er det kanskje mest korrekt å titulere dem med edderhoppekopper? Unnskyld meg, det er antagelig et lite heteslag på vei. Best å gå inn og ta seg en kald dusj med vann som holder kroppstemperatur... Herrregud!


Unnskyld at jeg spør litt frekt, men når du som sjåfør ser fareskiltet med kryssende elg, setter du da ned farta? Det var det jeg tenkte... Her, hvor jeg bor for tiden, er det i alle fall lurt å slippe gasspedalen siden fareskiltet avbilder et dyr som veier det mangedobbelte av en elg! Men det er ingen skilt som advarer mot alle bikkjene som er i veien - på veien – de sover der. De flytter seg ikke heller, du må bare være så god å kjøre utenom, hvis ikke..., orker ikke tanken...!

Griseslakt er også ganske så eksotisk. Slik jeg opplevde det kom slakterparet, slakter'n og slakter'a, på motorsykkel i grålysninga. De plukket ut en gris i bingen og jagde purka de få meterne til retterstedet. Henrettelsen skjer med en batong laget av et meter langt bambusrør fylt med sand. Slakter'n slår offeret i hodet, ikke så hardt at det dør av det, men sånn at det svimer av. Slår slakter'n for svakt, da hyler purka indignert, og slakter'n må slå en gang til, litt hardere. Det er nemlig en kunst å slakte gris!
Når grisen er i sin drømmeverden stikker slakter'a hull på halspulsåra, slik at hjertet som fortsatt er intakt, kan pumpe blodet ut av kroppen og inn i et fat. 
Slakter'a blunker og smiler oppmuntrende til de tre grisene i bingen som følger interessert med og venter tålmodig på tur... Slakter'n sitter for sikkerhets skyld på nestenslaktet i tilfelle det skulle våkne til liv, før livet ebber ut.
Det tar ikke lang tid før purka begynner å riste voldsomt og sparke rett ut i løse lufta. Slaktet er fullkomment og klar for partering. Det tar en halv times tid, og purka kan selges på markedet, stykkevis og delt. 

Det er ikke ofte jeg ønsker livet av noen, men skal innrømme at jeg var klar for halshugging. Hjemme hos konas barndomshjem, har de også en hane. Ok, hanen er fargerik majestetisk, det skal han ha, men... Men han kan ikke klokka!
Han starter å gale allerede klokka tre, og det rett på utsiden av plankeveggen, noen få meter fra hodet mitt. Det korrekte og avtalefestede er klokka fem. Men jeg tror jeg har funnet feilen, eller rettere sagt årsaken. Jeg hører nemlig at nabohanen svarer svakt, langt der borte. Siden de sannsynligvis er homo, hylegaler de ut sine kjærlighets serenader. Homsehanene har rett og slett blitt tullete! De kan ikke vente de to timene til klokka fem, slik avtalen er. Sånne haner har vi da ikke hjemme, eller?

Jovisst er det noen forskjeller, men det er utenpå.
Inni er vi like.  Husk det...:).

fredag 16. mars 2012

Cogito ergo sum!

Neida, man trenger slettes ikke være Vannmann for å trives i det våte element. Særlig ikke når havet er varmt og salt, og det vugger deg opp og ned i takt med slakke dønninger. Den lettskya kveldshimmelen slipper sola halvveis gjennom, som et Guds øye, og lager sølvstripa som strekker seg helt ut til horisonten. 
Da er det bare å legge seg til rette med foldede hender under hodet og studere de store, fargerike skyene der ute. De som lager teater, det ene scenebildet etter det andre.
Akkurat nå er det en kjærlighetsscene med to elefanter i hovedrollen. Han med lange støttenner og ho med flagrende ører. De tvinner snablene i hverandre og hvisker små, søte ord.  Elskovsord. Det er det havet som forteller meg, klukkende i mine ører...
Litt justering må til, med håndflatene, så ikke teaterscenen kommer ut av fokus. Tenk hvis vi ikke hadde hatt hender, men i stedet luffer. Vi kunne ha samme hjernevolum og samme intelligens, men uten hender. Hvor i evolusjonen ville vi da ha befunnet oss?
Tja, da hadde vi vel ligget her jeg ligger nå, tenker jeg, og glane lengselsfullt inn mot det frodige fastland. For der inne ville vi ikke gjort noen særlig suksess. Uten våre hender ville vi ikke ha oppnådd det teknologiske og kulturelle nivå vi befinner oss på. Dette fantastiske verktøyet som stødig holder kirurgens skalpell, med fingre som danser over tastatur og gitarstrenger. Hånden kan tilogmed knytes. Da blir den ei klubbe som du kan slå i bordet med for å markere at tenåringsdattera har kommet for seint hjem...

Apropos intelligens. Er det så veldig intelligent å «skite i eget reir»? Ja, det er jo det vi gjør. Vi bruker havet som ei avfallsdynge og slipper tonnevis av gasser ut i atmosfæren. Nå har det visst blitt så store mengder at Moder Jord må justere klimaet. Hva det innebærer for Homo Sapiens, det tenkende menneske..., det vet vi aldeles ikke. Eller kanskje er intelligensen brukbar nok, men måten vi lever på er det ikke. Noe er i alle fall galt. Noe må justeres, og det haster!

Det er sceneskifte der borte i horisonten. Det forelskede elefantparet viskes gradvis ut og erstattes av et mannsansikt, et ansikt med et langt mørkt hår til skuldrene og ei stor nese. Han støtter hodet med den ene handa. Det er tydelig at han tenker. Det er noe han grubler på. Kan det være? Nei, det er nesten for godt til å være sant, men han ligner jo mistenkelig på Descartes! Jo, det er han!
Den franske filosof og matematiker René Descartes, født i Frankrike i 1596. Han som tilegnes den moderne vitenskapelige metode for å oppnå sikker viten, den hypotetisk deduktive.
Han startet nemlig sitt filosofiske verk med å tvile på alt og benekte all tilegnet kunnskap.
Alt unntatt en ting. Han tenkte. Og siden han tenkte måtte han følgelig eksistere.
Den berømte konklusjonen formulerte han på latin og fransk: Cogito ergo sum. Je pense, donc je suis. Jeg tenker, derfor er jeg.
Nå fikk også jeg noe å tenke på, så Homo Sapiens stiger opp og går i land...

fredag 9. mars 2012

I hundre og seksti – til ambassaden!

Det er det dobbelte av 80 km/h. Hundre og tretti kilometer unnagjort på en time! Hva blir da gjennomsnitts farta? Akkurat!
Jeg sitter rett bak sjåføren i den melkehvite Toyota maxi taxi med blikket klistret på speedometret.
Sjåføren, en mann i femtiåra, sitter og nynner på en eller annen melodi. Med fingrene trommende på rattet viser han hvilken takt den går i, like rytmisk som hjulenes slag mot skjøtene i motorveiens betongdekke, bam-bam-bambam, bam-bam-bambam...
Jeg har lyst til å be han ta det cha, cha, slakke opp litt, men jeg tør ikke å pirke borti'n.
Vi ligger for det meste i innerfila, men legger oss ut til venstre når de kommer bak oss, de som vil forbi med hastigheter høyere enn 160 km/h!
En gang i min ungdom i Gøteborg presset jeg en kremgul Opel Kapitän opp i 150 km/h på veien mot Kungälv. Jeg husker jeg ble redd. Hvorfor jeg nevner fargen er fordi jeg sjøl poserte i kremgul dress som sjåfør til eieren, gravemaskinkjøreren fra Kirkenes, han Hans Harjo. Han som likte å skjenke seg på fritida. Særlig når vi skulle på Liseberg og sjekke damer...
Nå er altså hastigheten med bil slått med ti kilometer i timen, selv om det ikke er jeg som iscenesetter dette stuntet.
 
Vi ankommer Bangkok, og fire filer utvides til fem. Men hva hjelper det når samtlige biler står i ro. Fullstendig kork klokka ni på morran. Ei skogssnegle hadde vunnet rally Bangkok denne morgenen. Det spys ut tonnevis med seoto, mens menneskene i sine polstra mobile celler ikke kommer av flekken. Er det dette som kalles fremskritt?
Bangkok, med et antall mennesker som tilsvarer det dobbelte av Norges, er en gigantisk mennesketue. Ei tue som yrer og syder, som rommer alt. Alle nasjonaliteter, alle slags mennesker, alle slags kjøretøyer. Luksushotellene skjuler slummen bakom, og skyskraperne strekker seg mot Nirvana. I Bangkok kjøper du alt. Krung Thep sover aldri. Krung Thep må oppleves. Bangkok er ubeskrivelig. Ergo slutter vi med det!

Det går ennå nesten to timer før taximeter drosja klarer å snegle seg fram til ambassaden. Onn, ho som kona er tante til, skal søke visum til Norge med meg som garantist.
Vi finner det rette kontoret og smyger oss inn.
Når vi blir vinket bort til en kontorpult der det stikker opp et arrogant og strengt kvinneansikt i femtiåra, krabber vi dit, legger oss i fosterstilling og kysser tærne til den allmektige.
Vi er i Den Kongelige Norske Ambassade! 
Herregud! Selv om jeg overdriver litt i beskrivelsen, så føles det i alle fall slik. Underdanighet til under skosålene. Det tok tre og en halv time før søknaden var ferdig. Ikke rart det, den rommet nemlig 35 A4 ark!
Vi vet av erfaring hvor vanskelig det er å komme inn i Kongeriket der nord oppunder polisen, det som flyter av melk og honning.

Det visste kamelen også da den skulle presse seg gjennom et nåløye...

fredag 2. mars 2012

Restaurantbesøk! (en liten fortelling)


Bestemmelsen ble tatt nede på beach'en, der vi satt under parasollen sammen med flere venninner til kona. De som også ønsker seg en verrang, en grei europeer med ordnet økonomi. Det skal sannelig ikke mye til for å bli godt likt...
Smilende thaidamer, barbeint vaggende i sanden med bredbremmet hatt mot sola, byr fram sine fat med grilla kyllinglår, blekksprut, krabber, poser med kokt ris, etc. Og thaiene kjøper og spiser, billig.
Ikke jeg! Nei, jeg kjøpte og åt et par kyllinglår i fjor, og ble dødssjuk! Herregud, de bæres jo rundt hele dagen i solsteika. Kanskje de er ålereite tidlig på morran, men ikke seint på ettermiddagen. Så det så.
Derfor sier kona, med et trøstende smil, at vi kan gå på en skikkelig restaurant i kveld, oppe i tårnet, og spise skikkelig god mat. Helt enig, nikker jeg, og ser for meg et etterlengtet nordisk kjøkken. 
Spyttkjertlene settes i alarmberedskap, og magen knurrer forventningsfullt...

Nærmere klokka sju var vi klare, trodde jeg... Sampan var ferdig sminka og pynta, og jeg ferdig dusja og nybarbert med etterbarberingsvann og det hele, glatt som ei barnerumpe. Men vi var visst allikevel ikke helt klare for restaurantbesøk.  Det passet seg nemlig ikke å komme i dressbukse og sandaler. Vi måtte til Lotus for å kjøpe nye sko. 
Det hjalp ikke at pressen i buksa var like skarp som en knivegg.
Lotus Tesco er ett av de mange gigantiske hypermarkeder som får nervetrådene til å krølle seg bare jeg ser inngangspartiet. 
Nei, jeg trives ikke der inne!
Men siden konegeneralmajora hadde bestemt seg for at jeg måtte ha nye sko til den nye buksa, ja da er det like håpløst å protestere som om ei mus skulle opponere mot en elefant.

Jeg hadde tatt meg et par skarpe, så Sampan kjørte motorsykkelen. Jeg er faktisk mer trygg bak hennes rygg enn når jeg kjører sjøl. Ho er forsiktig og dyktig i trafikken. Men så har jo jeg egentlig et innebygd handicap siden jeg opplever trafikkbildet høyrevridd. Her er det venstrekjøring, sai/venstre – kwa/høyre.
Gatelysene har vært borte i flere dager her hvor vi bor, så vi startet i stummende mørke. Men kona manøvrerer oss trygt opp mot Sukhumvit, motorveien. Det er den kjappeste veien til markedet, men den mest risikable...
Ja, her i Thailand, med sine rundt 65 millioner, blir det årlig drept nesten fjorten tusen mennesker i trafikken, over tusen hver måned. Over en million skades hvert år (kilde: Bangkok Post). 
Joda, de har internasjonale trafikkregler, men også en del interne... Den helt grunnleggende trafikkregelen er «størst kommer først». Ikke rart da at over tretti prosent av alle dødsulykker skjer med motorsykler.
Det er fire kjørefelt i hver retning. Vi ligger i det ytterste, der hvor biler og motorsykler står parkert, der hvor bikkjene sover eller vimser fram og tilbake. Sampan holder moderat fart, rundt seksti. Men i den innerste fila raser bilene i hastigheter opp mot hundre og femti kilometer i timen. Så kommer selvmords kandidatene på sine motorsykler i over hundre – uten hjelm. De store turistbussene dundrer forbi oss på en meters avstand. Dragsuget etter dem dreier bakoversveisen rundt 180 grader!

Vi kommer trygt fram, takket være ei rutinert kone. Hun loser meg rett bort til sko avdelingen. Her har hun vært før, mange ganger – uten meg – like kjent her som på sitt eget soverom. Vi finner fort et par veldig fine sko, skinnsko med gummisåler, behagelig uten snøring – åtti kroner med sokker...:). Happy, nå skal vi på restaurant.
Men, da inntrer disse merkelige øyeblikk da du nesten sjokkert oppdager at du ikke kjenner din egen kone, ikke fullt ut. Vi er jo i et supermarked, det kryr av kjoler, bukser, skjorter, ja, av alt. Plaggene må jo vurderes, de må tas på, de må sammenlignes. Og tiden går.
Jeg har bestandig savnet diplomatiske egenskaper. I den grad jeg har noen, så må de tas i bruk nå. Jeg prøver meg frampå med et tilak (kjære). - Tilak, skal ikke vi dra på restaurant nå? - Joda, men vent litt, jeg skal bare...

Herrregud! Hæjegu, aper ho, og smiler søtt.

Som gammel naturfaglærer, burde jeg jo vite at det nytter ikke å slåss mot naturen, man må være på parti med den. Shopping genet, det som artikulerer seg med begrepet kjøpe, det ligger i XX kromosomet, hunnens kjønns kromosom og er medfødt hos alle kvinner over hele verden. De kan rett og slett ikke hjelpe for det, de er bare underlagt ren og skjær natur...
- Det er veldig pent, sa jeg, til det fargerike silkesjalet ho viste meg. - Det kler du veldig, veldig godt. Det kan jeg kjøpe til deg, tilak... Kapp kun ka, sa hun og ga meg en klem. Takken og klemmen kostet meg tjuefem kroner, det var det ærlig verdt for å komme seg ut av dette «ALT for mye av ALT».

Noen kilometer på den andre siden, på sjøsiden, ligger tårnet. Sytti kroner på hver, og vi kan spise og drikke så mye vi orker. Heisen stopper i femtitredje, restaurantetasjen. Det er ennå tre etasjer til før du når toppen. Og da er du like høyt oppe som tolv sekunder etter take off.

Dit opp går vi. Fra toppen går det en vaier i slakk bue ned mot bakken.
På vaieren er det montert ei trinse, og i trinsa er det festet noe seletøy. Seletøyet blir spent rundt lår og skuldre. Du blir klargjort av en ung mann som sjekker reimer og karabin kroker en siste gang. Jeg synes vaieren virker veldig tynn, ikke tykkere enn lillefingeren min. 

Det er da du må tenke statistikk. Ennå har ikke vaieren røket, ingen har blitt drept av dette stuntet. Det er jo nettopp det som skaper spenningen, det som knyter knuten i mellomgolvet. Kanskje det blir meg som får den æren, kanskje det er jeg som skal skape sensasjonen og de store overskriftene. Selvsagt får jeg ikke oppleve berømmelsen sjøl. Jeg ligger jo enten på asfalten brettet ut som en våt skygge, eller jeg står godt plantet i blomsterbedet med jord til navlen og et fårete smil rundt munnen. Stedet bestemmes av hvor vaieren ryker på tur ned.
Den unge mannen legger hånden på ryggen min, og smiler. Om smilet er rent sadistisk eller trøstende, det orker jeg ikke å analysere der og da. Jeg tar farvel med ei gråtkvalt kone – et siste farvel?
Så slippes du utfor. Du stuper ut og nedover. Tyngdekraften suger deg mot bakken.
Hedningen ber til Gud om at statistikken ikke blir brutt. Men så slakkes det plutselig opp, og du glir inn på rampen hvor du blir tatt i mot med et stort glis, uten tenner. Den gamle kona har sikkert jobbet der i en liten evighet, og sett mange fjes med kombinasjonen skrekk/lykke.
Jeg klarte det, og fikk samtidig sjekket hjertet, med en riktignok primitiv EKG, med positivt resultat. Det ungdommelige vågemotet sitter fortsatt i brøstet...

Jeg hadde ventet mange flere gjester her. Det er turistene som dominerer, særlig russere og kinesere.
Russerne er så upopulære i Thailand at mange hoteller nekter dem adgang – «dessverre fullt». Hvorfor det?
Inntekten til servitørene og til de som renholder rommene, er avhengig av tips. Russerne er de mest gjerrige. Dessuten tar de gjerne med seg både salt- og pepperbøsse, samt serviettholderen, som souvenir! På toppen av det hele er de høyrøstede og kranglete. Jeg har sjøl sett dem i aksjon. Nyrike uten dannelse, uten respekt!  Trist, trist og atter trist.

Det er fint at det er få gjester. Da får du bedre kontakt med det smilende personalet. Da har de tilogmed tid til å slå av en prat - med ei opplagt kone.
Det er behagelig svalt i restauranten. Bordene står i vifteform med oransje duker, ferdig dekket med glass og bestikk, bare gaffel og skje. Vil du ha kniv, så må du værsågod hente den sjøl. Sånn er det bare her, helt greit for meg.
Selvsagt står bordene plassert som radier i en sirkel, åtte stoler på hver side. Restauranten er jo sirkelformet der origo rommer flere kjøkken, lagerrom, toaletter og garderober for de ansatte. En snerten konstruksjon. Det prikker i huden når jeg tenker på de som vasker vinduene – utvendig.
Musikken over høyttalerne besørges av en fyr på piano, sammen med en rytmeboks. Jeg liker ikke å baktale folk, men ærlig talt. Når «Hotel California» blir fremført som vuggesang, da går det aldeles for treigt, æsså!

Jeg er sulten.
Jeg tar en runde i den runde restauranten som går rundt. Ja, den går sakte rundt, noe som er kjekt å vite. Ellers kan man mistenke seg sjøl for å være litt på en snurr når utsikten fra bordet ikke er den samme som den du forlot for å hente ny forsyning.
Klokka er bare ni på kvelden. Flere og flere stjerner stikker hull på den svarte kveldshimmelen. Om månen er i Ny eller Ne, det vet jeg ikke. Full er den i alle fall ikke. Det er ikke jeg heller. Jeg er jo et anstendig menneske...

Restauranten stenger ikke før elleve. Vi har god tid til å kose oss, ete og drikke. Byen ligger under oss i et hav av lys. Etter hvert får vi det mørke partiet, der havet og fiskebåtene ligger, og i horisonten den opplyste kyststripa til øya Koh Larn. Helt der ute flammer lynet. Tor med hammer'n er overalt. 

Det er fint her.
Det er sjømat av alle slag og i alle fasonger, det er frukt, grønnsaker, salater, det er stekt kylling og noe som ligner servelat, det er kald juice, iskrem og kaker, det er mye her, men...
Jeg går en runde til. Hvor er den store panna med stekt bacon og stekte pølser, om ikke fra Gilde, så må den jo være et sted! Hvor er de stekte potetene? Hvor er kummen der kjøttkakene svømmer i brun saus? Hvor er gryta med varm ertestuing? Jeg finner det ikke, jeg har blitt lurt!

Sampaaan!

Sampan, du sa vi skulle på en skikkelig god restaurant med skikkelig god mat, også for meg. Her er det jo bare kattemat! Før jeg begynner å furtne til, ber ho pent om unnskyldning, ho trodde det var europeiske matretter her, også . Ikke rart ho trodde det forresten, restauranten i tårnet besøkes overveiende av turister, ikke minst fra Europa.

Okay, man får gjøre det beste ut av det. Men sjømat tilberedes ikke sånn som hjemme. Rekene, for eksempel, de store, kokes i vann uten salt. Det samme med krabber, fisk og blekksprut. Det smaker ingenting. Smaken ligger i de mange forskjellige skåler med dipp eller dressing. Med litt veiledning så går det bra, men jeg er altså ikke noen gourmet på området sjømat. 
Jeg fikk faktisk en psykosomatisk reaksjon, der magen ble i villrede om den skulle kaste innholdet opp og ut, eller presse det videre gjennom systemet. Årsaken var den krepsen som lå på tallerkenen til kona, den blunket til meg!
Jeg heiv innpå tre shottær med cognac og svelget ned med like mange kopper svart kaffe. Det hjalp. Magen valgte systemet.

Den gule ildkula hadde allerede presset temperaturen over tjuefem grader da jeg med et håndkle rundt livet ruslet ut på terrassen. Go'morn, sa kona med et varmt smil og pekte på bordet. Der sto det et stort fat med stekte egg, stekte pølser og ei dynge med stekt bacon, omkranset av stekte poteter, tomater, agurk og salatblader. Jøss! Ho hadde altså vært på markedet allerede og laget kjempefrokost. 
Tja, hva skal man ellers ha koner til, tenkte jeg, noe sarkastisk etter nedturen på restauranten kvelden før. 

Tenkte jeg! Jeg sa det ikke!

Det jeg sa var kapp kun kapp, tilak - og ga henne en skikkelig go'klem.

Akk ja, livet er vakkert...