fredag 30. mai 2014

Åssen blir det i framtida, tru?

Det vanskeligste er å spå om framtida, heter det. Men selvsagt er det mulig å gjøre seg noen tanker basert på hva vi vet i dag, og hva som sannsynligvis vil skje i morra. De fleste gjør vel det, enten de er unge eller gamle. De unge for å planlegge, de eldre for å tenke seg livet til sine etterfølgere. Slike som meg. Og jeg er faktisk litt lei meg.
For å ta det alvorligste først, nemlig forholdet mellom utslipp av klimagasser og menneskehetens største utfordring; å redde planetens økosystemer. Den kampen er forsåvidt allerede tapt. Nå gjenstår det bare å begrense skadene i størst mulig grad.
Men det er vanskelig å se noen lyspunkter i så måte. Utslippene øker jamt og trutt år for år. Selv Tyskland som rangerer høyest i å utvikle fornybare energikilder øker sitt energiforbruk med kulldrevne kraftverk. USA har funnet enorme mengder skiferolje så de kan selge ut billig kull til Europa, og Europa kjøper.
 
FNs klimapanel, IPCC, krever i sin tredje delrapport at 75 prosent av verdens kull- og oljereserver må bli liggende. Det internasjonale energibyrået, IEA, følger opp med tilsvarende krav. Underforstått dersom vi skal unngå total kollaps i planetens klimasystemer. Åssen skal vi klare det? Tenk bare på Kina og India.
Skjønt vi trenger ikke tenke lenger enn til oss sjøl. Norge har forpliktet seg gjennom klimaforliket å redusere CO2 utslippene med 17 millioner tonn, ca. 30 prosent, i løpet av fem, seks år. For å komme et stykke på vei har et stortingsflertall funnet ut at en del plattformer i Nordsjøen, på Utsira platået, kan delvis drives med elektrisk kraft fra land i stedet for energi fra egenprodusert gass. Den gassen som da frigjøres vil selvsagt bli solgt til kontinentet og bli forbrent der med tilsvarende utslipp av karbondioksid. Er det en klimavennlig politikk?
 
I Indonesia er regnskogen redusert med 8 millioner hektar, et område på størrelse med hele Østlandet, og erstattet med palmeolje plantasjer. Avskogingen er så dramatisk at den gjør Indonesia til verdens tredje største land i forhold til utslipp av klimagasser, bak Kina og USA. Norge og oljefondet har profittert stort på produksjonen av palmeolje. Rundt 70 prosent eksporteres til USA og Europa. Her ender den opp i såpe, kjeks, sjokolade og potetgullposer, også i norske handlekurver. Nå oppfordrer vår regjering, med miljøministeren som talerør, å øke importen av palmeolje. Logikken er at når skaden først er skjedd, er det like greit å holde liv i de plantasjene som allerede finnes. For i Indonesia kjenner de ikke til ordtaket «mye vil ha mer og fanden vil ha fler», eller?
 
Innvandringen til Norge vil fortsette, heldigvis. Vi trenger teknologer, leger og ingeniører, være seg fra India, Polen eller Romania. Så får de bare finne seg i å starte med romvask på hotell eller rumpevask på sykehjem. Når de behersker norsk muntlig og skriftlig, samt har kjennskap til nynorsk og samisk, ja da får de kanskje kvalifiserte jobber. Men dersom de i tillegg roper hipp hurra på 17. mai, ikledd bunad made in China, ha bestått hallingkast og fått diplom fra rosemalingkurset, ja da er de sikret jobb i kongeriket Norge. Velkommen skal de være!
 
 

fredag 23. mai 2014

Mangfold beriker!

Jeg husker det veldig godt, første gang jeg så en neger. Jeg var på vei til skolen. Mot meg kom en stor svart mann. Jeg hadde jo sett tegninger av hottentotter, men de var veldig små. Denne mannen var stor, og jeg ble redd. Men han smilte med store, hvite tenner. Så klappet han meg på hodet og gikk videre. Det er lenge siden nå, kanskje over seksti år.
Siden har jeg fått oppleve å krympe verden. Først kom folk fra Nord-Norge til Oslo og Østlandet på sekstitallet. De så akkurat ut som oss, men snakket litt anderledes enn Bærums dialekten. De ble mobbet. Siden jeg var gift med ei dame fra det høye nord, måtte jeg også finne meg i erting og sjikane på jobben.
 Tidlig på syttitallet kom pakistanerne og overtok rollen som mobbeoffer. «Jævla nordlending» ble fortrengt av «jævla pakkis». Jeg har forøvrig sjøl bodd mange år nordpå, og med det en berikende epoke i mitt liv!
 
Årene har gått. Nå er min nabo og kamerat fra Gambia, Afrikas minste stat. Når vi sitter på plenen med hvert vårt glass, mitt med kald pils og hans med saft og isbiter siden han er total avholdsmann, hender det at vi lissomkrangler litt. Da kaller han meg for «hviting» og jeg kaller han for «svarting», med et smil rundt munn. Han er forøvrig en dyktig og staut kar i kelner uniform siden han jobber på byens mest fasjonable hotell sammen med de andre servitørene, fra Sverige... Han anbefaler meg å reise til Gambia på ferie, kona og jeg kan bo hos hans familie. No problem.
 
Når det er godvær sitter vi ute på benken og venter på tur. Det hender at ei sexy dame klakker forbi på drosjeplassen, gjerne ei yppig blondine i lårkort og høyhæla sko. Da legger jeg handa foran øynene til kollega Yasir fra Afghanistan. - Do ikke titte på sexy damer, sier jeg, do være muslim! Da feier han kjapt vekk handa mi og mumler; - jai ikke være så veldig mye muslim! - Okai, sier jeg, jeg er heller ikke så veldig mye kristen... Da flirer vi godt som to guttunger og titter så diskret vi kan.
 
Det varmer også ved tanken på at førti mil nord for Bangkok i sørøst Asia, i et lite hus på stolper med blikktak, i en liten landsby, bor det en familie som hilser; - hello Kjell, how are you? - Fine, sawadi kapp, svarer jeg, og spør sabadimei? Sånn får jeg også briljert litt med det lille ordforrådet jeg har på thai...
Jeg kan skryte mye mer jeg, om venner rundt omkring i verden, være seg Eunice i Thagazout, Shafiq i Lahore, Agnese fra Sorrento, og ..., men det skaper vel bare misunnelse :).
 
Jeg er altså med andre ord rik, søkka rik! Mangfold beriker! Men hva avler da Enfold? Enfold betyr å dele tilværelsen i to, meg og de andre i stedet for vi og oss.
Den enfoldige ser ikke storheten i å dele denne planeten med alle oss som lever samtidig, og det i brøkdelen av et sekund i forhold til vår historie.
Men den enfoldige har jo som kjent en stor fordel, i følge Jesus: Salige er de enfoldige for de skal arve jorden! (Matt. 5:5). Så det...

fredag 16. mai 2014

Change = Forandring = Diktatur?

Parolen til president Barack Obama under valgkampen var Change. Han ville gjøre en forandring og endre samfunnets kurs. Avgjørelsen var spesielt begrunnet i den økende og irreversible økologiske krise menneskeheten nå står midt oppe i. En krise som endrer planetens klima, og det til det verre. Noe som ikke minst har rammet Nord Amerika. At årsaken ligger dypt forankret i den ideologi og praksis som forutsetter materiell vekst med tilhørende forbrukshysteri, er det imidlertid vanskeligere å få forståelse for. Og på det området er ikke USA alene!

Det store dilemmaet er derfor om vi mennesker skal ta ansvar og gjøre en forandring, eller om vi bare skal la «humla suse» og overlate forandringen til naturen selv, med de skrekk scenarier som hører til. Men i kampen for en politisk kursendring har miljøorganisasjonene feilet noe i sin propaganda. Det brukes ofte uttrykk som «skru igjen», «redusere», «slutte med» o.l, som om det ligger noe negativt i det. Men det er jo helt omvendt, de nødvendige endringer i materielt forbruk og livsstil skaper jo et mer positivt liv, en bedre livskvalitet!
Den som for eksempel røyker, eller har røkt, vet om den kronisk dårlige samvittigheten som skyldes viten om at det en gjør er dumt, dyrt og helseskadelig. Det samme med oss samfunnsmennesker, vi vet at vårt høye forbruk og materielle levestandard skader vår jord og er en trussel mot kommende generasjoner. Dessuten er det ikke sunt å leve på tvers av vettet sitt!

Herved utnevner jeg meg sjøl til diktator for en dag. Jeg trenger ikke mer tid for å ta noen enkle grep i riktig retning:
- Privatbilismen blir behovsprøvd med prioritet til barnefamilier og til folk ute i distriktene. Samtidig utbygges det kollektive transporttilbudet som gjøres gratis og finansieres over skatteseddelen.
- Hyttepalasser på fjellet med varmekabler i oppkjørselen og oppvarmet garasje må forbys. Likeledes skal boligflaten vurderes ut fra en persons reelle behov, kanskje 40 kvm/person? Dette for å redusere det vanvittige luksusforbruket av energi.
- Starte en kampanje rettet mot arbeidstakere og næringsliv for å korte ned avstanden mellom hjem og arbeidsplass. Det er meningløst å transportere seg sjøl tvers gjennom byen eller pendle til nabobyen når samme jobben finnes rett rundt hjørnet.
- Arbeidsledighet er sløseri med menneskelige ressurser og helseskadelig. Siden produksjonsvolumet må ned innføres 6 timers dagen, gjerne med fleksible skiftordninger.
- Klassekampen, mellom de som selger sin arbeidskraft og de som kjøper arbeidskraft, skal ikke lenger ha som formål å øke inntekt, kjøpekraft og forbruk. I stedet blir begge parter tvunget til, gjennom lov, å planlegge produksjonen, dets kvalitet og volum, ut fra en bærekraftig utvikling og økologisk fotavtrykk.
- Det skal ikke bygges en meter lenger vei i Norge. I stedet skal eksisterende veinett rustes opp og vedlikeholdes for samme budsjett. Bompenger er bra ut fra prinsippet om at den som bruker bør betale.
 
Okei, siden jeg egentlig er tilhenger av demokrati, skal jeg gi fra meg makta. Men unnskyld at jeg spør: har folk flest fått det verre eller bedre?
 
 

fredag 9. mai 2014

Derfor trenger vi en Dalai Lama!

Homo Sapiens er en blant de mange dyrearter som er skapt over samme lest. Det mest åpenbare fellestrekk er den fysisk, organiske konstruksjonen som krever næring inn gjennom en åpning i den ene enden og avfallsprodukter ut i den andre. Vi er også utstyrt med egne organer for reproduksjon, som hos mennesket er noget spesielle siden de er aktive hele året uavhengig av løpetid og brunst. At vi alle er avhengig av gassen oksygen til kroppens forbrenning er velkjent. Det er også typisk for dyr å trekkes mot områder hvor det er størst tilgang på ressurser, det vil si rikdom. Ofte beites rikdommen ned til det er tomt og som i mange tilfeller har forsvunnet for ever. Eksempelvis er for tiden vårt «Klondike» store mengder olje og gass.

Vi har også en felles evne til å forsvare våre ressurser og territorier, men også evnen til å angripe og rane til seg andres områder og rikdom. Vi deler vel egentlig alt i dyreverdenen, det er bare grader av ulikhet. Det som har satt vår art på toppen av næringskjeden som den dominante dyrearten på denne planeten, skyldes noen få, men helt fundamentale egenskaper. Kort kan nevnes en avansert hjerne med god hukommelse og en høyt utviklet kommunikasjon i form av tale og skrift. Takket være avanserte griperedskaper evner vi å utvikle verktøy og teknologi på et svært høyt nivå, inkludert våpen. Vi er den dyrearten som er dyktigst til å organisere, til å produsere, til å forbruke, til å nyte, til å hate, til å føle – og til å drepe hverandre.
Og så? Er det ikke mer?
 
Jo, det er noe mer som vi må anta er helt spesifikt for mennesket, nemlig en høy grad av bevissthet, en bevissthet som erfaringskunnskap og forskning utvider hver dag. Siden vi er bevisst våre handlinger, vårt liv og vår død, får vi også muligheten til å gjøre valg, til å velge mellom alternativer. Det innebærer at vi evner å stille oss kritiske til egen adferd og stake opp nye kurser og veier, noe som ofte krever en overskridelse av den rene materialisme. Denne spesifikt menneskelige egenskapen har fått et navn: Idealisme. Vi evner således å tenke ideelt alternativt til krig, til grådighet, til urett, og erstatte det med idealer som fred, solidaritet og rettferdighet.
 
Men det forutsetter at noen tenker og formidler det som tenkes, ofte med livet som innsats. De er våre veivisere. De er som lysende fyrtårn i veiledningen av menneskets streben mot det å bli menneske. Det som bærer artsnavnet Homo sapiens, sapiens (lat.) = Det tenkende, kloke menneske.
Vi har eksempelvis kjemper som Mahatma Gandhi (1869-1948), frigjøringsleder og statsmann som grunnla ikke-voldelige metoder som sivil ulydighet og moderne pasifisme. Vi har Nelson Mandela (1918-2013), selve symbolet for frihet og likeverd, han som avskaffet apartheid gjennom en fredelig revolusjon.
 
Vi har kjempen Dalai Lama, «vår egen åndelige leder» og fredsprisvinner i 1989. Han besøker Norge, og med det avslører han gapet mellom folk og regjering.  Takk skal du ha!
 
 
 

fredag 2. mai 2014

Fagbevegelsens største utfordring, noensinne!

Historieboka forteller oss at fagbevegelsen har vært som en bulldozer i utviklinga av velferdsstaten. Fagbevegelsen, sammen med Arbeiderpartiet og Venstre, utviklet den norske modellen, en modell som tituleres med «verdens beste land å bo i». En politisk/økonomisk modell som riktignok må forsvares og vedlikeholdes hver eneste dag, slik også gårsdagens 1. mai paroler viste.
Tradisjonelt har den faglig/politiske kampen hovedsakelig dreid seg om arbeidsmiljø og om kroner og øre i lønningsposen. Interessant er det i så måte at flertallet av LOs medlemmer fortrekker nå kortere arbeidstid og lengre fritid i stedet for sterkere kjøpekraft og høyere forbruk, under forutsetning av en rettferdig fordelingspolitikk.
6-timers dagen er jo et gammelt krav fra fagbevegelsens side, et krav som blir motarbeidet av NHO og de ledende politiske partier med begrunnelse i tap av konkurranseevne og svekket kapitalakkumulasjon. Det er fortsatt krona som dikterer politikken.
Akkurat det kan snart bli ren historie. Fagbevegelsen har nemlig forstått at vi står midt oppe i «menneskehetens største utfordring». Fagbevegelsen erkjenner at vi har et forbruk av energi og ressurser som planeten ikke makter å reprodusere. Vi er med andre ord ikke bærekraftig. Det biologiske mangfold reduseres for hver dag, miljøet forringes, og klimaet endrer karakter i et farlig høyt tempo. Vi har blitt en trussel mot oss sjøl og kommende generasjoner.
 
I programerklæringen til de største arbeidstakerorganisasjonene som Euro-LO og ILO blir det nå pekt på fagbevegelsens endrede rolle i samfunnsutviklingen. Vår hjemlige LO formulerer det slik: - Klimautfordringen er en av de største utfordringene menneskeheten står overfor. Det er avgjørende for alt liv på jorda at klimaendringene kan stoppes. Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken ved å bidra til reelle globale utslippskutt og til teknologiutvikling. Skal vi klare å stoppe klimaendringene må alle sektorer bidra til betydelige utslippskutt i mange år framover.
Foreløpig er det store ord, kun på papiret. Men kommer fagbevegelsen i siget og setter makt bak sine krav, vil de politiske partier nødvendigvis følge etter. Antall fagorganiserte øker i Norge og passerte 1.745.000 i fjor. Det er 65% av hele arbeidsstyrken. Stadig fler fagforeninger programfester kampen mot miljøforringelse og klimakrise. Samtidig åpnes det for samarbeid med natur- og miljøorganisasjoner. Fagbevegelsens engasjement gjenspeiler således en økende bevissthet i befolkningen om at vi må endre kurs.
Hvilken kurs?
På fagbevegelsens kampdag, 1. mai, viste en parole i det minste retningen: Skap grønne jobber NÅ – brems oljeutvinninga!.
Fagbevegelsens største utfordring i dag er å bidra til det store hamskiftet, til å bygge fremtidssamfunnet med en grønn økonomi som ikke er avhengig av å vokse, et samfunn som er tilpasset planetens bæreevne. 
 
I så måte er vår blåblå regjering håpløst på kollisjonskurs, den som vil tredoble det private forbruket i løpet av en generasjon!