Andre Juledag, anno 1952.

Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre. Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass nysila melk. Jeg har dårlig tid. Jeg har et viktig ærend. I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.

Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.

Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.

Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt. Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...

Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven får slukket tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger issnerk på toppen.

Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.

Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven, der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt!

I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene.

Jeg går ned i stallen.

Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat.

Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men det går bra. 

Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.

Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre. Brona tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er det slutt.

Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.

Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.

Bestefar har allerede laget seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.

De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også.

Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år. Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting.

Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!  Er ikke det banning, så vet ikke jeg!

Sola ligger lavt over granskogen. Jeg satte meg på benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter. Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast. Men da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.

Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...

Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst. 

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.

Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøster bestemor.

Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.

De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi, Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.

Melka blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...

På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor. Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner aldri ned!

Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.

En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.

Det er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.

Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler ned fra taket...

Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.

Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.

Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner.

Kjell Lindberg

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

Skal vi velge Gud eller Allah?

Noen eksempler fra bøkene deres, Bibelen og Koranen - gjett hvilken bok:

1) Hvis dine nærmeste ikke deler din religion, skal du slå dem ihjel. ... Du skal steine ham ihjel, fordi han prøvde å lokke deg bort fra Herren din Gud...

2) Så når de hellige måneder er gått bort, så drep og bekjemp de vantro hvor enn du finner dem...

3) Men hvis beskyldningen er sann, hvis det ikke finnes tegn på at piken var jomfru, da skal de føre henne ut foran døren til farens hus, og mennene i byen skal steine henne i hjel.

4) Hvis noen av deres kvinner begår usømmelighet (hor), skal dere kreve fire vitner mot dem. Hvis de avgir vitnesbyrd, så hold dem i husarrest til døden henter dem, eller Gud finner en utvei for dem.

5) Når en mann bestiger en annen mann, rister Guds trone.

6) Når en mann har omgang med en annen mann..., har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø: det hviler blodskyld på dem.

Riktig svar:

1) Bibelen, 5. Mos. 13:6-11 2) Koranen 9:5 3) Bibelen, 5. Mos. 22:13-21

4) Koranen 4:16 5) Koranen 26:165 6) Bibelen, 3. Mos. 20:13

Jeg ble sittende og lese litt i de hellige skrifter, men ble så dårlig i nervene at jeg bestemte meg for å velge dem bort, begge to...

Joda, det er gradsforskjeller. Bibelen har utvilsomt den mest blodtørstige guden selv om Sønnen prøver å gjøre Faderen noe mer human.

Men Sønnen kan sannelig også være krass: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd» (Matt. 10:34).

Begge religioner skryter av å ha den største guden. Muslimene roper «Allahu akbar = Gud er størst» og de kristne «Gud Fader den allmektige».

 

Den store forskjellen er læren om treenigheten, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Muslimer tror heller ikke på Jesus som Guds sønn, men han blir verdsatt som en stor profet på linje med Profeten sjøl.

Kristne som konverterer til Islam forlater kristendommen nettopp på grunn av alle disse dogmene som at jomfru Maria ble befruktet av Den hellige ånd, og at Jesus sto opp fra de døde.

Muslimer flirer når den kristne forkynner at Jesus gikk på vannet - og gjorde vann til vin. 

Akkurat det siste kunne jo forsåvidt vært veldig kjekt...

Den arabiske våren med Tunisia i teten viser at Islam også blir gradvis fratatt den politiske makta slik åket med undertrykkende kristendom måtte vike for sekularisering og demokrati.

Men det kom ikke av seg sjøl. Eksempelvis ble stemmerett for kvinner i 1913 og Likestillingsloven av 1978 vedtatt til tross for sterk motstand fra Kirken og de tradisjonelle reaksjonære høyrekrefter...

https://www.youtube.com/watch?v=eSiwSdGH3uM&list=RDeSiwSdGH3uM#t=4

La FN forvalte ressursene!

Erfaring viser at det enkelte land fortrenger vettet til fordel for kortsiktig økonomisk gevinst. I så måte er Norge verdens ledende i uvett. Og det hjelper lite å skifte politisk farge på regjeringa sålenge de blir sittende ved det samme spillebordet.  

Da blir politiske forskjeller kun krusninger i strategien for økonomisk vinning og kortsiktig profitt. Det er også bortkastet å moralisere uvett når vettet er forankret til et sett økonomiske spilleregler som blindt krever økt forbruk og økonomisk vekst.

For det kan vel ikke være vettugt å redusere et lands sjølbergingsgrad for hvert år, og som nå nærmer seg 30 prosent?

Regjeringa fortsetter å svekke jordvernet og subsidierer de store gårdsbrukene på bekostning av de små. Til tross for at gjennomsnittlig seks gårdsbruk legges ned hver dag, og 380.000 dekar jordbruksareal er lagt under asfalt de siste ti år, sulter vi ikke her til lands.

Det er takket være en rekordstor økning i importen av både matkorn og kraftfôr.

Mesteparten av maten vår dyrkes nå i utlandet, det kalles lønnsomt...

Norge bryter forpliktelsen som alle stater har gitt FN, nemlig å sørge for sikker matforsyning gjennom egne ressurser.

Men vi kan ikke basere oss på å kjøpe andres mat i all evighet. FNs klimapanel viser at verdens evne til å produsere mat synker for hvert år på grunn av feilslåtte avlinger.

En stor del av den økte importen skyldes soya som brukes til kraftfôr i oppdrettsnæringa for å erstatte den såkalte industrifisken. Rovfiske har nemlig sendt industrifisken til Rødlista over utrydningstruede arter.

Nå er det lønnsomt å fore oppdrettslaksen med soya fra Brasil, nesten 300 gram per kilo laks, samt tilsette tonnevis med kjemikalier for avlusing sammen med det kunstige, røde fargestoffet astaxanthin. Regjeringa finner det så lønnsomt at den vil femdoble produksjonen av oppdrettslaks...

Den samme regjeringa gir forøvrig bort havets fiskeressurser til storkapitalen, og kyst-Norge utarmes ytterligere. Det er visst lønnsomt det også.

Dersom det skal være et lite håp om å begrense klodens oppvarming til under to grader Celsius, må tre fjerdedeler av verdens fossile ressurser bli liggende urørt.

Det vet vi i dag. Hva gjør så Norge?

Regjeringa har høytidelig lovet at hver eneste dråpe olje skal finnes og utvinnes. Derfor dekker staten 80 prosent av oljeselskapenes kostnader under leting etter olje og gass på norsk sokkel, 30 milliarder kroner i året.

Subsidieringen av oljeselskapenes boring i Barentshavet vil beløpe seg til nærmere 200 milliarder anslår Bellona. Lønnsom investering heter det på regjeringshold.

Det er på høy tid å etablere en global ressursbank som forvaltes av Forente Nasjoner med sine 193 medlemmer. Først da kan vi frigjøre oss fra det økonomiske spillet der vinneren blir utsmykket med den tvilsomme tittelen «Katastrofe».

https://www.youtube.com/watch?v=X-PZXEKReVQ

Jeg har også en visjon!

Det er ikke bare presidentene Obama og Xi Jinping som kan skryte av å ha en visjon.

En visjon som de har lovet å åpenbare under klimatoppmøtet i Paris.

Men jeg skal vedde ganske mye på at min visjon er mye større og dristigere enn deres. For min visjon tilfredsstiller definisjonen på en revolusjon, nemlig et kjempesprang fra dagens situasjon og over til en ny og bærekraftig tilværelse.

Menneskeheten er vant til store sprang, om det kan historia fortelle. Det aller største spranget tok mennesket da det maktet å etterligne lynet, det som satte skogen i brann. Tenk når slaget mot flintsteinen laget et mikrolyn, en gnist som tente bålet.

Da ble det party!

Men forut for dette revolusjonerende spranget var tanken. Naturen formet menneskets bevissthet som igjen fødte tanken om å kopiere lynet.

Slik utvikler vi oss. Vår bevissthet formes av den kulturen vi tilhører. Bevisstheten tvinger fram fantasi og kritiske tanker med alternativer og visjoner.

Min bevissthet preges av den informasjonen som en hel vitenskap dokumenterer, den som konkluderer med en korsvei for menneskeheten.

Jeg er meg bevisst min eksistens på en planet som er unik, og at vi har bare den. Jeg forstår at jorda kan sammenlignes med et romskip som kun blir tilført solenergi i form av varme, vannkraft, vind- og bølgekraft.

Alle andre energiformer og ressurser er lagervare som vi mennesker forbruker, og det i for store mengder over for kort tid. Ressursknapphet, avfall og klimagasser har blitt en trussel mot vår framtid.

Dette vet jeg, og det vet du. Men det beste av alt, det vet nå alle. Takket være moderne teknologi er alle mennesker i alle verdenshjørner informert om jordas tilstand, det sørger TV og Internett for.

Vår tids kommunikasjonsmidler avslører også den groteske skjevfordeling av jordas ressurser, og livets goder. Nå vet alle at en prosent av verdens befolkning eier over halvparten av verdens verdier. Historieboka avslører at det kristne Vestens rikdom er tuftet på utbytting, plyndring og drap over hele verden.

For første gang i historia står menneskeheten samlet overfor en felles utfordring, nemlig å ta vare på planeten vår og hverandre. Globaliseringen røper hvor vi bor og hvordan vi har det, like gjennomsiktig som den gang vi tilhørte den lille flokken gjennom hundre tusenvis av år.

Der hvor ingen kunne gjemme seg bort for å berike seg sjøl på de andres bekostning.

Der strategien for å overleve var betinget av en sosial fordeling av flokkens ressurser.

Den lille flokken formet vår bevissthet med egenskaper som rettferdighetssans og samvittighet, den lærte oss forskjellen på rett og galt.

Og visjonen?

Min visjon ser den store flokken på over sju

milliarder mennesker ta i bruk de 

egenskaper og verdier som den lille flokken

har nedarvet i oss.

https://www.youtube.com/watch?v=6vT_7AX06UQ

Et historisk, skjebnetungt møte.

Vi lever i ei tid med store omveltninger i forhold til økologi og økonomi. Det er raske endringer som peker i negativ retning for både natur og mennesker. Vi har jo viklet oss inn i en tilstand der mennesket er i konflikt med planetens naturlover.

Rachel Carson sa det slik: «Men mennesket er en del av naturen, og hans krig mot naturen er uunngåelig en krig mot ham selv». Det er gammel klokskap fra tidlig på 60 tallet, uten at verdens regjeringer tok til vettet av den grunn.

Men jeg husker ministermøtet på hotell Norge i Bergen, våren 1990. Gatene var fylt av flere hundre unge mennesker som krevde at regjeringa måtte ta hensyn til forskernes advarsler. De som alarmerte mot klimaendringer forårsaket av menneskelig aktivitet.

Demonstrantene forstyrret både selve møtet og offentlig ro og orden som det heter. Da tok statsrådene til vettet - og ringte politiet. Demonstrantene ble slept bort og politikerne kunne fortsette å tale i tunger, uforstyrret. Og de fortsetter den dag i dag, 25 år senere, anno 2015. 

I dag er situasjonen blitt kritisk. Nå kreves det øyeblikkelig handling. Dette alvoret synes å ha gått opp for de fleste av verdens regjeringer, med unntak av vår egen blåblå, bestående av Frp og Høyre.

Regjeringa, sammen med landets største parti, Arbeiderpartiet, nekter å ta inn over seg hvilken skjebnestund menneskeheten nå befinner seg i.

Ei regjering som på forhånd har nedlagt veto mot enhver avtale som vil redusere klimagassene gjennom offentlige inngrep. Regjeringa krever at det er kun markedsmekanismene som skal få oss ut av uføret. Det samme uføret som det kapitalistiske marked har skapt. Det er profitt og atter profitt som skal være drivkraften. Hva kan denne regjeringa bidra med under klimatoppmøtet i Paris?

Til Paris kommer regjeringas finansminister, hun som ikke tror på FNs klimapanel. Hun som benekter at klimaendringer er menneskeskapt. Hun som løser problemer med å produsere flere. Hun kaller det handlekraft. Hva blir hennes bidrag?

Norges klima- og miljøminister skal til Paris, hun som synes det er fint at varmere klima smelter ned isen i Arktis, for da kan det bores etter olje enda lenger nord i Barentshavet. Hun som synes det er greit å dumpe 250 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden. Hva kan hun bidra med?

Norges statsminister og lederen av landets største parti møtes i Paris. Som vanlig vil de kives om hvem som vinner den klisjefylte retorikken, samt overgå hverandre i kosmetiske miljøtiltak i håp om å komme utålmodige klima- og miljøforkjempere i møte.

Det er jo valg om knappe to år. Hun vil gjenvelges, han vil bli valgt.  

Begge snur kappa etter den valgvinden som blåser sterkest, den som blåser i samme retning som før uten å bli påvirket av hverken forskere eller demonstranter verden over.

https://www.youtube.com/watch?v=JEp7QrOBxyQ&index=4&list=RDk5dkwQY-_tk

Når klimaflyktning blir krigsflyktning.

Når årsaken ligger i åresvis med tørke som ødelegger beiteland og avlinger, står vi helt hjelpeløse. Det er ikke mulig å forhandle med eller krige mot naturen. Den har sine egne innebygde naturlover som vi er underlagt, enten vi vil eller ikke, forstår eller ikke.

Hva gjør menneskene da? Jo, de begynner å vandre for å finne nye områder.

Slik oppstår det gnisninger og konflikter. Det er duket for radikalisering og opprør, gjerne med religiøs fundamentalisme som bensin på bålet.

Nigeria og Syria er bare to av mange slike eksempler. Mange år med tørke tvang millioner av mennesker til å bli flyktninger i eget land. Det resulterte i borgerkrig, en krig som fødte terrororganisasjoner som Boko Haram og IS.

Jovisst har en lunefull natur hatt ansvaret for uår før i tiden også, uten at vi kunne skylde på årsak i menneskelig aktivitet.

Her til lands på 1800 tallet gikk det en folkevandring fra landsbygda inn til de store kystbyene. Det var fattige mennesker som rømte fra uår og et karrig jordbruk.

Skutene lå klare for å frakte over 800.000 nordmenn til Nord-Amerika.

Og de som ikke måtte bøte med livet allerede under overfarten ble sluset gjennom mottaksapparatet på Ellis Island og inn til Manhatten og Brooklyn. Der ble mange nordmenn sittende fast uten jobb og bolig. Gatene var fulle av tiggere og uteliggere.

Yngre menn vervet seg til hæren som utkjempet kriger med de innfødte, indianerne.

De norske innvandrerne som okkuperte Minnesota og nord- og sør Dakota massakrerte indianere med en råskap som fikk president Lincoln til å beklage at indianerne ble erstattet av hvite, kriminelle barbarer...

I vår tid fører klimaendringene til en mer brutal natur. Vi får sterkere vinder, mer flom, mer tørke, flere ekstreme værsituasjoner og et stigende havnivå. Og vi får det over hele planeten. Det tvinger millioner av mennesker til å forlate sine bosteder.

FN anslår at antallet klimaflyktninger vil øke fra rundt 20 millioner i år til 200 millioner i løpet av kommende år. 

Det er med andre ord duket for konflikter og kriger mellom regioner og mellom land i de ulike verdensdeler.

Det synes som om verdens regjeringer og verdens ledende politikere har forstått alvoret i situasjonen (kanskje med unntak av vår egen regjering). Klimatoppmøtet i Paris i desember vil bli et skjebnetungt møte. Makter ikke verdens land å senke utslippene av klimagasser så er løpet kjørt.

I Paris skal også verdens to største klimaverstinger møtes med dystre erfaringer fra sine egne land. USA med ekstremvær og en katastrofal tørke i California og Kina som mister 5 millioner hektar med avlinger i den sentrale Henan provinsen av samme årsak.

President Barack Obama og president Xi Jinping har annonsert at de vil samarbeide om en «felles visjon» for en klimaavtale.

Hva denne visjonen innebærer får vi forhåpentligvis avslørt under toppmøtet i Paris. Så følg med og se hva som skjer...

https://www.youtube.com/watch?v=4NF6LweEA_A

«Den tause våren» og «Antropocen».

Høsten 1962 ga den amerikanske biologen Rachel Carson ut boka «The Silent Spring». Ei bok som ga startskuddet til den moderne miljøbevegelsen. Det var først og fremst sprøytemidlene i produksjonen av mat som hun advarte mot. Det viste seg at DDT, pesticider og PCB var årsaken til massedød av insekter og fugler. 
Carson advarte mot utryddelse av flere arter. Etterhvert vedtok mange land å forby DDT, men...

Men i dag, over 50 år senere, har vi i samme periode utryddet flere tusen arter! I vår tid utrydder vi arter i et tempo som er 100 til 1000 ganger raskere enn i forhold til en naturlig evolusjon. Det betyr en forringelse av artsmangfoldet med 10 - 100 arter i døgnet. Direktoratet for naturforvaltning hevder at innen 20 år er 10 prosent av jordas arter utryddet. Arter som har eksistert i millioner av år. Hvordan er det mulig?

Jo, det er mulig når kjemiske sprøytemidler har økt med 400 prosent siden høsten 1962. Det norske Mattilsynet har for eksempel utvidet grenseverdiene for glyfosat/roundup 100 ganger for å tilfredsstille kjemikalieprodusenten Monsanto som produserer stoffet for tvangsmodning.

Det er mulig når vi brenner regnskog, der hvor artsmangfoldet er størst, i et tempo som tilsvarer tre ganger Norges areal bare de siste 15 årene. Og presset på regnskogene øker for hvert år til tross for Regnskogfond og andre tiltak.

Til neste år starter vi en ny geologisk tidsalder. Den skal hete Antropocen, Menneskets tidsalder.

Antropocen er en konsekvens av de enorme omveltninger på jordas overflate som skyldes menneskelig aktivitet, være seg jordbruk, gruvedrift, oljeboring, demninger, veier, rasering av skoger, nye øyer i verdenshavene bestående av søppel, mikroplast, etc.

Antropocen vil også få plass i jordas biologiske historie som den tidsepoken da den sjette store masseutryddelsen av arter finner sted. Rachel Carsons advarsler ble gitt forgjeves.

Den siste store utryddelsen skjedde for 66 millioner år siden da en stor asteroide traff Yucatan halvøya og utryddet blant annet dinosaurene. 

 Uflaks for dem, men flaks for oss siden det åpnet opp for pattedyrenes evolusjon.

Vi vet at hver eneste art, hver eneste livsform, inngår i en større sammenheng, i en økologisk vev. Når en art blir fjernet i et økologisk system, resulterer det i en kjedereaksjon som truer andre arter, som en dominoeffekt.

Vi vet også at vi sjøl, arten Homo Sapiens, er en del av den store livsveven, og helt avhengig av intakte natursystemer.

Å redusere det biologiske mangfoldet er derfor ensbetydende med å sage over den greina vi sitter på.  

Hvordan skal vi få stoppet denne vanvittige situasjonen vi har havnet i? Ja, det er et spørsmål som hverken du eller jeg har lov til å fortrenge. Når vi setter unger til verden, har vi også et ansvar for deres framtid. Eller?

https://www.youtube.com/watch?v=L-JQ1q-13Ek

Hva er alternativet?

Forskere over hele kloden roper et samstemt varsku: Kapitalismen kjører planeten i senk! 
For å kunne foreslå alternativer til vårt økonomiske system må vi først forstå hvordan det fungerer. Det er ikke tilstrekkelig bare å tilby andre ismer uten å vite hva det innebærer.

Denne kapitalismekritiske bloggen vil gjerne være med i diskusjonen.

La meg starte med begrepet «kapitalist». Tittelen må nemlig tilfredsstile to kriterier, for det første må kapitalisten eie midler for å kunne produsere noe. Produksjonsmidlet kan være en gravemaskin eller ei oljeboringsplattform. For det andre må han kjøpe andre menneskers arbeidskraft.

En gravemaskineier er ingen kapitalist når han betjener maskinen sjøl. Det blir han først når han kjøper arbeidskrafta til en maskinkjører.

Den moderne kapitalismen bestemmer arbeiderens/ansattes livssituasjon. Hun bor på ett sted og jobber for en arbeidskjøper på et annet sted. Transporten må hun besørge sjøl. Bare en brøkdel av arbeidstiden tilsvarer hennes lønn. Resten av tiden går med til å produsere den merverdien som er nødvendig for å drive bedriften og holde liv i kapitalisten.

  

Hun har ingen direkte innflytelse på produksjonens kvantitet eller kvalitet. (Slavesamfunnet var forøvrig bygget opp på tilsvarende måte.)

Resultatet av sitt arbeid finner hun utstilt i butikkvinduet som andres eiendom.

Slik blir hun både fremmedgjort og umyndiggjort.

Kapitalistene må konkurrere om et marked. Det er ikke tilstrekkelig bare å produsere en bruksverdi som for eksempel ei øks. Øksa må få en tilstrekkelig høy bytteverdi slik at den gir kapitalisten den nødvendige omsetning og inntekt. Derfor er det viktig å presse ned utgiftene som for eksempel arbeiderens lønn. Samtidig er lønna den samme som bestemmer vedkommendes kjøpekraft. En kjøpekraft som trengs for å kjøpe kapitalistens varer. Et evig paradoks!

Når rasjonalisering og markedskonjunkturer fører til permisjon eller oppsigelse av arbeideren, går vedkommende over på trygd. Trygden betales av staten. Staten trenger penger som skattene skal sørge for. Noen kapitalister vegrer seg for å betale skatt og flytter både produksjon og formue til land med lave lønninger og null skatt.

Produksjonen krever tilgang på energi og naturressurser, så billig som mulig. Når regnskogen brennes i Indonesia blir det billigere å anlegge palmeoljeplantasjer.

Når soyaplantasjene må ekspandere for å tilfredsstile etterspørselen i Brasil må regnskogen vike. Det enkleste og billigste er å brenne den ned.

Norge importerer enorme mengder soya fra Brasil som kraftfôr til husdyra våre – og til oppdrettslaks. Den har nå blitt vegetarianer, noe som medfører en blekere rødfarge på kjøttet. Det er ikke bra for salget.
Derfor tilsetter produsentene et rødt fargestoff i kraftfôret, en såkalt SalmoFan.

Bytteverdien må jo holdes ved like når omsetning og profitt skal reddes. 

Alternativ?

https://www.youtube.com/watch?v=Icb2jQ2o8Ko&list=RDIcb2jQ2o8Ko

Jeg er jo et flokkdyr!

Og det har jeg vært i mange år. Ja, faktisk i flere millioner år har jeg tilhørt en flokk så liten at jeg kjente alle, med navn og egenskaper! Det er derfor jeg er som jeg er, er sånn som jeg føler, tenker og reagerer.

Det hendte jo at det kunne oppstå konflikt når fremmede flokker møtte hverandre og ville besitte samme revir. Da gjaldt det å ha sterke hanner med gode våpen.

Hadde flokken i tillegg overnaturlige krefter i ryggen i form av en eller flere guder, så var den omtrent uslåelig. De andre var jo hedninger eller vantro, ettersom - og således mindre verd... Men fremmedfrykten sitter fortsatt i ryggmargen.

Vi måtte flytte på oss med jevne mellomrom når det for eksempel ble magert med fisk eller byttedyr. Det hendte vi tok ut litt for mye over for kort tid.

Men det var aldri noe problem, for bare kilometer unna lå nye urørte jaktmarker.

Og avfallet vårt ble liggende igjen, det ble raskt resirkulert til jord.

Naturen var uutømmelig og grenseløs.

De sterkeste og djerveste hannene som skaffet flokken rikdom fikk hunnenes gunst som sørget for å overføre de gode egenskaper til neste generasjon.

(Det skader jo heller ikke med en høy status og ei tjukk lommebok når damer skal sjekkes den dag i dag...)

I vår tid har den store flokken på over sju tusen millioner mennesker blitt en trussel mot sin egen eksistens. Årsaken ligger i et forbruk som er mye større enn hva naturen makter å reprodusere. 

Forholdet mellom produksjonen av biologiske ressurser og forbruket er nå 17:12. Det betyr at 17 måneders bioproduksjon blir forbrukt i løpet av 12 måneder.

Artsmangfoldet blir redusert på grunn av forurensning og overbeskatning. 

Avfallet vårt er en trussel mot planetens natursystemer. Tilogmed klimaet er i endring, takket være oss. Vi har med andre ord møtt veggen. Verdensveggen!

Akkurat dette er jo så vanskelig å ta inn over seg siden våre gener gjennom millioner av år er tilpasset en rik natur hvor vi kunne forsyne oss vilt og uhemmet.

Det jeg kanskje savner mest som medlem av den lille flokken er opplevelsen av å være hel. Helstøpt som individ, som produsent og forbruker i en og samme person.

Flokken hadde full oversikt over og kontroll med hva den forbrukte og hva den trengte. Tid og krefter for å holde oppe et godt materielt nivå ble justert deretter.

I dag er den store flokkens største oppgave å stadig øke forbruket for å sikre økonomisk vekst. Økonomien bryter jo sammen hvis vi ikke makter å svelge unna. Usynlige markedskrefter fører oss mot en stadig større konflikt med planetens bærekraft.

Kanskje vi må ta tilbake makt og kontroll over forbruk og produksjon på tilsvarende vis som i den lille flokken? Hva det betyr? Tja, det kan vi jo tenke litt på...

https://www.youtube.com/watch?v=GryEUwywREU

Får vi syttitallet i reprise?

Ingenting ville være bedre enn det. Det vet vi som fikk være med på et tiår som gjerne kalles revolusjonært. Hippiebevegelsen på sekstitallet sammen med studentopprørene i 1968 slo kiler inn i det kommende tiåret. Demokratisering av næringsliv og offentlige institusjoner som skoler og universitet, ja endog Forsvaret, ble tvunget gjennom. Mange gjorde opprør mot dansen rundt gullkalven med Profitt som eneste partner. Det ble utviklet alternative bo- og produksjonsforhold som kollektiver og kooperativer.

Det var tiåret da «Framtiden i våre hender» ble etablert. Natur- og miljøorganisasjoner vokste seg sterke. Naturfaget i grunnskolen fikk eget kapittel med tittelen «Samspillet i naturen» med vekt på fotosyntese og ånding. Økologi og Økosofi ble egne fag på høyskoler og universitet. Maten vår ble satt under kritisk søkelys med tanke på alle sprøytemidlene. Økologisk landbruk ble konsekvensen.

Folk var opptatt av verdier som menneskerettigheter og likestilling mellom kjønn og folkeslag. Radikale kvinneorganisasjoner som «Brød og Roser» og «Kvinnefronten» tok kampen opp mot mannssamfunnets undertrykking og hersketeknikker. 8. mars togene samlet tusenvis av mennesker, av begge kjønn.

Det er ikke riktig å si at alle folk deltok i syttitallets opprør med unntak av medlemskapet i EF. «Det Europeiske Fellesskap» skapte diskusjoner og strid i de tusen hjem og på landets arbeidsplasser. Tilskuerne på fotballkamper delte seg inn i ja og nei tribuner...

Men hva slags folk sto da for opprør og nytenkning?

Jo, det var de venstrevridde i politisk forstand. Politiske partier som AUF, SV og AKPml dominerte den politiske venstresiden sammen med en engasjert rød maktfaktor i fagbevegelsen. Mange valgte også den radikale Jesusbevegelsen, de såkalte kristensosialistene.

Dette var farlig, og den politiske høyresiden mobiliserte for fullt med blant annet et nydannet politisk parti som kalte seg Fremskrittspartiet, FrP. «Fremskrittet» kom på 80-tallet med Høyre regjering og jappetid. Milliarder av oljekroner ble sprøytet inn i kredittmarkedet sammen med lavere skatter og renter. Slik skulle forbruket stimuleres. Nå het appellen «Lån penger, kjøp, bruk og kast».

Historia gjentar seg, heter det. I så fall sørger vår mørkeblå regjering for det i dag!

Men vi ser også en tydelig endring i folks bevissthet. Fler og fler forstår sammenhengen mellom den økologiske krisa vi nå opplever og det økonomiske system som er dømt til å vokse for enhver pris.  Kapitalismens blinde krav til økt forbruk og økt produksjon med tilhørende forsøpling og press på planetens ressurser er i ferd med å ta rotta på oss.

Tillat meg å sitere fritt vitenskapsmann, jøde og sosialist Albert Einstein;

«Den samme tenkemåten som skaper problemene egner seg ikke til å løse dem.»

Vi må med andre ord tenke helt nytt! Gjerne på dugnad!