Godt Nytt År?

Norges utslipp av klimagasser er nå oppe i 54 millioner tonn i året og blir angitt som karbondioksid ekvivalenter. 

Det vil si klimagasser som metan, lystgass o.a. sin innvirkning på drivhuseffekten blir omregnet tilsvarende karbondioksid, de blir ekvivalente med CO2.

Norges utslipp utgjør to promille av det totale utslippet i verden. Kina og USA er som kjent de største bidragsyterne i så måte.

Så hvorfor skal vi her på berget i det hele tatt bry oss om klimagasser og global oppvarming, vårt bidrag er jo som en dråpe i havet?

Dersom vi legger til grunn Norges utslipp per innbygger, blir problemstillingen straks mer utfordrende. 

Da blir 10,4 tonn per innbygger et vesentlig bidrag til endringer i klimaet, og vi klatrer høyt på statistikken. Vi klatrer nesten til topps når vi legger til grunn vår rikdom, salg av olje og gass til andre land. Det er en ting.

En annen og svært alvorlig ting er vårt forhold til verden forøvrig. 

Klimaendringene er globale og som sådan en felles utfordring for hele menneskeheten. Det er den erkjennelsen som fikk 196 land i Paris til å skrive under en erklæring om å bekjempe utslippene av klimagasser for å begrense skadene av en global temperaturøkning. 

Den erklæringen er skrevet under av Norge og ratifisert i juni. Det betyr at Norge forplikter seg til å redusere sine utslipp med 40 prosent innen 2030, 20 millioner tonn, tilsvarende 1,5 millioner tonn karbondioksid hvert år. Men regjeringa har ikke engang en plan for hvordan vi skal påta oss ansvaret for «Det grønne skifte».

Det er jo forståelig når lederen for regjeringspartiet FrP og finansminister, Siv Jensen, røper sin trosbekjennelse; - jeg tror ikke klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet! FrP sin stortingsgruppe følger opp med krav om å programfeste: - FrP mener at klimaendringer skyldes naturlige variasjoner og tar avstand fra påstanden om at klimaendringer skyldes menneskers marginale utslipp av klimagasser.

I sin uvitenhet påstår Fremskrittspartiet at FNs klimapanel tar feil, som om IPCC driver egen forskning. 

Klimapanelets oppgave er å sammenfatte forskningsrapportene fra tusenvis av instanser verden over og å publisere disse. Det er kunnskap innhentet gjennom flere tiår, være seg med satellitter, med skip, med ballonger, gjennom analyser av is, pollen, sedimenter, radioaktivitet etc. Det er vår tids mest intensive vitenskap.

Selvsagt har klimaet variert på planeten i løpet av dens levetid av ulike årsaker.

Fremskrittspartiets nestor, Carl I. Hagen, bruker det som premiss for sin logiske sans: - for tusen år siden bodde vikinger på Grønland. Da var det like varmt som i dag til tross for at vikingene ikke hadde biler. Ergo er utslippene fra dagens veitrafikk ingen trussel mot klimaet...

Det må understrekes at vi her snakker om landets politiske ledelse, ikke om en gjeng stand-up komikere.

Vi snakker om en regjering som tar politiske valg på vegne av deg og meg og vår framtid, og det med kunnskaper, holdninger og moral som er gått ut på dato, forlengst!

Derfor tror jeg ikke på et godt nytt år.

Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.   

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre.

Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. 

Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass nysila melk. Jeg har dårlig tid. Jeg har et viktig ærend. I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.

Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.

Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.

Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. 

Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt. Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...

Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven får slukket tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger issnerk på toppen.

Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.

Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven, der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt!

I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene.

Jeg går ned i stallen.

Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat.

Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men det går bra. 

Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.

Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre. Brona tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er det slutt.

Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.

Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.

Bestefar har allerede laget seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.

De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også.

Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år. Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting.

Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!  Er ikke det banning, så vet ikke jeg!

Sola ligger lavt over granskogen. Jeg satte meg på benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter. Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast. Men da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.

Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...

Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst. 

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.

Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøster bestemor.

Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.

De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi, Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.

Melka blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...

På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor. Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. 

Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner aldri ned!

Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.

En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. 

Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.

Det er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.

Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler ned fra taket...

Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.

Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.

Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner.

Kjell Lindberg

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

God Jul - og gratulere med dagen...

Siste «Black Friday» satte ny rekord i shopping med over to milliarder kroner i løpet av en dag. Handelstanden holdt riktignok åpent til klokka tolv om natta, rett skal være rett. Men det blir allikevel småpenger dersom vi skal klare å sette ny pærs på julehandelen. 

Da må vi opp i 58 milliarder kroner, nesten to hele bistandsbudsjetter! Det blir spennende, men som kjent er det typisk norsk å være god. Vi får vel vite svaret i løpet av tredjedags jul, da handelstanden er ferdig med kasseopptellingen.

Kjøpesenteret er fullt på lille julaften, og for mange er det siste sjanse for å krysse ut gavelista. Og det merkes, kundene er stressa og knuffer irritert borti hverandre i køen foran kassa. 

Kassene plinger ikke like mye som i gamle dager. Nå betaler jo de fleste med plastikk, gjerne på krita. 

SSB melder at det norske folk er nå så gjeldstynget at ei ny finanskrise er under oppseiling; 3000 milliarder kroner, i snitt 600.000 på hver av oss.

Jeg skal bare finne en liten ting til kona, men kjenner allerede på nederlaget.

Det er jo så mye her jeg ikke skjønner. Ikke er jeg så veldig stiv i inglishen heller.

Sirius Healthcare for taking care your body and treating your skin, nå 70% OFF, tilbyr Tweens Resurrection, Recovery and Re-Energizer. 

Det er visst på flaske til 199,-. Dessuten kan jeg ta tre og betale for to. Hadde jeg bare skjønt hva det skal brukes til. 

Det er vel tryggest å handle juledrammen på polet, tenker jeg. Og der skal jeg sannelig spørre om de også har tilbud på «ta tre for to»...

Jeg er vel rett og slett for dum. Jeg misunner alle de som har gavefantasien i orden, alle de som går rundt på kjøpesenteret og shopper med et smil, alle de som går ut med favnen full av gaver og tomme kredittkort. Personlig utvikler jeg alvorlige mindreverdskomplekser. Psykologen min har stilt diagnosen uhelbredelig, ho mener jeg mangler et gen, selve shoppinggenet. Så da så...

Jeg svetter og ser etter en bar i nærheten for å sette meg ned med «en skærp en», bare for å roe nervene. Men nei, noe slikt finnes ikke i norske kjøpesentra.

Her må man være edruelig og konsentrert for riktig å nyte alt glitter og stas med alle nissene som smilende vinker deg inn i butikken. 

«dei-li er jo-o-ren» toner ut over den store kjøpehøytiden, men jeg klarer ikke å synge med. Krigsbildene inne i hodet mitt sørger for klumpen i halsen.

Irritert blir jeg også.

Jeg lar min irritasjon gå ut over soldaten fra Frelsesarméen. Arméen som stenger ute homofile og lesbiske. 

Jeg viser han tikroningen min og utbryter; - du får ikke mer av meg for jeg er homse, jeg er homo! Mannen blir stram i maska og angsten i blikket forteller at budskapet har nådd inn. 

Jeg strener ut like tomhendt som jeg kom inn og rett bort til tiggerkona fra Moldova. 

Ho som sørger for å holde fire barnebarn på skole. Jeg kjøper et par tykke håndstrikka tøfler og får et varmt smil til takk. Gaven til kona er i boks. 

All denne kommærsen maner fram et bilde i mitt hode. Et bilde av en fyk forbanna Jesus som kaster kremmere og salgsboder på dør, ut av templet.

Det er jo hans bursdag vi skal feire og ikke handelstanden sin. Har vi glemt det? 

Han er jo 2016 år gammel!

Gratulere med dagen skal jeg si, du er en tøffing, det du gjorde i templet er helt rått æsså.

Akkurat det skal jeg si. Så det...

Ytringsfrihet, på godt og ondt...

Norges grunnlov §100 skal sikre at borgere i dette landet får ytre seg fritt, direkte eller gjennom ulike media. 

Begrunnelsen er at ytringsfriheten skal verne om samfunnets sannhetssøking, om individets frie meningsdannelse og om demokratiet.

Og det er jo godt.

Men for å begrense det onde er også ytringsfriheten innsnevret og forbudt på visse områder som rasisme, pornografi, æreskrenkelse og bevisst villedning.

Misbruk av ytringsfriheten skjer daglig, ikke minst på Internett med alle sine sosiale medier. Der kan vi slenge ut det meste uten å bli stilt til ansvar, og uten å få en ørefik siden vi ikke står i samme rom.

Et horribelt eksempel er jo han på Facebook som fikk mange «likes» for sin ytring angående den 14 år gamle Jacob Abdullah Hassan som ble drept av en kristen norsk 15 åring;

- han var jo bare en fremtidig terrorist!

Isolert sett er ikke ytreren noe problem, han kan vi leve med som en slags bygdeoriginal. Det er antall «likes» som er skremmende. Mange nordmenn mener altså det er greit å ta livet av en 14 åring fordi han har mørkere hud og tilhører en annen religion!

Apropos religion, det er heller ikke greit å ta livet av 12 medlemmer i redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris på grunn av sine Mohammed tegninger. Selv om disse tegningene kan sorteres under kategorien Blasfemi får det være en grense for hva slags straff bespotteren skal få.

Men det er lov å stille spørsmål med vitsen. 

Er det så nødvendig å demonstrere ytringsfrihet på bekostning av andres helligdommer og trosoppfatninger?

Her hjemme har jo akkurat det vært forbudt helt siden 1902 gjennom §142 i grunnloven, Blasfemiparagrafen. Men i fjor ble hele loven fjernet for godt, så nå kan vi banne i kjerka uten å bli straffet med bøter eller fengsel inntil 6 måneder...

Det heter seg også at ytringsfriheten ikke må krenke retten til privatliv, ære og retten til eget selvbilde, men personer i maktposisjoner nyter et svakere vern på dette punktet enn andre.

Det siste frister til å bytte ut sakligheten med merkelapper. 

Dersom du klistrer ord som dum, tulling, idiot o.l. på en person så bør de jo helst følges opp med en begrunnelse.

Denne bloggen gjorde faktisk det med Fremskrittspartiets nestleder og fiskeriminister Per Sandberg. 

Han endte opp med tittelen «Herr statsråd Per Pappskalle Sandberg».

Her kommer enda en, og det er ei dame. 

Ei dame som vekker oppsikt langt ut over landets grenser med sin kyniske politikk og med en ordbruk som sårer mennesker langt inn i hjerterota. 

Ho tilhører også det bakstreverske Fremskrittspartiet. 

Hvem? 

Riktig, jeg tenker på vår Innvandrings- og integreringsminister. 

Heretter blir hun titulert med «Fru statsråd Sylvi Skrulla Listhaug».

Herregud, så godt det er å ytre seg i frihet...:)

Biologisk drivstoff er mat!

Bilismen med fossilt brensel som drivstoff utgjør en alvorlig trussel mot klimaet.

I Norge bidrar transportsektoren med nesten en tredel av Norges utslipp som nå er oppe i 54 millioner tonn karbondioksid, CO₂, i året.

For å redusere forbruket av bensin og diesel blir det tilsett drivstoff som er utvunnet fra planter, bioenergi. I dag er tilsetningen på 5,5 prosent. Venstres målsetting er 20 prosent innen 2020. Arbeiderpartiet krever 40 prosent innen 2030. 

Men vet de egentlig hva som er konsekvensen?

De best egnede planter for produksjon av biodrivstoff er matplantene mais, sukkerrør og raps. Til selve dyrkingen går det med mye energi til rydding av nytt land og til gjødsling, noe som også medfører utslipp av CO_2. Siden vi ikke kan putte plantene rett på tanken må disse raffineres til etanol med ytterligere bruk av energi.

Kanskje spinninga går opp i vinninga?

Biodrivstoff er ment å være karbonnøytralt takket være fotosyntesen. 

Som kjent tar plantene opp CO₂ fra atmosfæren og binder karbonet som glukose og cellulose. Når planten/etanolen forbrenner vil karbonet binde seg til oksygenet i lufta. 

Vi får igjen dannet karbondioksid som går ut i atmosfæren. Plantene tar da dette opp på nytt, og vi får et kretsløp med opptak og avgivelse av klimagassen karbondioksid.

Biodrivstoffet skal således være karbonnøytralt og erstatte en brøkdel av det fossile.

Det er vel bra?

Ja, isolert sett er det bra. Men det har jo noen konsekvenser både i forhold til natur og mennesker.

Når biodrivstoff blir en etterspurt vare på markedet svares det med en tilsvarende økning i planteproduksjonen. Dette krever igjen økte arealer som må dyrkes opp, ofte på bekostning av verdifull regnskog som brennes ned.

Eksempelvis er oljepalmeplantasjene ikke lenger en trussel mot regnskogene i Sørøst Asia, de har forlengst resultert i en omfattende økologisk katastrofe!

Men her hjemme med et kaldere klima må vi ty til skogen. 

Det blir litt verre siden omsetningen av karbondioksid til et grantre tar 70 til 100 år før treet når en karbonbalanse. Arbeiderpartiets krav om 40 prosent biodrivstoff i 2030 vil kreve hogst av 11 millioner kubikkmeter mer enn vi i dag har tilvekst!

Det betyr en fullstendig utradering av norske skoger. Det faktum bekymrer imidlertid ikke skogeierne som presser på for å få en fortgang i snauhogsten, for her er det store penger å tjene...

Og for oss, mennesker?

Tja, det er vel ikke mer å si om det enn at disse biodrivstoff plantene er ernæringsrike matplanter. 

Ikke rart millioner av underernærte, sultne mennesker undrer seg over de rikes forvaltning av jordas spiskammer. De som kjører rundt med mat på tanken for å ta vare på planeten...

Fra et moralsk ståsted må en slik superegoistisk adferd kalles kriminell!

Når folk trakasserer folk...

I løpet av 1960 tallet kom de fleste land i Europa til hektene igjen etter å ha blitt sønderbombet i fem år under andre verdenskrig. Industri, jordbruk og infrastruktur ble gradvis bygget ut og dermed økte behovet for arbeidskraft. Så også her til lands.

Den første bølgen av arbeidssøkere kom til Østlandet. Og de kom fra vårt eget land, fra Nordland, Troms og Finnmark. Av mangel på geografi kunnskaper hos østlendingene ble samtlige fra Nord Norge kalt «nordlendinger». 

Nordlendingene hadde samme hudfarge og samme utseende som østlendingene, men...

Men nordlendingenes dialekt var noe forskjellig fra oslo- og bærumsdialekten, og det var mobbegrunn god nok. 

Det hjalp ikke at arbeidsgiverne kunne glede seg over en rik tilgang på kvalifisert og pålitelig arbeidskraft. Nordlendingene ble så stigmatisert at de søkte sammen i egne «ghettoer». Østlandske arbeidsfolk trakasserte nordnorske arbeidsfolk.

Markedene vokste, produksjonen vokste og antall ledige jobber vokste. Tidlig på 1970 tallet opprettet Norge, Sverige og Danmark visumkontorer i Islamabad for å få fart på emigrasjonen fra Pakistan til Skandinavia. Pakistanerne var helt suverene som mobbeofre med mer pigment i huden sammen med en fremmed religion. Østlendingene utvidet sitt ordforråd med begreper som «pakkis» og «svarting», hvilket nesten utkonkurrerte «jævla nordlending». Og fortsatt kunne norske arbeidsfolk trakassere arbeidsfolk.

Arbeidsmarkedet vokste utover 70-tallet. Europa var delt i øst og vest. «Jernteppet» gjorde det umulig å hente billig arbeidskraft fra Øst Europa. Vi måtte finne på noe lurt. Og det gjorde vi, vi hentet nemlig folk fra vårt eget land, kvinnfolk. 

Nå skulle damene frigjøres fra husmorrollen og realisere seg sjøl i arbeidslivet. Ho tok både førerkort og høyere utdanning! Ungene ble sendt til dagmamma og til barnehage. Kvinner fikk lovfestet lik lønn for likt arbeid, vi fikk likestillingslov og loven om selvbestemt abort. 

Dette skapte sinne og frustrasjon hos de mange konservative, tradisjonstro norske menn med familievold og skilsmisser i kjølvannet.

Denne gangen var det norske hankjønn som trakasserte norske hokjønn.

I dag har vi rik tilgang på «fremmed arbeidskraft», de som tar jobbene vi blaserte nordmenn ikke liker, særlig innen sektorer som renhold, persontransport og hjelpe/omsorg. 

De som går på jobb hver dag og blir møtt med en ekskluderende holdning fra etnisk norske menn og kvinner, som med sin historieløshet fortsatt deler folk, arbeidsfolk, inn i «oss» og «dem». 

De som ennå ikke har fattet at det er inkludering og solidaritet som er veien til «det gode liv» for begge parter.

Takket være dette kunstige motsetningsforholdet mellom folk kan reaksjonære politiske krefter fiske stemmer i rørt vann. Her hjemme er det Fremskrittspartiet som er særdeles dyktig på det området.

Men et skrekkens eksempel på overfiske med illeluktende agn ble vi vitne til under presidentvalget i USA. 

Når skal vi lære?

Make America great again?

«Gjør Amerika stort igjen» må vel bety at det engang har vært stort, men som nå tydeligvis har mistet sin storhet. 

Vi snakker altså om republikken USA, United States of America og ikke om verdensdelen Amerika...

USAs storhetsperiode var utvilsomt de første tiårene etter andre verdenskrig som tok slutt i 1945. 

Mens verdens land var sønderbombet med rundt 70 millioner drepte, både soldater og sivile, kunne USA gå ut av krigen uten en eneste skramme på egen jord. 

Jordbruk, industri og infrastruktur var fullt intakt.

USA mistet 518.000 soldater under krigen, 0,4 prosent av befolkningen. Sovjetunionen mistet 27 millioner, 16 prosent av befolkningen, Tyskland 10 millioner, 15 prosent av befolkningen.

Sammen med de drepte gikk også verdifull arbeidskraft og kunnskaper i graven.

Under gjenoppbyggingen av Europa tilbød USA hjelp. Hjelpen besto av milliarder i dollarkreditter, lån og gaver, blant annet til Frankrike, Tyskland og Norge. 

Sovjet ble også tilbudt hjelp, men avslo. 

USAs investeringer i Europa er bedre kjent som «Marshallhjelpen»...

Industrien gikk for fullt i USA og eksporten vokste i volum for hver dag.

Den enorme veksten gjorde det mulig å etablere firmaer og selskaper i fleng. Den amerikanske middelklassen vokste seg stor og mektig, «The American dream» var sanndrømt.

USAs goodwill ute i verden som den gode og snille supermakta fikk sin første knekk under Vietnamkrigen som tok slutt i 1975. 

USA ble der avslørt som en barbarisk krigsnasjon uten skrupler. 

Samtidig ble et Europa på fote en konkurrent på verdensmarkedet, sammen med vekstøkonomier som Japan, Kina, India og Brasil.

Konkurransen med lavkostland tvang lønningene til stagnasjon. Som kjent har ikke den hvite middelklassen i USA økt sin kjøpekraft på nesten 40 år.

USAs våpenindustri er en av landets aller viktigste inntektskilder. Den eksporterer over halvparten av verdens våpen og krigsmateriell. Jo flere konflikter og kriger rundt om i verden, jo bedre for krigsmaskinen USA. Det til tross vokser gjeldsbyrden.

75 prosent av USAs økonomiske aktivitet er nemlig bundet til forbruk. 

Og for å holde forbruket oppe må landet låne penger. Statsgjelden øker for hvert år og nærmer seg nå 19.000 milliarder dollar. Den største kreditoren er Kina. 

USA har blitt en supermakt på leirføtter.

Kapitalistene i USA tvinges til å ytterligere senke lønnsutgiftene for å klare seg i konkurransen og berge profitten. Det gjøres takket være millioner av fattige innvandrere som selger arbeidskrafta si billigere enn den hvite middelklassen. Ikke rart de roper «Make America great again» sammen med «The american dream».

Vi får bare håpe det ikke må skje på samme måte som i 1945 da verdensmarkedene var rasert etter fem år med verdenskrig.

Men med en president som gjerne skyter fra hofta kan den amerikanske drømmen fort bli til et verdens mareritt.

Merverdien bygger landet, ikke eierskapet!

I arbeidslivet generelt er merverdien den verdien som den ansatte skaper ut over det som går til eget livsopphold. 

Under føydal samfunnet for eksempel, kunne den livegne husmannen jobbe to dager i uka til eget forbruk og fire dager i uka for bonden. 

Men husmannen eide ikke jorda, det gjorde bonden. Jorda var et middel for produksjon av mat, et produksjonsmiddel. 

Husmannen fikk bruke jorda for å produsere mat til seg sjøl og til bonden, merverdien.

På samme vis som jorda er et produksjonsmiddel for bonden er drosjebilen et produksjonsmiddel for drosjeeieren. 

For å kunne skape verdier må jorda dyrkes og drosja kjøres.

Det kan gjøres på to måter, drosjeeieren kan kjøre drosja sjøl, eller hun kan leie en sjåfør til å kjøre. Det betyr å kjøpe en sjåførs arbeidskraft. Da vil sjåfør pluss drosjebil skape alle verdier som fordeles 40 prosent til sjåføren og 60 prosent til eieren som tilsvarer leiesjåførens merverdi.

I produksjonen av olje og gass er fordelingsnøkkelen selvsagt en helt annen med en enorm merverdi.

Det interessante er at eierskapet i seg sjøl skaper ingen verdier. Eierskapet til et produksjonmiddel, som drosje, oljeboringsplattform, fiskebåt, gravemaskin, hotell etc kan ha mange former som privat eie, aksjeselskap, kooperativ o.l. Men ingen produksjonsmidler skaper verdier uten at noen betjener disse.

Slik får vi to dominerende samfunnsklasser, den ene lille som eier produksjonsmidlene og den andre store som jobber på og med de samme. 

Eierne kalles «arbeidsgivere», de som kjøper andre mennesker sin arbeidskraft, bokført som lønnsutgifter. Den andre klassen består av de som selger sin arbeidskraft, bokført som lønnsinntekter.

Disse to klassene er på den ene side helt avhengig av hverandre for å kunne skape verdier, mens de på en annen side står i et grunnleggende motsetningsforhold.

Hvordan da?

Lønnsutgifter og profitt er omvendt proporsjonale størrelser. Lave lønnsutgifter gir høy profitt. Men samtidig er eierne helt avhengig av et publikum som er i stand til å kjøpe deres varer og tjenester, helst med stor kjøpekraft.

Dette paradokset fører til to utganger når produksjon og omsetning skjer i samme land:

Lave lønninger gir lav kjøpekraft som gir lav omsetning som gir lav produksjon som gir lav profitt. Det fører til høy arbeidsledighet med lav merverdi som igjen truer med konkurser og økonomisk krise. 

Høye lønninger gir høy kjøpekraft som gir høy omsetning med høy sysselsetting. Høy merverdi og profitt gir grunnlag for økte lønninger, som igjen fører til... 

Denne runddansen kalles økonomisk vekst og er selve livsnerven i det kapitalistiske samfunn. Den former oss mennesker til apatiske slaver som må jobbe mer, tjene mer, kjøpe mer, bruke mer. 

Samtidig er det denne runddansen mellom disse to samfunnsklasser som fører til et antiklimaks fordi planeten vår ikke tåler påkjenningen. 

Det er kapitalismens dilemma og politikernes hodepine. 

Og det er vår utfordring!

Norge, et Lydrike!

Toppmøtet mellom USAs president Ronald Reagan og Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov på Island oktober 1986 ble starten på slutten av «Den kalde krigen», og verden dro et lettelsens sukk. Men den hadde visse betingelser.  

Warsawapakten som var NATOs «motspiller» skulle oppløses. Til gjengjeld skulle ikke NATO ekspandere videre østover i Europa. De to smilende statsledere ga hverandre et hjertelig håndtrykk over den historiske avtalen.

På det tidspunktet besto NATO av 16 medlemsland dominert av USA. 

Avtalebruddet startet fire år senere: 1990: Forbundsrepublikken Tyskland - 1999: Polen, Tsjekkia, Ungarn - 2004: Bulgaria, Estland, Litauen, Latvia, Romania, Slovakia, Slovenia – 2009: Albania, Kroatia. Det historiske fredsmøtet på Island ble et historisk svik. Norge ga ikke engang et kremt til motmæle.

I dag har USA 85.000 soldater utplassert i Europa fordelt på de land som omkranser Russland. I Tyskland alene står det 55.000 amerikanske soldater stasjonert på 268 militærbaser.

I fjor utplasserte USA ytterligere 20 nye atombomber i Tyskland som skal fraktes med raketter. Hvor? Adressaten er selvsagt Russland. 

Norge protesterer ikke. 

Tvertimot, Norge stemte mot FN-resolusjonen som vil forby samtlige atomvåpen i hele verden. Hvorfor?  Fordi USA vil beholde sitt atomvåpenarsenal!

Amerikanske krigsskip patruljerer i Svartehavet på dørterskelen til Russland. Dersom Ukraina også skulle bli medlem av NATO, vil USA garantert opprette militærbase på Krim. Ikke rart Russland tok den forsvarsstrategiske halvøya tilbake. Det russiske folk har vel også krav på en noenlunde god nattesøvn?

Takket være en ukritisk presse her til lands, blir Russland framstilt som en provokasjon mot Vest Europa. 

I disse dager har vår regjering sagt ja til USAs ønske om å stasjonere 300 amerikanske elitesoldater på Værnes, og det som et tillegg til alt det militære materiell som USA allerede har lagret i Trøndelag. Vår regjering undergraver dermed landets basepolitikk fastsatt i 1949. Hvem provoserer hvem?

Har vi glemt at det er Russland som har blitt angrepet av land i Vest Europa, blant annet gjennom to verdenskriger, og det av demokratiske, kristne nasjoner?

Har vi glemt at det var den Røde arme som befridde Nord Norge under andre verdenskrig til en pris av 2122 drepte sovjet-russiske soldater bare i Øst Finnmark?

Norge kjøper de kampflyene som USA forlanger og i det antallet USA krever. 

Vi bomber de stedene som USA peker på. Og vi deltar i de krigene som USA starter over hele kloden. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, danser etter USAs pipe med godt innøvde dansetrinn...

Dette er Norge, det landet som ynder å framstille seg sjøl som en fredselskende nasjon, men som i virkeligheten er mer lik en lydig hund i band til sin eier, nemlig til krigsmaskinen USA. 
Kort sagt,vi er et land som blir diktert av et annet. Det kalles Lydrike!

Det er min skyld!

Vi skaffer oss stadig mer kunnskap om planetens helsetilstand takket være forskning og vitenskap over hele verden. Diagnosen er alvorlig, planeten er svært syk i forhold til det livsmangfoldet som kjennetegner vår jord.  

Verdenshavene står foran et økologisk sammenbrudd på grunn av overfiske og forsøpling.

Et eksempel på de mange enorme ansamlinger av søppel er Great Pacific Garbage Patch som flyter midt ute i Stillehavet. Det dekker et areal på 1,4 millioner kvadratkilometer, fire ganger Norges areal.

Norsk Polarinstitutt anslår at det flyter om lag 100 millioner tonn søppel rundt i verdenshavene som dreper mer enn en million sjøfugler per år, mange hundre tusen sjøpattedyr og et ukjent antall fisk og skilpadder. 

Hvor mye søppel ligger på bunnen?

Ikke overraskende er det plastavfall som utgjør den største trusselen. Plast brytes ned til ørsmå partikler, mikroplast, som kan være i havet i tusenvis av år. Mikroplast forveksles med plankton og blir således konsentrert i stadig større mengder opp gjennom næringspyramidene for til slutt å resultere i sykdom og død på toppen, der vi blant annet befinner oss. FAO og UNEP anslår at det flyter 46.000 biter av plastsøppel på hver eneste kvadratkilometer hav.

Og det er min skyld. Hvordan da?

Fordi forsøpling er knyttet til overflodsamfunn. Og mitt overflodsamfunn opprettholder seg sjøl gjennom et mantra som heter «kjøpe, bruke, kaste».

Et samfunn som drives av kapitalakkumulasjon, profittjakt og grådighet. Et samfunn som går inn i ei krise dersom vi skulle si at nok er nok, dersom vi skulle si at nå har vi så vi klarer oss bra. 

Vi her til lands har nå et forbruk tilsvarende et økologisk fotavtrykk som krever to planeter. Mens de fattigste land i verden setter knapt avtrykk.

Gjennom hele evolusjonen har vi «lært» at naturen er udødelig og uutømmelig, den er bare til for oss som et objekt. I dag vet vi moderne mennesker at slik er det ikke.

I dag vet vi at en intakt natur er en forutsetning for vår eksistens som menneske.

Ja, vi inngår faktisk som en del av planetens økosystemer. Forskere og medier informerer, dokumenterer og roper «varsku her» hver bidige dag. Det er ikke lenger lov å si «jeg visste ikke».

Siden arten Homo Sapiens nå dominerer hele planeten har vi også påtatt oss et stort ansvar, et ansvar for å holde planeten vår frisk. 

Det ansvaret tillegges det enkelte individ, men først og fremst sitter ansvaret hos samfunnets politiske ledelse. En ledelse som bør stake ut en politisk kurs med en fundamental naturlov som rettesnor: Enhver organisme, enhver art eller livsform som gjennom sin påvirkning forringer sitt miljø, begår selvmord! 

Vår mørkeblå regjering derimot leder sitt land så langt ut av kurs at det nå blir reist tiltale for brudd på Grunnlovens §112.

Det er tragisk. Men akkurat det er ikke min skyld...

Kongen er død – leve kongen!

Det går ikke an, har jeg tenkt. En alvorlig selvmotsigelse, har jeg tenkt.

Ærru dau så ærru dau, tenker jeg. 

Men siden det ble aktuelt her jeg befinner meg, så tok jeg det litt på alvor. 

Det viser seg at det er et gammelt, historisk kamprop. Det ble først tatt i bruk i Frankrike på 1500 tallet, «Le roi est mort, vive le roi». Med det menes at kongedømmet skal fortsette ved å innsette en tronarving så fort som mulig.

Thailands konge, Bhumibol Adulyadej Rama IX, døde 13. oktober 2016, 88 år gammel. Han hadde da sittet som regent i 70 år og 127 dager. Da blir man noe mer enn bare en konge, da blir man en personlig institusjon i landet. 

Kongens død utløste en landesorg som er helt overveldende. Så hva var det med kong Bhumibol som gjorde at han ble tilbedt som en halvgud?

Som en habil jazzmusiker med flere opptredener i New Orleans ble han hyllet som en dyktig artist. Som et moralsk imperativ ble han en rettesnor for god oppførsel. Som utdannet agronom med en solid økonomi kunne han bruke seg sjøl til folkets beste. Hvilket han gjorde gjennom utvikling av landets jordbruk med moderne dyrkingsmetoder og irrigasjonsanlegg.

«Kongen er død, leve kongen» skulle vise seg å bli noe problematisk her i «Smilets land». Sønnen, kronprins Maha Vajiralongkorn, ba om å få utsette overtakelsen av tronen fordi han trengte mer tid til å forberede seg.

Men det er nok heller taktiske årsaker som ligger bak.

Maha er nemlig kjent for å være en skikkelig playboy, en dyrker av «piker, vin og sang». Mora hans, dronning Sirikit, har beklaget offentlig sønnens utagerende festing med et ukjent antall kvinner. 

«Rundbrenner» heter det på godt norsk. Tenk hvis vi hadde kalt vår kronprins for «Haakon Rundbrenner». Da ville han garantert fått større problemer med å bestige tronen enn å bestige damer. Så det...

Heldigvis har vår tids kongelige blitt fratatt konstitusjonell makt. Skulle kongen utvikle diktatoriske tendenser så har han ingen mulighet for å diktere sitt folk.

Allikevel har kongehuset en funksjon, en symbolfunksjon. Jo mer folkelig de kongelige oppfører seg, jo bedre blir de likt. Jo mer de makter å vise den humane siden ved oss mennesker, jo mer verdifulle blir de.

Jeg har to personlige kongeopplevelser med nikotin som fellesnevner.

Den første var da kong Olav kom med tog til byen for å overvære NM på skøyter. 

Som modig/frekk tenåring gikk jeg fram og ønsket han velkommen.

Kongen smilte og tok meg i handa. At han hadde brungule fingre farget av nikotin var som det skulle være på den tiden.

Mange år senere var jeg i Thailand da det ble annonsert at kong Bhumibol skulle holde en viktig tale på TV. Han dukket opp på skjermen med en rykende sigarett i handa og tok et dypt drag. Det siste.

Deretter stumpet han røyken for godt og anmodet sine undersåtter om å gjøre det samme. Og det gjorde de.

Kongemakt kalles det...

På tide med en liten realitetsorientering?

Det norske folk oser av sjølgodhet og arroganse for tiden og tror visst det er verdens navle. 

Men det er faktisk sånn at vår tid og vår kultur bygger på historiske hjørnesteiner som er utviklet langt utenfor våre grenser, og langt tilbake i tid.

Når vi her på berget satt i hulene våre og gnagde margbein med ryggen mot iskanten, var det forlengst etablert rike kulturer andre steder i verden. 

De viktigste for utviklingen av Europa fant sted for rundt 10.000 år siden før vår tidsregning, f.Kr., i eller nær det området som kalles «Den fruktbare halvmåne».

Det vil si i det området som er deler av land som Israel, Palestina, Libanon, Syria, Tyrkia, Iran og Irak sammen med kulturen rundt Nilen i Egypt.

Det var denne regionen som gradvis skulle kultivere Europa. Derfra kom jordbruket til Anatolia i Hellas rundt 7000 f.Kr. Og med det fulgte de første jordbruksplanter og husdyr sammen med en teknologisk revolusjon: hjulet.

Det er fra «Den fruktbare halvmåne» Europa fikk kunnskap om utvinning av kobber, bronse og jern.

I samme farta er det verdt å nevne at grunnlaget for den moderne matematikken kom med Titallsystemet fra India og bragt til Vesten av araberne.

Vårt alfabet er det latinske som ble utviklet fra det greske ca. 700 f.Kr. (de to første bokstavene i det greske alfabetet er alfa og beta).

Fra Oldtidens egyptere har vi fått Solkalenderen med 365 dager. De gamle egyptere brukte blekk, "papir", nøkler og låser, sminke, deodorant og tannkrem. Men det er seilet som skulle revolusjonere verdenshandelen. Rundt 4700 f.Kr. ble de første seilbåtene konstruert og brukt på Nilen. Etterhvert ble de utviklet til store havgående skip som romerne kopierte.

Men hva med oss? Det er betegnende at Oldtidens slutt er satt til Romerrikets fall rundt 500 e.Kr. unntatt i Skandinavia der den slutter ved Vikingtidens begynnelse 300 år senere. Vi er og var Europas utpost, de siste som for eksempel tok i bruk seilførende båter. Men da tok det også laus...

Skandinavene oppdaget at det var enklere og mer utbytterikt å plyndre enn å drive handel. Slik ble vi til vikinger som på norrønt betyr de som plyndrer. 

I over to hundre år dro vi i viking over hele Europa. Og det gjorde vi med en så grusom voldelig framferd at vikingene beskrives som historias verste barbarer. 

Men rikdommen hopet seg opp i form av gull og sølv, tekstiler, urter og krydder, samt alle slavene fra ulike land, friller og treller.

Den neste storhetstiden for Norge var som deltager i Trekanthandelen. 

Den som gikk med slaver fra Afrika til Amerika, og med bomull, sukker og tobakk fra Amerika til England, tilbake med tekstiler som ble solgt langs kysten sørover til Afrika for å hente nye slavelaster. 

Norge ble en stor sjøfartsnasjon. De mange skipsverft på Sørlandet brukte eik som skipstømmer, og eikeskogene forsvant for godt.

I dag er vår storhetstid basert på ran av planetens fossile reserver, olje, gass og kull, dannet for millioner av år siden. 

På toppen av det hele kaller vi det for «bare vårt»...

Unnskyld, kan jeg få spørre deg om noe?

Når du står og ser på månen, så er månen virkelig der. Enig? 

Men når du snur ryggen til og ikke lenger ser på månen, er da månen fortsatt der?

Sannsynligvis vil du svare ja, men det kan du ikke være helt sikker på. For den månen du påstår er der fortsatt, den er nå inne i ditt hode som elektrokjemiske impulser. Det vi kaller hukommelse. Og skulle det falle seg slik at du ikke ser på månen over veldig lang tid, så lenge at impulsene lades ut, ja da har månen din gått i glemmeboka, og for deg eksisterer det ikke lenger noe som heter måne. Enig?

Et stort tre blir hugget ned i skogen. Lager det lyd? 

Ja, vil du svare, det går over ende med et brak. Det vet du fordi du har vært der og hørt når treet faller. 

Så spør jeg deg; lager treet også lyd når du ikke er tilstede? 
Det er jo riktig at treet setter lufta i bevegelse med bølger som kan danne lyd. Men siden det ikke er noen trommehinner tilstede som kan tolke luftbølgene som lyd, så går det vel helt stille for seg, eller?

Det er med andre ord deg som en livsform med en egnet bevissthet som «skaper» både månen og braket i skogen.

Bevisstheten er et produkt av dine sanser, kunnskaper, hukommelse og fantasi. Enig?

Alle disse faktorene er forskjellig for hunden din, den har en helt annen bevissthet.

Blant annet vil den med sin million ganger sterkere luktesans lukte treets blomster lenge før du aner at det eksisterer et tre med blomster. Så når du går tur med hunden din går dere i hver deres virkelighet, i hvert deres univers. 
Så kan vi jo spørre hvilket univers lever høna i?

Dette er alvor. 

Vi vet at i den subatomære verden, der hvor alle elementærpartiklene befinner seg, kvarker, elektroner, myoner etc, er som ei suppe hvor det er umulig å bestemme den enkelte partikkelens faktiske posisjon fordi partikkelen blir påvirket av den som observerer. Først under observasjonen får suppa en struktur, en virkelighet (spennende lesning: dobbeltspalte-eksperimentet med elektroner).

Like mystisk er egenskapene til tvillingfotoner, det som kalles sammenfiltring. 
Fotoner som er bærere av lyset opptrer som tvillinger. Disse tvillingene har hver sin motsatte vinkel. Dersom vi endrer vinkelen til det ene fotonet, endrer tvillingen sin motsatte vinkel også. Og det skjer momentant uansett avstand, gjerne på hver sin side av universet. Det er altså ikke lyshastigheten i vakuum som er den raskeste. 
Men hva slags spontan kommunikasjon er det mellom disse tvillingene?

Stephen Hawking påstår at sjansen for at akkurat vårt synlige univers skulle oppstå under Big Bang er som en på flere milliarder. En hel rekke kritiske faktorer måtte bli tilfredsstilt under og etter smellet inkludert de fire fundamentale naturkrefter som er forutsetningen for liv i universet. 

Jeg tenker på den svake og den sterke kjernekraften sammen med gravitasjonen og elektromagnetismen. 

Så det må være lov å spørre; 
Er universet skreddersydd for å kunne skape liv? 

Er det livsformenes bevissthet som former virkeligheten? 

Eller kanskje det er en vekselvirkning mellom livets bevissthet og en kosmisk bevissthet?

Ja, hvamenerua?