Hvor blir det av sosialismen?

Vi skriver år 2016. I flere tiår har økonomer, biologer, økologer og en samlet vitenskap, inkludert et utall miljøorganisasjoner, ropt «varsku her». De har advart mot en kapitalisme som utarmer planeten vår og skaper enorme forskjeller mellom fattig og rik. 
Historias mest effektive økonomiske system har utviklet seg fra velsignelse til en trussel mot menneskeheten, lik et grådig, umettelig monster.

   

Naomi Klein har i boka si «This changes everything» grundig dokumentert den globale monopolkapitalismen som årsak til den kritiske situasjonen vi har havnet i, være seg forsøpling, ressurskrise og klimakrise. Hun klarte å vekke opp døsige sosialdemokrater, deriblant APs leder Jonas Gahr Støre. Han innrømmer nå at kapitalismen er selveste problemet. Fagbevegelsen derimot slumrer fortsatt. 

Alternativet er, dersom vi skal unngå et økonomisk/økologisk havari, et samfunnssystem som kalles sosialisme:

- Et utvidet direkte demokrati der produksjonsforhold og betingelser bestemmes gjennom de ansattes demokratiske organer, det vil si av produsenten (arbeideren) og konsumenten (forbrukeren) i en og samme person. 
Det er jo slik at den som har skoen på vet best hvor den trykker.

- Alle politiske beslutninger vedrørende ressurser, natur, miljø skal være tuftet på forskning og vitenskapelig dokumentasjon.

- Landets infrastruktur skal eies av landets befolkning og forvaltes demokratisk.

- For å unngå sosial ulikhet som fører til kriminalitet og klasseskiller skal samfunnets verdiskaping underlegges prinsippet «yte etter evne, få etter behov».

- Vi produserer og forbruker i dag det dobbelte av hva vi gjorde på syttitallet med samme antall arbeidstimer. Siden vi under sosialismen slipper å produsere den ekstra merverdien som går til ytterligere berikelse av kapitalistklassen med tilhørende lakeier, kan vi halvere arbeidstiden til fordel for en doblet fritid, mer tid til omsorg, sport og lek. (Vi levde da utmerket godt for 40 år siden også, eller?).

Mye av dette finner vi igjen i prinsipp programmet til Sosialistisk Venstreparti, SV. 
Men hvorfor i all verden blir ikke nettopp det markedsført? 
Det er nå vi trenger en framtidsvisjon som kan befri oss fra kapitalens diktatur.

I stedet bruker partiet alle sine krefter på vektskål politikken, nemlig å rakke ned på andre partier i håp om sjøl å vippe opp på gallupskåla.

Blir det kanskje for sterkt å erklære «finansfyrstenes død»?

Sosialismen tillater nemlig ikke at en håndfull mennesker bestemmer hvilke arbeidsplasser som har livets rett gjennom hva de kjøper og selger på børsen, drevet av et begjær etter mer penger og større formue.

Blir det for sterkt å erklære farvel til alle avtaler og institusjoner som i dag tillater monopolkapitalismen å undergrave suvereniteten til verdens nasjoner og folk?

Store og omfattende samfunnsendringer betegnes med begrepet «Revolusjon».

Når skal Sosialistisk Venstreparti våge å ta det ordet i sin munn?

https://www.youtube.com/watch?v=biGm7nUgisA

Gods own country!

Det var Bill, den amerikanske krigsveteranen fra Vietnam, som frisket opp min hukommelse fra 1968 da vi marsjerte mot den amerikanske ambassaden med hver vår lille stein gjemt i neven. 

Et par hundre småstein smalt i ambassadeveggen og kasterne fikk noen timer på glattcelle sammen med ei klekkelig bot. Og det var det ærlig verdt!

Det var bildene fra My Lai massakren som skapte de sterkeste reaksjonene hos folk verden over. Etter hvert ble det kjent at hver eneste amerikansk militærenhet hadde sitt eget «private» My Lai.  

USA slapp åtte millioner tonn bomber over Vietnam, tre ganger mer enn det som ble brukt under hele den andre verdenskrig! 

De enorme B52 bombeflyene sørget for teppebombingen.

Vietnam ble brukt som et krigslaboratorium der våpen ble utviklet og testet;

klasebomber, dumdumkuler, napalm og giftgass.

Napalm kalles også brannbomber der det klebrige stoffet brenner ofrene langsomt til døde.

USA utviklet gassen «Agent Orange», en gass som drepte all vegetasjon og forgiftet elver og innsjøer. Hensikten var å tvinge landsby befolkningen til områder der de lettere kunne kontrolleres. Det fødes fortsatt invalidiserte barn som skyldes giftgassen.

USA gikk til krig i 1963 for å bekjempe den kommunistisk inspirerte FNL (Front National de Libêration) på den andre siden av planeten. En krig som skulle vare i 12 år og koste livet til nesten fem millioner mennesker. USA måtte ofre nærmere seksti tusen soldater, og det uten noen som helst mening eller vinning.

For historias største militærmakt led et smertefullt nederlag til tross for sin militære overlegenhet. 

Mot slutten av krigen truet USA med å slippe sin tredje atombombe, denne gangen over Vietnam. Russland og Kina maktet heldigvis å stagge den desperate krigsmakta.

300.000 skadde krigsveteraner skulle bittert få oppleve hva slags land de hadde kjempet for. De kom nemlig hjem til ei kald skulder med personlige tragedier i kjølvannet.

I følge Departementet for veteransaker begår krigsveteraner sjølmord hver eneste dag. 

De fleste har passert femti år, blant dem soldatene fra Vietnamkrigen.

Bill drakk seg ofte full og gråt. Han ble nemlig veldig lei seg for å ha utslettet en hel familie som hadde gjemt seg i ei jordhytte. 

Å rive speunger fra mora og bruke de som lerduer var nok heller ikke så lett å fortrenge, selv om de bare skulle ha det litt moro, den gangen.

Bill døde for to uker siden. Han kysset sin thai kone farvel, satte seg på motorsykkelen og endte sitt liv klistret opp til murveggen nederst i gata.

Selv «Guds eget land» maktet ikke å knuse det vietnamesiske folkets vilje til frihet og suverenitet, til tross for en krigføring som får plass blant historias mest bestialske!

Hvor super er supermakta?

Jeg påstår at supermakta USA er stort sett fritatt for kritisk journalistikk i norske medier. Ikke minst på det militærpolitiske område. Den relativt unge forbundsrepublikken har faktisk rukket å delta i 68 kriger verden over, hvorav 32 etter 1941. Og krigsmaskinen er fortsatt still going strong, i motsetning til det amerikanske demokratiet.

Det har endt opp som et show der presidentkandidatene får poeng som om de skulle delta i de olympiske leker, som boksere for eksempel.

Representantene fra de to partiene, Det republikanske og Det demokratiske, får bare entre ringen dersom de har tilstrekkelig med penger i ryggen. Og det har de fleste, takket være sponsingen fra næringsliv og multimilliardærer. 
Eventuelle politiske visjoner drukner i kjappe og snertne replikker som skal tilfredsstille sponsorene. Den som oftest vinner på knockout er den rikeste kandidaten. Og publikum, de politiske analfabeter, klapper og synes showet fortsatt er like morsomt, eller?

Skjønt republikanernes Donald Trump har vel penger nok til å finansiere sin egen valgkamp. Derfor kan han også opptre som en god norsk bygdeoriginal. 
Men når bygdetullingen vil overta styringen av bygda, da får vi sette foten ned. Her hjemme har vi heller ikke så mange igjen av disse snålingene, så vi får ta godt vare på han Per Sandberg i Fremskrittspartiet...

Jeg kom til å tenke på tidligere arbeidsminister Robert Eriksson (Fr.P), han som fikk sparken i fjor. Han ville jo herme etter USA for å få ned arbeidsledigheten. 
Der borte er nemlig arbeidsmarkedet dominert av midlertidige jobber og deltid. Dersom du jobber en time om dagen, går du ut av statistikken som arbeidsledig. Slik får president Obama skryt for å halvere antallet arbeidsledige. 
Det Eriksson ikke skjønte, det er forskjellen på makta til fagbevegelsen. I USA er bare 11 prosent fagorganiserte, mens det er 52 prosent i Norge.

 

Men deltid kan man ikke leve av. Derfor er USA tvunget til å opprette historias største sosialkontor gjennom det statlige Nutrition Assistance Program (SNAP).  

Hver femte amerikaner mottar nå matkuponger for ikke å sulte i hjel.

Selvsagt skyldes det også en turbokapitalisme som sørger for å gjøre de rike rikere og de fattige fattigere. 

Den kløfta øker for hver dag, noe norske medier faktisk har oppdaget, og konkluderer; 

«The American Dream» har blitt et mareritt!

Men som krigsmaskin er USA virkelig en super makt med mer enn tusen baser og militære installasjoner over hele verden. Selvsagt koster det å krige. Ikke rart USA er nedsyltet i statsgjeld med over 18.000 milliarder dollar.

103 prosent av landets Brutto Nasjonal Produkt (BNP) er pantsatt!
En økning på 70 prosent under president Obama.

Dette er altså verdens ledende nasjon, en nasjon som smuldrer opp innenfra, men som ikke nøler å angripe andre nasjoner dersom økonomiske eller militære interesser er truet. 

Hvor er medienes kritiske journalistikk på dette området?

https://www.youtube.com/watch?v=JTTC_fD598A

Hvem øker spenningsnivået, egentlig?

Vi som vokste opp under den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen måtte lære oss å bli kritiske til medienes propaganda, på begge sider. Vestlige medier framstilte Sovjet som grått, trist og ufritt. Bildene fra Moskva viste alltid mennesker i matkø stående i tåke og regn.

Formelt ble den kalde krigen avsluttet i 1991, men propaganda og desinformasjon er fortsatt våpen som særlig de militære vet å anvende til det ytterste.

I 1949 ble North Atlantic Treaty Organization dannet. NATO besto da av 12 land, blant dem Norge, og med USA som ledende krigsmakt. Kjernen i traktaten til Den nord-atlantiske forsvarsorganisasjonen sier at dersom et NATO land angripes, betraktes det som et angrep på hele alliansen.

Etter 1991 ble NATOs formål drastisk endret gjennom artikkel 5. Nå åpnes det for at NATO kan intervenere i andre land uten vedtak fra FN. NATO gikk inn i krigen i Bosnia 1995 og gikk til krig mot Jugoslavia i 1999. Senere fulgte Afghanistan og Irak. Norge deltar gjennom NATOs ISAF styrker.

Våren 2011 beslutter NATO å teppebombe Libya. Daværende statsminister Jens Stoltenberg gir ordre om å delta med våre F-16 jagerfly. 

I løpet av noen måneder  hadde Norge gjennomført 583 bombetokter og sluppet i alt 567 bomber mot militære og sivile mål på bakken. Antall drepte er ukjent.

NATO har jevnt og trutt utvidet sitt engasjement over hele verden og økt sin medlemsmasse fra opprinnelige 12 til i dag 28 medlemsland. 

Og det er ikke tilfeldig valgte land. Det er land med militære NATO baser som omringer Russland.

I fjor økte USA sitt arsenal i Europa med 20 nye og langt kraftigere atombomber med adresse Russland. USA ligger med flere krigsskip i Svartehavet på dørterskelen til Russland, under dekke av NATO. Ingen protester fra Norge.

Aldri tidligere i NATOs historie har det blitt avholdt så mange og så omfattende militærøvelser. Norge har tilbudt seg å være vertskap for NATOs største øvelse noensinne som går av stabelen på nordnorsk jord i 2018. Men så heter jo også NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg...

Kanskje ikke så rart at president Putin sover noe urolig og svarer med å opprette fire nye divisjoner i vestlige og sentrale deler av landet. 

Da skriker USA og generalsekretæren opp og beskylder Russland for militær aggresjon og for å øke det militære spenningsnivået. Vestlige medier serverer «sannheten» med krigsoverskrifter. Propagandakrigen er langt fra over, en krig som er helt nødvendig for å stimulere våpenindustrien i de enkelte land, ikke minst i vårt eget.

Generalsekretæren er kanhende uvitende om at det er Russland som har blitt angrepet av Vesten opp gjennom tiden, være seg av Napoleon eller Hitler. Og ikke omvendt!

Det er trist og pinlig å se NATOs generalsekretær avsløre seg sjøl som ei nikkedukke i brystlomma til krigsmaskinen USA, hvor han mottar sine direktiver og sine diktater.

https://www.youtube.com/watch?v=08GXrTvxzuQ