fredag 25. november 2016

Make America great again?

«Gjør Amerika stort igjen» må vel bety at det engang har vært stort, men som nå tydeligvis har mistet sin storhet. 
Vi snakker altså om republikken USA, United States of America og ikke om verdensdelen Amerika...
USAs storhetsperiode var utvilsomt de første tiårene etter andre verdenskrig som tok slutt i 1945. 
Mens verdens land var sønderbombet med rundt 70 millioner drepte, både soldater og sivile, kunne USA gå ut av krigen uten en eneste skramme på egen jord. 
Jordbruk, industri og infrastruktur var fullt intakt.

USA mistet 518.000 soldater under krigen, 0,4 prosent av befolkningen. Sovjetunionen mistet 27 millioner, 16 prosent av befolkningen, Tyskland 10 millioner, 15 prosent av befolkningen.
Sammen med de drepte gikk også verdifull arbeidskraft og kunnskaper i graven.
Under gjenoppbyggingen av Europa tilbød USA hjelp. Hjelpen besto av milliarder i dollarkreditter, lån og gaver, blant annet til Frankrike, Tyskland og Norge. 
Sovjet ble også tilbudt hjelp, men avslo. 
USAs investeringer i Europa er bedre kjent som «Marshallhjelpen»...

Industrien gikk for fullt i USA og eksporten vokste i volum for hver dag.
Den enorme veksten gjorde det mulig å etablere firmaer og selskaper i fleng. Den amerikanske middelklassen vokste seg stor og mektig, «The American dream» var sanndrømt.
USAs goodwill ute i verden som den gode og snille supermakta fikk sin første knekk under Vietnamkrigen som tok slutt i 1975. 
USA ble der avslørt som en barbarisk krigsnasjon uten skrupler. 
Samtidig ble et Europa på fote en konkurrent på verdensmarkedet, sammen med vekstøkonomier som Japan, Kina, India og Brasil.
Konkurransen med lavkostland tvang lønningene til stagnasjon. Som kjent har ikke den hvite middelklassen i USA økt sin kjøpekraft på nesten 40 år.

USAs våpenindustri er en av landets aller viktigste inntektskilder. Den eksporterer over halvparten av verdens våpen og krigsmateriell. Jo flere konflikter og kriger rundt om i verden, jo bedre for krigsmaskinen USA. Det til tross vokser gjeldsbyrden.
75 prosent av USAs økonomiske aktivitet er nemlig bundet til forbruk. 
Og for å holde forbruket oppe må landet låne penger. Statsgjelden øker for hvert år og nærmer seg nå 19.000 milliarder dollar. Den største kreditoren er Kina. 
USA har blitt en supermakt på leirføtter.

Kapitalistene i USA tvinges til å ytterligere senke lønnsutgiftene for å klare seg i konkurransen og berge profitten. Det gjøres takket være millioner av fattige innvandrere som selger arbeidskrafta si billigere enn den hvite middelklassen. Ikke rart de roper «Make America great again» sammen med «The american dream».

Vi får bare håpe det ikke må skje på samme måte som i 1945 da verdensmarkedene var rasert etter fem år med verdenskrig.
Men med en president som gjerne skyter fra hofta kan den amerikanske drømmen fort bli til et verdens mareritt.

fredag 18. november 2016

Merverdien bygger landet, ikke eierskapet!

I arbeidslivet generelt er merverdien den verdien som den ansatte skaper ut over det som går til eget livsopphold. 
Under føydal samfunnet for eksempel, kunne den livegne husmannen jobbe to dager i uka til eget forbruk og fire dager i uka for bonden. 
Men husmannen eide ikke jorda, det gjorde bonden. Jorda var et middel for produksjon av mat, et produksjonsmiddel. 
Husmannen fikk bruke jorda for å produsere mat til seg sjøl og til bonden, merverdien.

På samme vis som jorda er et produksjonsmiddel for bonden er drosjebilen et produksjonsmiddel for drosjeeieren. 
For å kunne skape verdier må jorda dyrkes og drosja kjøres.
Det kan gjøres på to måter, drosjeeieren kan kjøre drosja sjøl, eller hun kan leie en sjåfør til å kjøre. Det betyr å kjøpe en sjåførs arbeidskraft. Da vil sjåfør pluss drosjebil skape alle verdier som fordeles 40 prosent til sjåføren og 60 prosent til eieren som tilsvarer leiesjåførens merverdi.
I produksjonen av olje og gass er fordelingsnøkkelen selvsagt en helt annen med en enorm merverdi.

Det interessante er at eierskapet i seg sjøl skaper ingen verdier. Eierskapet til et produksjonmiddel, som drosje, oljeboringsplattform, fiskebåt, gravemaskin, hotell etc kan ha mange former som privat eie, aksjeselskap, kooperativ o.l. Men ingen produksjonsmidler skaper verdier uten at noen betjener disse.

Slik får vi to dominerende samfunnsklasser, den ene lille som eier produksjonsmidlene og den andre store som jobber på og med de samme. 
Eierne kalles «arbeidsgivere», de som kjøper andre mennesker sin arbeidskraft, bokført som lønnsutgifter. Den andre klassen består av de som selger sin arbeidskraft, bokført som lønnsinntekter.
Disse to klassene er på den ene side helt avhengig av hverandre for å kunne skape verdier, mens de på en annen side står i et grunnleggende motsetningsforhold.
Hvordan da?

Lønnsutgifter og profitt er omvendt proporsjonale størrelser. Lave lønnsutgifter gir høy profitt. Men samtidig er eierne helt avhengig av et publikum som er i stand til å kjøpe deres varer og tjenester, helst med stor kjøpekraft.
Dette paradokset fører til to utganger når produksjon og omsetning skjer i samme land:

Lave lønninger gir lav kjøpekraft som gir lav omsetning som gir lav produksjon som gir lav profitt. Det fører til høy arbeidsledighet med lav merverdi som igjen truer med konkurser og økonomisk krise. 
Høye lønninger gir høy kjøpekraft som gir høy omsetning med høy sysselsetting. Høy merverdi og profitt gir grunnlag for økte lønninger, som igjen fører til... 
Denne runddansen kalles økonomisk vekst og er selve livsnerven i det kapitalistiske samfunn. Den former oss mennesker til apatiske slaver som må jobbe mer, tjene mer, kjøpe mer, bruke mer. 

Samtidig er det denne runddansen mellom disse to samfunnsklasser som fører til et antiklimaks fordi planeten vår ikke tåler påkjenningen. 
Det er kapitalismens dilemma og politikernes hodepine. 
Og det er vår utfordring!

fredag 11. november 2016

Norge, et Lydrike!

Toppmøtet mellom USAs president Ronald Reagan og Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov på Island oktober 1986 ble starten på slutten av «Den kalde krigen», og verden dro et lettelsens sukk. Men den hadde visse betingelser.  
Warsawapakten som var NATOs «motspiller» skulle oppløses. Til gjengjeld skulle ikke NATO ekspandere videre østover i Europa. De to smilende statsledere ga hverandre et hjertelig håndtrykk over den historiske avtalen.

På det tidspunktet besto NATO av 16 medlemsland dominert av USA. 
Avtalebruddet startet fire år senere: 1990: Forbundsrepublikken Tyskland - 1999: Polen, Tsjekkia, Ungarn - 2004: Bulgaria, Estland, Litauen, Latvia, Romania, Slovakia, Slovenia – 2009: Albania, Kroatia. Det historiske fredsmøtet på Island ble et historisk svik. Norge ga ikke engang et kremt til motmæle.

I dag har USA 85.000 soldater utplassert i Europa fordelt på de land som omkranser Russland. I Tyskland alene står det 55.000 amerikanske soldater stasjonert på 268 militærbaser.
I fjor utplasserte USA ytterligere 20 nye atombomber i Tyskland som skal fraktes med raketter. Hvor? Adressaten er selvsagt Russland. 
Norge protesterer ikke. 
Tvertimot, Norge stemte mot FN-resolusjonen som vil forby samtlige atomvåpen i hele verden. Hvorfor?  Fordi USA vil beholde sitt atomvåpenarsenal!
Amerikanske krigsskip patruljerer i Svartehavet på dørterskelen til Russland. Dersom Ukraina også skulle bli medlem av NATO, vil USA garantert opprette militærbase på Krim. Ikke rart Russland tok den forsvarsstrategiske halvøya tilbake. Det russiske folk har vel også krav på en noenlunde god nattesøvn?

Takket være en ukritisk presse her til lands, blir Russland framstilt som en provokasjon mot Vest Europa. 
I disse dager har vår regjering sagt ja til USAs ønske om å stasjonere 300 amerikanske elitesoldater på Værnes, og det som et tillegg til alt det militære materiell som USA allerede har lagret i Trøndelag. Vår regjering undergraver dermed landets basepolitikk fastsatt i 1949. Hvem provoserer hvem?
Har vi glemt at det er Russland som har blitt angrepet av land i Vest Europa, blant annet gjennom to verdenskriger, og det av demokratiske, kristne nasjoner?
Har vi glemt at det var den Røde arme som befridde Nord Norge under andre verdenskrig til en pris av 2122 drepte sovjet-russiske soldater bare i Øst Finnmark?

Norge kjøper de kampflyene som USA forlanger og i det antallet USA krever. 
Vi bomber de stedene som USA peker på. Og vi deltar i de krigene som USA starter over hele kloden. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, danser etter USAs pipe med godt innøvde dansetrinn...

Dette er Norge, det landet som ynder å framstille seg sjøl som en fredselskende nasjon, men som i virkeligheten er mer lik en lydig hund i band til sin eier, nemlig til krigsmaskinen USA. 
Kort sagt,vi er et land som blir diktert av et annet. Det kalles Lydrike!

fredag 4. november 2016

Det er min skyld!

Vi skaffer oss stadig mer kunnskap om planetens helsetilstand takket være forskning og vitenskap over hele verden. Diagnosen er alvorlig, planeten er svært syk i forhold til det livsmangfoldet som kjennetegner vår jord.  
Verdenshavene står foran et økologisk sammenbrudd på grunn av overfiske og forsøpling.
Et eksempel på de mange enorme ansamlinger av søppel er Great Pacific Garbage Patch som flyter midt ute i Stillehavet. Det dekker et areal på 1,4 millioner kvadratkilometer, fire ganger Norges areal.
Norsk Polarinstitutt anslår at det flyter om lag 100 millioner tonn søppel rundt i verdenshavene som dreper mer enn en million sjøfugler per år, mange hundre tusen sjøpattedyr og et ukjent antall fisk og skilpadder. 
Hvor mye søppel ligger på bunnen?

Ikke overraskende er det plastavfall som utgjør den største trusselen. Plast brytes ned til ørsmå partikler, mikroplast, som kan være i havet i tusenvis av år. Mikroplast forveksles med plankton og blir således konsentrert i stadig større mengder opp gjennom næringspyramidene for til slutt å resultere i sykdom og død på toppen, der vi blant annet befinner oss. FAO og UNEP anslår at det flyter 46.000 biter av plastsøppel på hver eneste kvadratkilometer hav.
Og det er min skyld. Hvordan da?

Fordi forsøpling er knyttet til overflodsamfunn. Og mitt overflodsamfunn opprettholder seg sjøl gjennom et mantra som heter «kjøpe, bruke, kaste».
Et samfunn som drives av kapitalakkumulasjon, profittjakt og grådighet. Et samfunn som går inn i ei krise dersom vi skulle si at nok er nok, dersom vi skulle si at nå har vi så vi klarer oss bra. 
Vi her til lands har nå et forbruk tilsvarende et økologisk fotavtrykk som krever to planeter. Mens de fattigste land i verden setter knapt avtrykk.

Gjennom hele evolusjonen har vi «lært» at naturen er udødelig og uutømmelig, den er bare til for oss som et objekt. I dag vet vi moderne mennesker at slik er det ikke.
I dag vet vi at en intakt natur er en forutsetning for vår eksistens som menneske.
Ja, vi inngår faktisk som en del av planetens økosystemer. Forskere og medier informerer, dokumenterer og roper «varsku her» hver bidige dag. Det er ikke lenger lov å si «jeg visste ikke».

Siden arten Homo Sapiens nå dominerer hele planeten har vi også påtatt oss et stort ansvar, et ansvar for å holde planeten vår frisk. 
Det ansvaret tillegges det enkelte individ, men først og fremst sitter ansvaret hos samfunnets politiske ledelse. En ledelse som bør stake ut en politisk kurs med en fundamental naturlov som rettesnor: Enhver organisme, enhver art eller livsform som gjennom sin påvirkning forringer sitt miljø, begår selvmord! 
Vår mørkeblå regjering derimot leder sitt land så langt ut av kurs at det nå blir reist tiltale for brudd på Grunnlovens §112.

Det er tragisk. Men akkurat det er ikke min skyld...