Godt Nytt År?

Norges utslipp av klimagasser er nå oppe i 54 millioner tonn i året og blir angitt som karbondioksid ekvivalenter. 

Det vil si klimagasser som metan, lystgass o.a. sin innvirkning på drivhuseffekten blir omregnet tilsvarende karbondioksid, de blir ekvivalente med CO2.

Norges utslipp utgjør to promille av det totale utslippet i verden. Kina og USA er som kjent de største bidragsyterne i så måte.

Så hvorfor skal vi her på berget i det hele tatt bry oss om klimagasser og global oppvarming, vårt bidrag er jo som en dråpe i havet?

Dersom vi legger til grunn Norges utslipp per innbygger, blir problemstillingen straks mer utfordrende. 

Da blir 10,4 tonn per innbygger et vesentlig bidrag til endringer i klimaet, og vi klatrer høyt på statistikken. Vi klatrer nesten til topps når vi legger til grunn vår rikdom, salg av olje og gass til andre land. Det er en ting.

En annen og svært alvorlig ting er vårt forhold til verden forøvrig. 

Klimaendringene er globale og som sådan en felles utfordring for hele menneskeheten. Det er den erkjennelsen som fikk 196 land i Paris til å skrive under en erklæring om å bekjempe utslippene av klimagasser for å begrense skadene av en global temperaturøkning. 

Den erklæringen er skrevet under av Norge og ratifisert i juni. Det betyr at Norge forplikter seg til å redusere sine utslipp med 40 prosent innen 2030, 20 millioner tonn, tilsvarende 1,5 millioner tonn karbondioksid hvert år. Men regjeringa har ikke engang en plan for hvordan vi skal påta oss ansvaret for «Det grønne skifte».

Det er jo forståelig når lederen for regjeringspartiet FrP og finansminister, Siv Jensen, røper sin trosbekjennelse; - jeg tror ikke klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet! FrP sin stortingsgruppe følger opp med krav om å programfeste: - FrP mener at klimaendringer skyldes naturlige variasjoner og tar avstand fra påstanden om at klimaendringer skyldes menneskers marginale utslipp av klimagasser.

I sin uvitenhet påstår Fremskrittspartiet at FNs klimapanel tar feil, som om IPCC driver egen forskning. 

Klimapanelets oppgave er å sammenfatte forskningsrapportene fra tusenvis av instanser verden over og å publisere disse. Det er kunnskap innhentet gjennom flere tiår, være seg med satellitter, med skip, med ballonger, gjennom analyser av is, pollen, sedimenter, radioaktivitet etc. Det er vår tids mest intensive vitenskap.

Selvsagt har klimaet variert på planeten i løpet av dens levetid av ulike årsaker.

Fremskrittspartiets nestor, Carl I. Hagen, bruker det som premiss for sin logiske sans: - for tusen år siden bodde vikinger på Grønland. Da var det like varmt som i dag til tross for at vikingene ikke hadde biler. Ergo er utslippene fra dagens veitrafikk ingen trussel mot klimaet...

Det må understrekes at vi her snakker om landets politiske ledelse, ikke om en gjeng stand-up komikere.

Vi snakker om en regjering som tar politiske valg på vegne av deg og meg og vår framtid, og det med kunnskaper, holdninger og moral som er gått ut på dato, forlengst!

Derfor tror jeg ikke på et godt nytt år.

Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.   

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre.

Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. 

Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass nysila melk. Jeg har dårlig tid. Jeg har et viktig ærend. I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.

Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.

Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.

Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. 

Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt. Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...

Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven får slukket tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger issnerk på toppen.

Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.

Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven, der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt!

I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene.

Jeg går ned i stallen.

Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat.

Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men det går bra. 

Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.

Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre. Brona tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er det slutt.

Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.

Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.

Bestefar har allerede laget seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.

De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også.

Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år. Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting.

Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!  Er ikke det banning, så vet ikke jeg!

Sola ligger lavt over granskogen. Jeg satte meg på benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter. Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast. Men da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.

Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...

Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst. 

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.

Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøster bestemor.

Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.

De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi, Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.

Melka blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...

På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor. Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. 

Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner aldri ned!

Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.

En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. 

Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.

Det er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.

Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler ned fra taket...

Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.

Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.

Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner.

Kjell Lindberg

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

God Jul - og gratulere med dagen...

Siste «Black Friday» satte ny rekord i shopping med over to milliarder kroner i løpet av en dag. Handelstanden holdt riktignok åpent til klokka tolv om natta, rett skal være rett. Men det blir allikevel småpenger dersom vi skal klare å sette ny pærs på julehandelen. 

Da må vi opp i 58 milliarder kroner, nesten to hele bistandsbudsjetter! Det blir spennende, men som kjent er det typisk norsk å være god. Vi får vel vite svaret i løpet av tredjedags jul, da handelstanden er ferdig med kasseopptellingen.

Kjøpesenteret er fullt på lille julaften, og for mange er det siste sjanse for å krysse ut gavelista. Og det merkes, kundene er stressa og knuffer irritert borti hverandre i køen foran kassa. 

Kassene plinger ikke like mye som i gamle dager. Nå betaler jo de fleste med plastikk, gjerne på krita. 

SSB melder at det norske folk er nå så gjeldstynget at ei ny finanskrise er under oppseiling; 3000 milliarder kroner, i snitt 600.000 på hver av oss.

Jeg skal bare finne en liten ting til kona, men kjenner allerede på nederlaget.

Det er jo så mye her jeg ikke skjønner. Ikke er jeg så veldig stiv i inglishen heller.

Sirius Healthcare for taking care your body and treating your skin, nå 70% OFF, tilbyr Tweens Resurrection, Recovery and Re-Energizer. 

Det er visst på flaske til 199,-. Dessuten kan jeg ta tre og betale for to. Hadde jeg bare skjønt hva det skal brukes til. 

Det er vel tryggest å handle juledrammen på polet, tenker jeg. Og der skal jeg sannelig spørre om de også har tilbud på «ta tre for to»...

Jeg er vel rett og slett for dum. Jeg misunner alle de som har gavefantasien i orden, alle de som går rundt på kjøpesenteret og shopper med et smil, alle de som går ut med favnen full av gaver og tomme kredittkort. Personlig utvikler jeg alvorlige mindreverdskomplekser. Psykologen min har stilt diagnosen uhelbredelig, ho mener jeg mangler et gen, selve shoppinggenet. Så da så...

Jeg svetter og ser etter en bar i nærheten for å sette meg ned med «en skærp en», bare for å roe nervene. Men nei, noe slikt finnes ikke i norske kjøpesentra.

Her må man være edruelig og konsentrert for riktig å nyte alt glitter og stas med alle nissene som smilende vinker deg inn i butikken. 

«dei-li er jo-o-ren» toner ut over den store kjøpehøytiden, men jeg klarer ikke å synge med. Krigsbildene inne i hodet mitt sørger for klumpen i halsen.

Irritert blir jeg også.

Jeg lar min irritasjon gå ut over soldaten fra Frelsesarméen. Arméen som stenger ute homofile og lesbiske. 

Jeg viser han tikroningen min og utbryter; - du får ikke mer av meg for jeg er homse, jeg er homo! Mannen blir stram i maska og angsten i blikket forteller at budskapet har nådd inn. 

Jeg strener ut like tomhendt som jeg kom inn og rett bort til tiggerkona fra Moldova. 

Ho som sørger for å holde fire barnebarn på skole. Jeg kjøper et par tykke håndstrikka tøfler og får et varmt smil til takk. Gaven til kona er i boks. 

All denne kommærsen maner fram et bilde i mitt hode. Et bilde av en fyk forbanna Jesus som kaster kremmere og salgsboder på dør, ut av templet.

Det er jo hans bursdag vi skal feire og ikke handelstanden sin. Har vi glemt det? 

Han er jo 2016 år gammel!

Gratulere med dagen skal jeg si, du er en tøffing, det du gjorde i templet er helt rått æsså.

Akkurat det skal jeg si. Så det...

Ytringsfrihet, på godt og ondt...

Norges grunnlov §100 skal sikre at borgere i dette landet får ytre seg fritt, direkte eller gjennom ulike media. 

Begrunnelsen er at ytringsfriheten skal verne om samfunnets sannhetssøking, om individets frie meningsdannelse og om demokratiet.

Og det er jo godt.

Men for å begrense det onde er også ytringsfriheten innsnevret og forbudt på visse områder som rasisme, pornografi, æreskrenkelse og bevisst villedning.

Misbruk av ytringsfriheten skjer daglig, ikke minst på Internett med alle sine sosiale medier. Der kan vi slenge ut det meste uten å bli stilt til ansvar, og uten å få en ørefik siden vi ikke står i samme rom.

Et horribelt eksempel er jo han på Facebook som fikk mange «likes» for sin ytring angående den 14 år gamle Jacob Abdullah Hassan som ble drept av en kristen norsk 15 åring;

- han var jo bare en fremtidig terrorist!

Isolert sett er ikke ytreren noe problem, han kan vi leve med som en slags bygdeoriginal. Det er antall «likes» som er skremmende. Mange nordmenn mener altså det er greit å ta livet av en 14 åring fordi han har mørkere hud og tilhører en annen religion!

Apropos religion, det er heller ikke greit å ta livet av 12 medlemmer i redaksjonen til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris på grunn av sine Mohammed tegninger. Selv om disse tegningene kan sorteres under kategorien Blasfemi får det være en grense for hva slags straff bespotteren skal få.

Men det er lov å stille spørsmål med vitsen. 

Er det så nødvendig å demonstrere ytringsfrihet på bekostning av andres helligdommer og trosoppfatninger?

Her hjemme har jo akkurat det vært forbudt helt siden 1902 gjennom §142 i grunnloven, Blasfemiparagrafen. Men i fjor ble hele loven fjernet for godt, så nå kan vi banne i kjerka uten å bli straffet med bøter eller fengsel inntil 6 måneder...

Det heter seg også at ytringsfriheten ikke må krenke retten til privatliv, ære og retten til eget selvbilde, men personer i maktposisjoner nyter et svakere vern på dette punktet enn andre.

Det siste frister til å bytte ut sakligheten med merkelapper. 

Dersom du klistrer ord som dum, tulling, idiot o.l. på en person så bør de jo helst følges opp med en begrunnelse.

Denne bloggen gjorde faktisk det med Fremskrittspartiets nestleder og fiskeriminister Per Sandberg. 

Han endte opp med tittelen «Herr statsråd Per Pappskalle Sandberg».

Her kommer enda en, og det er ei dame. 

Ei dame som vekker oppsikt langt ut over landets grenser med sin kyniske politikk og med en ordbruk som sårer mennesker langt inn i hjerterota. 

Ho tilhører også det bakstreverske Fremskrittspartiet. 

Hvem? 

Riktig, jeg tenker på vår Innvandrings- og integreringsminister. 

Heretter blir hun titulert med «Fru statsråd Sylvi Skrulla Listhaug».

Herregud, så godt det er å ytre seg i frihet...:)

Biologisk drivstoff er mat!

Bilismen med fossilt brensel som drivstoff utgjør en alvorlig trussel mot klimaet.

I Norge bidrar transportsektoren med nesten en tredel av Norges utslipp som nå er oppe i 54 millioner tonn karbondioksid, CO₂, i året.

For å redusere forbruket av bensin og diesel blir det tilsett drivstoff som er utvunnet fra planter, bioenergi. I dag er tilsetningen på 5,5 prosent. Venstres målsetting er 20 prosent innen 2020. Arbeiderpartiet krever 40 prosent innen 2030. 

Men vet de egentlig hva som er konsekvensen?

De best egnede planter for produksjon av biodrivstoff er matplantene mais, sukkerrør og raps. Til selve dyrkingen går det med mye energi til rydding av nytt land og til gjødsling, noe som også medfører utslipp av CO_2. Siden vi ikke kan putte plantene rett på tanken må disse raffineres til etanol med ytterligere bruk av energi.

Kanskje spinninga går opp i vinninga?

Biodrivstoff er ment å være karbonnøytralt takket være fotosyntesen. 

Som kjent tar plantene opp CO₂ fra atmosfæren og binder karbonet som glukose og cellulose. Når planten/etanolen forbrenner vil karbonet binde seg til oksygenet i lufta. 

Vi får igjen dannet karbondioksid som går ut i atmosfæren. Plantene tar da dette opp på nytt, og vi får et kretsløp med opptak og avgivelse av klimagassen karbondioksid.

Biodrivstoffet skal således være karbonnøytralt og erstatte en brøkdel av det fossile.

Det er vel bra?

Ja, isolert sett er det bra. Men det har jo noen konsekvenser både i forhold til natur og mennesker.

Når biodrivstoff blir en etterspurt vare på markedet svares det med en tilsvarende økning i planteproduksjonen. Dette krever igjen økte arealer som må dyrkes opp, ofte på bekostning av verdifull regnskog som brennes ned.

Eksempelvis er oljepalmeplantasjene ikke lenger en trussel mot regnskogene i Sørøst Asia, de har forlengst resultert i en omfattende økologisk katastrofe!

Men her hjemme med et kaldere klima må vi ty til skogen. 

Det blir litt verre siden omsetningen av karbondioksid til et grantre tar 70 til 100 år før treet når en karbonbalanse. Arbeiderpartiets krav om 40 prosent biodrivstoff i 2030 vil kreve hogst av 11 millioner kubikkmeter mer enn vi i dag har tilvekst!

Det betyr en fullstendig utradering av norske skoger. Det faktum bekymrer imidlertid ikke skogeierne som presser på for å få en fortgang i snauhogsten, for her er det store penger å tjene...

Og for oss, mennesker?

Tja, det er vel ikke mer å si om det enn at disse biodrivstoff plantene er ernæringsrike matplanter. 

Ikke rart millioner av underernærte, sultne mennesker undrer seg over de rikes forvaltning av jordas spiskammer. De som kjører rundt med mat på tanken for å ta vare på planeten...

Fra et moralsk ståsted må en slik superegoistisk adferd kalles kriminell!

Når folk trakasserer folk...

I løpet av 1960 tallet kom de fleste land i Europa til hektene igjen etter å ha blitt sønderbombet i fem år under andre verdenskrig. Industri, jordbruk og infrastruktur ble gradvis bygget ut og dermed økte behovet for arbeidskraft. Så også her til lands.

Den første bølgen av arbeidssøkere kom til Østlandet. Og de kom fra vårt eget land, fra Nordland, Troms og Finnmark. Av mangel på geografi kunnskaper hos østlendingene ble samtlige fra Nord Norge kalt «nordlendinger». 

Nordlendingene hadde samme hudfarge og samme utseende som østlendingene, men...

Men nordlendingenes dialekt var noe forskjellig fra oslo- og bærumsdialekten, og det var mobbegrunn god nok. 

Det hjalp ikke at arbeidsgiverne kunne glede seg over en rik tilgang på kvalifisert og pålitelig arbeidskraft. Nordlendingene ble så stigmatisert at de søkte sammen i egne «ghettoer». Østlandske arbeidsfolk trakasserte nordnorske arbeidsfolk.

Markedene vokste, produksjonen vokste og antall ledige jobber vokste. Tidlig på 1970 tallet opprettet Norge, Sverige og Danmark visumkontorer i Islamabad for å få fart på emigrasjonen fra Pakistan til Skandinavia. Pakistanerne var helt suverene som mobbeofre med mer pigment i huden sammen med en fremmed religion. Østlendingene utvidet sitt ordforråd med begreper som «pakkis» og «svarting», hvilket nesten utkonkurrerte «jævla nordlending». Og fortsatt kunne norske arbeidsfolk trakassere arbeidsfolk.

Arbeidsmarkedet vokste utover 70-tallet. Europa var delt i øst og vest. «Jernteppet» gjorde det umulig å hente billig arbeidskraft fra Øst Europa. Vi måtte finne på noe lurt. Og det gjorde vi, vi hentet nemlig folk fra vårt eget land, kvinnfolk. 

Nå skulle damene frigjøres fra husmorrollen og realisere seg sjøl i arbeidslivet. Ho tok både førerkort og høyere utdanning! Ungene ble sendt til dagmamma og til barnehage. Kvinner fikk lovfestet lik lønn for likt arbeid, vi fikk likestillingslov og loven om selvbestemt abort. 

Dette skapte sinne og frustrasjon hos de mange konservative, tradisjonstro norske menn med familievold og skilsmisser i kjølvannet.

Denne gangen var det norske hankjønn som trakasserte norske hokjønn.

I dag har vi rik tilgang på «fremmed arbeidskraft», de som tar jobbene vi blaserte nordmenn ikke liker, særlig innen sektorer som renhold, persontransport og hjelpe/omsorg. 

De som går på jobb hver dag og blir møtt med en ekskluderende holdning fra etnisk norske menn og kvinner, som med sin historieløshet fortsatt deler folk, arbeidsfolk, inn i «oss» og «dem». 

De som ennå ikke har fattet at det er inkludering og solidaritet som er veien til «det gode liv» for begge parter.

Takket være dette kunstige motsetningsforholdet mellom folk kan reaksjonære politiske krefter fiske stemmer i rørt vann. Her hjemme er det Fremskrittspartiet som er særdeles dyktig på det området.

Men et skrekkens eksempel på overfiske med illeluktende agn ble vi vitne til under presidentvalget i USA. 

Når skal vi lære?