Blir det et «Godt Nytt År»?

Dersom vi skal satse på et bedre neste år, må en del grunnleggende forhold endres.

Den siste rapporten fra «Warning to Humanity» ble lagt på bordet til samtlige regjeringer 16. november 2017. Den er underskrevet av verdens ledende forskere, 15.346 forskere fra 184 land. 

Rapporten konkluderer: Klimaendringene er ute av kontroll, befolkningsveksten akselererer, mer og mer skog kuttes ned, mengden drikkevann på kloden faller, oksygenet forsvinner fra havene, og vi utrydder dyre- og plantearter i så høyt tempo at vi nå er midt i klodens sjette masseutryddelse.

Dersom Norge betrakter seg sjøl som et land i verden må vi ta noen helt nye grep politisk og økonomisk for å tilpasse produksjon og forbruk i forhold til dokumentert virkelighet. Det innebærer først og fremst å få fjernet vår handlingslammede regjering med blant annet Fremskrittspartiets statsråder som nekter for at klimaendringene er menneskeskapt, og det sammen med en finansminister (Fr.P) som tilber Mammon like fundamentalt som en jihadist tilber Allah.

Av mangel på statsministerkandidater med visjoner og ryggrad kan vi enn så lenge beholde Erna Solberg som seremoni-minister...

For å kunne ta tilbake råderetten over eget land, hvilket betyr å styre produksjon og forbruk ut fra kunnskap, vett og forstand, må makta til selskapenes styrer og direktører tas tilbake og underlegges demokratiet = folkestyret. Det samme gjelder finansfyrster, børshaier og andre spekulanter med kapital som er fremskaffet gjennom merverdien til norske arbeidsfolk.

For å kunne sjøl bestemme vårt forhold til verden omkring oss, det vil si vår utenrikspolitikk, må vi kjempe oss ut av det klamme grepet til USA. I praksis betyr det ut av NATO. Som medlem i NATO, og som det flinkeste medlem, er vi diktert av USA i forhold til hvilke kriger vi skal delta i, hvilke stridsmidler og hvor mange vi skal kjøpe, og hvor mange soldater og hvor mye krigsmateriell USA kan stasjonere i Norge. I dag betraktes Norge som et oppmarsjområde for en USA ledet angrepskrig mot Russland. Vi er med andre ord blitt et Lydrike under verdenshistoriens største krigsmaskin.

Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland underskrev EØS avtalen 24. juni 1994 som ga Norge adgang til EUs frie marked. En avtale som er tuftet på en hensynsløs kapitalistisk vekstøkonomi. En avtale som ligger milevis vekk fra det begrepet Brundtland sjøl lanserte, nemlig «Bærekraftig utvikling», og som defineres slik: En utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.

Norge har i dag en befolkning på 5,3 millioner mennesker hvorav 3,9 millioner er etnisk norske, et tall som synker for hvert år siden etnisk norske kvinner føder bare 1,73 barn per kvinne. All befolkningsvekst i Norge skyldes innvandring, og takk for det. 
For Norge er faktisk mer enn Jotunheimen og Sognefjorden, Norge er de tusener som bygger landet, de som går på jobb hver dag og holder samfunnet vårt gående.

Godt Nytt År?

Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre.

Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass nysila melk. Jeg har dårlig tid. Jeg har et viktig ærend. I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.

Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.

Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.

Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt. Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...

Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven får slukket tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger issnerk på toppen.

Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.

Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven, der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt!

I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene.

Jeg går ned i stallen.

Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat.

Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men det går bra. 

Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.

Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre. Brona tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er det slutt.

Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.

Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.

Bestefar har allerede laget seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.

De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også.

Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år. Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting.

Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!  Er ikke det banning, så vet ikke jeg!

Sola ligger lavt over granskogen. Jeg setter meg på benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter. Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast. Men da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.

Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...

Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst. 

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.

Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøster bestemor.

Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.

De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg.  Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi, Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.

Melka blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...

På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor. Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner aldri ned!

Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.

En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.

Det er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.

Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler ned fra taket...

Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.

Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.

Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner.

Kjell Lindberg

-----------------------------------------------------------------------------------------------------

God Jul - og gratulere med 2017-års dagen...

Siste «Black Friday» satte ny rekord med over to milliarder kroner i løpet av en dag, opp 16 prosent fra i fjor. Handelstanden holdt riktignok åpent til klokka tolv om natta, rett skal være rett. Men det blir allikevel småpenger dersom vi skal klare å sette ny pærs på julehandelen. Da må vi nærme oss 60 milliarder kroner, nesten to hele bistandsbudsjetter! Det blir spennende, men som kjent er det typisk norsk å være god. Vi får vel vite svaret i løpet av tredjedags jul, da handelstanden er ferdig med kasseopptellingen.

Kjøpesenteret er fullt, og for mange er det siste sjanse for å krysse ut gavelista. Og det merkes, kundene er stressa og knuffer irritert borti hverandre i køen foran kassa. Kassene plinger ikke like mye som i gamle dager. Nå betaler jo de fleste med plastikk, gjerne på krita. SSB melder at norske husholdninger er nå så gjeldstynget at ei ny finanskrise er under oppseiling; 3.200 milliarder kroner, over 600.000 i snitt på hver av oss.

Jeg skal bare finne en liten ting til kona, men kjenner allerede på nederlaget.

Det er jo så mye her jeg ikke skjønner. Ikke er jeg så veldig stiv i inglishen heller.

Sirius Healthcare for taking care your body and treating your skin, nå 70% OFF, tilbyr Tweens Resurrection, Recovery and Re-Energizer. Det er visst på flaske til 199,-. Dessuten kan jeg ta tre og betale for to. Hadde jeg bare skjønt hva det skal brukes til. Det er vel tryggest å handle juledrammen på polet, tenker jeg. Og der skal jeg sannelig spørre om de også har tilbud på «ta tre for to»...

Jeg er vel rett og slett for dum. Jeg misunner alle de som har gavefantasien i orden, alle de som går rundt på kjøpesenteret og shopper med et smil, alle de som går ut med favnen full av gaver og tomme kredittkort. Personlig utvikler jeg alvorlige mindreverdskomplekser. Psykologen min har stilt diagnosen uhelbredelig, ho mener jeg mangler et gen, selve shoppinggenet. Så da så...

Jeg svetter og ser etter en bar i nærheten for å sette meg ned med «en skærp en», bare for å roe nervene. Men nei, noe slikt finnes ikke i norske kjøpesentra.

Her må man være edruelig og konsentrert for riktig å nyte alt glitter og stas med alle nissene som smilende vinker deg inn i butikken. «dei-li er jo-o-ren» toner ut over den store kjøpehøytiden, men jeg klarer ikke å synge med. Krigsbildene inne i hodet mitt sørger for klumpen i halsen. 

Irritert blir jeg også. Jeg lar min irritasjon gå ut over soldaten fra Frelsesarméen. Arméen som stenger ute homofile og lesbiske. Jeg viser han tikroningen min og utbryter; - du får ikke mer av meg for jeg er homse, jeg er homo! Mannen blir stram i maska og angsten i blikket forteller at budskapet har nådd inn. 

Jeg strener ut like tomhendt som jeg kom inn og rett bort til tiggerkona fra Moldova. Ho som sørger for å holde fire barnebarn på skole. Jeg kjøper et par tykke håndstrikka tøfler og får et varmt smil til takk. Gaven til kona er i boks. 

All denne kommærsen maner fram et bilde i mitt hode. Et bilde av en fyk forbanna Jesus som kaster kremmere og salgsboder på dør, ut av templet. Det er jo hans bursdag vi skal feire og ikke handelstanden sin. Har vi glemt det? 
Han er jo 2017 år gammel! Gratulere med dagen skal jeg si, du er en tøffing, det du gjorde i templet er helt rått æsså. Akkurat det skal jeg si. Så det...

De mange paradokser...

Jeg har på følelsen at vi lever i ei tid med en bråte paradokser, slik det blir definert i leksikon: En uttalelse som gir inntrykk av å være selvmotsigende, en uoverensstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer.

Jeg kom til å tenke på årets Nobelpris som gikk til ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons). ICAN fikk vedtatt en lov i FN som vil forby alle atomvåpen, hvilket i seg sjøl må sies å være ganske så vettugt med tanke på hvilke enorme ødeleggelser en atombombe kan forårsake, inkludert dens langtidsvirkninger.

De ni atommaktene, sammen med NATOs 29 medlemsland, som nektet å skrive under avtalen begrunner det slik; Ja, vi vil avskaffe alle atomvåpen, men derfor må vi beholde dem.

Til tross for lange og innfløkte forklaringer klarer heller ikke vår statsminister, Erna Solberg, å vri seg unna dette paradokset. Derfor klappet ho heller ikke når ICAN fikk overrakt den edle prisen.

De to fremste institusjoner i verden som dokumenterer det enkelte land sine utgifter til militære formål er det britiske IISS (International Institute for Strategic Studies) og det svenske SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute). 

Begge dokumenterer at Russlands forsvarsbudsjett har blitt kuttet med 25,5 prosent for 2017, ned fra 3,8 milliarder rubler til 2,8 milliarder rubler. Denne NEDrustningen er det største kuttet i militære utgifter siden tidlig på 1990 tallet.

De samme institusjoner dokumenterer at NATO bruker samlet mellom 10 og 15 ganger mer enn Russland til militære formål, og som samtidig begrunner det med at Russland ruster opp. Da er det ikke lenger bare et paradoks fremført av USA, av NATO, av Norges statsminister og forsvarsminister, da er det ren LØGN! Det er en OPPrustning som bereder grunnen for en angrepskrig mot Russland, ledet av USA.

Vi må erkjenne at Kapitalismen tvinger planeten i kne (sitert Stephen Hawking).

Et økonomisk system som har valget mellom å vokse eller dø.

Økonomisk vekst krever at forbruk og konsum øker kontinuerlig. Et forbruk som måles i Økologisk fotavtrykk, for Norge sitt vedkommende tilsvarer det to planeter. Et økologisk fotavtrykk som blant annet fører til sammenbrudd i økosystemer og til negative klimaendringer.

Er det da ikke et merkelig paradoks at regjering og øvrige ledende politikere tilstreber et enda høyere forbruk, et enda høyere BNP?

Fruktbarheten/fertiliteten til etnisk norske kvinner har sunket siden 1970 tallet, hvilket betyr at etnisk norske utgjør i dag bare 3,9 millioner av Norges befolkning på 5,3 millioner. Siden fertiliteten til norske kvinner ligger på 1,73 vil andelen etnisk norske fortsette å synke. Takket være innvandringen holdes folketallet oppe, og samfunnet holdes gående.

Alle prognoser tilsier at det vil bli et stadig økende behov for arbeidskraft i årene framover, særlig innen service- omsorg og helsesektoren, ikke minst på grunn av «eldrebølgen». Samtidig har vi ei regjering som vil begrense innvandringen til et minimum. Er ikke det et stort paradoks, så vet ikke jeg...   

«Me too»?

- Vent litt, sa jeg, så skal jeg hjelpe deg fram til døra, for sikkerhets skyld. Gårdsplassen var nemlig islagt, våt is. 

Jeg støttet meg til drosja for å manøvrere meg rundt og fram til passasjerdøra. Vi hadde hatt en lengre tur med en humørfylt samtale, med en sånn en som krydrer hverdagen. Det hender jo i blant at man treffer folk som er på samme bølgelengde, slik som min passasjer som ville tidlig hjem fra julebord mens humøret var på topp. Jeg tok et godt tak i armen hennes og sammen jobbet vi oss fram mot døra med små, forsiktige skritt. Endelig var vi framme på trappa, og det var der det skjedde. 

Ho strekker seg på tå for å ville gi meg en klem. Det var en sånn go'varm dameklem med dunst av søt parfyme. Men det innebærer en viss risiko å stå på tå når promillen melder «noe ustø». For ikke å falle griper ho instinktivt tak i skjorta mi som gir etter med et lite nødskrik, spjæret fra øverste og ned til fjerde knappehull. Ho blir stående med hakeslepp, og et langtrukkent «åååhhh» røper damas overraskelse og fortvilelse.

Jeg anlegger en streng mine og sier; «Jeg beklager, men du forstår vel at dette må jeg anmelde som seksuell trakassering»! Takket være bølgelengden varte det bare to hundredels sekund før ho tok spøken. Jeg rakk ikke å analysere hvem som klemte hvem, så det må bli skylddeling for den lange, gode klemmen vi ga hverandre med en god latter som muligens forstyrret nabolaget. God natt og sov godt...

Drosjelampa blinket, en ny tur ventet sammen med en lang natt, en julebordnatt. 

Og det med en sjåfør ikledd en ny type uniformskjorte, godt åpen i brystet med en kritthvit T- skjorte under. Aldri så galt så godt for noe, heter det. Og i dette tilfelle åpnet sjåførens noe eksotiske bekledning for spørsmål, kommentarer og diskusjoner fra de mange passasjerer i løpet av natta. De fleste mente absolutt at jeg måtte melde meg inn i «Me too» bevegelsen, noe som også åpnet for mitt syn på den saken...

Hannens fremste biologiske oppgave er å parre seg med flest mulig hunner i reproduksjonens tjeneste for således opprettholde arten. Hunnens gener søker å hegne om avkom og hjem, og det med støtte og beskyttelse av en hann. Naturen tilsier at mannen gjør tilnærmelser til kvinnen, kurtise. Og kvinnen inviterer med diverse lokkemidler (blotte kløften mellom brystene, høyhælte sko som fremhever lår og rumpe, sminke, parfyme og sexy bekledning). Og siden mennesket har løpetid hele året, er det ofte i brunst, noe som resulterer i mange avkom.

Gjennom evolusjonen har vår art utviklet en gjensidig avhengighet mellom kjønn. Mann og kvinne samarbeidet som to selvstendige individer i kampen for tilværelsen.

I moderne tid er denne materielle bindingen mellom partene opphevet og erstattet med bindingen til et arbeidsliv der penger er belønningen. 

Som selvstendige økonomiske individer endres forholdet mellom kjønn fra bindingen til en ren materiell eksistens og til et objekt/objekt forhold styrt av følelser, holdninger og konsum, der krenkelser og vold utløses på et emosjonelt grunnlag uten fare for tap av materiell status. 

Kampen for å frigjøre kvinnen fra å bli betraktet som «et annenrangs menneske» til et likeverdig subjekt på høyde med mannen er en holdningskamp. En kamp som må utkjempes på mange arenaer, der du også ganske sikkert finner en plass for å kunne gi ditt bidrag...

HVORFOR? - hvorfor er det sånn?

HVORFOR er Saudi-Arabia og USA nære allierte? Og det til tross for to ulike, kontrastfylte kulturer og økonomier? Saudi-Arabia er med sin konservative Islam verdens mest undertrykkende regime. Kvinner må ha en mannlig verge for alle bevegelser og gjøremål i det offentlige rom. Saudi-Arabia henretter mennesker ved halshogging på offentlig sted og det i et tempo som får IS til å fremstå som en søndagsskole. Allikevel sitter S-A og USA i samme båt. Hvorfor er det sånn?

HVORFOR selger Norge militært materiell til De forente arabiske emirater som sammen med Saudi-Arabia bomber og utsulter befolkningen i Jemen?

HVORFOR måtte det gå nesten fire år før vestlige media lekket den reelle årsaken til Russlands annektering av Krim halvøya i 2014? Kan det ha sammenheng med at Ukrainas president, innsatt ved hjelp av CIA, åpnet for at USA/NATO kunne få etablere militære baser på Krim (tilsvarende russiske baser i Florida)?

HVORFOR fremstiller vestlige media Russland som et farlig, angrepslystent land? Et land der presidenten fremstilles som en slu djevel, en som bare venter på å utløse en tredje verdenskrig? Og det uten forankring i virkeligheten. Tilogmed NATO sjefen sjøl har blitt tatt i såkalte «fake news» angående Russland.

HVORFOR øker USA sitt militærbudsjett for hvert år og investerer massivt i Europa med militært materiell og soldater? Samtidig som NATO oppfordrer EU sine medlemsland til å ruste opp infrastrukturen, veier, broer, jernbane etc, slik at de er i stand til å betjene USAs mobile stridsenheter?

HVORFOR kontrollerer de åtte rikeste personer i verden større finansielle ressurser enn de 3,5 milliarder som har minst? Samtidig som en milliard mennesker lider av sult og underernæring?

HVORFOR øker antallet milliardærer i Norge for hvert år, samtidig som andelen fattige også øker for hvert år? Hvorfor må kløften mellom fattig og rik bare bli større?

Mediene tilfører meg viten om eget land og folk, og om hendelser rundt om i verden. Reportasje journalistikken serveres med krigsoverskrifter som et middel for å fremme salg og omsetning. Det gjelder å pirre nysgjerrigheten med antydning til vitenskapelig dokumentasjon, og med overskrifter som er hentet fra lukene i en adventskalender. 

Gjett hva du får se dersom du klikker på «Slik får du bedre sex» eller «Derfor bader hun naken...».

«Se hva som skjer» heter det i reklamen, og vi vasser i medier som kan fortelle akkurat det, men... Men HVORFOR det skjer er det vanskeligere å finne ut av. Da må vi aktivt lete etter analyser og kunnskap som våre mainstream media ikke behersker, eller ikke vil beherske? Hvorfor er det sånn?

«Da de styrte landet» og fenomenet Jens Stoltenberg

Fem eks-statsministere sitter ved det runde bord og småpludrer over et glass vin om hvordan de opplevde jobben sin, sammen med Erna Solberg som opplever den nå. 

Det dreier seg over en periode på nesten førti år av Norges historie. Her skulle man formode at det ville være mye å lære om Norge i verden, om hvilke politiske beslutninger som ble tatt, eller som burde ha blitt tatt, og på hvilket grunnlag. Men det vi kan lære av denne serien er hvor avmektig landets lederskap blir når makt overføres til selskapenes styrer og direktører, til markedet og finansfyrster, til institusjoner som EØS og NATO. 

Ribbet for politisk handlekraft blir rollen som seremonimester den viktigste oppgaven.

Det kunne tidligere statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet oppvise da han etter terroren 22. juli 2011 gikk i rosetog og erklære at terrorens ondskap skal bekjempes med mer åpenhet, mer demokrati og mer kjærlighet. 

Men det er samme mannen som ivret for NATOs nye konsept som gir forsvarsalliansen rett til å angripe. Derfor nølte ikke Jens Stoltenberg, uten parlamentarisk mandat, å angripe Libya etter ordre fra USA. Seks F-16 kampfly sørget for å terrorbombe den libyske befolkning med nær 600 bomber. Stoltenberg er ansvarlig for å ha tatt livet av flere tusen sivile. Eksakt hvor mange vil kanskje krigsforbryterdomstolen i Haag ta rede på?

«Den norske månelandingen» var som kjent Stoltenbergs løfte om storstilt fangst og lagring av karbondioksid på Mongstad, som et bidrag til bekjempelse av menneskeskapte klimaendringer. En månelanding som kræsjet siden prosjektet ville avgi like store mengder klimagasser som det skulle fange, vinninga gikk opp i spinninga. Paradoksalt nok var det under Stoltenbergs ledelse at Norge nådde sitt høyeste utslipp av klimagasser, 56,8 millioner tonn i 2007.

Heldigvis klarte fagbevegelsen og motstand i egne rekker å hindre Stoltenbergs ønske om å privatisere Statkraft, selskapet som forvalter arvesølvet vårt. Som et kompromiss ble selskapet omdannet til Statkraft Holding AS som skulle få operere som om det var et privat selskap, hvilket det gjør i dag, i mange land.

Statsminister og partileder Jens Stoltenberg, slapp taket til partiets historiske forankring i arbeiderklassen, og røsket dermed sjela ut av Arbeiderpartiet og den sosialdemokratiske bevegelsen. Det var nemlig ingen tilfeldighet at høyremannen Jonas Gahr Støre ble valgt til Arbeiderpartiets leder i 2014, heller ikke at Høyre og Fr.P dannet regjering i 2013.

Statsminister Jens Stoltenberg, etter ordre fra USA, bestilte 52 stk. «Joint Strike Fighter», G-35 kampflyet som er bedre egnet for angrep enn forsvar. Det var Stoltenberg som åpnet Norge for amerikanske soldater og deres øvelser, hvilket resulterte i USAs etablering av den permanente militærbasen i Trøndelag. Statsminister Stoltenberg innfridde alle krav fra USA og gjorde landet sitt til et militært oppmarsjområde og til et lydrike under USA. Da er det forståelig at USA valgte denne servile mannen til generalsekretær i NATO. En generalsekretær som også iblant blir titulert som «krigshisser». 

«Da de styrte landet» - Jagland og Willoch

Alle ved det runde bord i TV serien «Da vi styrte landet» nikker samstemt over påstanden om at det er personens verdier og holdninger som peker ut hvem som kan bli statsminister, uten at disse verdier og holdninger blir nærmere definert.

  

Metaforen «Det norske hus» som Jagland lanserte som statsminister i 1996 skulle vise seg å være dårlig fundamentert til tross for at bærebjelkene var «kultur» og «miljø».

Etter nederlaget på sitt 36,9 prosent ultimatum, som førte til hans avgang i -97, fortsatte Jagland som Arbeiderpartiets partileder med en privatiseringsiver som selv hans forgjenger, Gro Harlem Brundtland, ble imponert over.

Selskapet må delprivatiseres. Skjer ikke det, vil selskapet få alvorlige problemer i fremtiden, tordnet Jagland på et møte i Oslo Arbeidersamfunn oktober 2000.

Jaglands etterfølger, Kjell Magne Bondevik, sørget for å gjøre ord til handling og dermed ble Statoil privatisert. I dag opererer Statoil som et globalt imperialistisk selskap i 36 land hvor olje og gass pumpes opp med et enormt overskudd som pumpes inn i det norske oljefondet. Statens aksjer i Kreditkassen ble solgt og forsvant til Sverige. Norsk medisinaldepot ble solgt til Tyskland, to tredeler av aksjene i Arcus ble solgt til private, og 49 prosent av gruvebedriften Olivin gikk til USA. Det ble solgt aksjer for 4,3 milliarder i DnB slik at statens eierandel kom under 50 prosent.  Og flaggskipet Freia sjokolade...?

Nå skal det sies at Brundtland (AP), Jagland (AP) og Bondevik (Kr.F) hadde hatt en dyktig læremester i høyrehøvdingen Kåre Willoch som i sin statsministerperiode (1981-1986) ga fra seg store deler av regjeringas styringsmakt til private og til markedet. 

Høyres liberalistiske ideologi, en kopi av den amerikanske, skulle få fart på den norske økonomien gjennom en kraftig styrking av kjøpekraften. Frigivelsen av bankenes kreditter førte til en enorm utlånsvekst med tilsvarende høyt forbruk og skyhøye investeringer, samt en kraftig prisvekst på boliger og forbruksvarer. Særlig unge mennesker lånte penger uten dekning og kjøpte seg luksuriøse hus og biler. De ble kalt «japper», og mange skulle senere ende opp som gjeldsslaver med alle sine personlige tragedier. Under «Jappetiden» skjøt internasjonaliseringen av norsk økonomi fart ved at norske bedrifter flagget ut til land med lavere lønnskostnader, mens utenlandske bedrifter kjøpte seg opp i norsk næringsliv. Når seddelpressa går varm og finanskapitalen vokser langt over landets materielle verdier, fører det ubønnhørlig til økonomisk krise. Og det til tross for Kåre Willochs bevingede ord; Nu går alt så meget bedre!

Willoch-regjeringen sørget for at boblen brast i en omfattende gjelds- og bankkrise med tilhørende konkurser og en rekordhøy arbeidsledighet.

Høyres økonomiske systemskifte lot seg ikke oppheve eller reversere, og statens styringsmuligheter over økonomien var definitivt redusert og overført til selskapenes styrer og direktører. På den måten smuldrer demokratiet vårt gradvis opp.

En utvikling som bare skulle ekspandere i de kommende år, og det med Arbeiderpartiet ved roret...

«Da de styrte landet» - Brundtland og Bondevik.

Ærlig talt, jeg synes det er pinlig å se seks av landets ledere som nipper til sine vinglass mens praten går, om omtrent ingenting. Det er ingen som stiller kritiske spørsmål til de politiske beslutninger som ble tatt eller som burde ha blitt tatt. Her er det ikke mye å lære. Og sånn må det vel bli når deltagerne står fritt til å velge hvordan de vil presentere seg sjøl.  

Derfor bør vi gå de litt nærmere etter i sømmene, og slå fast med en gang; det er denne gjengen som har bygget ned det sosialdemokratiske Norge!

Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet ble Norges første kvinnelige statsminister og ble verdenskjent da hun i 1986 utnevnte sin regjering med 8 kvinnelige statsråder av 18. Bra!

Men Gro var også miljøvernministeren som sammen med statsminister Nordlie tvang gjennom utbyggingen av vannkraftverket i Altaelva til tross for motstand fra hele samefolket og fra verdens øvrige urbefolkninger. Hun sendte 400 politifolk for å fjerne demonstrantene på Stilla. Senere som statsminister innrømte hun at utbyggingen av kraftverket var egentlig helt unødvendig!

Til tross for at folkeavstemningen både i 1972 og 1994 svarte NEI til medlemskap i EU, kunne statsminister Brundtland undertegne kompromisset, nemlig EØS avtalen i juni 1994. Og med det sørget Brundtland og Arbeiderpartiet for å avgi norsk suverenitet til Den Europeiske Union med adgang til norske naturressurser.

Det var Arbeiderpartiet med statsminister Brundtland som fulgte opp Høyres privatisering av statsselskapene og gjorde de til globale imperialistiske selskaper. Først ute var Telenor som investerte i Russland 1 1992, i Montenegro i 1993, i Asia i 1996. I dag er Telenor Group børsnotert og opererer i 14 land hvor selskapet kjøper opp de respektive lands egne teleselskaper.

Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti var statsminister i perioden 1997-2000 og 2001-2005. Han ble kjent som «presten som gikk til krig» etter hardt press fra USA om å delta i angrepet på Afghanistan i 2001. Bondevik nektet å gå med USA i angrepet mot Irak i 2003, men. Men Norge deltok indirekte med kuler og krutt som det ble sagt.

Statsminister Bondevik sørget for å videreføre privatiseringsprosessen til Arbeiderpartiet slik at i 1998 var alle tjenestene i telemarkedet privatisert her i landet. Men det stoppet ikke med det. Regjeringa Bondevik sørget for en storstilt konkurranseutsetting av tjenester som inntil da hadde vært offentlige, spesielt innen produksjonsavdelingene til Vegvesenet, Jernbanen og Kystverket. Statlige eierandeler i det norske næringsliv ble lagt ut til salg med håp om å dekke inn de 25 milliarder kroner som Bondevik hadde gitt i skattelette, mest til de rikeste dengang som i dag.

Dersom vi ser de siste førti år under ett har privatisering, konkurranseutsetting, svekking av fagbevegelsen, monopolisering og børsnotering etc, vært et lagtempo der de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet har vekslet på å dra. 

Jeg er sikker på at landsfaderen og sosialdemokratiets arkitekt, Einar Gerhardsen, har snudd seg i grava mange ganger i fortvilelse...

Homo Sapiens og «månestabler»

Joda, jeg vet at de enorme pengebeløp som er ute og går ikke er kronestykker i binger sånn som hos onkel Skrue. Men jeg har inntrykk av at det er mange som ikke fatter hvor mye en milliard kroner egentlig er, at det er et tall med ni nuller. 

La oss leke med tanken på at vi stabler en milliard kronestykker på hverandre. Hvor høy bli den stabelen? Norges Bank kan opplyse at et kronestykke har en tykkelse på 1,7 millimeter, det veier 4,35 gram og har et hull i midten med en diameter på 3,2 mm (kjekt å ha når vi skal stable...). 

Da stabler vi: 1,7 mm x 1000.000.000 = 1.700.000.000 mm = 1.700.000 m = 1.700 km = 170 mil. En stabel med en milliard kronestykker er 170 mil høy. Velter vi den over landet vårt fra Lindesnes i sør vil den ende på Nordkapp i nord. 

Hvor mange slike stabler med kronestykker på en milliard må vi lenke sammen for å nå opp til månen? Avstanden til månen er 38.500 mil. Vi får 38.500 : 170 ≈ 226 stabler. Sagt med andre ord, 226 milliarder kronestykker stablet på hverandre når opp til månen. Vi kaller stabelen for en månestabel. Nå kan vi gjøre noen sammenligninger med månestabelen som målestokk.

§ NASA, The National Aeronautics and Space Act, har et årsbudsjett på rundt 17 milliarder dollar, tilsvarende 136 milliarder kroner. 136 : 226 ≈ 0,6. NASAs budsjett rekker bare 60 prosent av månestabelens lengde, og når dessverre ikke opp til månen.

§ De forente nasjoner, FN, har et årlig budsjett på 5,4 milliarder dollar = 43 milliarder kroner som bare dekker en femtedel av stabelen til månen, 43 : 226 ≈ 0,2.

§ Det norske bistandsbudsjettet som utgjør 1 prosent av bruttonasjonalinntekten, BNI, er i 2017 på 34 milliarder kroner som bare er en sjuendedel av, 15 prosent av månestabelen, 34 : 226 ≈ 0,15.

§ Russland senket forsvarsbudsjettet fra 500 milliarder i 2016 til ca 370 milliarder kroner i år, 2017. 370 : 226 ≈ 1,6 månestabler.

§ NATOs totale militære utgifter økte til 5877 milliarder kroner i 2016. 5877 : 226 ≈ 26 månestabler med kronestykker!

§ USA ruster opp og hadde militære utgifter i 2016 på rundt 5.300 milliarder kroner, en oppgang på 1,7 prosent fra året før. Dermed kan de stable 24 stabler mellom jorda og månen. 5300 : 226 ≈ 24 månestabler.

§ I følge SIPRI økte verdens utgifter til militære formål med 0,4 prosent fra 2015 til 2016 og utgjorde i fjor 1686 milliarder dollar = 13.458 milliarder kroner.

13.458 : 226 ≈ 60 stabler med kronestykker mellom jorda og månen!

§ Det norske oljefondet passerte i år, 2017, 8000 milliarder kroner. Du kan velge mellom 35 månestabler på hvilken du vil klatre til månen, 8000 : 226 ≈ 35.

§ Hvor mye veier egentlig verdens militærbudsjett med norske kronestykker?

Ei krone veier 4,35 gram. 4,35 gram x 13.458 milliarder ≈ 6 x 10¹³ gram = 6 x 10¹⁰ kilo = 6 x 10⁷ tonn = 60 x 10⁶ tonn = 60 millioner tonn. Vi kan sammenligne med malmtoget mellom Narvik og Kiruna der hver vogn laster 30 tonn. Da trenger vi et tog med et antall vogner: 60.000.000 : 30 = 2.000.000.

Hvert år kjører menneskeheten et tog med 2 millioner vogner, hver på 30 tonn, lastet med kronestykker som skal brukes til å slå hverandre ihjel.

Vi titulerer vår egen art med det latinske navnet «Homo Sapiens» som oversettes med «Det kloke menneske». Men ærlig talt, hvor blir det av klokskapen?

STOLTENBERG og STØRE må stilles for krigsforbryterdomstolen!

Inspirert av «Den arabiske våren», med revolusjonen i Tunisia og Egypt, startet opprøret i Libya februar 2011. 

Opprøret var rettet mot regimet til diktator Muammar al-Gaddafi som utviklet seg til en ren borgerkrig. Libya var på den tiden et av de mest velutvikla land i Afrika, en velferdsstat med gratis skole og utdanning, samt et godt utbygd helsevesen. 

Libya hadde det tredje største BNP per innbygger i Afrika. Årsaken til rikdommen lå i landets store oljereserver kombinert med det lave befolkningstallet på 6,4 millioner innbyggere (jmf. Norge).

Da Gaddafi overtok makten stengte han alle amerikanske og britiske militærbaser og nasjonaliserte utenlandske oljeinteresser og annen kommersiell virksomhet. Det ble kjent at Libya satt på 143 tonn gull og en tilsvarende mengde sølv som skulle brukes til å etablere en afrikansk valuta uavhengig av dollar og euro. 

Resultatet ble at USA, Frankrike og Storbrittania angrep Libya 19. mars 2011. Drømmen om å innføre gull-dinaren som en selvstendig afrikansk valuta tok Gaddafi med seg i graven da han ble avlivet 20. oktober, og det på en måte som ville ha vekket raseri i Dyrebeskyttelsen dersom han hadde vært en hund.

22. mars 2011 vedtok statsminister Jens Stoltenberg å slutte seg til angrepet mot Libya, og det uten et eget regjeringsmøte eller debatt i Stortinget.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykte skepsis. Da får han en telefon fra USAs utenriksminister, Hillary Clinton, som forteller Støre hvor skapet skal stå. Stoltenberg og Støre orienterer de øvrige partiledere på SMS! Ingen legger ned veto!

24. mars blir seks F-16 kampfly forflyttet fra Bødø til NATO-basen Souda Bay på Kreta. Allerede samme dag ble de første norske bombene sluppet over Libya.

USA overlot regien til NATO som sørget for å slippe i alt 7700 bomber over Libya.

Norge var blant de land som gjennomførte flest angrep med rundt 600 bomber.

USAs president og fredsprisvinner Barack Obama betegnet den norske innsatsen som «slagkraftig og verdifull». Statsminister Stoltenberg var «...glad for at bombingen av Libya ga norske jagerflygere reell trening i kamp».

De norske pilotene fikk fritt spillerom til å bombe det de syntes så mistenkelig ut. Statoils oljeraffineri syntes ikke mistenkelig, derfor ble det ikke bombet... Hvor mange tusen sivile, kvinner og barn, som ble drept av norske bomber vet vi ikke. Men pilotene måtte gå i psykoterapi da de kom hjem, det tar på å drepe artsfrender. Debriefing kalles det også...

Libyas infrastruktur er i dag rasert og økonomien satt flere tiår tilbake. Landet herjes av ulike maktgrupper og har blitt et eldorado for menneskesmuglere og treningsleire for IS sine soldater. 

Frankrikes tidligere president, Nicolas Sarkozy er nå anmeldt for krigsforbrytelser til Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Han ga også ordre om å bombe Libya uten et parlamentarisk mandat. 

Lokket på saken er i ferd med å åpnes og Sarkozy vil snart få følge av Stoltenberg og Støre. Og med det vil verden ta et viktig steg framover!

Forberedt på ei ny krise?

Den siste krisa startet i USA i 2007 som slo ut i full blomst året etter. Banker gikk over ende, veksten i verdens BNP gikk i minus, arbeidsledigheten vokste til kritiske høyder, flere land i Europa sto overfor en økonomisk ruin. Krisa ble kalt «Finanskrise», mens økonomer i dag mener «Overproduksjonskrise» er en mer dekkende betegnelse. Hvorfor det?

I flere år var profittraten i den amerikanske økonomien synkende på grunn av metning i markedet. For å stimulere til økt kjøpekraft lånte bankene ut penger som det ikke var dekning for, hus og hjem ble belånt til langt over pipa. Seddelpressa gikk varm og skapte en enorm finanskapital som ikke lenger hadde dekning i materielle verdier og i landets BNP. Bankene fikk ikke dekket sine utlån, de såkalte råtne lån, og gikk over ende. Bankerott. Norge overlevde finanskrisa ved å bruke oljefondet som buffer.

Kort sagt produksjonen av varer og tjenester oversteg det som etterspørselen i markedet kunne absorbere til tross for et enormt «bruk og kast» konsum. Derfor var krisa et resultat av overproduksjon og synkende profittrate.

Skjer det noe tilsvarende i dag?

Ja, det ser stygt ut dersom vi legger til grunn den siste rapporten fra «The Global Risk». (The Global Risks Report 2016 draws attention to ways that global risks could evolve and interact in the next decade. https://www.weforum.org/reports/the-global-risks-report-2016).

Der finner vi at siden 2009 har verdens sentralbanker trykket 17.000 milliarder dollar for å få fart på økonomien. Siden 2009 er verdensamfunnets totale gjeld økt med over 50.000 milliarder dollar til 240.000 milliarder i 2016, en femdobling.

240.000 milliarder dollar = 1.920.000.000.000.000 kroner = 1,92 x 10¹⁵ kroner = 1,92 billiarder kroner. 

Verdens samlede gjeld har nå passert tre ganger mer enn verdens samlede bruttonasjonalprodukt, BNP. Det betyr at finanskapitalen er tre ganger større enn all verdens materielle verdier og tjenester. Finansfyrstene skjelver, de som bestemmer hva som skal produseres og i hvilke mengder med verdens børser som veileder. Bankene skjelver og verdens regjeringer trykker febrilsk penger i håp om at det går bra.

World Economic Forum, WEF, en paraplyorganisasjon for tusen av verdens største globale selskaper, ser mørkt på framtida. WEF har allikevel et håp, håpet består i en kraftig økning i migrasjonen av mennesker! Det blir kalt «The Business Case for Migration». 

Logikken i modellen er enkel; siden fattige mennesker i rike land har større kjøpekraft enn fattige mennesker i fattige land bør de rike landa åpne grensene for fattigfolk på flukt. 

I klartekst betyr det at migrasjonen av mennesker fra fattige til rike land vil stimulere etterspørsel og profitt. Derfor oppfordrer WEF de rike lands regjeringer til å sørge for en positiv holdning til migrasjon, som en stimulans til landets økonomi. Er det bare Tysklands forbundskansler Angela Merkel som har forstått dette? 

Som har forstått at kapitalismen må bruke alle metoder for å overleve!

USAs rørende omsorg for andre land...

Nå har vi anledning til å studere USAs forberedelser til et angrep på et annet land, nummer 36 etter andre verdenskrig. 

Når krigen først er i gang våkner media, men forberedelsene er vel så viktig. 

Det er viktig å skape en opinion i folket som støtter presidenten, en som virker rasjonell og human. Den beste metoden markedsføres som en «befri og ofre metode ». Det betyr at det gode USA må ofre seg for å befri befolkningen fra det aktuelle landets regime. Offeret består av tapte unge menneskers liv som amerikanske soldater.

Dersom befolkningen ikke vil befris, noe som faktisk er det mest vanlige, må USA beklageligvis bruke makt. Koste hva det koste vil. Et par eksempler:

- Koreakrigen mot kommunismen, 1950-1953, tok livet av 215.000 nordkoreanske soldater og en million sivile.  USA ofret livet til 36.516 av sine egne soldater. Og det til ingen nytte!

- Under krigen mot det kommunistiske Nord-Vietnam, 1964-1975, ble det ofret livet til 58.220 amerikanske soldater. Da barbarene fra andre siden av Stillehavet ble nedkjempet hadde de rukket å drepe 920.000 nord-vietnamesiske soldater. I alt måtte seks millioner bøte med livet, hvorav 4 millioner sivile. Og det til ingen nytte!

Venezuelas økonomi er basert på eksport av olje. Da oljeprisen ble redusert med en tredel gikk det hardt ut over Venezuelas økonomi omtrent samtidig som president Nicolás Maduro overtok. Maduro, en tidligere bussjåfør og fagforeningsleder, tilhører «Partido Socialista Unido de Venezuela».

Da er det duket for propaganda fra presidenten og fra krigshisserne i Kongressen og Pentagon: «Venezuela med sitt sosialistiske regime vanstyrer landet og befolkningen lider». At Venezuela kan brødfø seg sjøl sammen med et godt utbygd helsevesen, og det i motsetning til USA, nevnes selvsagt ikke med et ord. Konklusjonen blir derfor; Venezuelas befolkning må befris.

Men selvsagt kan motivet være «både-og» som å erstatte et lands regime med et som er USA vennlig for samtidig plyndre landets naturressurser, som oftest olje. Det er den vanligste oppskriften til "Gods own country".

USA har de senere år vært selvforsynt med olje takket være skiferolje, men den går også tom med tiden. Dessuten er produksjonen så kostbar at staten må gå inn med store subsidier. Venezuela derimot er trolig det landet i verden som har størst oljereserver...

At Venezuela også vil forlate dollaren til fordel for kinesiske yuan og russiske rubler i internasjonal handel, er vel det samme som å legge hodet på blokka!

Loven som gir presidenten fullmakt til å bruke penger på militære tiltak i forhold til det som kalles «Situasjonen i Venezuela» ble vedtatt 14. juli 2017 og godkjent i Senatet 18. september. Pentagon har nå et lovlig vedtak for å kunne gjøre sine krigsforberedelser. Tilstanden for Venezuela, med sin befolkning på 32 millioner mennesker, er med andre ord kritisk.