Fra Patriotisme til Nasjonalisme.

Er du fan/tilhenger av et popband, et fotballag, en skiløper? Da er du patriot. Da kjennes det godt å heie sammen med alle de andre. Da kjenner du flokkens styrke, det patriotiske fellesskap.

Enda sterkere blir det når selve landet ditt er i konkurranse med andre land, være seg på ski, i fotball eller håndball. 
«En hel nasjon jubler over håndballjentenes gull» heter det i medias krigsoverskrifter. Vi gleder oss med dem, og sørger med dem når det ikke går vår vei.

Patriotisme skaper engasjement og inspirasjon og virker rekrutterende.

Som flokkdyr er det viktig å kjenne tilhørighet og å få aksept på den du er.

Desto mer grusomt er det å bli stengt ute fra flokken, slik mobbing fungerer.

Å være fan er altså bra, men. Men dersom vi tar i bruk hele uttrykket, fan-atiker, varsler det mer alvor.

Fanatikeren dyrker helt ukritisk sine egne illusjoner og er ganske så blind for andre menneskers særegenhet. Fanatikeren er som sådan en ekstremist og nasjonalismens grunnlegger.

Det er mye snakk om Norge og norske verdier for tiden. De som har tent debatten er mennesker på flukt som banker på vår dør. De er relativt få og utgjør ingen trussel mot vårt land.

De religiøse fundamentalister som i antall utgjør promillenes promille er heller ingen trussel. Men siden de blir tildelt mikrofonstativer i alle media, og «dyrket fram» av ekstreme høyrepopulister, blir ei fjær fort til fem høns.

De nasjonalistiske høyrepopulister som dyrker disse rabiate muslimer bidrar til å fremme terrorismens fremste mål; å skape frykt!

Når nasjonalistene blir avkrevd eksempler på hvilke grunnleggende norske verdier som er truet, blir de svar skyldig. Det er ikke så rart for Norge er et land som er formet av store emigrasjoner og immigrasjoner, med de skikker og holdninger som følger i kjølvannet.

I dag er nasjonalstatens suverenitet i stadig endring. 

Bare det faktum at graden av vår sjølberging er nå under 40 prosent, betyr at vi er helt avhengig av andre menneskers arbeid og kjøpekraft rundt om i hele verden.

Land og mennesker knyttes stadig nærmere sammen gjennom handel og internasjonale avtaler. Avtaler som riktignok bør settes under et kritisk søkelys, særlig i vår tid. Vi trenger ikke flere politiske bindinger som skal stimulere til ytterligere økonomisk vekst med enda mer til de som har mest fra før.

Historia kan fortelle hva som skjer når nasjonalismen tar overhånd. Begreper som Übermensch, Lebensraum, Das endliche Løsung, Holocaust etc, lever fortsatt i vår bevissthet. 

Ja, det er viktig å minne om at Nazismen kom til makta gjennom frie demokratiske valg, og det ved å peke ut en gruppe mennesker som samfunnets fiender, jødene. 

La oss ikke gjenta tragedien ved å gjøre flyktninger og asylsøkere til våre fiender, uansett hvor de kommer fra og uansett religion! 

La George Orwell trekke konklusjonen: «Nasjonalismen er den verste fiende av fred».

En Elite til besvær.

 Vi lever jo i ei fantastisk tid dersom man liker å følge med på hva som skjer, hjemme og ute. 
Informasjon og kommunikasjon har et enormt spenn takket være moderne teknologi. Noe av det kan vi flire til mens annet setter frokostkaffen i halsen, for ikke å snakke om alt som skaper bekymring...

«Eliten» har blitt et vanlig ord i det offentlige ordskifte. Begrepet omfatter verdens ledere av land og organisasjoner. De fleste er perifere, mens andre dukker opp hver dag. 

Donald Trump «over there» for eksempel, er en gjenganger i nyhetsbildet og sørger for at «the show must go on».

Russlands Putin er også et yndet media objekt, særlig når han blir irritert. Og det blir han når USA og NATO øver på militær intervensjon langs grensa til landet sitt.

USA utplasserer stadig flere soldater og militært utstyr, inkludert raketter og atombomber, med adresse Russland. 

Natosjefen, Jens Stoltenberg, har ikke annet valg enn å etterplapre USA. Han sitter jo som kjent i brystlomma på krigsmaskinen.

Slik kommuniserer vår Elite, med sabelrasling på randen av krig!

NATOs opprustning er motivert i Russlands tilbakeføring av Krim-halvøya som et svært viktig område for landets forsvar, og det i tråd med folkeavstemningen i 2014. 

Det handlet nemlig om å ta tilbake, noe som Natosjefen og vestlige media ikke nevner med et ord. 

Det var i 1954 at Sovjet-leder, Nikita Khrusjtsjov, overførte råderetten over ferieparadiset i Svartehavet fra Russland til Ukraina. Og det som takk for den heroiske innsatsen til Ukraina under andre verdenskrig. Da tilhørte Russland og Ukraina samme land, Sovjetunionen, som kjempet mot Hitlers Nazi-Tyskland.

Det skaper en del forvirring når Eliten påstår at de representerer "folk flest".

Ta for eksempel Sylvi Listhaug, hun som er minister for integrering. 

Hun vil at flyktninger skal gå på kurs og lære seg norske verdier og norsk folkeskikk. 

Det er jo vel og bra. 
Men ministeren sjøl bedriver jo en ekskluderende retorikk som fører til segregering i stedet for integrering. Og det gjør hun som eliteperson i den norske regjering.

Mange med meg håpet i det lengste at hun bare ville demonstrere en sjelden form for svart humor. Men nei, ministeren mener alvor.

Når den mørkeblå Eliten med statsministeren i spissen blir avkrevd eksempler på norske verdier, blir de svar skyldig. 

De grunnleggende norske verdier er nemlig kjempet fram av den politisk/faglige venstresiden i Norge, og det med partiet Høyre som en klamp om foten. 

Det er verdier som demokrati, som likestilling mellom kjønn, som ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet. Det er verdier vi skal hegne om! 

Så får vi finne oss i at skikker og holdninger er i kontinuerlig endring der julebukken er byttet ut med halloween, kjøttkaker i brun saus erstattes med kebab fra Midt Østen, pizza fra Italia, taco fra Mexico og hamburger fra USA. 

Å ja, regjeringseliten burde absolutt gå på kurs og lære om «Godhetstyrraniet» og andre flotte norske verdier. Der får de også kjennskap til norsk folkeskikk, det vil si folkeskikken til «folk flest».

Back to basics?

La meg si det med fysiker, matematiker og kosmolog Stephen Hawking: 

Menneskeheten er nå inne i en kritisk fase med de enorme økonomiske forskjeller i verden. Vi står overfor skjebnesvangre utfordringer i forhold til miljø, klima, matvareproduksjon, overbefolkning, artsutryddelse, epidemier, forsuring av verdenshavene...

Det har vært mange dommedagsprofetier opp gjennom historia basert på forskjellige tegn og tolkninger av ulike slag. Men i vår tid tar vi rede på de harde fakta med høyteknologisk utstyr. I tillegg utfører vi beregninger og prognoser takket være en enorm hjernekraft, datamaskinen. Allikevel beveger vi oss hjelpeløst mot et kalkulert økologisk sammenbrudd.

Hvorfor?

For å finne svaret er det nødvendig med en sjølransakelse, gjerne en psykoanalyse, for å finne ut hvordan vi er skrudd sammen, egentlig. 

Hva ligger i genene våre? Hvordan har vi forholdt oss til naturen opp gjennom evolusjonen? Hvordan har vi utviklet forholdet til hverandre?

For å ta det siste først så er det viktig å slå fast at vi er et flokkdyr. Det er som et individ i flokken at våre holdninger og følelser er formet gjennom millioner av år.

Siden flokken bæres oppe som en sum av de enkelte individers bidrag, vil det naturlig utvikles en adferd som går ut på å ta vare på hverandre. Det krever empati og en rettferdig fordeling av flokkens ressurser. Vi måtte rett og slett være snille mot hverandre for å overleve. Slik dannes det sosiale menneske.

Men i dag lever mennesket i så store flokker at det personlige ansvaret for hverandre er pulverisert og erstattet med institusjoner. Og institusjonene holdes oppe gjennom pengebidrag, budsjetter. Vårt sosiale ansvar er således blitt fremmedgjort i form av den skatten vi er pålagt å betale. Da er det lett å bli blind for det enkelte menneskes livssituasjon, og empatien forringes tilsvarende.

Som Homo Sapiens, det tenkende menneske, har vi vandret rundt på en planet med en natur som syntes uendelig rik, en natur vi bare kunne øse av.

Sånn er det ikke lenger. 

I dag består vi av mange store flokker som til sammen teller over sju milliarder. Vi har forlengst passert smertegrensen for naturens reproduksjon.

Det er vitenskapelig konsensus om at vi mennesker har i dag en aktivitet som tilsvarer et økologisk fotavtrykk på 1,7. Sagt på en annen måte, vårt ressursbruk krever 1,7 planeter.

Logisk sett er svaret på vår kritiske situasjon å gå tilbake til utgangspunktet, til den flokktilværelsen vi er skapt for. 

Det betyr i så fall å organisere samfunnet i små demokratisk styrte enheter slik at vi igjen kan bli produsent og forbruker i en og samme person. Først da kan vi ta beslutninger som er forankret i reelle behov, og samtidig erfare det virkelige forholdet mellom produksjon og ressurser, mellom forbruk og miljø. Det betyr å ta tilbake makta over egen tilværelse.

Men foreløpig går vi stikk motsatt vei. Det kalles sentralisering.

Et guddommelig kjønnsskifte...

Det hele startet med Gud som beskrevet i det gamle testamente, Jahve. En nådeløs tyrann som delte ut unge jomfruer som gaver til presteskapet, som torturerte og drepte for fote på den mest bestialske måte. 

Jahve skapte kvinnen som mannens eiendom sammen med hans husdyr og slaver.

Jahve sto som modell da Islams Allah ble designet av profeten Mohammed seks hundre år e.Kr., og begge er kvalifisert som æresmedlem i dagens IS.

Til tross for at Jesus prøvde å humanisere sin Far i himmelen, lever fortsatt Jahves kvinner som mindreverdige individer i hodene på de fleste menn.

Slik dannes våre kollektive forestillingsverdener være seg som kristen eller som muslim – i større eller mindre grad.

Men hvordan ville våre forestillinger og holdninger vært i dag dersom erkeengelen Gabriel hadde befalt «jomfru Maria» om å føde ei guddommelig datter? 

Og datteren Maria, oppkalt etter sin mor, skulle i en alder av tretti år forkynne det glade budskap; vår Gud er ikke en mann, men ei kvinne. Ei Gud Moder.

Trosbekjennelsen lyder slik: «Jeg tror på Moderen, Datteren og Den hellige ånd».

Det er relevant å spørre; ville en Gud Moder, som gjennom den kjødelige «jomfru Maria», fødte, vasket og ammet sin kjære datter, velge henne ut til å dø, spikret opp på et trekors og kalle det et kjærlighetens symbol?

Ville Mor i himmelen velsigne sin menighet, «Den store hvite flokk», når den drepte og lemlestet hverandre? 

Kall det korstog, kolonialisering, religionskriger, heksebrenning, Inkvisisjon, Holocaust, eller gud vet hva...?

Eller må det være en Gud Fader i himmelen for å kunne kommandere unge menn til å ligge i skyttergravene og ta livet av hverandre, med parolen «God with us» på den ene side og «Gott mit uns» på den andre?

Kjære muslimske mann. Du som lever i ei tid med opprør mot både Koranen og presteskapet. Du som må velge «Den arabiske våren» eller Talibans sharialover.

Du som har en forestillingsverden gitt av Allah og hans profet gjennom Koranen.

Du burde også unne deg en guddommelig kjønnsoperasjon. 

La den nådeløse mannsguden Allah bli byttet ut med ei kjærlig og empatisk Gudinne. 

Og profeten heter ikke lenger Mohammed, men profetinnen Fatima. 

Ville du da fortsatt betrakte kvinnen som din personlige eiendom? Eller ville kvinnen fremstå som et selvstendig individ like verdig som deg sjøl? 

Først da kan hun berike ditt liv på en måte som langt overgår Allahs løfte om førti jomfruer i himmelen...

Men vi her i Vesten er ikke kommet lenger enn at vi kan samarbeide om likeverd og likestilling. 

Som du vet ynder USA å kalle seg «Gods own country». Under valgkampen på president var det to kandidater, ei kvinne og en mann. Mannen, Donald Trump, kalte sin motpart for stygg og kriminell og synes det er greit å grafse på kvinners underliv. 

Han ble valgt til verdens høyeste politiske embete. 

Spørsmål; tror du Hillary Clinton hadde blitt valgt dersom hun hadde oppført seg på tilsvarende sjikanøse måte - mot menn?