Ikke helt det samme som hjemme...

Det er to haner som bor på hver sin side av denne lille landsbyen. Den nærmest meg er noe slitsom i blant. Og det skyldes løftebrudd.  

Det står nemlig i turistbrosjyren at i det eksotiske Thailand vekker hanen deg klokka seks på morgenen. 

Det stemmer ikke. Den hanen her forstår ikke klokka og galer både natt og dag. Den andre hanen svarer som et fjernt ekko. Sånn holder de det gående. 

Årsaken er sannsynligvis at vi her har å gjøre med to homser som lengter til hverandre. Takket være buddhismen som tillater alle former for samliv, skal jeg gjøre et framstøt for å få flyttet den nærmeste hanen over på den andre siden. 

Det blir en vinn- vinn situasjon, slik jeg ser det...

Mopeden er en viktig del av thaienes livsstil med et imponerende bruksområde. Ja, det er et artisteri som meget godt kunne blitt en vellykket sirkusforestilling.

Mamma og pappa skal for eksempel en tur til byen med sine tre unger - på mopeden. 

Det går fint dersom den minste plasseres stående helt foran som en støtfanger. Eller mamma kommer alene med to unger bak, babyen på fanget og hvalpen i kurven foran.

Og kona er god å ha når man skal hjem med den tohjuls dragkjerra full av grønnsaker.

Da må ho sitte bak på mopeden som et krokfeste med et godt grep rundt draget. Det går helt fint så lenge de holder seg på flat mark. 

Hjelm er forbudt, da kan man dø av heteslag...

Gjeteren bruker også mopeden sin som et moderne hjelpemiddel.

I stedet for «kyrra, kyrra» bruker han hornet eller ruser motoren for å tvinge flokken dit han ønsker.

Han har forresten gitt meg en god ide. 

Dersom vi spleiser på mopeder til de norske sauebøndene, ville de da lettere komme seg ut i marka og gjete sauene sine så ikke ulven kommer og tar dem?

I et kristent land som Norge burde bøndene følge Bibelens formaning: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede» (Esaias 40:11).

Sauer og gjetere hører sammen, bare så det er sagt...

Fuglekvitteret stilner samtidig med solnedgangen. I stedet våkner andre til liv. 

Sirissene er først ute. Når de har nådd et visst lydnivå kommer froskene inn for fullt med sine barytoner. Aftenens serenade går da for full musikk, ispedd noen bjeff, kakling, hanegal og et raut i blant.

Når kvelden pakker mørket rundt oss, og Karlsvogna henger der oppe, opp-ned, da er det tid for det sosiale. 

Noen samles hos naboen som har TV for å følge med på en spennende såpeopera. 

Andre foretrekker et lite party med snadder som grilla froskelår, snegler, sommerfuglpupper og store gresshopper. 

Får noen lyst på en øl eller en dram ut på kvelden er det bare å stikke opp til den lille butikken og kjøpe seg ei Singha eller ei flaske Lau-kao.

Det er landsbyens eneste butikk, men til gjengjeld er den åpen hele døgnet.

Ho Li-Lai åpner alltid med et smil, uansett når. Så det...

Det er vanskelig å fatte logikken.

Den nye presidenten i USA har sagt opp avtalen TPP (Trance-Pacific Partnership) som utgjør 40 prosent av verdensmarkedet. Men problemet med USAs økonomi er i følge presidenten sjøl manglende avsetning på landets produkter. 

USA er utkonkurrert på verdensmarkedet av blant annet Kina. Ville det ikke da være lurt å beholde en avtale som sikrer tilgang til et så stort marked for USAs egne produserte varer og tjenester?

Jeg skjønner heller ikke det der med muren mot Mexico. 

Vi vet jo at konkurransen om markedsandeler og profitt har tvunget lønnsnivået så lavt ned at kjøpekraften til den store middelklassen har stått på stedet hvil i over tretti år. 

Vi vet også at innvandrere er populær arbeidskraft, inkludert fra Mexico, siden de godtar lavere lønninger og er lite brysomme i forhold til fagforeninger, arbeidsmiljø og tariffer. Mangemilliardæren Donald Trump har jo sjøl blitt søkkrik takket være den billige arbeidskrafta. Hotellkjedene hans drives med 80 prosent innvandrere, lovlige som ulovlige.

Nå vil presidenten kaste ut millioner og hindre nye å komme inn. Han vil flagge hjem alle de bedriftene som er etablert i lavkostland for slik å skape flere arbeidsplasser i USA. Samtidig motarbeider han fagbevegelsen som slåss for økte lønninger og økt kjøpekraft. Hvor er logikken?

For å opprettholde kjøpekraften er de amerikanske husholdninger nå så gjeldstynget at tilstanden nærmer seg den som utløste finanskrisen i 2008. 

Ganske sikkert må president Trump gjøre det samme som den forrige; tigge kongressen om å få låne mer penger fra utlandet for å dekke bankenes underskudd.

Det foregår noe hjemme som også er vanskelig å fatte. Nei, jeg tenker ikke på den mørkeblå regjeringa med sin liberalistiske ideologi. Jeg forstår faktisk hvorfor den går over i historia som et trist tilbakeskritt.

Det er opposisjonen som jeg har problemer med, spesielt Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre. 

AP har snekret sammen en politikk som de skal gå til valg på og som kalles framtidsrettet. Og som vanlig er det «Arbeid til alle» som har høyest prioritet.

Men hvordan få arbeid til alle? 

Vi vet jo at rasjonalisering og robotisering gjør stadig flere jobber overflødige. Samtidig vet vi at den økte verdiskapningen tas ut som avkastning til eierne og ikke i form av redusert arbeidstid.

En framtidsrettet politikk vil være å innføre 6-timers arbeidsdag sammen med borgerlønn!

Vi vet også at noen områder av arbeidslivet vil få et skrikende behov for arbeidskraft i årene framover, særlig innen håndverk og pleie/omsorg. 

En framtidsrettet politikk vil være å åpne døra på vidt gap for de mange som banker på, i stedet for å lefle med et innvandringsfiendtlig Fr.P. 

Et sosialdemokratisk parti bør også vite hvem som er samfunnets uunnværlige og prioritere deretter. Er det eksempelvis lærere, sykepleiere og renovasjonsarbeidere, eller er det alle pengeflytterne, alle overbetalte direktører, lobbyister og alle milliardærene som har arvet sine formuer?

Når Jonas Gahr Støre kaller sin politikk for framtidsrettet og samtidig vil dreie partiet ytterligere mot høyre, ja da blir det rett og slett ufattelig!

Bikkjene her er ikke som hunder flest...

... de er bare flest. For jeg har aldri sett så mange bikkjer som her i Thailand, særlig ute på landsbygda hvor vi bor. Det har vel noe med buddhismen å gjøre. Er du først født til verden så skal du få leve. Det er nesten så jeg ber om unnskyldning når jeg i min brutalitet tar livet av ei flue.

Ja, selvsagt har vi bikkje. 

Første dagen spaden ble satt i jorda kom naboens tispe og lovet oss en hvalp.

"Sette spaden i jorda» er det rette uttrykket, for tomta vår ble gravd ut med hakke og spade. 
All betongen til bygging av hus og planering er blandet for hand, tre deler sand og en del sement, sammen med vann. Her bruker vi ikke hverken blandemaskin eller gravemaskin...

Sist jeg så en gravemaskin var i Bangkok. En stor, gul gravemaskin påskrevet feit, svart skrift «VOLVO – made in China»! Så nå vet også jeg hvordan det føles å være traumatisert...

Thai bikkjene er noen fantastiske vakthunder, det skal de ha.

Det må ligge i genene deres for jeg har ikke sett noen form for dressur.

Bikkjene her kan jo hverken sitte eller gå ved fot. 

Men bikkja vår gjør noe merkelig.  Den lukker kjeften over leggen min som et skyvelære, så vidt jeg kjenner tanngarden. Hvorfor gjør du det, spør jeg, tamai, tamai? 

Da logrer den med halen og ser på meg med sine mørkebrune øyne, like dype som Asias visdom...

Ved solnedgang er det tid for historier. Da forteller jeg bikkja om mine store hunder fra gamle dager i Nord-Norge. De kunne nesten alle slags kunststykker, skryter jeg, både aportere og gi labb. 
Jeg legger ut om alle turene våre i fjellheimen da de bar kløv om sommeren og dro pulken om vinteren. Om kvelden, trøtte og slitne, krøp vi sammen inn i teltet mens det ulte og blåste utenfor.

Vel, kanskje jeg dramatiserer en del, men bikkja elsker mine historier.

Da går halen som en visp med små bjeff som vitner om en fantasirik innlevelse.

Hva bikkja vår heter?

Rismarkene er delt inn i parseller med smale jordvoller på kryss og tvers. Der er det fint å gå tur med bikkja. En dag kom en flokk vannbøfler, fem stykker!, gående rett mot oss.

Gjeteren, en tannløs ung mann, gliste bredt og tenkte at nå må utlendingen og bikkja hans ut i åkeren med krokodiller, slanger, padder og all slags kryp. 

Men da steg den lille bikkja mi fram og stilte seg opp rett foran den første bøffelen, og ga full hals. Tru det eller ei, men bøffelen vek unna og vasset ut i åkeren, de andre fulgte etter. 

Gjeteren stirret vantro på meg og bikkja mi. Der og da ble sannsynligvis en vandrehistorie født;  ... og så møtte jeg et fremmed menneske langt ute på risåkeren ridende på et stort beist med tenner som sylskarpe kniver. Sammen med bøflene mine måtte jeg rømme langt vekk ut på jordet...

Og navnet? Ja, det gir seg jo sjøl etter en så heroisk opptreden.

Bikkja vår heter Hero! Så klart...:)

Pengemakta graver sin egen grav!

Med rikdom menes eiendom til penger, kapital og naturressurser som i vesentlig grad overskrider det som er gjennomsnittet i befolkningen. 

Og man trenger ikke være psykolog for å forstå at den rike vil bli rikere, og helst aller rikest.

Det er også forståelig at den rike vil opprettholde de forhold som gjør det mulig å bli rik, hvilket betinger et samfunn som tillater store økonomiske forskjeller i befolkningen.

En slikt samfunn er underlagt en politisk ideologi som kalles Liberalisme. 

Selve begrepet stammer fra det franske Liberté som betyr frihet og har derfor en positiv klang. 

Liberalismen vokste fram under industrialiseringen i Europa. Den gangen jordas ressurser syntes uutømmelige, og den stadig voksende arbeiderklasse var uten politisk makt. Den gangen europeerne plyndret sine kolonier for naturressurser over hele verden. Kampen om rikdom og makt utviklet en grådighetskultur som førte Liberalismen over i en Laissez-faire kapitalisme, en «La det skure og gå kapitalisme» uten samfunnsmessige reguleringer.

Det er to norske politiske partier som er grunnlagt på Liberalismens ideologi, Høyre og Fremskrittspartiet. Begge partier danner nå Norges regjering med sin liberalistiske politikk: - gi stadig mer skattelette til de rikeste – bekjempe fagbevegelsen – bagatellisere ressurs- og miljøkriser – privatisering av landets infrastruktur – kontinuerlig stimulere økende forbruk – vise til USA som sitt store forbilde.

Akkurat det siste avslører en fanatisk tro på Liberalismens ideologi tilnærmet lik en fundamentalistisk religion, både blind og døv for virkelighetens realiteter.

Det er nemlig USA, Liberalismens flaggskip, som i dag kan dokumentere resultatet av en mangeårig liberalistisk politikk: - en gigantisk ansamling av kapital på noen få personer – 20 prosent lever under fattigdomsgrensen – kjøpekraften har stagnert – 75 prosent av økonomien er basert på forbruk – høyt forbruk krever mye gjeld, nå oppe i 18,5 billioner dollar – kun 7 prosent er fagorganiserte.

Det er således ingen tilfeldighet at seks av de åtte personer som eier like mye som halve jordas befolkning er bosatt i USA.

Allikevel har USA status som supermakt takket være sin enorme krigsmaskin med soldater og baser over hele verden.

Det er nå flere mobiltelefoner enn mennesker i verden. Selv den aller fattigste milliarden som lever på under 1,25 dollar om dagen kan studere rikdommen til oss i Vesten, takket være Internet, og det med undring og sinne.

En slik enorm kløft mellom rik og fattig skaper selvsagt globale spenninger i form av opprør, terror og migrasjoner, og er en pågående trussel mot Vestens pengemakt.

Liberalismen er umoralsk i sitt innerste vesen. Liberalismen er kriminell i sin iver etter å forfordele planetens rikdommer med stadig mer til de som har mest fra før, og det på bekostning av kommende generasjoner.

Men Liberalismen appellerer fortsatt til menneskets egoisme og grådighet, samtidig som den graver sin egen grav.