«Da de styrte landet» og fenomenet Jens Stoltenberg

Fem eks-statsministere sitter ved det runde bord og småpludrer over et glass vin om hvordan de opplevde jobben sin, sammen med Erna Solberg som opplever den nå. 

Det dreier seg over en periode på nesten førti år av Norges historie. Her skulle man formode at det ville være mye å lære om Norge i verden, om hvilke politiske beslutninger som ble tatt, eller som burde ha blitt tatt, og på hvilket grunnlag. Men det vi kan lære av denne serien er hvor avmektig landets lederskap blir når makt overføres til selskapenes styrer og direktører, til markedet og finansfyrster, til institusjoner som EØS og NATO. 

Ribbet for politisk handlekraft blir rollen som seremonimester den viktigste oppgaven.

Det kunne tidligere statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet oppvise da han etter terroren 22. juli 2011 gikk i rosetog og erklære at terrorens ondskap skal bekjempes med mer åpenhet, mer demokrati og mer kjærlighet. 

Men det er samme mannen som ivret for NATOs nye konsept som gir forsvarsalliansen rett til å angripe. Derfor nølte ikke Jens Stoltenberg, uten parlamentarisk mandat, å angripe Libya etter ordre fra USA. Seks F-16 kampfly sørget for å terrorbombe den libyske befolkning med nær 600 bomber. Stoltenberg er ansvarlig for å ha tatt livet av flere tusen sivile. Eksakt hvor mange vil kanskje krigsforbryterdomstolen i Haag ta rede på?

«Den norske månelandingen» var som kjent Stoltenbergs løfte om storstilt fangst og lagring av karbondioksid på Mongstad, som et bidrag til bekjempelse av menneskeskapte klimaendringer. En månelanding som kræsjet siden prosjektet ville avgi like store mengder klimagasser som det skulle fange, vinninga gikk opp i spinninga. Paradoksalt nok var det under Stoltenbergs ledelse at Norge nådde sitt høyeste utslipp av klimagasser, 56,8 millioner tonn i 2007.

Heldigvis klarte fagbevegelsen og motstand i egne rekker å hindre Stoltenbergs ønske om å privatisere Statkraft, selskapet som forvalter arvesølvet vårt. Som et kompromiss ble selskapet omdannet til Statkraft Holding AS som skulle få operere som om det var et privat selskap, hvilket det gjør i dag, i mange land.

Statsminister og partileder Jens Stoltenberg, slapp taket til partiets historiske forankring i arbeiderklassen, og røsket dermed sjela ut av Arbeiderpartiet og den sosialdemokratiske bevegelsen. Det var nemlig ingen tilfeldighet at høyremannen Jonas Gahr Støre ble valgt til Arbeiderpartiets leder i 2014, heller ikke at Høyre og Fr.P dannet regjering i 2013.

Statsminister Jens Stoltenberg, etter ordre fra USA, bestilte 52 stk. «Joint Strike Fighter», G-35 kampflyet som er bedre egnet for angrep enn forsvar. Det var Stoltenberg som åpnet Norge for amerikanske soldater og deres øvelser, hvilket resulterte i USAs etablering av den permanente militærbasen i Trøndelag. Statsminister Stoltenberg innfridde alle krav fra USA og gjorde landet sitt til et militært oppmarsjområde og til et lydrike under USA. Da er det forståelig at USA valgte denne servile mannen til generalsekretær i NATO. En generalsekretær som også iblant blir titulert som «krigshisser». 

«Da de styrte landet» - Jagland og Willoch

Alle ved det runde bord i TV serien «Da vi styrte landet» nikker samstemt over påstanden om at det er personens verdier og holdninger som peker ut hvem som kan bli statsminister, uten at disse verdier og holdninger blir nærmere definert.

  

Metaforen «Det norske hus» som Jagland lanserte som statsminister i 1996 skulle vise seg å være dårlig fundamentert til tross for at bærebjelkene var «kultur» og «miljø».

Etter nederlaget på sitt 36,9 prosent ultimatum, som førte til hans avgang i -97, fortsatte Jagland som Arbeiderpartiets partileder med en privatiseringsiver som selv hans forgjenger, Gro Harlem Brundtland, ble imponert over.

Selskapet må delprivatiseres. Skjer ikke det, vil selskapet få alvorlige problemer i fremtiden, tordnet Jagland på et møte i Oslo Arbeidersamfunn oktober 2000.

Jaglands etterfølger, Kjell Magne Bondevik, sørget for å gjøre ord til handling og dermed ble Statoil privatisert. I dag opererer Statoil som et globalt imperialistisk selskap i 36 land hvor olje og gass pumpes opp med et enormt overskudd som pumpes inn i det norske oljefondet. Statens aksjer i Kreditkassen ble solgt og forsvant til Sverige. Norsk medisinaldepot ble solgt til Tyskland, to tredeler av aksjene i Arcus ble solgt til private, og 49 prosent av gruvebedriften Olivin gikk til USA. Det ble solgt aksjer for 4,3 milliarder i DnB slik at statens eierandel kom under 50 prosent.  Og flaggskipet Freia sjokolade...?

Nå skal det sies at Brundtland (AP), Jagland (AP) og Bondevik (Kr.F) hadde hatt en dyktig læremester i høyrehøvdingen Kåre Willoch som i sin statsministerperiode (1981-1986) ga fra seg store deler av regjeringas styringsmakt til private og til markedet. 

Høyres liberalistiske ideologi, en kopi av den amerikanske, skulle få fart på den norske økonomien gjennom en kraftig styrking av kjøpekraften. Frigivelsen av bankenes kreditter førte til en enorm utlånsvekst med tilsvarende høyt forbruk og skyhøye investeringer, samt en kraftig prisvekst på boliger og forbruksvarer. Særlig unge mennesker lånte penger uten dekning og kjøpte seg luksuriøse hus og biler. De ble kalt «japper», og mange skulle senere ende opp som gjeldsslaver med alle sine personlige tragedier. Under «Jappetiden» skjøt internasjonaliseringen av norsk økonomi fart ved at norske bedrifter flagget ut til land med lavere lønnskostnader, mens utenlandske bedrifter kjøpte seg opp i norsk næringsliv. Når seddelpressa går varm og finanskapitalen vokser langt over landets materielle verdier, fører det ubønnhørlig til økonomisk krise. Og det til tross for Kåre Willochs bevingede ord; Nu går alt så meget bedre!

Willoch-regjeringen sørget for at boblen brast i en omfattende gjelds- og bankkrise med tilhørende konkurser og en rekordhøy arbeidsledighet.

Høyres økonomiske systemskifte lot seg ikke oppheve eller reversere, og statens styringsmuligheter over økonomien var definitivt redusert og overført til selskapenes styrer og direktører. På den måten smuldrer demokratiet vårt gradvis opp.

En utvikling som bare skulle ekspandere i de kommende år, og det med Arbeiderpartiet ved roret...

«Da de styrte landet» - Brundtland og Bondevik.

Ærlig talt, jeg synes det er pinlig å se seks av landets ledere som nipper til sine vinglass mens praten går, om omtrent ingenting. Det er ingen som stiller kritiske spørsmål til de politiske beslutninger som ble tatt eller som burde ha blitt tatt. Her er det ikke mye å lære. Og sånn må det vel bli når deltagerne står fritt til å velge hvordan de vil presentere seg sjøl.  

Derfor bør vi gå de litt nærmere etter i sømmene, og slå fast med en gang; det er denne gjengen som har bygget ned det sosialdemokratiske Norge!

Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet ble Norges første kvinnelige statsminister og ble verdenskjent da hun i 1986 utnevnte sin regjering med 8 kvinnelige statsråder av 18. Bra!

Men Gro var også miljøvernministeren som sammen med statsminister Nordlie tvang gjennom utbyggingen av vannkraftverket i Altaelva til tross for motstand fra hele samefolket og fra verdens øvrige urbefolkninger. Hun sendte 400 politifolk for å fjerne demonstrantene på Stilla. Senere som statsminister innrømte hun at utbyggingen av kraftverket var egentlig helt unødvendig!

Til tross for at folkeavstemningen både i 1972 og 1994 svarte NEI til medlemskap i EU, kunne statsminister Brundtland undertegne kompromisset, nemlig EØS avtalen i juni 1994. Og med det sørget Brundtland og Arbeiderpartiet for å avgi norsk suverenitet til Den Europeiske Union med adgang til norske naturressurser.

Det var Arbeiderpartiet med statsminister Brundtland som fulgte opp Høyres privatisering av statsselskapene og gjorde de til globale imperialistiske selskaper. Først ute var Telenor som investerte i Russland 1 1992, i Montenegro i 1993, i Asia i 1996. I dag er Telenor Group børsnotert og opererer i 14 land hvor selskapet kjøper opp de respektive lands egne teleselskaper.

Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti var statsminister i perioden 1997-2000 og 2001-2005. Han ble kjent som «presten som gikk til krig» etter hardt press fra USA om å delta i angrepet på Afghanistan i 2001. Bondevik nektet å gå med USA i angrepet mot Irak i 2003, men. Men Norge deltok indirekte med kuler og krutt som det ble sagt.

Statsminister Bondevik sørget for å videreføre privatiseringsprosessen til Arbeiderpartiet slik at i 1998 var alle tjenestene i telemarkedet privatisert her i landet. Men det stoppet ikke med det. Regjeringa Bondevik sørget for en storstilt konkurranseutsetting av tjenester som inntil da hadde vært offentlige, spesielt innen produksjonsavdelingene til Vegvesenet, Jernbanen og Kystverket. Statlige eierandeler i det norske næringsliv ble lagt ut til salg med håp om å dekke inn de 25 milliarder kroner som Bondevik hadde gitt i skattelette, mest til de rikeste dengang som i dag.

Dersom vi ser de siste førti år under ett har privatisering, konkurranseutsetting, svekking av fagbevegelsen, monopolisering og børsnotering etc, vært et lagtempo der de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet har vekslet på å dra. 

Jeg er sikker på at landsfaderen og sosialdemokratiets arkitekt, Einar Gerhardsen, har snudd seg i grava mange ganger i fortvilelse...

Homo Sapiens og «månestabler»

Joda, jeg vet at de enorme pengebeløp som er ute og går ikke er kronestykker i binger sånn som hos onkel Skrue. Men jeg har inntrykk av at det er mange som ikke fatter hvor mye en milliard kroner egentlig er, at det er et tall med ni nuller. 

La oss leke med tanken på at vi stabler en milliard kronestykker på hverandre. Hvor høy bli den stabelen? Norges Bank kan opplyse at et kronestykke har en tykkelse på 1,7 millimeter, det veier 4,35 gram og har et hull i midten med en diameter på 3,2 mm (kjekt å ha når vi skal stable...). 

Da stabler vi: 1,7 mm x 1000.000.000 = 1.700.000.000 mm = 1.700.000 m = 1.700 km = 170 mil. En stabel med en milliard kronestykker er 170 mil høy. Velter vi den over landet vårt fra Lindesnes i sør vil den ende på Nordkapp i nord. 

Hvor mange slike stabler med kronestykker på en milliard må vi lenke sammen for å nå opp til månen? Avstanden til månen er 38.500 mil. Vi får 38.500 : 170 ≈ 226 stabler. Sagt med andre ord, 226 milliarder kronestykker stablet på hverandre når opp til månen. Vi kaller stabelen for en månestabel. Nå kan vi gjøre noen sammenligninger med månestabelen som målestokk.

§ NASA, The National Aeronautics and Space Act, har et årsbudsjett på rundt 17 milliarder dollar, tilsvarende 136 milliarder kroner. 136 : 226 ≈ 0,6. NASAs budsjett rekker bare 60 prosent av månestabelens lengde, og når dessverre ikke opp til månen.

§ De forente nasjoner, FN, har et årlig budsjett på 5,4 milliarder dollar = 43 milliarder kroner som bare dekker en femtedel av stabelen til månen, 43 : 226 ≈ 0,2.

§ Det norske bistandsbudsjettet som utgjør 1 prosent av bruttonasjonalinntekten, BNI, er i 2017 på 34 milliarder kroner som bare er en sjuendedel av, 15 prosent av månestabelen, 34 : 226 ≈ 0,15.

§ Russland senket forsvarsbudsjettet fra 500 milliarder i 2016 til ca 370 milliarder kroner i år, 2017. 370 : 226 ≈ 1,6 månestabler.

§ NATOs totale militære utgifter økte til 5877 milliarder kroner i 2016. 5877 : 226 ≈ 26 månestabler med kronestykker!

§ USA ruster opp og hadde militære utgifter i 2016 på rundt 5.300 milliarder kroner, en oppgang på 1,7 prosent fra året før. Dermed kan de stable 24 stabler mellom jorda og månen. 5300 : 226 ≈ 24 månestabler.

§ I følge SIPRI økte verdens utgifter til militære formål med 0,4 prosent fra 2015 til 2016 og utgjorde i fjor 1686 milliarder dollar = 13.458 milliarder kroner.

13.458 : 226 ≈ 60 stabler med kronestykker mellom jorda og månen!

§ Det norske oljefondet passerte i år, 2017, 8000 milliarder kroner. Du kan velge mellom 35 månestabler på hvilken du vil klatre til månen, 8000 : 226 ≈ 35.

§ Hvor mye veier egentlig verdens militærbudsjett med norske kronestykker?

Ei krone veier 4,35 gram. 4,35 gram x 13.458 milliarder ≈ 6 x 10¹³ gram = 6 x 10¹⁰ kilo = 6 x 10⁷ tonn = 60 x 10⁶ tonn = 60 millioner tonn. Vi kan sammenligne med malmtoget mellom Narvik og Kiruna der hver vogn laster 30 tonn. Da trenger vi et tog med et antall vogner: 60.000.000 : 30 = 2.000.000.

Hvert år kjører menneskeheten et tog med 2 millioner vogner, hver på 30 tonn, lastet med kronestykker som skal brukes til å slå hverandre ihjel.

Vi titulerer vår egen art med det latinske navnet «Homo Sapiens» som oversettes med «Det kloke menneske». Men ærlig talt, hvor blir det av klokskapen?