En drosjetur til Forsvaret...

Det hender i blant at toget er innstilt, og vi får «buss for tog». På en slik dag kom en mann i gul refleksvest gående bestemt mot drosja. Er du ledig, spurte han. Ja, ja, svarte jeg og ante at det kunne bli en langtur. Du må kjøre til Gardermoen med den dama der, han pekte og ga meg en rekvisisjon. Endelig ei «drosje for tog», tenkte jeg glad. Dama der viste seg å være i uniform, militæruniform, sersjantgrad. Ho satte seg bak med bereten i skulderklaffen som røpet ei pen, ung dame med blondt, kortklipt hår.

Jøss, er det brutt ut krig, spurte jeg spøkefullt. Nei, ikke riktig, smilte ho, men vi skal øve på det. Sersjanten slo gjerne av en prat mens vi lå behagelig i 110 på cruisekontrollen. Men det ante meg at vi nok kom til en liten diskusjon siden ho hadde valgt å verve seg i Flyvåpenet...

Har du vært i militæret du da, spurte ho. Ja, for hundre år siden, sa jeg og blunket til ho i sladrespeilet, den gangen da Norge hadde et forsvar... Jamen, det har vi vel i dag også, mente ho, Tja, sier jeg, hæren er redusert fra 165.000 soldater i min tid til 5.000 i dag, fregatter og helikoptre har vedvarende tekniske problemer, og dine F-16 jagerfly er klare for museum. Jo, men vi har jo bestilt 52 nye kampfly fra USA og har allerede mottatt fire, trøster ho meg.

Det er i en sådan stund jeg ikke må glemme at jeg er drosjesjåfør med høy hastighet på E-18, det er fort gjort å bli litt for ivrig. Jeg har nemlig en del argumenter på lager vedrørende det såkalte Forsvaret. 

Disse F-35 flyene du snakker om har jo så mange feil og mangler at pilotene vil nødig fly dem, har jeg tatt rede på. Nå har Kongressen stoppet alle bevilgninger til produksjonen før flyene blir i stand til utføre oppdraget som de er konstruert for, nemlig angrep. 52 fly koster tross alt 72 milliarder kroner.  Ho var klar over det, men mente det ville ordne seg.

Tillat meg å spørre hvem vi skal forsvare oss mot, sa jeg. Russland, svarte ho bestemt. Hvorfor det, ville jeg vite. Fordi Russland annekterte Krim halvøya som viser at president Putin er villig til å angripe et annet land, svarer ho uten å blunke.

Herregud, du er jo militært hjernevasket, tenkte jeg.

La meg fortelle deg noe, sa jeg med et smil og forberedte et kort foredrag. I 1954 skjenket Russland Krim halvøya til Ukraina som et ferieparadis med takk for innsatsen under 2. verdenskrig.

I februar 2014 maktet CIA å få styrtet den russiskvennlige ukrainske presidenten, og erstattet han med Porosjenko. En president som tillot USA å bygge militære baser på Krim, hvilket ville tilsvare russiske baser i Florida. Russland ble tvunget til å ta tilbake råderetten over Krim, og det ble gjort gjennom en folkeavstemning der 97 prosent av innbyggerne på Krim ville bli russiske statsborgere. Ikke et eneste menneske ble skadet eller drept. Visste du det, spurte jeg. Nei, innrømte ho.

Kjære sersjant, sa jeg silkebløtt og faderlig, vær kritisk til hva du er med på nå. Så kanskje finner du ut at Norge har blitt en militær vasallstat under USA med sine baser, øvelser og forhåndslagring av militært utstyr i norske fjell. Tenk om du er med på å forberede en angrepskrig nettopp mot Russland, sa jeg litt strengere. 

Tru det eller ei, men sersjanten ga meg en militær go'klem som takk for turen, og forsikret meg at ho skulle bli mer kritisk til det såkalte norske Forsvaret...

En drosjetur til begeistring...

Noen ganger lurer jeg på hvordan drosjesjåførene fant fram i gamle dager uten GPS, og uten mobiltelefon, for eksempel som nå. GPS dama maser i ett sett, «sving venstre», «sving høyre», men jeg har jo ikke noe valg. Veien utover halvøya er smal og kronglete, så dersom jeg ikke svinger vil jeg havne langt inn i skauen eller langt ute i åker'n. Jeg trenger jo ikke å bli forklart akkurat det, men jaggu fant ho fram, helt ytterst der alle hyttene ligger.

Jeg blir bestandig lettet når jeg ser et menneske dukke opp med en bestemt gange mot drosja som tegn på at jeg heldigvis har funnet riktig adresse. Denne gangen en kraftig mann rundt de førti iført shorts og kortermet skjorte. Han valgte passasjersetet foran og utbrøt; hei, la meg komme meg vekk herfra, er sliten etter guttetur med gamle studiekamerater fra BI. Vi har diskutert i tre døgn, kunne han fortelle med et oppgitt smil.

Hva har dere diskutert da, spurte jeg nysgjerrig. Er det din bil, spurte han istedet. Nei, det er ikke det, jeg kjører bare taxi et par dager i uka som en dårlig betalt hobby, måtte jeg innrømme. Han flirte og sa at det var mange temaer de hadde diskutert som for eksempel definisjonen på en kapitalist. En kapitalist må nemlig eie et produksjonsmiddel, som for eksempel ei drosje, og i tillegg kjøpe arbeidskrafta til et annet menneske, som for eksempel deg. Drosjeeieren er altså ingen kapitalist når han kjører sjøl, men han er det nå som du kjører for han. Er du enig, spurte han? Og det var jeg jo, jeg er jo ikke helt grønn heller...

Siden han sjøl tilfredsstilte definisjonen på en kapitalist som eier av en liten bedrift med 9 ansatte, dreide samtalen seg om marked, konkurranse, kapital, lønninger etc.

Jeg forsto at de andre gutta på treffet var tydeligvis ikke enig med min passasjer. Ikke rart han var ivrig etter å overbevise meg om sitt syn på saken.

Du skjønner, doserte han, i dag har kapitalister et spesielt stort ansvar i forhold til miljø, klima og ressurser. Men siden vi er avhengig av å være konkurransedyktige i forhold til markedsandeler, må vi ha like vilkår. Da kan ikke jeg av ideelle årsaker endre mine produksjonsbetingelser til fordel for miljø og klima dersom det innebærer konkurs. 

Det forstår jeg også, og kom til å tenke på at EU vil forby produksjonen av artikler med engangsplast. Det sa jeg til han, og reaksjonen kom i form av høylydt latter. Helt nødvendig og veldig bra, utbrøt han, men herregud det er jo starten på planøkonomi, det som kapitalismen skyr som pesten. Planøkonomi er jo kommunistisk, konstaterte han, og fortsatte sin belæring. Du skjønner, folk flest vet ikke at vårt velferdssamfunn er tuftet på kommunistiske idealer, alt fra barnehager og grunnskole til trygde- og pensjonsordninger, fra helsevesen til eldreomsorg etc.

Nå har jeg vært på guttetur med kapitalister som sutrer og klager over lønnsutgiftene, fortsetter han, de forstår jo ikke at de ansattes lønninger tilsvarer folks kjøpekraft. Den som gjør det mulig å kjøpe kapitalistens produkter. 

Henry Ford forsto det; «Jeg betaler mine arbeidere så godt at de har råd til å kjøpe den bilen som de sjøl lager».

Turen kunne vart mye lenger for min del for jeg bryter gjerne sammen og tilstår at jeg digger kapitalister som har beholdt vett og forstand, de som ikke er plaget med at vettet renner ut like fort som pengene renner inn. Jeg trykket passasjerens hånd til farvel, han skjønte nok sikkert at sjåføren var både takknemlig og begeistret...

En drosjetur til forundring...

Det hele startet med at jeg stoppet foran fotgjengerfeltet og vinket til en sjåførkollega og kona hans - kledd i burka. De ler godt begge to når jeg erter dem med at han er ute og lufter teltet.., hvilket beviser at muslimer har humoristisk sans, de også! 

Men min godt voksne passasjer med pondus reagerte med avsky og utbrøt; hilser du på sånt pakk! Kona i baksetet nikket bifallende på hodet. Speilet kunne sladre om ei sterkt sminket dame i sekstiåra, med rødt hår, men uten slør, noe som kanskje hadde vært en fordel... Pakk, svarte jeg, pakk er kortformen for pakkis, det som folk fra Pakistan ble kalt før i tiden, men dette paret er fra Marokko...

Den eldre, velkledde norske nordmannen startet så en intens analyse av sånt pakk;  De overtar snart hele landet vårt – Europa kan du kalle Eurabia med moskeer på hvert gatehjørne - hvor de ligger og ber med baken i været - en eneste stor utklekkingsanstalt for terror og voldtekter – ikke gidder de å jobbe heller!

Kona i baksetet applauderte sin manns foredrag med «uff, uff, uff» og ristet på hodet med en imponerende frekvens, kanskje opp mot seksti i minuttet...

Jeg lot meg ikke provosere, men falt heller for fristelsen til å ta en spansk en. Ho som går i burka er søstera mi, sa jeg, ho er fra Marokko og heter Saida.

Jeg stoppet på rødt og kunne høre knappenåla som ikke falt. Kona brøt tausheten med et bjeff; hva!, ropte ho, hva sa du?

Ho er halvsøstra mi, forklarte jeg, og sendte samtidig en unnskyldende tanke til min avdøde far; faren min var sjømann og laget unger rundt omkring... Jeg klarte å holde meg alvorlig til tross for avsky grimasene som tegnet seg i ansiktet til det sjokkerte paret.

Dessuten er burkaen veldig praktisk, la jeg ut, den har for eksempel store innerlommer med plass til bønnebok, Koranen og et par håndgranater...

Om sommeren, fortsatte jeg belærende, når vær og temperatur tillater det, går de fleste muslimske kvinner helt splitter nakne under burkaen, det er veldig komfortabelt, og praktisk... Livsgnisten i øynene hans flammet opp, men sloknet dessverre like fort i samme stund som kona ga sin høylydte kremting.

Skal dere på ferie, frittet jeg ut, og fikk vite at de skulle på to ukers ferie til Agadir. Til Agadir, sa jeg ekte begeistret, der har jeg vært mye, jeg har bodd i Thagazout et par mil nord for Agadir, en liten fin fiskerlandsby. Dit må dere dra, anbefalte jeg, men... 
Men dere vet vel at Marokko er et muslimsk land, spurte jeg, med bønnerop fra minareter fem ganger om dagen, og det som verre er...

Vi vet det, svarte han, men siden det er godt og varmt der med god mat, valgte vi Apollo charter til Agadir som er billig med både fly og hotell.

Ok, sa jeg, men vær så snill og hilse til Said og Eunice i Thagazout fra meg, de er begge to trivelige muslimer, la jeg til med et ironisk smil.

Turen var over og paret forlot drosja ganske så forhastet. Det ble heller ikke noe tips denne gangen, ganske sikkert av naturlige årsaker... 

Men jeg måtte ta meg tid til å fordøye min undring, et eldre norsk par til forundring...

En drosjetur til forskrekkelse...

Pasientreiser kan by på langturer i blant, slik denne gjorde. I løpet av to og en halv time er det mulig å dvele ved mange ting dersom passasjeren er pratelysten, og det var ho. 

Helt greit, vi var for eksempel enig i at det å ha en hund er en fin ting til tross for at det også har sine utfordringer i forhold til stell og pass. Ho sjøl hadde hatt mange hunder før i tiden, men nå hadde ho bare sju! 

Ho kunne også fortelle at det var blitt svært så populært å parre større hunder med pudler, slik at vi for eksempel fikk schäferpuddel, dalmatinerpuddel, retrieverpuddel. God forretning er det også, forsikret ho meg.

Plutselig spurte ho hvor mye jeg puttet i koppen til tiggerkona som satt utenfor inngangen til sykehuset. Jeg svarte som sant var at det var bare en tjuekroning. Ho stirret hardt på meg, nesten så det stakk i nakken. Det må du ikke gjøre!, utbrøt ho. De bare lurer deg, fikk jeg vite, de har fine biler og dyre telefoner.

Sjøl hadde ho sett en video på YouTube som var filmet i hemmelighet. Videoen viste ei tiggerkone som satt med to krykker ved siden av seg. Når ho reiste seg, hinket ho med krykkene bort til en stor kassebil hvor ho åpnet sidedøra og gikk inn. Etter ei lita stund ble bakdøra åpnet og ut kom kona i pen kjole uten krykker. Skjønner du hva jeg sier?, nesten ropte ho. Og det gjorde jeg.

Men for å forsvare meg sjøl litt sa jeg at tiggerkona var jo egentlig ganske smart, et forretningstalent med andre ord. Ho kunne ganske sikkert blitt salgssjef i et norsk firma med 1,2 millioner i årlig gasje sammen med en rekke frynsegoder.

Min passasjer i baksetet fortsetter å legge ut om hva ho mener om tiggere og om hvordan ho behandler dem. Jeg går mot tiggerkona og viser at jeg har neven full av penger, forklarer ho. Og når tiggeren løfter opp koppen med et strålende ansikt, putter jeg pengene tilbake i lomma mi og går videre. Det er så artig å se åssen de går fra glede til bitter skuffelse, ja noen blir jo sinna også, sier ho med en frydefull latter. Og jeg tviler ikke på det, men... Men jeg sier ingenting, må bare konsentrere meg om å holde drosja på veien.

Naturlig nok kom samtalen inn på sykdommer. Og som en del av helbredelsen hadde legen anbefalt sterkt om å stumpe røyken, og det skulle ho prøve. 

Røyker du mye da?, spurte jeg. Tre tyvepakker om dagen, svarte ho. Etter å ha spurt opp igjen tre ganger forsto jeg alvoret, seksti sigaretter om dagen! Jamen herregud, sa jeg, det må jo koste en formue, uten å vite eksakt hva en tjuepakning koster i butikken. Neida, det er ikke så veldig dyrt, kunne ho trøste meg, for dattera mi jobber ombord i ei ferge med taxfree og smugler sigaretter for under halve prisen. Så penger er ikke noe problem.

Penger er ikke noe problem, tenkte jeg. Og jeg tenkte at dersom ho hadde senket forbruket til to tjuepakninger og heller gitt den tredje pakka til tiggerkona, den til halve prisen, kanskje en femtilapp om dagen. 

Jeg klarte å holde meg og tok farvel med et smil, men var glad for at turen var slutt. Samtidig kom jeg på et uttrykk som en sjåførkollega bruker når han opplever en helsprø uforstand, det lyder slik: «... men i SKREKKENS navn...»!

En drosjetur til ettertanke...

Samtalen startet med den langvarige maivarmen som tema for klimaendringer og ekstremvær. Da kom jeg til å si «..dersom vi mennesker ødelegger vår egen planet, og dersom vi er skapt i Guds bilde, må jo Gud være en drittsekk». 

Min passasjer i setet foran, ei dame i femtiårene, svarte med et smil: «... vel, jeg skjønner nok hva du mener, men som prest vil jeg ikke bruke det uttrykket om Gud..». Herregud, snakk om å tråkke i både baret og salaten! Ikke hadde jeg noen steder å gjemme meg bort heller, jeg kjørte jo drosja i hundreogti på motorveien!

Presten skulle til flyplassen og hadde heldigvis god tid, slik at vi kunne slå av en lang prat før innsjekking. Hennes prestekarriere startet med å tro på og forkynne en personlig Gud som hadde skapt hele verden, og med oss mennesker i sitt bilde. En tro som ho gradvis forlot ettersom hennes erfaringer med mennesker, med livet og døden, åpnet for spørsmål og problemstillinger som tvang fram andre måter å betrakte guddommen på.

Jeg lyttet interessert til hennes forklaring basert på erfaringer innen healing, åndelige opplevelser og de merkelige evner som savanter kan oppvise. «Savant» er fransk oversatt med «den lærde», og som betegner personer med evner og talenter som de umulig har kunnet tilegne seg gjennom læring eller erfaring. Omtrent halvparten av alle savanter er autister, personer med adferdsforstyrrelser og tegn til hjerneskade. Men på tross av det imponerer mange med sine geniale evner innen matematikk, kunst og musikk. Ikke rart vi måtte mimre litt over filmen «Rain Man» med Dustin Hoffman og Tom Cruise.

- Hva mener du med åndelige opplevelser?, spurte jeg. - Intuisjon er en form for åndelig opplevelse, forklarte ho, og understreket at de største genier innen vitenskap, kunst, musikk etc. bruker intuisjon som en reell faktor i sitt arbeid. Eksempelvis Albert Einstein, det store geniet innen matematikk og fysikk, kalte intuisjonen for en «fornemmelse av hva som er riktig og galt». (Leksikonet sammenligner intuisjonen med en intern radar som sørger for å gi oss viktige beskjeder).

Ja, hva har du kommet fram til da?, spurte jeg spent.

- Jeg har forlatt min personlige Gud, og erstattet han med en universal intelligent bevissthet, svarer ho, og som vår hjerne står i kontakt med. Denne kontakten har mennesket til alle tider dyrket gjennom diverse seanser og ritualer, gjennom bønn og meditasjon. - Alt levende liv deltar i denne universale bevisstheten, mer eller mindre, vi er alle «Gud», påstår min gode passasjer.

I vår materielle tid går det meste av hjernekapasiteten til å tenke på ting, penger og opplevelser. Det blir lite til overs for undring over livet sjøl, dets betingelser og samspill med den øvrige natur, tid til å undre seg over livets «åndelighet» være seg i form av intuisjon, fornemmelser og åpenbaringer. Å forstå disse sammenhenger fullt ut er sannsynligvis like vanskelig som å løpe fra sin egen skygge, men presten og jeg tok allikevel farvel med ønske om å fortsette våre samtaler. Javisst kan du også bli med...:)