Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen, og isrosene dekker nesten hele vinduet.  Hvis jeg stirrer lenge på isen i vinduet, kommer både Tarzan og elefantene til syne.  De som bestemor leste om på senga før jeg sovnet i går kveld.

Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.

M,amma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre.

Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua! Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass nysilt melk. Jeg har dårlig tid. Jeg har et viktig ærend.

I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.

Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.

Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.

Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt.

Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...

Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen ved siden av utedoen.  Der har vi avispapir til å tørke oss med og et stort bilde på døra av selveste kongen.  
Kuene, grisen og kalven drikker mye vann så de får slukket tørsten.  Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger tynn is på toppen. Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.

Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven, der hvor jeg hadde satt grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt!

I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene.

Jeg går ned i stallen.

Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat.

Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna.

Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men det går bra.

Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.

Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre. 
Brona tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er det slutt.

Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.

Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.

Bestefar har allerede laget seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.

De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også.

Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år.

Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting.

Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes!

Ja, faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein! Er ikke det banning, så vet ikke jeg!

Sola ligger lavt over granskogen. Jeg setter meg på benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter.

Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast.

Men da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.

Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...

Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst.

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.

Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøster bestemor.

Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.

De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg. Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi. Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.

Melka blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...

På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor.

Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. 
En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen, Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner aldri ned!

Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.

En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.

Det er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.

Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel.

Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler ned fra taket...

Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.

Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.

Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner.

--------------------------------------- Kjell Lindberg -----------------------------------------------

NATO er hjernedød - som elefanten i rommet!

Fram til 1986 besto NATO av 16 land; USA, Canada, Tyrkia og 13 vest-europeiske land, inkludert Norge. 

11. oktober samme året møttes USAs president Reagan og Russlands president Gorbatsjov i Reykjavik. De undertegnet den kalde krigens viktigste nedrustningsavtale: 

NATO skulle ikke ekspandere østover mot Russlands grense i bytte mot en nedleggelse av Warsawapakten. Den ble oppløst samme året, og USA kunne starte det store sviket som i dag ser slik ut: Polen, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, Slovenia, Albania, Kroatia, Montenegro. 

NATO, North Atlantic Treaty Organization, ble opprettet i 1949 som en forsvarsorganisasjon. Siden har NATO kun fungert som en angrepsorganisasjon rettet mot flere land.

USA gikk ut av andre verdenskrig uten en skramme på egen jord, alt var intakt av både industri og infrastruktur. Men freden førte til nesten tomme ordrebøker for krigsindustrien. «Marshallhjelpen» og opprettelsen av NATO begrunnet med Sovjetunionen/Russland som erklært fiende skulle bøte på det. Hvilket det gjorde. 

Russland hadde mer enn nok med å slikke sine sår, med byer og infrastruktur bombet til ruiner, sammen med 27 millioner drepte mennesker. Allikevel maktet Russland å holde tritt med den kalde krigens militære opprustning.

I dag besitter Russland et topp moderne og slagkraftig forsvar som gjør et angrep på landet ensbetydende med selvmord. 
Det forstår USA og NATO. 

Derfor leter de febrilsk etter et nytt fiendebilde der Kina seiler opp som en kjærkommen kandidat. Og president Putin kan trygt fortsette med sitt nedrustningsprogram for å overføre frigjorte midler til sosiale formål.

USA derimot ruster kraftig opp hvilket finansieres med enda større lånegjeld til utlandet - har passert 22.000 milliarder dollar - for å holde sin krigsindustri gående, kalt «det militær- industrielle kompleks». Ikke rart president Trump delvis tigger, delvis truer de øvrige NATO land om å kjøpe mer krigsmateriell fra USA.

Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær, hjelper til så godt han kan. Under siste toppmøte i London kunne han skryte av at Russlands naboland med sine NATO baser har rustet opp for 46 milliarder dollar, men beklageligvis på bekostning av skole, helse og infrastruktur. 
Det er den formen for politikk som den franske presidenten kaller hjernedød.

Men hjernedøden omfatter også en total mangel på forståelse for hva den militære sektor tilfører atmosfæren av klimagasser. Alt krigsmateriell på og under havets overflate, på landjorda og i lufta, bruker enorme mengder fossilt brensel.

Eksempel: Et F-35 kampfly forbrenner 70 liter bensin i minuttet. Når tanken er tom har flyet avgitt 20 tonn med klimagassen karbondioksid (1 liter bensin ≈ 2,32 kg CO2). Norge har kjøpt 52 stk. fra USA. 

NATO landene med USA i tet sitter fortsatt fast i den kalde krigens tenkning og retorikk. De makter ikke å omstille seg til en ny virkelighet der menneskeheten står overfor en miljø-, ressurs- og klimakrise. 

Russlands president ser galskapen og har flere ganger invitert USA/NATO til å inngå nedrustningsavtaler. Nå sist ble han besvart med to nye NATO baser i Polen tett på den russiske grense. 

Det er militæret som er den store elefanten i klimarommet, og med det en stående utfordring til alle verdens klima- og miljøorganisasjoner!

Jamen, er ikke det kriminelt?

Jeg trodde faktisk at departementene med sine statsråder, statssekretærer og en haug med rådgivere får all relevant kunnskap og informasjon, og det lenge før meg som er en vanlig, dødelig innbygger av kongeriket. Jeg er helt avhengig av oppegående, kritiske og gravende journalister, de få som er igjen, for å få vite hva som skjer.

Men først litt om det å tro. Jeg for min del tror at mennesker har gått på månen, at vi sender roboter til Mars, at vi har et verdensomspennende Internet, et World Wide Web. Derfor tror jeg at menneskeheten har også maktet å utvikle teknologier som gjør det mulig å ta rede på planetens tilstand med analyser av kompliserte økosystemer, kartlegge ressurser, oppdage klimaendringer etc.

Det er over to hundre år siden, ved starten på industrialiseringa, at gasser som karbondioksid og metan ble avslørt som planetens termostat. Høyere konsentrasjoner > mindre varmestråling slipper ut > større drivhuseffekt > varmere klima. Først nå, etter at vitenskapen har ropt «varsku her» gjennom flere tiår, ser vi de skremmende resultater av en planet som får et varmere klima over kort tid.

Konklusjon: Menneskeheten står overfor en global katastrofe! 

Og hva skjer da?

# Når alle verdens forskere og miljøorganisasjoner trygler om å redusere produksjonen av olje og gass, burde ikke da Olje- og energidepartementet ved statsråd Kjell-Børge Freiberg (FrP) gjøre det? I stedet utlyste han 90 nye blokker i mai 2019; 5 blokker i Nordsjøen, 37 i Norskehavet og 48 i det sårbare Barentshavet tett oppunder iskanten. 12 oljeselskaper er allerede i gang, sponset med statlige subsidier! (Statsråden påstår at det fossile brenselet fra Norge er mer klimavennlig enn andres, som om det er unntatt naturlover! Når karbonrikt materiale som olje, gass og kull når en viss temperatur skjer det en kjemisk reaksjon der karbon binder seg til oksygen og avgir varme og karbondioksid, det som kalles forbrenning. Og det er en naturlov: C + O2 > ENERGI + CO2)

# Hva skjer når Klima- og miljødepartementet ved statsråd Ola Elvestuen (V) får vite at palmeoljeplantasjene i Indonesia fortrenger regnskogen? Jo, statsråden øker innblandingen av palmeolje i bilenes drivstoff fra 12 til 20 prosent!

# Vi vet at soya er en viktig inntektskilde for Brasil, og soyaplantasjene fortrenger regnskogen. Nå hugges og brennes den ned i et tempo som tilsvarer 12 fotballbaner i minuttet!

Da Fiskeri- og sjømatminister Harald T. Nesvik (FrP), fikk rapporter om disse tilstander tok han grep... Han utlyste enda flere konsesjoner for lakseoppdrett og økte importen av soya som nå er hovedfôret til oppdrettslaksen!

Dette er bare noen få eksempler som viser at maktpolitikere trosser forskernes advarsler med en politikk som er destruktiv i forhold til jordas natursystemer. 
Da blir også politikken en trussel mot jordas mange livsformer som vi reduserer for hver dag.
Med hvilken rett har vi mennesker til å utrydde arter som har eksistert i millioner av år? Uansett motiv og unnskyldninger, det er rett og slett kriminelt.

Det er en kriminell politikk som truer framtiden til ungene våre!

Vi KAN hvis vi VIL!

Montrealprotokollen er et historisk bevis på at alle verdens land kan samarbeide når de tar vitenskapen på alvor.  

På 1980 tallet fant forskerne ut at ozonlaget i atmosfæren over Antarktis var ødelagt. Ozonet, et molekyl bestående av tre oksygenatomer, beskytter livet på jorda mot den skadelige ultrafiolette strålingen fra sola, UV-strålingen.

Årsaken ble også funnet, nemlig menneskenes utslipp av ozonnedbrytende gasser som klorfluorkarboner, KFK. Disse gassene ble brukt som drivgasser i spraybokser, kjøleskap og frysere. 

I 1987 ble det inngått en internasjonal avtale der alle land forpliktet seg til å forby KFK gasser. Siden har det såkalte ozonhullet blitt stadig mindre. Men KFK gassene har lang levetid i atmosfæren, så det vil ta enda noen tiår før hullet er reparert.

Det viser seg altså når verdens regjeringer forstår alvoret kan de ta skjeen i en annen hånd og legge om politikken radikalt.

Allerede på 1970 tallet ble det slått alarm over hele verden. Skoger og innsjøer ble tilført store mengder sur nedbør som tok livet av planter, muslinger og fisk. Årsaken var og er utslipp av svoveldioksid og nitrogenoksider til atmosfæren. Det er kullfyrte kraftverk som står for størstedelen av utslippene, men veitrafikk, skipstrafikk og metallproduksjon er også vesentlige bidragsytere.

Rent vann har 7 på pH-skalaen, mens det her i landet ble målt pH-verdier helt ned på 4 tallet. Nedbøren var så sur at livet i vassdrag og innsjøer døde ut, særlig i Sør-Norge. Men den laveste pH-verdien ble målt i USA på 1,7 - nedbør som nesten ren svovelsyre!

Aldri så galt så godt for noe, heter det. Og i denne sammenhengen skulle vi få oppleve verdens største dugnad. 
For det første ble utslippene redusert med ny renseteknologi, for det andre måtte forsuringen motvirkes ved hjelp av kalking. Kalk nøytraliserer syre. 

Både offentlige myndigheter, naturvern organisasjoner og tusentalls enkeltpersoner mobiliserte for å redde livet i elver og innsjøer.

Igjen viser det seg at menneskeheten kan samarbeide «mot felles fiende» - 

Vi kan hvis vi vil!

Det som skiller oss mennesker fra dyra er nettopp det å kunne observere, måle, innhente kunnskaper og innsikt – for så fatte de nødvendige politiske beslutninger.

Vi vet at utslipp av klimagasser, særlig karbondioksid og metan, fører til et varmere klima med destruktive følger for planetens økosystemer. Vi vet fordi verdens forskere har ropt «varsku her» gjennom flere tiår. Dessuten trenger vi ikke lenger bli fortalt hva som skjer, nå «opplever vi det på kroppen».

Utslippene øker jevnt og trutt, og det mer eller mindre i alle verdens land.

Vårt eget land, som en olje- og gassnasjon, fortsetter også å øke både de nasjonale utslipp og de som bidrar til de globale. 

Verdens befolkning forstår at vi bygger ned planeten vår, at vi er på vei mot en omfattende katastrofe. 

Folk over hele verden vil garantert redusere utslippene; Ja vi vil, men får det ikke til! - med et berettiget spørsmål: 

Hvorfor ikke det?

Skal ikke dere ta vare på SKAPERVERKET?

Hvem dere er?

Jo, det er alle dere som tror at en Gud har skapt verden med alle sine former for liv, og satt oss mennesker som voktere av Skaperverket:

“Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!” (1 Mos 1, 26–30).

Det er dette som kalles Forvalteroppdraget. Vi mennesker skal være forvaltere av Guds Skaperverk. Det betyr at vi skal ta vare på noe som tilhører en annen, nemlig Gud. Derfor står vi ansvarlig overfor ham for hvordan vi bruker Skaperverket (jmf. flere bibeltekster).

Kristendommen med sine 2,2 milliarder tilhengere sammen med Islam sine 1,7 milliarder utgjør over halvparten av verdens befolkning. 

Begge religioner har samme skapelsesberetning kopiert fra Jødedommen og med det samme forvalteransvaret. 

Men hvor er dere i kampen for å ta vare på Skaperverket nå som det står foran en katastrofe? Alle dere prester, imamer og rabbinere? Alle kirke- og trossamfunn? Alle sekter, menigheter og frikirker? Dere har jo inngått en pakt med Gud; ....ta vare på jorda vår som han har gitt oss!

Det går ikke lenger å si «jeg visste ikke». Forskerne har ropt «varsku her» i mange tiår med en haug vitenskapelige rapporter. Nå har vi kommet dithen at planetens økosystemer er under nedbygging. Kampen om knappe ressurser er i gang, ekstreme værforhold skaper millioner av klimaflyktninger, vi utrydder daglig flere arter, vi brenner ned regnskog, vi...

Er dansen rundt gullkalven viktigere enn Skaperverket? Har dere erstattet Gud med Mammon? Dere vet jo hvor forbanna Gud ble da han oppdaget det og straffet rundt tre tusen med døden (2 Mos, 32).

Enda verre blir det når en berettiget mistanke sniker seg inn, nemlig Dommedag! 

Det er jo dagen da Gud/Jahve/Allah, kanskje sammen med både Jesus, Muhammed og Moses, skal dømme levende og døde. 

Og det mangler ikke på dommedagsvarsler; «det skal slutte å regne, varmen stiger overalt» - «selve naturen og kosmos begynner å degenerere gradvis og vil miste sin tidligere styrke og størrelse» - «massive bål flammer opp overalt og verden går opp i ild og røyk» etc. 

Det som kalles selvoppfyllende profetier. Da blir det liksom ikke så viktig å ta vare på Skaperverket!

Den største protestbølgen mot raseringa av planeten vår ble startet av ei svensk, 16 år gammel jente, Greta Thunberg. Hun satt utenfor Riksdagen hver fredag med sin plakat. Det utløste demonstrasjoner over hele verden med ungdom som frykter for egen framtid.
Greta møtte opp i FN og refset verdens politiske elite. Snakk om å «tale Roma midt i mot», hvilken kraft, hvilket mot! 

Så det må være lov å spørre, hvor er dere troende, religiøse mennesker i kampen for vår felles framtid? Som en hedning fra folkedypet skal jeg på vegne av Greta rope ut: Åssen i hælveta er det mulig å være så jævlig likegyldig?

Vi har det bare i kjeften!

Verdenssamfunnet må innrette seg og gjøre det som kreves for å sikre at behovene til dagens mennesker blir dekket uten at dette svekker grunnlaget for framtidige generasjoner til å få dekket behovene sine.  

Slik lød sluttrapporten til «Brundtlandkommisjonen» i boka «Vår felles framtid» som ble utgitt i 1987 for snart 33 år siden. 
FN oppnevnte Gro Harlem Brundtland, Norges første kvinnelige statsminister, som leder av spesialkommisjonen for miljø- og utviklingsspørsmål. Hun lanserte begrepet Bærekraftig utvikling som er dekkende for hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling er knyttet tett sammen.

Året etter ble FNs miljøprogram opprettet med sitt klimapanel, Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC sin oppgave er å samle inn forskningsbasert kunnskap på områder som naturvitenskap, teknologi, meteorologi og økonomi. Kunnskapen gis ut som jevnlige rapporter til hjelp for verdens politiske beslutningstagere.

Forente Nasjoner arrangerer også internasjonale konferanser hvor verdens regjeringer drøfter tiltak for å begrense skadene vi som art påfører planeten vår, være seg redusert artsmangfold, sammenbrudd i økosystemer eller et varmere klima som resulterer i flere Vippepunkter. Vippepunkter som ubønnhørlig fører til The point of no return. 

Vi har allerede avslørt flere slike som når en varmere tundra avgir store mengder metangass, en klimagass 25 ganger sterkere enn karbondioksid. Et varmere hav sørger for å smelte ned enorme ismasser både i Arktis og Antarktis. Nedbrenning av regnskogen når et punkt der skogen ikke makter å reprodusere seg sjøl.

Under klimatoppmøtet 12. desember 2015 i Paris ble den berømte avtalen underskrevet av alle verdens land. USA trakk seg imidlertid ut av avtalen etter at Donald Trump ble president.

Parisavtalen består av en rekke bestemmelser for blant annet reduksjoner i utslipp av drivhusgasser, klimatilpasning og støtte til utviklingsland. Avtalen krever at alle land er forpliktet til å utarbeide nasjonale utslippsmål.

For Norges vedkommende betyr det at de nasjonale klimagassutslippene skal reduseres med minst 40 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990. I følge klimaforliket skal Norge fram til 2020, altså til neste år, ha kuttet de globale utslippene av klimagasser med 30 prosent sammenlignet med 1990.

Kort fortalt; Norge øker sine nasjonale utslipp! Utslippene av klimagasser øker globalt og har passert 36 milliarder tonn! Og Norge bidrar så godt det kan. Så sent som i mai i år utlyste regjeringa 90 nye olje- og gassblokker tildelt 12 oljeselskaper med milliarder i subsidier. Det er 5 blokker i Nordsjøen, 37 blokker i Norskehavet og 48 blokker i Barentshavet, tett oppunder iskanten. Norge kan utmerket godt representere alle verdens land og rope ut: Vi har det bare i kjeften!

Neste klimatoppmøte skulle starte 3. desember, men siden først Brasil og nå Chile har trukket seg som vertsland (hvorfor?), er det usikkert når og hvor verdens ledere skal samles til nye avtaler som ikke er verdt papiret de blir skrevet på. Men mye pjatt blir det med klapp på skuldra og skåling i champagne. 
Vi skal nok en gang blir ført bak lyset, helst totalt nedsløvet, mens planeten vår går gradvis i oppløsning!

En verden i opprør...

... som pågår hele tiden med krav om frihet fra sosial og økonomisk undertrykking.

Dersom opprøret fører til en hurtig samfunnsendring kalles det revolusjon. Historia kan fortelle om to store revolusjoner, en vellykket og en mislykket. 

14. juli 1789 gjorde folket masseopprør i Paris som ble starten på den franske revolusjon. Kongefamilien med sine adelige lakeier «ble tatt ut» som det heter i militær språkdrakt, fortrinnsvis ved at hodet ble skilt fra kroppen. 

Frankrikes nye grunnlov med parolen «Frihet, Likhet og Brorskap» ble idealet til flere vestlige land, inkludert Norge i 1814. Opprøret som førte til den franske revolusjon kom fra folkedypet, derfor vellykket. 

Industrialiseringa skapte en enorm arbeiderklasse, proletariatet, som ble utnyttet på det groveste. Sult, utmattelse og sykdommer sørget for en tidlig død for millioner arbeidsfolk.

Forståelig nok ble kommunismen en befriende ideologi; Proletarer i alle land, foren eder – proletariatet har ikke annet å miste enn sine egne lenker – de har en hel verden å vinne.  

Den russiske revolusjon startet i 1917 ledet av Vladimir Lenin som sammen med det bolsjevikiske partiet styrtet keiserriket. Tsaren med familie fikk sine kuler i en kjeller. Men folket gjorde motstand, særlig mot kollektiviseringen av jordbruket. 

Bolsjevikene måtte ty til et stadig større omfang av undertrykkelse med brutale metoder, også som et resultat av trusselen fra nazi-Tyskland som endte i et massivt angrep 22. juni 1941. 

Revolusjonen i 1917 som skulle frigjøre det russiske folk og bygge et kommunistisk samfunn ble totalt mislykket og endte i et diktatur med tyrannen Josef Stalin som leder. Det som kalles Stalinisme. 

Men som kjent har Vesten brukt Stalinismen for alt den er verdt i sin antikommunistiske propaganda, og holder fortsatt på med sin fordummende hjernevask. 

Siden andre verdenskrig har Latin-Amerika vært preget av store folkelige opprør med sosialistiske revolusjoner på programmet. Samtidig har de latin-amerikanske land fått føle USAs brutale maktovergrep, være seg militært eller med CIAs sine muldvarper.

Et klassisk eksempel er Chile i 1973. Den folkevalgte sosialistiske presidenten, Salvador Allende, hadde startet en moderat progressiv politikk med blant annet nasjonalisering av amerikanske selskaper. USAs utenriksminister Henry Kissinger: «Chile er et virus som kan infisere hele regionen». CIA likviderte president Allende som ble erstattet av Augusto Pinochet, en USA kontrollert diktator. 

Venezuela har hittil unngått militært angrep fra USA til tross for at deres oljeselskaper ble nasjonalisert tidlig på 2000 tallet under den bolivarianske, sosialistiske revolusjon. Det sosialistiske Venezuela ble et fyrtårn i den latin-amerikanske verden som en moderne velferdsstat, hvilket USAs president, George W. Bush, kalte «Det gode eksemplets trussel». 

Og trusselen skulle bekjempes med drepende sanksjoner, blant annet ved å sabotere Venezuelas oljeeksport samt beslaglegge Venezuelas formuer i utlandet. Resultatet er et Venezuela i dyp økonomisk krise. I dag er situasjonen kritisk med mangel på mat og medisiner som tar livet av rundt 40.000 mennesker hvert år, fortrinnsvis småunger og gamle. 

24. september 2013 sto president og fredsprisvinner, Barack Obama, på FNs talerstol og innrømmet at USA bedriver storstilt imperialisme, ikke bare i USAs «backyard», Latin-Amerika, men over hele verden for å skaffe seg, sitat: «politisk, økonomisk, kulturelt eller militært herredømme». 

Nå var vel ikke akkurat det noen eksplosiv nyhet, men allikevel en viktig innrømmelse.

Det er forøvrig det landet som er vår nære venn og alliert...

Er vi egentlig DET KLOKE MENNESKE?

Har vi i vår hektiske, materielle verden glemt å tenke? 

Jeg mener å tenke sånn som skiller oss fra dyra? Eller er all tankekraft bundet til det materielle livet? Som det dyret vi vitterlig er må vi selvsagt tenke på det materielle i form av å skaffe oss mat, klær, husly og trygghet, sammen med reproduksjonens krav til å parre seg. Men utover det?

I forhold til Maslows behovspyramide sitter vi fast i de nederste etasjer. Det er jo lett å forstå så lenge vi tilhører en type samfunn som opprettholder seg sjøl kun gjennom vekst i materielt forbruk. Det er der vi bruker all vår tankekraft og energi i vår streben etter å få mer, forbruke mer, oppleve mer, kjøpe mer etc.

Men er det dermed sagt at forbruket skaper det gode liv utover det å leve alminnelig godt?

Det er enkelt å slå fast at vårt rike forbrukersamfunn skaper hverken lykke eller mening i seg sjøl! Det synes som vi lever i et samfunn der toppetasjen i Maslows behovspyramide er smuldret bort. Men det er jo der vi egentlig tilhører dersom vi skal ta vår egen tittel på alvor. Vi har jo døpt oss sjøl med navnet Homo Sapiens = Det kloke menneske! En etasje der vi virkelig tar farvel med våre dyrevenner rent intellektuelt, en etasje der vi kan reflektere og filosofere med bundet mandat til Det kloke menneske – en 200.000 år gammel dyreart.

Filosofer spør ofte; hva er menneskets grunnleggende vesen? Dersom svaret blir å søke lykken gjennom forbruk og grådighet, som å grafse til seg mest mulig, er vi dømt til undergang. Vi lever tross alt i et romskip med begrensede ressurser.

I følge filosofen Aristoteles, født 384 f. Kr., vil higen etter materiell rikdom i det lange løp undergrave vår egen eksistens og er helt uten mening. Han foraktet folk som kun jakter på nytelse og «et liv oppfylt av fornøyelser». Veien til det gode liv er mening, sier Aristoteles, det han kaller eudaimonia = det greske ordet for menneskelig blomstring.

Kanskje på tide å filosofere over hvordan vi kan oppnå menneskelig blomstring i vår tid, dersom det gode liv er synonymt med det meningsfylte liv?

For det er vel ikke akkurat så meningsfullt å bidra til det sammenbruddet vi nå opplever i planetens økosystemer? Er det meningsfullt å tilby en katastrofal framtid til våre egne unger, til kommende generasjoner?

Og det er her Det kloke menneske burde realisere seg sjøl med sin klokskap, nemlig finne en utvei. Finne en vei å leve på, en samfunnsmodell, som vi kan kalle bærekraftig. Et samfunn vi med stolthet kan tilby våre egne unger.

Hvorfor gjør vi ikke det? Hvorfor lar vi det bare skure og gå?

Elie Wiesel, filosof og vinner av Nobels fredspris, sa det slik: «Den største trusselen mot menneskeheten er ikke hat, men den hellige, alminnelige likegyldighet». 

Er vår likegyldighet selve trusselen? Er det vårt meningsløse liv som truer vår framtid? Akkurat det fortjener vel en filosofisk tanke i toppetasjen til Maslow? 

For å si det med Aristoteles: Den som tenker det rette, vil handle rett!