Andre
Juledag, anno 1952.
Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i
vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst
er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.
Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho
legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn
gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.
Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men
det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det
kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den
høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.
Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som
er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.
I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve
julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan
få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho
ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke
bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i
beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg
husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.
Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg
fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke
besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne
en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også
passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket
til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det
bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...
Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården,
koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til
butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre. Bestefar er særlig
glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer
skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og
spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst
mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg
har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen,
bruumm, bruumm, brrrrr...
Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det
koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt,
men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.
Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen.
Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om
det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på
krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg
fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å
nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene
og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!
Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen,
humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene
jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en
ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho
gomlet og åt så ho siklet.
Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart
skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og
drikker et glass nysila melk. Jeg har dårlig tid. Jeg har et viktig
ærend. I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og
morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar
ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville
sove litt lenger, og det gjorde han.
Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er
litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det
er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar,
det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at
kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed
ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.
Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så
de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt
for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.
Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter
som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til
dagens første jobb.
Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra.
Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra
utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den
ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet
og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake
måneskinnet.
Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn
tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på
litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme
veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg
sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe
helt annet det.
Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en
skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi
altså. Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er
strengt forbudt. Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter
vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en
kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede
kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er
veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...
Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og
tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å
heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den
store tønna i fjøsgangen så kuene, grisen og kalven får slukket
tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene
slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.
Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår
i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger issnerk på
toppen.
Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen
tønne, de får bare litt vann i et fat.
Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har
han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på
julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får
det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset.
Jeg får gå og se etter.
Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir
opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna
som står innerst inne i låven, der hvor jeg hadde satt
grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot
fatet. Tomt!
I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der
borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje
det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger
drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det
når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og
sukkerbitene.
Jeg går ned i stallen.
Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona
humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg
har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete
skikkelig mat.
Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom
møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg.
En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre
rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona
spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så
fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den
store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer
hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men
det går bra.
Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet.
Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg
sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.
Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi
er veldig glade i hverandre. Brona tar brødskalken forsiktig ut av
handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er
det slutt.
Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt
rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho
få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og
rusler hjem.
Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken
hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne
på kjøkkenet durer det i ovnen.
Bestefar har allerede laget seg sin vanlige kaffekopp
med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er
sulten.
De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar
bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld.
Det var litt vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til
støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.
Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski,
staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er
nytt. Det lukter nytt også.
Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om
det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er
kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka.
Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før
til neste år. Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av
kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel
er det veldig kaldt der.
Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det
samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen,
tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av
gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når
julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på
nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år
igjen...
Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig
godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien
gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er
veldig bakglatte. Det gjør ingenting.
Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere
enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke
smøres med stearinlys, men lakkes! Ja, faren til Johnny har lakket
skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig
flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så
veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny
og jeg er bestevenner.
Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho
seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så
bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han
sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være
bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.
Men
en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar
bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen for
å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede
ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra
hønsehuset, og så reven løpe avgårde med ei høne i kjeften. Jeg
hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet
geværet mens han ropte den
revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein! Er
ikke det banning, så vet ikke jeg!
Sola ligger lavt over granskogen. Jeg satte meg på
benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene.
Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så
kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til
den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter.
Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde
brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.
Og så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på
Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten
freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender
hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene.
Jeg klamrer meg fast. Men da Brona begynner å galoppere, da er det
nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall
drar han så hardt han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona
slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der
kunne ha gått gæli, sier bestefar.
Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg
tøylene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit
og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster
frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor
stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg vet det er helt
unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...
Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er
sikkert og visst.
Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe
arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er
glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg
en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til
dessert. Det er godt det!
Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med
vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett
kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et
godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på
kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven
blir jo full etter hvert.
Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho
hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens
høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen
rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det
er bare krampetrekninger, trøster bestemor.
Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på
juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn
vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få
på oss fine klær før vi drar.
De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som
vanlig, og glaner olmt på meg. Ja, ho er sjalu på bestemor.
Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot
meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det
der kunne ha gått gæli, sa bestefar.
Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte
poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt.
Kalven får sutte på handa mi, Jeg har handa langt inn i munnen, og
den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene
tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager
vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.
Melka blir helt i de store melkespanna og satt i
fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna
kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med
det, med det også...
På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt
vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein.
Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare
til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og
ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.
Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen.
Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden.
Der sitter mamma og bestemor. Bestefar og jeg sitter foran, det er jo
vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden
blir tent, og så drar vi. Nede på hovedveien møter vi heldigvis
ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi skulle på
butikken så møtte vi bussen, Brona ble helt vill og holdt på å
løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier
bestefar.
Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med
de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i
finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå
vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det
store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er
pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er
av glass og brenner aldri ned!
Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange
fra før.
En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta
hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i
øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet.
Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. Jeg kan ikke alle
sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare
jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er
«..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».
Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke
rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle
kunne se.
Det er nesten bare unger og damer som går rundt
juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved
siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg
en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som
gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og
det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har
veldig høye og lyse stemmer.
Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære
på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like
gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til
skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på
en engel.
Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.
«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis
grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på
hoggestabben og Eva daler ned fra taket...
Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger.
Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir
helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en
lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men
er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både
snill og skummel ut, synes jeg.
Er
det noen snille barn her? Ja,
svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som
ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det
er noen som fikk to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en
appelsin unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om
appelsiner.
Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og
bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger
mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet
fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene,
men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og
en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul,
engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten
sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.
Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for
sikkerhets skyld - og sovner.
Kjell Lindberg
-----------------------------------------------------------------------------------------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar