Nå er også WEF bekymret, men...

World Economic Forum, paraplyorganisasjonen for verdens største globale selskaper, uttrykker stor bekymring for de økende utslipp av klimagasser med drastiske konsekvenser for planetens klima. 

I det ukentlige nyhetsbrevet til WEF heter det blant annet: «Det er helt kritisk at verdens ledere forstår den globale prosessen som starter med enorme mengder drivhusgasser og som er årsaken til nedsmeltingen av den arktiske og antarktiske isen. Forskere forventer ytterligere oppvarming som igjen medfører store endringer i værsystemene på mange geografiske steder med ekstremvær, kaldere, varmere, våtere, tørrere. Vi er bekymret for at det bare kommer til å bli verre siden vi fortsatt dumper drivhusgasser inn i atmosfæren».

Og bekymringen forsterkes når for eksempel det Internasjonale Energibyrået, IEA, melder at over 700 kullkraftverk er under bygging i 62 av verdens land. Kull som energibærer er som kjent det fossile brenselet som avgir mest av klimagassen karbondioksid. I fjor økte de globale utslipp av klimagasser med 2 prosent, hvilket også skyldes en økning i de rike land. Tyskland for eksempel, som har kommet lengst i bruk av fornybar energi som vindkraft, må fortsatt holde fyr i sine 41 kullkraftverk for å kompensere for «det grønne energiskiftet». Et skifte som hittil har kostet den tyske stat en billion kroner i subsidier med et stadig mer ustabilt nett til verdens høyeste strømpris.

En ting er å være bekymret, en annen ting er å gjøre noe med bekymringens årsak. Og vi skal ikke forvente at WEF vil peke på årsaken med foreslåtte endringer siden klimakrisa er egentlig en systemkrise.

Et økonomisk system er i krise når det ikke kan endres i forhold til de åpenbare skadevirkninger som systemet forårsaker.

Og skadene er mange. I dag har vi kunnskaper, datakraft og teknologi for måling og observasjoner som kartlegger hele planeten vår. Økosystemer raseres og en forringelse av habitater utrydder et ukjent antall dyre- og plantearter daglig.

Og sånn må det bli når systemets produksjonsbetingelser er underlagt kravet til kontinuerlig vekst målt i profitt. Derfor må systemet produsere først og fremst for varens bytteverdi. Ei øks for eksempel vil aldri bli produsert hvis den ikke kan byttes på et marked med en viss profitt, til tross for at øksa har en meget stor bruksverdi. En profitt som langt overstiger bytteforholdet til andre varer, men som også skal berike de aller rikeste og sørge for at kløften mellom fattig og rik øker for hver dag.

Konkurransen om profitt og markedsandeler tvinger fram bruk av de billigste energibærerne som kull, olje og gass, konkurransen krever at produksjon og omsetning må vokse kontinuerlig som en spiral lukt til himmels. Og vi som utgjør markedet er dømt til å kjøpe, bruke og kaste i et stadig høyere tempo. Det sørger blant annet reklamen for.

Slik knyttes menneskets forståelse av lykke til shopping og forbruk, mens antall selvmord og depresjoner øker sammen med en eksplosjon i bruk av lykkepiller og andre rusmidler. Hvor lenge holder vi ut? Hvor lenge orker vi i de rike land å vite? Å vite at vi er den aller største årsaken til blant annet WEF sine bekymringer.

Å vite at «Nå tvinger vi planeten vår i kne», slik Stephen Hawking uttrykte det.

Er Vestens hylekor et steg nærmere krig?

Gang på gang slenges det ut beskyldninger mot Russland fra vestlig politisk hold via medias ukritiske utropere. Beskyldningene blir aldri dokumentert med bevis, men gjør allikevel stor nytte. 

For det første gjør demoniseringen av president Putin og det russiske folk det lettere å øke bevilgningene til de militære budsjetter i USA og i NATO. De som nå setter Vest-Europa på krigsfot og forbereder tidenes største krigsøvelse – på norsk jord.

For det andre er det viktig å oppdra unge generasjoner og potensielle politiske ledere til å se på Russland som en kronisk, farlig fiende. Slik dyrkes og vedlikeholdes det militære- og økonomiske hegemoni drevet av «det industri-militære kompleks».

Det siste er Storbritannias påstand om at Russland står bak det såkalte giftangrepet i Salisbury, men igjen uten bevis. Storbritannias statsminister, Theresa May, bruker samme taktikk som tidligere statsminister Tony Blair, sammen med USAs president George W. Bush. De som angrep Irak og likviderte presidenten med den begrunnelse at Irak satt på store mengder masseødeleggelsesvåpen, men ingen sådanne ble funnet. At en halv million sivile irakere måtte bøte med livet var visstnok verdt prisen for feiltakelsen. 

Kanskje motivet for angrepet var et helt annet?

Masseødeleggelsesvåpen er i stand til å drepe et stort antall mennesker som omfatter kjemiske, biologiske og nukleære våpen. Det eneste landet som beviselig har brukt masseødeleggelsesvåpen er USA med sine to atombomber over Japan og med hundre millioner liter kjemikalier over Vietnam med navnet «Agent Orange». Kjemikaliet drepte enorme arealer med regnskog og avlinger, samt påførte tre millioner vietnamesere grusomme lidelser med døden til følge. En million vietnamesere ble født med ulike genetiske skader som deformiteter, blodkreft og mentale handicap.

At NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg kaster seg på de samme beskyldningene er ikke overraskende, særlig når USA også blir med i hylekoret. Tidligere statsminister i Norge fra Arbeiderpartiet har blitt vesentlig militarisert med åra og tituleres oftere som en krigshisser. Rent pinlig er det når han etterplaprer den amerikanske presidenten og oppfører seg som ei lydig bikkje i band til Pentagon. Ikke rart han ønsker USAs nye atomvåpenarsenal velkommen med 180 flere atombomber utplassert i Europa med adresse Russland.

Og hver gang han skal begrunne NATOs militære styrkeoppbygging drar han kortet merket «Annektering av Krim». Men når han en sjelden gang blir spurt, det er nemlig stor mangel på kritiske, gravende journalister, om hvorfor Russland måtte annektere Krim i 2014, blir også den servile generalsekretær ganske så stum.

Det er vel forståelig at den russiske presidenten kan bli noe irritert over Vestens militære styrkeoppbygging langs Russlands grenser og lover at et hvilket som helst angrep på Russland vil bli besvart med full styrke. 

Nå er det på høy tid at Vestens politiske lederskap blir såpass edruelig at de er i stand til å ta fatt på nedrustning og fredsforhandlinger i stedet for å hisse til krig. 

De har jo en stående invitasjon fra Russlands president Vladimir Putin i så måte.

Hvorfor gjør de det?

Når verdens politiske lederskap bruker sine maktposisjoner til å opprettholde en politisk kurs som peker mot en økologisk og militær katastrofe, må det være lov å spørre hvorfor? Hvorfor bygger de ikke ned militariseringa i stedet for å sette menneskeheten på randen av utryddelse? Hvorfor kommer de ikke sammen for å fordele planetens ressurser rettferdig seg imellom, til glede for alle parter? Og nå som vi har datakraft som kan sørge for en matematisk rettferdig fordeling? Hvorfor gjør de ikke det?

Når for eksempel vår statsminister, Erna Solberg, under sitt besøk til USA, forsikrer presidenten at Norge skal investere mer i amerikansk våpenindustri og kjøpe enda flere våpen derfra. Vet ikke en statsminister og en president at militær opprustning kulminerer i krig, alltid. Det kan historia fortelle. Hvorfor gjør ho det, og det på vegne av et folk som bare vil leve i fred og fordragelighet?

Hvorfor ivrer NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, for at medlemslandene skal overføre penger fra sine budsjetter for skole, helse og omsorg til fordel for økte investeringer i militære budsjetter? Hvorfor oppretter USA/NATO stadig flere baser på grensa til Russland? Hvilke krefter er NATOs generalsekretær underlagt som ikke bruker stillingen sin til å forhandle med Russland for å ruste ned? Hvorfor setter han i stedet Europa på krigsfot?

I dag, takket være avansert teknologi og forskning, har vi kartlagt hele planeten vår. Vi vet hva den har av ressurser. Vi vet også at vi tar ut mer ressurser enn hva planeten tåler dersom den fortsatt skal være levelig for jordas mange livsformer, inkludert vår egen. Hvorfor kommer ikke verdens politiske lederskap sammen for å finne ut hvordan vi skal produsere og forbruke for å holde planetens natursystemer intakt? Hvorfor tviholder de på et økonomisk system som setter evolusjonen i revers og river planeten vår i stykker?

Miljø og klima betegnes som menneskehetens største utfordring. 

Regjeringas svar er en gigantisk satsing på elbiler og biodrivstoff. I fjor ble det importert og solgt 33.080 elbiler som under produksjonen av bil og batteri avga rundt 700.000 TONN klimagasser. Produksjonen av biodrivstoff fortrenger regnskog til fordel for plantasjer med palmeolje, mais, soya etc, som foredles til etanol for en stadig økende privatbilisme. Kultivering, gjødsling, transport, raffinering etc. sørger for at biodrivstoffet er netto leverandør av klimagasser til atmosfæren.

Det er dette regjeringa serverer til det norske folk som et Nullutslippsamfunn!

Regjeringa farer med løgn og bedrar sitt eget folk. Hvorfor gjør den det?

Nei, årsaken skyldes ikke uvitenhet, uvilje eller ondskap. Verdens ledere har også familie og unger, de vil også ha en fredelig og meningsfull framtid på en levende planet. Allikevel er de så til de grader maktesløse og udugelige. Hvorfor?

Hvorfor lever de ikke opp til betegnelsen på vår egen art, nemlig Homo Sapiens = Det kloke menneske?

Den politiske retorikken er full av "godord"

Og ordene velges med omhu. Politikernes diverse rådgivere, være seg konsulenter, psykologer og reklamemakere, sørger for det. Retorikken har kun et mål for øye, nemlig å knesette en politisk strategi som fortsatt skal sikre politiske maktposisjoner.

Positivt ladede ord som «Fred», «Forsvar», «Vekst», «Miljø», «Klima» er eksempler på de som oftest blir brukt. 

«Vekst» betyr at det blir mer av alt. Siden vi lever i et samfunn med et økonomisk system som har valget mellom å vokse eller dø, blir vi selvsagt indoktrinert til å tro at det å vokse er bare bra, uten unntak. Vekst i lønninger og kjøpekraft er bra, vekst i forbruk er bra, vekst i omsetning og profitt er bra. Så får vi finne oss i at det også medfører vekst i forbruk av naturressurser, vekst i forsøpling og vekst i utslipp av klimagasser. Det økologiske avtrykket vårt er nå så stort at det tilsvarer to planeter.

«Fred» forbindes som oftest med operasjoner i utlandet der norske militære enheter er underlagt FN mandat, eller som bidrag til USAs kriger. Da heter det seg at vi deltar i «fredsskapende operasjoner». Men det var vel ikke mye fred den libyske befolkningen opplevde da NATO landet Norge drepte et antall tusen sivile med sine 600 bomber over Libya. De norske styrkene i Irak og Afghanistan skaper vel heller ikke så mye fred når de dreper «opprørere». Siden det er lettere å drepe en opprører enn en frigjører, fortrenger vi det faktum at det var USA som angrep Afghanistan 7. oktober 2001 og styrtet det Taliban kontrollerte regime. Siden da har Taliban kjempet for å ta tilbake landet sitt, det som vanligvis forstås med begrepet «Frigjøringskamp». Taliban tilsvarer altså Milorg og «gutta på skauen» under Norges frigjøringskamp fra nazi-Tysklands okkupasjon.

«Forsvar» lyder meningsfullt i våre ører, forsvar av landet vårt. Men når Pentagon definerer sine 2000 F-35 kampfly som angrepsfly, så er det lov å spørre hvorfor har da Norge bestilt 52 stk? Vi får svaret her fra Forsvarets Antallsanalyse 2015: Et scenario der Norge er i full strid med Russland. Dette krever ifølge beregningene en full flåte på 52 fly, og innebærer angrep inne i Russland, sammen med NATOs operasjoner i andre europeiske land.

USA/NATO truer med å angripe Russland, og i den forbindelse settes Europa på krigsfot, og Norge gir sitt bidrag til styrkeoppbyggingen. Men er det forsvar?

Det kalles også forsvarspolitikk når Norge legges ut som et oppmarsjområde for USA sine angrepsplaner med enorme mengder amerikansk krigsmateriell lagret i norske fjell. Og basepolitikken fra 1949 er forlatt til fordel for hvor mange? US marines stasjonert på Værnes. Er det forsvar eller forberedelser på angrep?

«Miljø og Klima» er naturligvis et hett tema for tiden og betegnes som menneskehetens største utfordring. Regjeringas satsing på biodrivstoff og elbiler i den hensikt å stanse utslipp av klimagasser blir av forskere avslørt som ren løgnpropaganda siden produksjonsutslippene ikke blir tatt med i regnestykket. Samtidig stimulerer regjeringa til en drastisk økning av privatbilismen med utbygging av flere motorveier og parkeringsplasser, hvilket vil legge enda flere jordbruksarealer under asfalt. Vi får bare håpe de handler mot bedre vitende, som det heter på politikerspråket...

Ofrer vi alt for USA?

Det mangler ikke på advarsler, blant annet når Pentagon bestiller 2000 F-35 kampfly fra Lockheed Martin definert som angrepsfly, når Wolfgang Ischinger, lederen for den årlige sikkerhetskonferansen i München uttaler: «I løpet av det siste året har verden kommet nærmere – alt for nært! - randen av en vesentlig konflikt», når USAs forsvarsminister Jim «Mad Dog» Mattis presenterer USAs nye doktrine: «Krigen mot terror er ikke lenger USAs fremste anliggende, i stedet er det Kina og Russland som står høyest på agendaen», når sjefen for generalstaben til de britiske væpnede styrker, general sir Nick Carter, erklærer at Storbritannia må aktivt forberede seg på krig med Russland og andre geopolitiske rivaler, når øverstkommanderende for De forente staters marinekorps, general Robert Neller, advarer de amerikanske soldatene på Værnes om at en storkrig er i vente, «a big-ass fight» som han uttrykker det. Han lover også at basen kan utvides fra 300 til 15.000 US marines i løpet av natta.

Den enorme militære styrkeoppbyggingen som USA og NATO foretar i Europa viser at dette ikke er tomme ord. 12. desember 2017 undertegnet president Donald Trump tidenes største «forsvarsbudsjett» på 716 milliarder dollar med følgende klausul: USA skal tilby Ukraina dødelige våpen «av en defensiv natur», og Kongressen har avsatt 500 millioner dollar til det generøse tilbud. Den samme presidenten lover å oppgradere sitt atomvåpenarsenal til en pris av 10.000 milliarder kroner, tilsvarende åtte norske statsbudsjett.

NATOs generalsekretær er på turné for å overtale NATO landene om å overføre penger fra sine budsjetter for skole, helse og omsorg til fordel for militær opprustning. «Veier, broer og annen sivil infrastruktur i Europa må klargjøres for raske troppebevegelser i tilfelle krig», var NATO sjefen sitt budskap under alliansens toppmøte i Brussel, og han kunne skryte av et NATO i høyeste krigsberedskap.

16. februar hadde generalsekretær Stoltenberg møte med Georgias krigsminister, Levan Izoria, for å drøfte enda en NATO utvidelse. Tre av de seks land som har kyst mot Svartehavet er allerede medlem i NATO; Romania, Bulgaria og Tyrkia. Ukraina og Georgia står for tur og da er avtalebruddet komplett. 
Den avtalen som ble inngått mellom USAs president Ronald Reagan og Sovjetunionens president Mikhail Gorbachev i Reykjavik 1986; Warsawapakten nedlegges mot at NATO ikke skal ekspandere østover. Dengang hadde NATO 16 medlemsland, idag er antallet 29. Samtlige nye er østblokkland, og Russland er nå fullstendig omringet. I tillegg ligger det kampklare amerikanske krigsskip i Svartehavet rett utenfor Krim halvøya, det vil si på dørstokken til Russland.

SIPRI rapporterer at Russland har redusert sine militære utgifter med 25 prosent de siste to år, en merkelig handling dersom Russland har planer om å angripe oss slik våre generaler og politikere ynder å fremstille vår nabo i øst.

Nå må vi, det norske folk, kreve en omfattende redegjørelse fra vår regjering om hvilken rolle landet vårt spiller i forhold til den voldsomme militariseringa som nå finner sted. Vi vet at USA har et desperat behov for å «nullstille økonomien», gjerne ved å legge Europa i ruiner. Men er virkelig vår regjering villig til å ofre både land og folk på USAs alter?