«Lageret av lengeværende asylbarn»

Nei, det er ikke mine ord! Ordet «lager» om antallet lengeværende asylbarn er lansert av justisminister Anders Anundsen (Fr.p). Som kjent er målet til den blåblå regjeringa å returnere flere asylsøkere enn hva den rødgrønne maktet. 

Derfor fikk Politidirektoratet instruks om å prioritere asylbarn fremfor kriminelle asylsøkere. Hvorfor det? Fordi det er lettere å få has på asylbarn enn kriminelle. De kriminelle flyr jo og gjemmer seg!

 

I løpet av 2014 ble 76 lengeværende asylbarn sendt ut av Norge.

Det er 26 fler enn i 2013, 13 fler enn i 2012, 20 fler enn i 2011 og hele 58 fler enn i 2010. Justisminister Anundsen og den blåblå regjeringa har altså vunnet helt suverent i forhold til den forrige, på dette området...

Et lengeværende asylbarn har oppholdt seg her i landet i minimum fire år. De går i barnehage og i skole, de prater norsk og har norske venner, de er en del av oss.

 

I alt 500 asylbarn måtte vinke farvel til kongeriket i fjor. Unnskyld, det var ikke alle som gjorde det, vinket farvel mener jeg. Tvertimot. Det ble nok mange desperate og tårevåte scener når politiet møtte opp i barnehagen eller i skolegården for å ta med seg de utvalgte.

Akkurat dette var justisministeren smart nok til å forutse. Han instruerte nemlig politiet om å varsle når tvang måtte brukes. Og Anundsen fikk 62 varsler som omhandlet 133 barn. Hvorfor varsling?

Jo, mediene er glad i slike tvangsscener, det skaper støy i offentligheten, som justisministeren uttrykker det. Da må han jo få tid til å områ seg litt før journalistene banker på døra.

 

Jeg synes jo ikke det er noe pent å omtale en gruppe barn som et lager. Ordet «lager» forbinder jeg med ting som er stablet i et rom, gjerne i hyller. Lagerrom.

Jeg liker heller ikke at den samme mannen setter prislapp på folk. Stakkars innvandrere som blir priset til under null. Bare utgifter med dem. Ikke rart han vil ha dem ut av landet fortest mulig. Nei, nei ikke alle. Bare de som ikke kan regnes som folk i det hele tatt, de med mer pigment i huden enn han sjøl, brunere enn svensker, polakker og litauere. Brunfargen fikser den godeste justisminister sjøl ved hjelp av noen sydenturer i løpet av året. Så det.

 

I Tyskland derimot mener de stikk motsatt.

Forbundskansler Angela Merkel understreket i sin nyttårstale at innvandringen er massiv lønnsom for Tyskland, og at landet fremover vil trenge en årlig innvandring på rundt 400.000 for å kunne opprettholde nåværende velstandsnivå!

Tyskland er et innvandringsland og Europas største mottaker av flyktninger.

Merkel peker særlig på at «eldrebølgen» og synkende fødselsrate krever en kontinuerlig fornyelse av landets arbeidskraft, inkludert den med mørk hudfarge...

Slike utfordringer har vi ikke her i landet. Eller?

 

Skuta tar ikke roret!

Offiserene på brua har fått varsel om at skuta har kurs mot urent farvann. Fortvilt prøver de å dreie unna, men skuta lystrer ikke roret! Mannskapet i maskinrommet er så uenig seg i mellom at de blir handlingslammet, de får ikke stoppet maskineriet. Ubønnhørlig går seilasen mot grunnere farvann med sterkere vind og høyere bølger...

Like hjelpeløse som folka på brua er de etablerte politiske myndigheter i forhold til det økonomiske system de er underlagt. Jeg sier underlagt for det er jo økonomien som dikterer politikken. Det hadde jo forsåvidt vært greit dersom det var mulig å tilpasse det økonomiske system til nye og kritiske forhold slik vi nå står oppe i.

Men nei, det kjøres på i samme baner som før, baner som nettopp er årsaken til de problemer man gjerne vil løse. Det er ikke bare komisk, men også tragisk med tanke på kommende generasjoner. Tragikomisk.

 

Ta for eksempel USA der den økonomiske veksten er på tur opp. Hvordan gjør de det? Jo, for det første har de økt turtallet på seddelpressa slik at bankene kan låne ut mer penger. Overskuddet av skiferolje gir lave bensin- og diesel priser. Amerikanerne låner penger, kjøper større biler og kjører mer som aldri før.

Samtidig har nesten 50 millioner lønnsmottagere så lave lønninger at det ikke rekker til et anstendig livsopphold. 

Nå mottar hver femte husholdning matkuponger gjennom det sosiale programmet SNAP (Supplemental Nutrition Assistance Program). Dette koster, og USA låner mer penger, gjelden vokser. Statsgjelden har nå passert 17000 milliarder dollar! Det er duket for et nytt økonomisk krakk.

 

Midt oppe i dette vanvidd spøker klimakrisen. USA løser det elegant ved å mobilisere olje- og kullindustrien. Hvordan da? Jo, ved å finansiere valgkampen til Kongressen med det resultat at seks «klimakriseerkjennere» ble byttet ut med seks republikanske «klimakrisebenektere». Både Kongressen og Senatet har nå republikansk flertall slik at presidenten kan utstede ambisiøse «klimalover» i trygg forvissning om at de aldri vil bli undertegnet...

 

Her på berget lider vi også under uregjerlige økonomiske lover. Næringslivets Hovedorganisasjon krever fjerning av arveavgiften, NHO vil fjerne formuesskatten, NHO krever skattelettelser, krever flere motorveier og utvidet oljeboring i Barentshavet, NHO krever... I regjeringas statsbudsjett får kapitalister og finansfyrster oppfylt alle sine krav!

Samtidig destabiliserer vi planetens økosystemer på grunn av et økonomisk system som fungerer over valget «vokse eller dø».

 

Så hva skal vi vanlig dødelige gjøre? Jo, vi får i det minste snakke sammen, rundt middagsbordet, på jobben, på puben, i fagforeninga.

La oss finne ut av det og ta i bruk både ytringsfrihet og demokrati.

Vi må ikke glemme hva det betyr: demokrati = folkestyre!

 

 

Kamerat Muslim er forbanna!

(Denne bloggen har aldersgrense 92 år på grunn av sterkt blasfemisk innhold)

 

Said smeller håndflata i bordet: - Jeg er villig til å dø for ytringsfriheten, inkludert satiriske tegninger av profeten, jeg er motstander av vold og terror, men...

Men hva da?, spør jeg.

Han ser nærmest foraktelig på meg, - du er jo hedning, du forstår jo ikke engang innholdet i satiren! Han har jo forsåvidt rett i det, jeg er noget treig på det området, uten at det gir meg store komplekser av den grunn...

 

- Hvorfor driver ikke Vestens media harselas og satire med sin egen religion?, spør Said. - Profeten Muhammed er for en muslim like hellig som Jesus for en kristen. Dessuten driver et helt folk blasfemi mot sin egen religion både i jula og i påsken, påstår Said. Hvordan det?, spør jeg.

 

- Jula er en religiøs høytid som skal feires i forhold til Jesu fødsel. Men i stedet løper dere som gærninger rundt i butikker og kappes om hvem som kjøper mest til hvem. 

Og for å bevise hvor vellykkede og pengesterke dere er i kjøpekraft, må dere sette nye rekorder hvert år i antall milliarder kroner. Dersom jeg kunne tegne skulle jeg ha gitt ut et satireblad. Der skulle Jesus i Bergprekenen, med ei nisselue på hodet, få saliggjøre handelsstanden!

 

Og påsken?, undrer jeg.

- Spørreundersøkelser viser at flertallet av det norske folk vet ikke hva påske betyr. Særlig unge mennesker er helt på jordet når det gjelder deres egen religion. De fleste svarer at påsken kanskje har noe med Jesus å gjøre. At han ble født da, eller døde da, eller noe sånt, lissom...

Mitt satireblad ville ha tegnet Jesus fiks ferdig hoppende ut av et påskeegg. Gjerne med neven full av dollar til glede for alle kremmerne her i landet! (Said er på hugget nå).

 

- Deres kjærlighets symbol er et menneske spikret fast til et trekors. Vår profet syntes det rett og slett var motbydelig! Og dere har bønneritualer som symboliserer kannibalisme, «dette er mitt legeme, dette er mitt blod». 
Allahu Akbar!

 

- På toppen av det hele dyrker dere en profet som om han er en gud, fortsetter Said, og det på grunn av ei dame som ble gravid uten samleie med en mann.

- Hun opplevde altså den historisk biologiske sensasjon å bli befruktet av en ånd, en hellig sådan. Sannheten er vel heller at jomfru Maria ikke likte menn. 

Kanskje hun var lesbisk, hvilket måtte holdes skjult på den tiden. 

Men Josef hadde nok lurt seg innpå ho allikevel, kanskje nettopp i stallen. Mitt satireblad ville ha tegnet jomfrua med en dildo i handa, som en flott julegave! Said ler triumferende. 
 

Ja, ja, tenker jeg, hva skal man si? Det frie ord, media, ytringsfriheten, den fjerde statsmakt. Makt kan jo også føre til maktmisbruk. Jeg mener, er det nødvendig å lage satire uten mål og mening, men bare for å såre og provosere?

Selv en hedning synes forsåvidt det er greit at kamerat Said er en dårlig tegner...

 

Grønt skifte i det blå?

Det er ikke bestandig like greit å «ha utseendet med seg». Spesielt ikke hvis det brutalt avslører «varig svekkede sjelsevner», slik det het i gamle dager. I dag vil vi vel heller bruke uttrykket «mindre begavet».

Jeg har to slike personer i tankene som bærer den sjeldne egenskapen der utseendet røper vettet, eller rettere sagt mangel på sådant.

Den ene er Nord Koreas diktator, Kim Jong Un. Han som titt og ofte truer med å smelle av noen atombomber. Den andre personen er vår egen klima- og miljøminister, Tine Sundtoft. Hun som ikke truer med noe som helst.

 

Joda, jeg vet at det ikke er pent å snakke om folk på den måten. Men ærlig talt, når en minister for miljø- og klima kommer hjem fra klimatoppmøtet i Lima og sier seg svært fornøyd, da er det lov å lure.

Hun er altså fornøyd med at de 193 land som var samlet der ikke ble enige om noe som helst. Det vil si akkurat det ble de enige om. Og uenigheten ble nedskrevet i et dokument på 4 A4 sider! Dokumentet ble enstemmig vedtatt!

Okai, kanskje jeg skal unnskylde ho Tine med at ho bare følger tradisjonen tro. For de norske regjeringer, uansett politisk farge, har bare kommet med svulmende svada i forhold til miljø- og klima trusselen!

 

I 1988 ble FNs klimapanel etablert, Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). To år senere mottok verdens regjeringer en bekymringsmelding om at mengden av drivhusgassen CO₂ i atmosfæren økte faretruende, noe som kunne føre til klimaendringer. 1990 ble således referanseåret for de globale utslipp av klimagasser.

 

I Kyoto ble det i 1997 inngått en internasjonal avtale om å redusere utslippene av klimagasser. Hva med oss?

Jo, fra 1990 til 2010 økte Norges utslipp drastisk. Veitrafikken alene økte med 30 prosent! Det er interessant å merke seg at i 2009 stagnerte verdens utslipp av klimagasser. Årsaken var finanskrisen som særlig rammet vest Europa og USA. Krisen i kapitalismen tvang forbruket ned. Det er et direkte bevis for at det er vårt skyhøye materielle forbruk som er årsak til klimatrusselen.

 

Så hvordan skal Norge få til «Det grønne skifte» når vi har ei blåblå regjering som stimulerer til økt forbruk gjennom skattelettelser? Ei regjering som vil åpne over 60 nye blokker for olje- og gassvirksomhet i Barentshavet? Ei regjering som senker prisen på bensin og diesel og samtidig bevilger mer penger til motorveier enn til jernbane? Dette gjør ei regjering samtidig som fjoråret var det varmeste siden målingene startet for over hundre år siden, 2,23 grader over normalen.

 

Det er lov å mistenke klima- og miljøministeren, sammen med resten av regjeringa, for å klamre seg til Matteus 5:5; «Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden».

Det grønne skifte er nok dessverre i det blå, helt i det mørkeblå...

 

2015 – uten bekymringer?

 Det startet for alvor da jeg som nybakt ingeniør, ansatt i Noratom Norcontrol, besøkte gruve- og papirindustrien i Norge, Sverige og Finland. Det var en sjokkartet opplevelse å bli konfrontert med de enorme inngrep i naturen som disse industribedriftene var ansvarlige for, med tilhørende forurensing.

For meg ble det naturlig å slutte seg til de mange demonstrasjoner mot pesticider, sur nedbør, miljøforringelse og rovdrift på naturen.

 

Seksti- og syttitallet ble demonstrasjonstogenes tiår, først i hovedstaden, senere i Tromsø som student. Å ha ei mor, ei kone og to døtre kvalifiserte til demonstrasjoner mot synet på kvinner som annenrangs mennesker. Parolene «Ja til likestilling» og «Ja til selvbestemt abort» fikk min tilslutning i de mange 8. mars tog.

Bekymringsfull var også den kalde krigen med et arsenal av atomvåpen som kunne utslette alt liv på planeten, flere ganger. I dag er det «bare» 17000 atomstridshoder igjen i hele verden. Sånn sett trenger vi fortsatt «Nei til atomvåpen».

 

Mine demonstrasjoner var av den fredelige sorten, unntatt en. Jeg kan stolt fortelle at jeg var en av de få som kastet stein på den amerikanske ambassaden i protest mot USAs nedslakting av et lite folk i sørøst Asia. USA brukte nemlig Vietnam som et laboratorium for utprøving av nye og grufulle drapsmetoder. Steinkastinga ble straffet med noen timer på ei glattcelle sammen med ei klekkelig bot - og det var det ærlig verdt!

 

I 1972 fulgte jeg ei forelesningsrekke på Blindern. Filosofen Arne Næss underviste i økosofi og Sigmund Kvaløy i økologi. Økologen fikk meg til å innse at jeg er et individ tilhørende en art som er helt avhengig av alle de andre livsformene på denne planeten, underlagt våre naturlover. Han fikk meg også til å forstå at et økonomisk system som bare kan opprettholde seg sjøl gjennom vekst, både i forhold til kapital og forbruk, må nødvendigvis føre til en trussel mot selve planetens tålegrense. Der er vi i dag!  

 

Arne Næss filosoferte over løsninger. Vi må endre vår mentalitet i forhold til naturen. Vi må gå fra å betrakte naturen som et objekt for vår grådighet til å betrakte oss sjøl som en del av den. Denne mentale dreiningen er en forutsetning for å kunne tilpasse det økonomiske system til planetens naturlover. Først da er det mulig å bygge bærekraftige samfunn! Disse to kjemper har skylda for mitt bekymringsfulle hode i forhold til samfunn og natur, den dag i dag... (Arne Næss sine bøker er gratis tilgjengelig på bokhylla.no.)

Hvorfor jeg forteller dette? Fordi å være bekymringsløs i forhold til planetens framtid med tanke på dagens klimakrise, det er bekymringsfullt!
 

Makthaverne i det gamle Romerriket ga «Brød og sirkus til folket» for å sløve ned sine undersåtter og forhindre opprør. Den samme metoden brukes i vår tid. Men for hvor lenge? 

La meg få takke mine blogglesere for året som gikk og ønske dere et Godt Nytt År!