Del 2: 2014 - 2026 Den FRAMPROVOSERTE krigen!

 

Når USA/NATO har sine årlige militære øvelser så trenger de en fiende der Russland har fått den selvfølgeligste rollen. Men bare siden «fienden» forsvant ved Sovjetunionens fall i 1991, har usa/nato angrepet ni andre land etter det nye konseptet fra 1991 som sier at NATO kan angripe hvilket som helst land uten at det selv har blitt angrepet.

Jens Stoltenberg skulle vise seg å fungere som en lydig

puddel under USAs ulike presidenter der han var NATOs generalsekretær gjennom 10 år, påtroppet 1. oktober 2014. Stoltenberg fikk de 32 NATO-landa til å godta «5-prosentmålet», 3,5 prosent til forsvar og 1,5 prosent til sivil sektor. Ferdigstillelsen ble satt til i løpet av 2029. USAs krigsindustri sikret sin profitt, selv om det gikk på bekostning av NATO-medlemmenes økonomi, deres infrastruktur og sivile velferd.

Fra første stund, allerede i 2014, fant de ikke bare et gjensidig godt kameratskap, men også et høytidelig løfte om å melde Ukraina inn i NATO.  Dette gjorde de til tross for Russland og president Putin sin "røde linje" om aldri å melde Ukraina inn i NATO - selvsagt for å sikre Russlands egne grenser.  Men Stoltenberg fortsetter å true med nato-medlemskap som han kaller "en ikke provosert" handling!

NATOs generalsekretær Stoltenberg fra 2014 til 2024 og
Ukrainas president Porosjenko fra 2014 til 2019

Og så skal de begge oppleve at USAs statskupp på Ukraina, 21. februar 2014, får en helt annen vending enn den som var tiltenkt, nemlig en frigjøring av Ukrainas to folkerepublikker, Donetsk og Lugansk.  Separatistene erklærte republikken Donetsk den 9. mai 2014 og Lugansk republikken 25. mai 2014.  Dette var ventet siden disse østlige fylkene i Ukraina var kunstig adskilt fra Russland etter Sovjetunionens fall i 1991, begge folkerepublikkene har russisk som morsmål og med alle sine folkelige tradisjoner intakt.

Og med det startet "Krigen i Donbas" den som skulle pågå helt fram til vår tid.  Separatistene, de sivile republikkene i Donetsk og Lugansk, ble angrepet militært av USA/NATO ved Stoltenberg, Porosjenko og Ukrainas nasjonalgarde - den ny-nazistiske Azov-brigaden.  Dollar og våpen ble besørget av USAs president, "Dronekrigeren" Barack Obama, 2009-2017, han som Norge skjenket Nobels fredspris i 2009.

Ukrainas nasjonalgarde ble opprettet omtrent samtidig som Stoltenberg og Porosjenko etablerte seg i 2014 (en sammenheng?) Denne nasjonalgarden besto av ny-nazister, rekruttert over hele Europa og USA, trent opp av NATO og knytter USA til de ukrainske høyre-ekstremistene. Nasjonalgardens Azov- regimenter fikk navnet "Svoboda" (Frihet) med de ny-nazistiske symbolene som hedrer lederskap i krigføring.

President Putin sier at en av oppgavene til Russland er å av-nazifisere Ukraina.  Gjennom 8 år, siden 2014, har Ukrainas nasjonalgarde, Azov bataljonen, terrorisert separatistene på det grusomste i fylkene  Donets og Lugansk.  Private hjem ble ranet og frastålet sine eiendeler.  Kvinner og barn ble voldtatt.  Den nazistiske Azov brigaden brukte utstrakt tortur som middel for å avtvinge ønsket informasjon.  I løpet av 8 år ble rundt 14.000 mennesker likvidert, menn, kvinner og barn.  Mange spurte seg hvorfor det tok så lang tid før Russland og Putin reagerte!?

Dette innlegget er forankret i to leksika, "Store norske leksikon", https://snl.no/ og "Wikipedia" https://www.wikipedia.org

Del 1: 2014 - 2026 Den FRAMPROVOSERTE krigen!

Dagens Ukraina har ligget under Russland siden midten av 1600-tallet. Folk snakker russisk i dagliglivet, og har tradisjoner som ligger nærmere de russiske. Ukraina fikk sin uavhengighet da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Krim-halvøya ble tilbakeført til Russland etter folkeavstemningen i mars 2014, etter en kort periode under Ukraina.

Flagget symboliserer himmelen og kornåkrene

Helt siden Ukraina ble etablert som helt selvstendig stat i 1991, og ikke lenger bare en republikk i Sovjetunionen, har det vært indre spenninger i landet om den utenriks- og sikkerhetspolitiske orienteringen. På den ene siden har de som ønsker å bli med i EU og NATO stått, på den andre de som ønsker å beholde tilknytningen til Russland, gjerne kombinert med samarbeid vestover.

Det russiske flagget er en trikolor i hvitt, blått og
rødt, med en rik historie tilbake til tsar Peter den store.

På russisk side har det vært offisiell politikk å fremme samarbeid og integrasjon mellom de landene som inngikk i Sovjetunionen. Dette skal danne en motvekt til vestlig internasjonal dominans, og sikre Russland økonomisk og geopolitisk innflytelse. Da blir det viktig å få med seg Ukraina med sine mange innbyggere og sentrale plassering. Det var striden om Ukrainas tilknytning til EU som dannet bakteppet for Ukraina-krisen i 2013–2014.

Ukraina har slitt med en del grunnleggende indre problemer, som har gjort landet sårbart for ytre press. Siden Sovjetunionens oppløsning i 1991 har ikke styresmaktene lyktes med å utvikle en samlende nasjonal identitet. Korrupsjon har gjennomsyret politikk og næringsliv, og oligarkene har spilt en dominerende rolle. Ultranasjonalistiske grupperinger gjør seg sterkt gjeldende i det offentlige liv og som paramilitære grupper, men får liten oppslutning i valg.

Ukraina-krisen startet i 2013 med en intern strid om landets tilnærming til EU. EU hadde tilbudt Ukraina en assosieringsavtale, som regnes for å være starten på en prosess som kan føre til fullt EU-medlemskap. Den politiske linjen til daværende president Viktor Janukovytsj gikk ut på å kombinere EU-tilnærming med samarbeid med Russland. Russland hadde allerede opprettet en økonomisk union sammen med blant annet Belarus/Hviterussland og Kasakhstan

21. november 2013: President Viktor Janukovitsj beslutter  å IKKE undertegne en assosieringsavtale med EU. Flere tusen demonstrerer i protest på Majdan-plassen i Kyiv, der flere enn 100 mennesker dør i gatekamper. 21. februar 2014: Janukovitsj blir enig med vestlige politikere om reformer, men den ble avvist av den politiske opposisjonen. 7. april 2014: Separatister erklærer Folkerepublikken Donetsk som kalles "Krigen i Donbas". 9. mai 2014: Separatister erklærer «Folkerepublikken Lugansk». 25. mai 2014: De to selverklærte folkerepublikkene Donetsk og Lugansk erklærer seg uavhengige av Ukraina.

Under de turbulente dagene rundt 21.februar 2014 i Ukraina, så USA og NATO sin mulighet til å kuppe Ukrainas nasjonalforsamling og styrte den lovlig valgte presidenten, Janukovitsj - som flyktet til Russland.  

Det var den amerikanske presidenten, Barack Obama, som fikk "æren" av å styrte Janukovitsj og erstatte han med den vestlige USA/NATO/EU lakeien Petro Porosjenko 25. mai 2014.

Det var for øvrig Obama, president fra 2009 til 2017, som fikk Nobels fredspris i 2009 etter å ha angrepet 7 land med tilnavnet "Dronekrigeren".  

Daværende statsminister, Stoltenberg, og utenriksminister Støre, fulgte USA og de andre NATO-landene med å bombe Libya tilbake til steinalderen i 2011,  og torturerte presidenten, al-Gaddafi, til døde. Som takk,

ga president Obama jobben som NATOs generalsekretær til Stoltenberg 1. oktober 2014.

Dette innlegget er forankret i to leksika, "Store norske leksikon", https://snl.no/ og "Wikipedia" https://www.wikipedia.org

Del 3. 1776 - 2023 deltok USA i 392 militære intervensjoner. «In God we trust»

Monica Toft og Sidita Kushi har gjort noe sjeldent. De har erstattet myte med måling som de publiserte i 2023 med boka «Dying by the sword». Den er både et akademisk verk og en urokkelig tiltale mot alle de generasjoner av ofre som har gått gjennom blod og ild. USA er den som har gått til angrep på flest land, kun slått av det britiske imperiet.

Invasjonen av Irak i 2003 står som den paradigmatiske krigen. Den ble lansert uten en klar defensiv begrunnelse, og veltet Saddam Hussein, men utløste kaos som drepte hundretusener. Amerikanske styrker gjennomførte nattlige raid som drepte sivile, arresterte titusenvis uten rettferdig prosess og drev tortursteder som Abu Ghraib, hvor fanger ble ydmyket, slått og noen ganger drept. Okkupasjonen fragmenterte staten, utløste sekterisk krig og skapte forutsetningene for fremveksten av den såkalte islamske staten.

Afghanistan, den lengste krigen i USAs historie, fulgte en lignende bane. Etter Talibans fall i 2001 strakk okkupasjonen seg over to tiår. Nattlige raid fra amerikanske og allierte spesialstyrker drepte gjentatte ganger sivile, droneangrep rammet bryllup og begravelser, og interneringssentre ble beryktet for overgrep. Sivile tap økte år for år, selv om krigens uttalte mål endret seg og minsket. På tidspunktet for tilbaketrekningen ble Afghanistan forlatt fattig og ustabilt, med millioner på flukt.

Epoken med dronekrigføring utvidet amerikansk vold over grensene, med liten grad av ansvarlighet. I Pakistan, Jemen og Somalia drepte droneangrep mistenkte militante, men også utallige sivile, og spredte frykt på landsbygda, der den konstante summingen av droner ble en form for psykologisk terror. Familier ble utslettet i bryllup og begravelser, bønder ble angrepet på åkrene sine og barn drept i hjemmene sine. Dette var ikke ulykker i presisjonskrigføringens ytterkanter, men var de forutsigbare konsekvensene av en strategi som prioriterte drap på avstand, fremfor politiske løsninger.

USAs president Obama, kalt dronekrigeren, angrep 7 land. 
Norge ga ham Nobels fredspris i 2009.

Over hele kloden destabiliserte intervensjoner hele regioner.  I Vest-Afrika bevæpnet og trente amerikanske antiterrorprogrammer militære som senere iscenesatte kupp. I Somalia produserte intervensjoner, som strekker seg fra 1990-tallet til i dag, gjentatte ganger voldssykluser, fra den beryktede "Black Hawk Down" -hendelsen, til pågående droneangrep og spesialoperasjoner. Selv i Europa etterlot intervensjoner på Balkan en arv av ødelagt infrastruktur og fordrevne sivile.

I 2011 ødela NATOs intervensjon Libya, drevet av amerikansk luftmakt, Muammar Gaddafis regime, men etterlot landet i ruiner. Rivaliserende militser delte opp territorium, sivile bar hovedtyngden av lovløsheten, og staten kollapset i kaos. I Syria ga amerikansk militært engasjement næring til en brutal konflikt som ødela hele byer, som Raqqa, der bombardementet jevnet nabolag med jorden og drepte tusenvis.

Norge deltar i Libyakrigen med statsminister Stoltenberg og
utenriksminister Støre. De norske bombene som ble sluppet
over Libya ble kalt "De gode bombene"

I Pakistan, Jemen og Somalia drepte droneangrep mistenkte militante, men også utallige sivile, og spredte frykt på landsbygda, der den konstante summingen av droner ble en form for psykologisk terror. Familier ble utslettet i bryllup og begravelser, bønder ble angrepet på åkrene sine og barn drept i hjemmene sine. Dette var ikke ulykker i presisjonskrigføringens ytterkanter, men var de forutsigbare konsekvensene av en strategi som prioriterte drap på avstand, fremfor politiske løsninger.

Tallene er ødeleggende. Tre hundre og nittito intervensjoner fra 1776 til 2019. Trenden er umiskjennelig. Etter hvert som Amerika ble sterkere, grep det inn oftere. Og metodene var ikke defensive. I de aller fleste tilfeller brukte USA mer makt enn sin motstander. Gang på gang var det Washington som eskalerte, som bombet, som okkuperte, som torturerte. Dets fiender, når de i det hele tatt kjempet, var vanligvis langt svakere, og den overveldende delen av ødeleggelsene ble påført av amerikanske hender.

Case-studiene avslører de menneskelige kostnadene. De er ikke isolerte avvik. De er historien om en stat som konsekvent har brukt sin makt til å dominere, tvinge og ødelegge. Bokens store prestasjon er å bevise dette, ikke bare gjennom fortelling, men gjennom data. Datasettet er skjelettet, case-studiene er kjøttet. Sammen viser de en nasjon som har institusjonalisert militær intervensjon, gjort vold til et standardverktøy for politikk og eksportert lidelse i global skala.

Dying by the Sword er mer enn en historie. Det er en tiltale. Den krever at både amerikanere og verden står overfor en sannhet som altfor lenge har vært tilslørt av retorikk om frihet og demokrati: USA har bygget sin globale posisjon – ikke på nølende lederskap, internasjonal lov eller menneskerettigheter, men på gjentatte, aggressive imperiekriger. I disse krigene har det i tillegg altfor ofte vært opphavsmannen til de største forbrytelsene.

Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:

Empire by Numbers: 392 U.S. Military Interventions Across Every Region of the World

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Sannheten vinner alltid til slutt, den trenger bare litt lenger tid.

Se også intervjuer og presentasjoner med forfatterne:

https://www.youtube.com/watch?v=o1meeq4KqmY&t=37s

https://www.youtube.com/watch?v=O0Jr4h5WuI4&t=10s

https://www.youtube.com/watch?v=qwVJM98ypSg&t=1s

https://www.youtube.com/watch?v=zppMvyXRSqs&t=4s
--------------------------------------------------------------

Del 2. 1776 - 2023 deltok USA i 392 militære intervensjoner. «In God we trust»

Monica Toft og Sidita Kushi har gjort noe sjeldent. De har erstattet myte med måling som de publiserte i 2023 med boka «Dying by the sword». Den er både et akademisk verk og en urokkelig tiltale mot alle de generasjoner av ofre som har gått gjennom blod og ild. USA er den som har gått til angrep på flest land, kun slått av det britiske imperiet.

Verdenskriger og globaliseringen av vold med USAs inntreden i første verdenskrig projiserte for første gang makt på det europeiske kontinentet, men krigen ble rammet inn av det som kom før og etter: Konsolideringen av imperiet i Karibia og begynnelsen på global intervensjon. Marinesoldater patruljerte fortsatt Haiti, Den dominikanske republikk og Nicaragua, selv da amerikanske tropper krysset Atlanterhavet. I 1918 var USA både en krigførende part i Europa og en okkupant av den vestlige halvkulen.

Andre verdenskrig huskes ofte som den «gode krigen», men Toft og Kushis rammeverk fjerner mytologien. Amerikanske bombekampanjer rettet seg mot byer og sivil infrastruktur med ødeleggende effekt. I Europa ødela angrep kultursentre som Dresden. I Asia nådde strategisk bombing sitt høydepunkt i brannbombingen av Tokyo, som drepte mer enn 100.000 sivile på én natt, og i den kjernefysiske ødeleggelsen av Hiroshima og Nagasaki. Dette var ikke kirurgiske angrep. De var bevisste handlinger av massedrap – designet for å terrorisere befolkninger til underkastelse.

Den kalde krigen forvandlet USAs globale rekkevidde til et permanent system for intervensjon. Korea var det første testområdet. Mellom 1950 og 1953 slapp det amerikanske luftvåpenet mer tonnasje med bomber på halvøya, enn det hadde gjort over hele Stillehavet under andre verdenskrig. Byer og landsbyer ble jevnet med jorden, demninger og vanningsanlegg ødelagt, noe som førte til utbredt hungersnød og sivile dødsfall. Fortellingene i studien beskriver at hele byer slettet fra kartet.

Vietnam, Kambodsja og Laos fulgte. My Lai-massakren, 

der USAs tropper slaktet hundrevis av ubevæpnede landsbyboere, ble symbolet på en krig utkjempet med gjennomgripende mangel på respekt for sivile liv. 

Napalm og Agent Orange ble brukt vilkårlig, brant kjøtt og 

forgiftet generasjoner. Strategiske landsbyer, soner for fri skyting og søk-og-ødelegg-oppdrag visket ut enhver grense mellom stridende og sivile. Landsbygda ble ødelagt, millioner fordrevet og selve landet forgiftet.

Samtidig utvidet den skjulte siden av USAs makt seg. 

I Guatemala i 1954, styrtet et USA støttet kupp den valgte regjeringen til Jacobo Árbenz. Det som fulgte var et av Latin-Amerikas mørkeste kapitler: en førti år lang borgerkrig preget av massakrer på hele landsbyer, bortføringer og en kampanje med folkemord mot mayabefolkningen.

Fra Øst-Asia til Latin-Amerika til Midtøsten er opptegnelsen konsistent. Amerikanske intervensjoner eskalerte konflikter, styrket undertrykkende regimer og påførte sivilbefolkningen ekstraordinær vold. Datasettet viser hva narrativene gjør instinktivt: I flertallet av disse konfrontasjonene var det USA, ikke dets motstandere, som valgte eskalering og påførte den største andelen av ødeleggelsene.

Mellom-Amerikas skitne kriger. Ingen steder er brutaliteten i amerikansk intervensjon mer synlig enn i Mellom-Amerika på 1970- og 1980-tallet. Military Intervention Project registrerer disse episodene i detalj, og case-studiene gir dem menneskelig tekstur: Kampanjer med brent jord, dødsskvadroner, massakrer og systematisk terror utført av regjeringer og paramilitære bevæpnet, trent eller finansiert av Washington.

Den USA-støttede regjeringen i El Salvador fortsatte sin krig med dødsskvadroner som jaktet på prester, nonner, lærere og bønder. El Mozote-massakren i 1981, der nesten tusen sivile ble slaktet ned, er bare det mest beryktede eksemplet. Amerikanske rådgivere trente Atlacatl-bataljonen som utførte den, og påfølgende administrasjoner pøste militærhjelp inn i landet, til tross for overveldende bevis på systematiske drap.

I Nicaragua forsøkte USA å velte sandinistregjeringen ved å finansiere og bevæpne Contras. Deres terrorkampanje var rettet mot sivile, brant ned skoler og klinikker, myrdet lærere og helsearbeidere, og avfolket landsbygda med vilkårlig vold. Den internasjonale domstolen fordømte til slutt amerikanske handlinger som ulovlig aggresjon, men politikken fortsatte i årevis og ødela landet.

Den beryktede bataljon 316, støttet av amerikanske rådgivere, kjørte en kampanje med kidnappinger og tortur. Kostnadene ble båret av bønder, fagforeningsfolk, lærere og prester, som systematisk ble angrepet av militære og paramilitære, som handlet med amerikansk støtte. Dette var små, fattige land. Deres kamper truet amerikansk dominans, ikke amerikansk overlevelse. Krigene var valgte kriger, og forbrytelsene var prisen Washington var villig til å kreve for å opprettholde kontrollen over sin «bakgård». Latin-Amerika ble et laboratorium for undertrykkelse.

Slutten på den kalde krigen brakte ikke en slutt på amerikansk intervensjonisme. Tvert imot, tempoet økte. Military Intervention Project viser at nesten en tredjedel av alle amerikanske intervensjoner fant sted etter 1991, og de var i økende grad foretrukne kriger mot mye svakere motstandere. Mønsteret av uforholdsmessig vold dokumentert gjennom tidligere århundrer fortsatte inn i nåtiden.

Gulfkrigen i 1991 innledet den nye æraen. Amerikansk luftmakt ødela Iraks infrastruktur i løpet av få uker, og rettet seg ikke bare mot militære områder, men også strømnett, anlegg for vannbehandling og broer som er avgjørende for sivile liv. Titusenvis av sivile døde direkte eller indirekte av bombingen og dens ettervirkninger. Det påfølgende tiåret med sanksjoner ødela Iraks økonomi ytterligere og bidro til masse-underernæring og dødsfall som kunne vært forebygget, spesielt blant barn.  

https://www.youtube.com/watch?v=FbIX1CP9qr4

USAs utenriksminister, Madeleine Albright, mente det var nødvendig å sulte i hjel 500.000 småunger, se video.