Kjells HVAMENERUA?

Monica Toft og Sidita Kushi har gjort noe sjeldent. De har erstattet myte med måling som de publiserte i 2023 med boka «Dying by the sword». Den er både et akademisk verk og en urokkelig tiltale mot alle de generasjoner av ofre som har gått gjennom blod og ild. USA er den som har gått til angrep på flest land, kun slått av det britiske imperiet.

Verdenskriger og globaliseringen av vold med USAs inntreden i første verdenskrig projiserte for første gang makt på det europeiske kontinentet, men krigen ble rammet inn av det som kom før og etter: Konsolideringen av imperiet i Karibia og begynnelsen på global intervensjon. Marinesoldater patruljerte fortsatt Haiti, Den dominikanske republikk og Nicaragua, selv da amerikanske tropper krysset Atlanterhavet. I 1918 var USA både en krigførende part i Europa og en okkupant av den vestlige halvkulen.

Andre verdenskrig huskes ofte som den «gode krigen», men Toft og Kushis rammeverk fjerner mytologien. Amerikanske bombekampanjer rettet seg mot byer og sivil infrastruktur med ødeleggende effekt. I Europa ødela angrep kultursentre som Dresden. I Asia nådde strategisk bombing sitt høydepunkt i brannbombingen av Tokyo, som drepte mer enn 100.000 sivile på én natt, og i den kjernefysiske ødeleggelsen av Hiroshima og Nagasaki. Dette var ikke kirurgiske angrep. De var bevisste handlinger av massedrap – designet for å terrorisere befolkninger til underkastelse.

Den kalde krigen forvandlet USAs globale rekkevidde til et permanent system for intervensjon. Korea var det første testområdet. Mellom 1950 og 1953 slapp det amerikanske luftvåpenet mer tonnasje med bomber på halvøya, enn det hadde gjort over hele Stillehavet under andre verdenskrig. Byer og landsbyer ble jevnet med jorden, demninger og vanningsanlegg ødelagt, noe som førte til utbredt hungersnød og sivile dødsfall. Fortellingene i studien beskriver at hele byer slettet fra kartet.

Vietnam, Kambodsja og Laos fulgte. My Lai-massakren,

der USAs tropper slaktet hundrevis av ubevæpnede landsbyboere, ble symbolet på en krig utkjempet med gjennomgripende mangel på respekt for sivile liv.

Napalm og Agent Orange ble brukt vilkårlig, brant kjøtt og

forgiftet generasjoner. Strategiske landsbyer, soner for fri skyting og søk-og-ødelegg-oppdrag visket ut enhver grense mellom stridende og sivile. Landsbygda ble ødelagt, millioner fordrevet og selve landet forgiftet.

Samtidig utvidet den skjulte siden av USAs makt seg.

I Guatemala i 1954, styrtet et USA støttet kupp den valgte regjeringen til Jacobo Árbenz. Det som fulgte var et av Latin-Amerikas mørkeste kapitler: en førti år lang borgerkrig preget av massakrer på hele landsbyer, bortføringer og en kampanje med folkemord mot mayabefolkningen.

Fra Øst-Asia til Latin-Amerika til Midtøsten er opptegnelsen konsistent. Amerikanske intervensjoner eskalerte konflikter, styrket undertrykkende regimer og påførte sivilbefolkningen ekstraordinær vold. Datasettet viser hva narrativene gjør instinktivt: I flertallet av disse konfrontasjonene var det USA, ikke dets motstandere, som valgte eskalering og påførte den største andelen av ødeleggelsene.

Mellom-Amerikas skitne kriger. Ingen steder er brutaliteten i amerikansk intervensjon mer synlig enn i Mellom-Amerika på 1970- og 1980-tallet. Military Intervention Project registrerer disse episodene i detalj, og case-studiene gir dem menneskelig tekstur: Kampanjer med brent jord, dødsskvadroner, massakrer og systematisk terror utført av regjeringer og paramilitære bevæpnet, trent eller finansiert av Washington.

Den USA-støttede regjeringen i El Salvador fortsatte sin krig med dødsskvadroner som jaktet på prester, nonner, lærere og bønder. El Mozote-massakren i 1981, der nesten tusen sivile ble slaktet ned, er bare det mest beryktede eksemplet. Amerikanske rådgivere trente Atlacatl-bataljonen som utførte den, og påfølgende administrasjoner pøste militærhjelp inn i landet, til tross for overveldende bevis på systematiske drap.

I Nicaragua forsøkte USA å velte sandinistregjeringen ved å finansiere og bevæpne Contras. Deres terrorkampanje var rettet mot sivile, brant ned skoler og klinikker, myrdet lærere og helsearbeidere, og avfolket landsbygda med vilkårlig vold. Den internasjonale domstolen fordømte til slutt amerikanske handlinger som ulovlig aggresjon, men politikken fortsatte i årevis og ødela landet.

Den beryktede bataljon 316, støttet av amerikanske rådgivere, kjørte en kampanje med kidnappinger og tortur. Kostnadene ble båret av bønder, fagforeningsfolk, lærere og prester, som systematisk ble angrepet av militære og paramilitære, som handlet med amerikansk støtte. Dette var små, fattige land. Deres kamper truet amerikansk dominans, ikke amerikansk overlevelse. Krigene var valgte kriger, og forbrytelsene var prisen Washington var villig til å kreve for å opprettholde kontrollen over sin «bakgård». Latin-Amerika ble et laboratorium for undertrykkelse.

Slutten på den kalde krigen brakte ikke en slutt på amerikansk intervensjonisme. Tvert imot, tempoet økte. Military Intervention Project viser at nesten en tredjedel av alle amerikanske intervensjoner fant sted etter 1991, og de var i økende grad foretrukne kriger mot mye svakere motstandere. Mønsteret av uforholdsmessig vold dokumentert gjennom tidligere århundrer fortsatte inn i nåtiden.

Gulfkrigen i 1991 innledet den nye æraen. Amerikansk luftmakt ødela Iraks infrastruktur i løpet av få uker, og rettet seg ikke bare mot militære områder, men også strømnett, anlegg for vannbehandling og broer som er avgjørende for sivile liv. Titusenvis av sivile døde direkte eller indirekte av bombingen og dens ettervirkninger. Det påfølgende tiåret med sanksjoner ødela Iraks økonomi ytterligere og bidro til masse-underernæring og dødsfall som kunne vært forebygget, spesielt blant barn.