Del 1. 1776 - 2023 deltok USA i 392 militære intervensjoner - "In God we trust"

Monica Toft og Sidita Kushi har gjort noe sjeldent. De har erstattet myte med måling, som de publiserte i 2023 med boka Dying by the sword. Den er både et akademisk verk og en urokkelig tiltale mot alle de generasjoner av ofre som har gått gjennom blod og ild. USA er den som har gått til angrep på flest land, kun slått av det britiske imperiet.

I stedet, ved å bruke deres Military Intervention Project – det mest omfattende datasettet i sitt slag – beviser de at USA har vært den mest intervensjonistiske staten i moderne historie. Tallene er sterke. Fra 1776 til 2023 engasjerte USA seg i 392 militære intervensjoner. 34% av disse skjedde i Latin-Amerika og Karibia, 23% i Øst-Asia og Stillehavet, 14% i Midtøsten og Nord-Afrika, 13% i Europa og Sentral-Asia og 9% i Afrika sør for Sahara.

Indianernes bitre kamp mot de amerikanske inntrengerne, endte opp med at det engang så stolte folket nå lever i fattige reservater.

USA førte imperiekriger der Washington var den viktigste offensive makten. Videre, fra 1776 til slutten av Den kalde krigen i 1991 var mer enn 75% av alle amerikanske intervensjoner ensidige. Siden har denne prosentandelen falt til 57,7%. Den selverklærte globale politimannen brydde seg aldri særlig mye om den globale opinionen eller internasjonal lov.

Blant Toft og Kushis mest avslørende statistiske fakta er at USAs viktigste motstandere i dag ikke er tilfeldige fiender, men snarere de samme landene de har intervenert oftest gjennom historien. De syv på topp er talende: Kina, Russland, Mexico, Nord-Korea, Cuba, Iran og Nicaragua. Langt fra å bygge stabilitet, etterlot gjentatte intervensjoner seg en arv av misnøye, mistillit og motstand. Med andre ord, USAs mest varige fiender er i stor grad dem som de selv bidro til å skape.

USAs kriger har i overveldende grad vært drevet av ekspansjonistiske, kommersielle og imperialistiske ambisjoner. Fra den brente jords kampanjer mot urfolk til vanntorturen på Filippinene, fra terrorbombingene av Japan, Tyskland og Korea til støtten til dødsskvadroner i Guatemala og El Salvador, til den kjemiske ødeleggelsen av Vietnam der bruken av kjemikaliet "Agent Orange" i 1962 til 1971 ble sprøytet over jungelen i Vietnam og drepte alt av vegetasjon og dyreliv med økte kreftformer og misdannelser. 

På slutten av 1800-tallet hadde USA vokst ut av sin kontinentale grense der Cuba, Puerto Rico, Guam og Filippinene ble okkupert. 
Filippinske landsbyer ble brent ned til grunnen, sivile ført inn i konsentrasjonssoner, og tortur ble rutine. «Vannkuren», en form for simulert drukning, ble brukt systematisk av USA. På øya Samar beordret general Jacob Smith, kalt "the Monster" troppene sine til å gjøre regionen til en «hylende villmark» og drepe alle menn som er eldre enn ti år. Titusenvis av filippinere døde i en krig ført under sivilisasjonens banner, kalt USA.

USA torturerer fanger på Guantánamo Bay

Der folket gjorde motstand, brukte USA overveldende makt. Metodene var påfallende konsekvente:Tvangsarbeid på Haiti, henrettelser og kollektive avstraffelser i Den dominikanske republikk, massakrer på opprørere i Nicaragua og trening av lokale sikkerhetsstyrker, hvis brutalitet var legendarisk. Over hele det karibiske bassenget støttet amerikanske intervensjoner regimer, beskyttet selskapenes plantasjer og banker, og knuste dissens gjennom vold.

På tampen av første verdenskrig hadde USA blitt en umiskjennelig imperiemakt. Dens rekkevidde strakte seg over Karibia og Mellom-Amerika, inn i Stillehavet og Asia, og inn på verdensscenen i Europa. Prisen ble ikke bare betalt i annektert territorium, men i blodet til sivile som ble utsatt for massakrer, kampanjer med bruk av den brente jords taktikk og militære okkupasjoner.