Nå er også WEF bekymret, men...

World Economic Forum, paraplyorganisasjonen for verdens største globale selskaper, uttrykker stor bekymring for de økende utslipp av klimagasser med drastiske konsekvenser for planetens klima. 

I det ukentlige nyhetsbrevet til WEF heter det blant annet: «Det er helt kritisk at verdens ledere forstår den globale prosessen som starter med enorme mengder drivhusgasser og som er årsaken til nedsmeltingen av den arktiske og antarktiske isen. Forskere forventer ytterligere oppvarming som igjen medfører store endringer i værsystemene på mange geografiske steder med ekstremvær, kaldere, varmere, våtere, tørrere. Vi er bekymret for at det bare kommer til å bli verre siden vi fortsatt dumper drivhusgasser inn i atmosfæren».

Og bekymringen forsterkes når for eksempel det Internasjonale Energibyrået, IEA, melder at over 700 kullkraftverk er under bygging i 62 av verdens land. Kull som energibærer er som kjent det fossile brenselet som avgir mest av klimagassen karbondioksid. I fjor økte de globale utslipp av klimagasser med 2 prosent, hvilket også skyldes en økning i de rike land. Tyskland for eksempel, som har kommet lengst i bruk av fornybar energi som vindkraft, må fortsatt holde fyr i sine 41 kullkraftverk for å kompensere for «det grønne energiskiftet». Et skifte som hittil har kostet den tyske stat en billion kroner i subsidier med et stadig mer ustabilt nett til verdens høyeste strømpris.

En ting er å være bekymret, en annen ting er å gjøre noe med bekymringens årsak. Og vi skal ikke forvente at WEF vil peke på årsaken med foreslåtte endringer siden klimakrisa er egentlig en systemkrise.

Et økonomisk system er i krise når det ikke kan endres i forhold til de åpenbare skadevirkninger som systemet forårsaker.

Og skadene er mange. I dag har vi kunnskaper, datakraft og teknologi for måling og observasjoner som kartlegger hele planeten vår. Økosystemer raseres og en forringelse av habitater utrydder et ukjent antall dyre- og plantearter daglig.

Og sånn må det bli når systemets produksjonsbetingelser er underlagt kravet til kontinuerlig vekst målt i profitt. Derfor må systemet produsere først og fremst for varens bytteverdi. Ei øks for eksempel vil aldri bli produsert hvis den ikke kan byttes på et marked med en viss profitt, til tross for at øksa har en meget stor bruksverdi. En profitt som langt overstiger bytteforholdet til andre varer, men som også skal berike de aller rikeste og sørge for at kløften mellom fattig og rik øker for hver dag.

Konkurransen om profitt og markedsandeler tvinger fram bruk av de billigste energibærerne som kull, olje og gass, konkurransen krever at produksjon og omsetning må vokse kontinuerlig som en spiral lukt til himmels. Og vi som utgjør markedet er dømt til å kjøpe, bruke og kaste i et stadig høyere tempo. Det sørger blant annet reklamen for.

Slik knyttes menneskets forståelse av lykke til shopping og forbruk, mens antall selvmord og depresjoner øker sammen med en eksplosjon i bruk av lykkepiller og andre rusmidler. Hvor lenge holder vi ut? Hvor lenge orker vi i de rike land å vite? Å vite at vi er den aller største årsaken til blant annet WEF sine bekymringer.

Å vite at «Nå tvinger vi planeten vår i kne», slik Stephen Hawking uttrykte det.