Hva slags "Change"?

Det er nok ikke bare USA som går fremtiden i møte med store omstillinger. Vi er midt inne i en verdensomspennende endringsprosess, økonomisk, politisk og militært. Noen mener vi går mot bedre tider, andre er mer skeptisk pessimistisk.

Politikere og økonomer anbefaler ulike medisiner for å returnere til tidligere høyder, til de gode gamle dager med business-as-usual.
Men realitetene vil noe helt annet, ikke minst på det energiøkonomiske område.

Den industrielle revolusjon og framveksten av kapitalismen som produksjonssystem var helt og holdent avhengig av tilgang på fossil energi, kull, olje og gass. Dette svært energirike brenselet fantes i enorme mengder. Planetens biologiske ressurser, dyr og planter, har opp gjennom millioner av år blitt omdannet til det sorte gull. Tilgangen var relativ enkel og billig. Kullet lå helt opp i dagen og kunne utvinnes som dagbrudd. Oljelommene lå rett under overflaten, det var bare å stikke hull og pumpe opp rikdommen.

 

I dag må vi bore etter olje på flere tusen meters dyp. Statoil kvitter seg med 700 stillinger, og engasjerer seg verden over for å finne nye områder med profitable investeringer. Oljeutvinning fra tjæresand og skifer vitner om en desperat jakt.

Oljenasjonen Norge har nesten halvert produksjonen i volum de siste tolv åra. Men takket være stor etterspørsel ligger oljeprisen på et høyt nivå, og Norge tjener fortsatt penger. Økonomer spår imidlertid at Norge kan bli netto importør av olje og gass i løpet av dette tiåret.

 

Kapitalismen krever at varer og tjenester produseres med profitt. Dersom varens bytteverdi ikke gir tilstrekkelig lønnsomhet, blir den ikke produsert. Det hjelper ikke hvor mye bruk vi har for selve varen.

Eksempelvis har bilen en svært høy bruksverdi, men når bytteverdien synker under profitabel inntekt blir bilindustrien med tusener av arbeidsplasser truet med konkurs. President Obama så seg tvunget til å jukse litt med kapitalismens markedsmekanismer og bladde opp milliarder i støttekapital til General Motors for å hindre nedleggelse.
På tilsvarende måte opprettholder vi for eksempel jordbruket i Norge.

 Siden år 2000 har hvert tredje gårdsbruk blitt nedlagt. Men siden vi jo trenger mat må jordbruket kompensere med større bruk og økt industriell drift. I fjor brukte norske bønder 8,5 milliarder kroner på nye jordbruksmaskiner, redskaper og bygninger. Siden bytteverdien av matprodukter er så mye lavere enn bruksverdien må staten «jukse» med nesten tretti milliarder i subsidier til en stadig skrumpende bondestand.

 

I dag er energiforbruket i norsk jordbruk over fem ganger så høyt som antall energienheter vi får ut i form av mat. Sagt med andre ord, vi trenger fem settepoteter for hver potet vi ønsker på middagsbordet. Det kalles lønnsomt i vår økonomi. 

Blir det noe «change» på det området, mon tro?