Vårt nye - isme.

Ord som ender på isme bør helst brukes mellom personer som har noenlunde samme oppfatning av hva ordet innebærer. For eksempel er det meningsløst å snakke om sjåvinisme dersom samtalepartneren aldri har hørt ordet før. Det samme for kapitalisme, rasisme, sosialisme, materialisme, darwinisme, marxisme o.l 

Begrepene representerer ulike retninger innen naturvitenskap, samfunnssystemer, religioner etc. Ismebegrepet og ideologi er ofte sammenfallende. Og er det noe som virkelig skiller oss mennesker fra resten av dyreverdenen så er det evnen til å lage seg ideer om hvordan vi vil ha det. Mennesker med forskjellige ideologier kan riktignok gå fra fredelig diskusjon til håndgemeng, ja enda til krig. I dagens samfunn er det imidlertid liten fare for at de tradisjonelle politisk betonte ismer skal barke sammen siden både Karl Marx og Vårherre er lagt døde, men kanskje ikke begravet... 
 

Derimot tvinger det seg fram en ny ideologi som utfordrer hele menneskeheten som art. Årsaken ligger hovedsakelig i den hjelpeløshet vi står overfor i forhold til den globale økologiske krise vi sjøl har skapt. Evolusjonen har utviklet oss til en art som besitter avansert teknologi og dyp vitenskapelig innsikt, men. Men den har også utviklet karaktertrekk hos mennesket som grådighet, aggresjon, egoisme, likegyldighet etc. Egenskaper som hindrer oss i å overskride rådende økonomiske og politiske forhold, hvilket er nødvendig for å redde jorda fra en fullstendig ødeleggende klimakrise.

 

Stadig flere støtter derfor den oppfatning at vi raskest mulig må foredle mennesket ved å manipulere vårt genetiske materiale. I dag vet vi hvordan arvestoffet er sammensatt, vi vet hvordan livsmolekylet DNA, DeoxyriboNucleicAcid, koder for hvordan vi skal se ut og med hvilke egenskaper. Menneskets genom er avslørt.

Nå forskes det for fullt hvordan vi kan endre genomets virkemåte, til det bedre... Hvordan vi kan fjerne arverelaterte sykdommer, hvordan gjøre oss mer resistente, hvordan mangedoble vår intelligens, hvordan gjøre oss fredeligere og ja, hvordan vi kan forsinke aldringsprosessen. Når arvestoffet er endret slik at det nye supermenneske er skapt, ja da gjenstår det bare å klone det. Slik utvikler vi en helt ny generasjon som overtar styre og stell her på jorda, og det til det bedre...

Kloning av dyr behersker vi jo forlengst. Allerede i 1996 ble sauen Dolly klonet av en stamcelle fra sin mors jur. Samme året ble kloning av mennesker forbudt.
 

Den nye ideologien har fått navnet Transhumanisme, en retning hvis formål er å overskride dagens menneske. Snart kan vi få «medisin» som tredobler intelligensen og femdobler levetiden. Men vil vi noensinne tillate å ta en slik teknologi i bruk? Svaret heller mer mot ja enn mot nei, for har mennesket noen gang latt være å ta i bruk nyskapt teknologi, være seg proteser, roboter på Mars eller atombomber?

Det umulige er jo også mulig, det tar som kjent bare litt lenger tid. Enn så lenge får vi være takknemlig for det livet vi har fått utlevert...

 

 

Det er lov å lure litt...



I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden... Bibelens beretning om skapelsen ble fortalt som sann kunnskap i generasjoner. At den fant sted for ca. seks tusen år siden skaper en del hodebry for dagens teologer. Vi vet jo i dag at mennesket i sin nåværende utgave er over hundre tusen år gammelt. Så hvordan kan man fortsatt tro på skapelsen med all vår viten basert på fossiler og historiegransking? Jo, teologene foreslår et kompromiss med evolusjonsteorien, nemlig at Gud sørget for en mutasjon.

En mann, altså Adam, ble født med en atskillig tykkere hjernebark hvilket førte til en religiøs legning med moral og samvittighet, samt en sjel som gjorde det mulig å kjenne sin Gud. At Gud skapte ei manninne av Adams ribbein er ikke lenger noe man snakker høyt om, selv ikke i kristne miljøer. Likestillingen har kneblet den historien...

 

Det er interessant hvordan ny kunnskap endrer oppfatningen av oss sjøl, av Gud og skapelsen. Vi har kastet vrak på Bibelens skapelsesberetning, men har ikke dermed vraket Skaperen. At vi mennesker er religiøse i den forstand at vi kan tenke oss en Gud, og at vi evner å forholde oss til troen på en Gud, er jo et faktum. Så teorien om det muterte menneske for seks tusen år siden, er kanskje ikke så dumt?

Men det er vel bred enighet om at selve universet ble dannet for nesten fjorten milliarder år siden, ved det såkalte Big Bang.

I dag er det mulig å pulverisere atomkjerner slik at vi kan undersøke dette Store Smellet, slik det gjøres med verdens største maskin i CERN i Sveits. Man skulle kanskje tro at jo mer man forsker, jo større kunnskap og innsikt, jo mindre blir Gud, for til slutt å forsvinne helt.

Men slik er det ikke. Tvertimot. Forskerne blir ofte så forbløffet over hvor riktig alle de små delene er satt sammen, og det til riktig tid, at det kan synes som det står en skapende intelligens bak. Sjansen for at vårt univers skulle oppstå var nemlig helt mikroskopisk!

En naturlov sier at like ladninger frastøter hverandre. Det har vel alle erfart som har prøvd å sette inntil hverandre to like magnetpoler. Men atomkjernen rommer jo mange like positive ladninger, nemlig protoner. Det skulle egentlig være helt umulig å danne atomer med flere protoner tett sammenpakket i kjernen. Men det lar seg gjøre takket være en annen kraft som overvinner protonenes frastøtende krefter. «Den sterke kjernekraften» er milliarder ganger sterkere enn tyngdekraften. Uten den intet atom. Snakk om griseflaks. Eller?

 

Vi vet også at det finnes seks kvarker, tre par. Men det er bare ett par som er nødvendig for å danne protoner og nøytroner i en atomkjerne. Setter man så til noen negative elektroner rundt kjernen, ja så vips er atomet «funnet opp», og derved hele vårt synlige univers – og deg og meg.

Men hva med de andre kvarkene og partiklene, hva skaper de mon tro?

 

Så det er vel ikke så rart at forskere også lurer på om en allmektig skaper står bak det hele, eller om den allmektige også ble skapt som et resultat av det Store Smellet. Ja, hva kom først, høna eller egget?

For derom strides fortsatt de lærde...

 

 

 

Det glemmer jeg aldri!

Det er jo noen episoder i livet som aldri blir slettet av hukommelsen, uansett hvilken mappe de blir puttet i. Den som er merket "Fortrengning" er jo ikke til å stole på. En liten påminnelse og ut velter alt det pinlige materiale. Mappa "Slettet" er heller ikke sikker siden innholdet bare er lagt i "Papirkurven", der hvor alt kan gjenopprettes.

Først når "Papirkurven" er tømt, er det forsvarlig å puste lettet ut. Eller?

 

Men den episoden jeg skal berette her, den ligger trygt bevart i mappa «Glemmer aldri».

Det spesielle med slike hendelser er impulsen, det vil si den korte avstanden mellom tanke og handling. Og er opplevelsen krydret med sterke følelser i tillegg, ja da går den i alle fall rett i "Glemmer aldri" mappa.
  

Bakgrunnen for denne uvanlige adferd som jeg herved skal tilstå var Marokko på kryss og tvers, alene med bobilen. Etter en lang og risikofylt kjøretur over Atlasfjella var det godt å kunne parkere bak den store minareten i Marrakesh. Å reise over lang tid, kun i sitt eget selskap, gjør noe med psyken. Jeg fikk vel ekstra behov for menneskelig kontakt. Det ville antagelig psykologen min ha forklart, dersom jeg hadde hatt en...

På en fortauscafé med et glass mint te satt jeg og betraktet alle de fargerike menneskene på det store torget foran souken. De fleste var kledd i den typisk arabiske djeballa, og kvinnene var ekstra tildekket, slik det seg hør og bør i et muslimsk land.

Jeg var som en fremmed fugl her oppe i høylandet i Marokko på vinterstid. Forskjellig utseende, religion og bekledning, javel. Men allikevel er vi så like, tenkte jeg, her vi lever samtidig på denne planeten i dette brøkdelen av ett sekund som kalles livet vårt. Alle disse menneskene er jo også på en måte mine søstre og brødre, mine mødre og fedre, bare i en litt anderledes setting. For vi tilhører jo alle storfamilien, menneskeheten. Og ganske sikkert har vi et minste felles multiplum, tenkte jeg, på tvers av kulturforskjeller. Tanken var tenkt, og handlingen skulle fullbyrdes til min egen forskrekkelse:

 

- Jeg reiste meg fra stolen og gikk rett bort til den store politimannen i blå uniform. Kjempen av en politimann så på meg med et vaktsomt og mistenkelig blikk.

Jeg klappet meg sjøl på kinnet og pekte samtidig på hans. På verdensspråket betyr jo det at jeg vil ha en klem. Sakte løftet han hånden fra pistolskjeftet og kom mot meg. Ansiktet lyste opp i et smil og med kraftige armer løftet han meg klar av bakken og opp. Da ansiktet mitt var i posisjon, det vil si på høyde med hans, fikk jeg det, kulturforskjellen altså. Han ga meg nemlig et kyss på hvert mitt kinn for deretter å sette meg varsomt ned. Mens han lo hjertelig pekte han på stolen jeg hadde forlatt. På stolryggen hang bagen min med pass, penger og kamera. Med et puff i ryggen var jeg på vei tilbake mens jeg diskret tørket tåren vekk fra øyekroken.

 

Dette spesielle stuntet hadde jo folk lagt merke til, og de klappet. Kelneren kom flirende med glass og varm mint te i kanne på fat, gratis. Plutselig var jeg folkehelt og kjendis på samme tid...

Politimannen ruslet videre. Jeg derimot ble sittende lenge på caféen, og følte meg slettes ikke alene i denne verden...

Alle veit jo det...

I vestlige media blir USA fremstilt som den moralske velgjører når supermakta opptrer som verdenspoliti og okkupant. Særlig pinlig var det på nittitallet da den slemme diktatoren i Irak, Saddam Hussein, invaderte Kuwait. Plutselig ble over tretti land med USA i ledelsen veldig indignert og syntes synd på det lille landet som bare har olje som eneste inntektskilde. Irak ble angrepet, og det tok bare fire dager før Kuwait ble befridd. Diktator Hussein fortsatte å yppe seg og truet med å stenge oljekranene. USA og Storbritannia ble mer og mer irriterte og angrep Irak i mars 2003. Påskuddet denne gangen var at Irak skulle besitte masseødeleggelsesvåpen. Ingen slike våpen ble funnet og diktatoren ble hengt. Vesten kunne trygt fortsette å stikke sine små og store sugerør ned i de mange oljebrønner. Og det var vel den egentlige hensikten. 

Alle veit jo det...

Men snart er USA, som verdens største forbruker av olje, sjølforsynt med sitt eget fossile brensel. Og det takket være skifergass og tjæresandolje, «djevelens ekskrement» som den også kalles.

Statoil har bred kunnskap og erfaring fra leting og produksjon av skifergass og tjæresandolje takket være sitt engasjement i Canada. Myndighetene der har riktignok anmeldt Statoil for miljøkriminalitet, men det er da ingen hindring...

I tråd med sin langsiktige strategi har Statoil kjøpt opp et areal på 280 000 kvadratkilometer i USA med tjæresand og skifergass, et område nesten like stort som fastlands Norge. Oljeutvinning av tjæresand og gass av skifer krever store mengder energi. Utslipp av klimagasser til atmosfæren er ti ganger høyere enn tradisjonell oljeproduksjon. Den setter et definitivt punktum for alle forsøk på å demme opp for den gryende klimatiske krise. Men olje og gass må vi jo ha!
Alle veit jo det...

 

Norge har havnet i en alvorlig identitetskrise med en diagnose som antyder schizofreni. Det er nemlig veldig krevende å spille to motstridende roller.  Den ene som verdens ledende miljønasjon, og den andre som ledende produsent av olje og gass, det fossile brenselet som er årsaken til den klimakrisa vi står ovenfor. 

Statoil, eid av den norske stat, opererer nå i 36 land. Det skjer i flere ustabile og risikofylte områder av verden. De mest lukrative landa er de tre A-ene, Aserbajdsjan, Angola og Algerie, sammen med Libya. Under NATOs bombing av Libyas infrastruktur for to år siden, der norske piloter var best med flest treff, ble merkelig nok Statoils anlegg ikke truffet med ei eneste kule. Statoilanlegget lyser fortsatt som en profitabel blomst i ørkenen. Snakk om griseflaks...

 

Siden oljeproduksjonen på norsk sokkel er synkende er det livsnødvendig for Norge/Statoil å ekspandere til stadig nye områder, med stadig høyere risiko.

Snart åpnes Lofoten og Vesterålen for oljeboring, og Statoil kommer ikke til å trekke seg ut av Algerie. For oljepenger må vi jo ha!

Alle veit jo det...