Alle veit jo det...

I vestlige media blir USA fremstilt som den moralske velgjører når supermakta opptrer som verdenspoliti og okkupant. Særlig pinlig var det på nittitallet da den slemme diktatoren i Irak, Saddam Hussein, invaderte Kuwait. Plutselig ble over tretti land med USA i ledelsen veldig indignert og syntes synd på det lille landet som bare har olje som eneste inntektskilde. Irak ble angrepet, og det tok bare fire dager før Kuwait ble befridd. Diktator Hussein fortsatte å yppe seg og truet med å stenge oljekranene. USA og Storbritannia ble mer og mer irriterte og angrep Irak i mars 2003. Påskuddet denne gangen var at Irak skulle besitte masseødeleggelsesvåpen. Ingen slike våpen ble funnet og diktatoren ble hengt. Vesten kunne trygt fortsette å stikke sine små og store sugerør ned i de mange oljebrønner. Og det var vel den egentlige hensikten. 

Alle veit jo det...

Men snart er USA, som verdens største forbruker av olje, sjølforsynt med sitt eget fossile brensel. Og det takket være skifergass og tjæresandolje, «djevelens ekskrement» som den også kalles.

Statoil har bred kunnskap og erfaring fra leting og produksjon av skifergass og tjæresandolje takket være sitt engasjement i Canada. Myndighetene der har riktignok anmeldt Statoil for miljøkriminalitet, men det er da ingen hindring...

I tråd med sin langsiktige strategi har Statoil kjøpt opp et areal på 280 000 kvadratkilometer i USA med tjæresand og skifergass, et område nesten like stort som fastlands Norge. Oljeutvinning av tjæresand og gass av skifer krever store mengder energi. Utslipp av klimagasser til atmosfæren er ti ganger høyere enn tradisjonell oljeproduksjon. Den setter et definitivt punktum for alle forsøk på å demme opp for den gryende klimatiske krise. Men olje og gass må vi jo ha!
Alle veit jo det...

 

Norge har havnet i en alvorlig identitetskrise med en diagnose som antyder schizofreni. Det er nemlig veldig krevende å spille to motstridende roller.  Den ene som verdens ledende miljønasjon, og den andre som ledende produsent av olje og gass, det fossile brenselet som er årsaken til den klimakrisa vi står ovenfor. 

Statoil, eid av den norske stat, opererer nå i 36 land. Det skjer i flere ustabile og risikofylte områder av verden. De mest lukrative landa er de tre A-ene, Aserbajdsjan, Angola og Algerie, sammen med Libya. Under NATOs bombing av Libyas infrastruktur for to år siden, der norske piloter var best med flest treff, ble merkelig nok Statoils anlegg ikke truffet med ei eneste kule. Statoilanlegget lyser fortsatt som en profitabel blomst i ørkenen. Snakk om griseflaks...

 

Siden oljeproduksjonen på norsk sokkel er synkende er det livsnødvendig for Norge/Statoil å ekspandere til stadig nye områder, med stadig høyere risiko.

Snart åpnes Lofoten og Vesterålen for oljeboring, og Statoil kommer ikke til å trekke seg ut av Algerie. For oljepenger må vi jo ha!

Alle veit jo det...