Maksimalt eller Optimalt?

På slutten av femtitallet gjorde ny teknologi og større båter det mulig å ta opp enorme mengder fisk fra havet over kortere tid. Det gikk hardt ut over sildestammen. Så hardt at den ble regnet for å være utryddet for godt på grunn av maksimalt uttak, det vil si overfiske. Dette ga en støkk i både kystbefolkningen og i myndigheter og førte til økt havforskning og innføring av fiskekvoter. Først etter tjue år var sildestammen vokst seg såpass stor at den kunne beskattes på nytt, men nå etter strenge kvotereguleringer.

Kvoteregulering er basert på forskning og innsikt i fiskestammens betingelser for liv og overlevelse, ernæring, havtemperatur, vandringsruter, gyteområde etc.

De norske fiskerier er regulert slik at artene ikke blir beskattet ut over evnen til å kunne reprodusere seg selv. Mennesket har altså lært at en naturressurs må forvaltes i forhold til dens bærekraftige evne, med andre ord må forbruk og uttak være optimalt tilpasset.

 

I dag står menneskeheten ovenfor en tilsvarende utfordring, men nå dreier det seg om en hel planet med tilhørende økosystemer. Heldigvis har vi all verdens kunnskap ervervet gjennom flere tiår med vitenskapelig forskning, vi har all den teknologi som er nødvendig, vi har all den datakraft som kreves for å «kvoteregulere» rettferdig, helt ned på individnivå. Men hvorfor gjør vi ikke det da?

 

FN har innført begrepet «økologisk fotavtrykk» som et mål på befolkningens livsstil inkludert forbruk av naturressurser og utslipp av klimagasser. Størrelsen på fotavtrykket varierer selvsagt fra land til land. Men de rikeste landa tilsluttet OECD, deriblant Norge, står for 40 prosent av det globale økologiske fotavtrykket. 
Den norske befolkningen alene har en livsstil som krever nesten to planeter. 

De fattigste utviklingsland har imidlertid et økologisk fotavtrykk som knapt er synlig. Fortsetter forbruksveksten vil menneskeheten innen 2030 ha behov for to planeters produktive kapasitet. Med andre ord total kollaps.

 

Svaret på denne historiske utfordring er selvsagt å underlegge produksjon og forbruk en nødvendig regulering sammen med en global og rettferdig omfordeling av kapital og naturressurser. Under finanskrisen for noen år tilbake sank produksjon og forbruk i den rike del av verden, hvilket resulterte i en reduksjon i utslipp av klimagasser og en nedgang i miljøforringelse og forsøpling. Vi fikk altså demonstrert at det er de rike lands forbruksorgier som er selve trusselen mot vår framtid.

 

I den forstand er det trist og deprimerende når lederne for de tjue rikeste landa møtes i Brisbane med ett formål for øye, nemlig hvordan akselerere den økonomiske veksten sammen med det statlige og personlige forbruket.

Like trist er det å være vitne til ei regjering som klamrer seg til makta med løfter om skattelette og økt forbruk. Den har ingenting forstått av forskjellen mellom det maksimale og det optimale. Ja, det er til å gråte over!