Jeg sto i stua og tittet ut på gata, den var tom akkurat nå på morran, snøen dalte ned.
Da snødde det sikkert hos bestemor og bestefar også. Det var bra. Jeg skulle nemlig få ski i morra, det visste jeg. Men hverken mamma, bestemor eller bestefar visste at jeg visste det...
Jeg hørte nemlig at mamma sa til bestefar; - ta med deg skiene til Kjell så slipper jeg å dra på dem.
Det var for ei uke siden da bestefar kom med juletreet til skolen. Jeg var ganske stolt da Brona kom inn i skolegården med et stort juletre på sleden. Alle de andre i klassen så jo at jeg gikk rett bort til den store brune hesten og klappet den på kinnet. Alle de andre i klassen så jo også at Brona ble veldig glad for å se meg, ho kløp meg lett i jakkeermet, løftet hodet opp og ned og knegget leende.
Bestefar løftet meg opp og sa at jeg hadde «skvettitor», det betydde visst at jeg hadde blitt tynnere. Men det sa han jo hver gang han løftet meg opp, han mente kanskje at vi ikke hadde mat nok hjemme. Vi hadde jo mat. Selv om pappa var på hvalfangst så sendte han jo penger til mamma hver måned. Hver måned, den tyvende, kom «trekken». Da ble det litt ekstra god mat den dagen. Mamma kjøpte gaffelbiter blant annet, og den lille boksen med gaffelbiter var visst veldig dyr for jeg fikk bare ta en gaffelbit på brødskiva, men den strekte mamma ut så den ble over dobbel så stor.
En stor svart bil gled nedover gata og stoppet utenfor huset vårt. Drosja hadde kommet.
Jeg hjalp mamma med den store, brune og tunge kofferten, hun hadde jo mer enn nok med å bære bagen med den lille, lillebroren min. Han sov for det meste, heldigvis.
Drosja tok oss ned til bussholdeplassen. Bussen var nesten full av folk, mamma fikk plass på det første setet nærmest døra, mens jeg fikk min faste plass. David ryddet vekk noen pakker og dro ned klappsetet ved siden av motorkassa. Han visste jo at dersom jeg ikke satt helt foran i lag med han, ja så måtte han stoppe på Skjeggerød så jeg kunne gå ut og kaste opp. Det hadde jo hendt at han måtte stoppe to ganger, først på Skjeggerød og så på Pipenholt. Men da var det ikke plass til meg helt framme, for noen ganger var det så mange pakker og melkespann at vi nesten ikke kunne se David.
David var veldig tynn, men veldig hyggelig og grei. Jeg likte David.
Jeg kastet ikke opp og snart var vi framme. Bussen sneglet seg opp den lange bakken forbi Kvernmo, vindusviskerne gikk for fullt og mjauet som ei katte, kjettingene slo og motoren durte. David kjørte på andre gir. Det visste jeg. Jeg kunne egentlig ha kjørt bussen sjøl, for jeg hadde sett så mange ganger på David, sett på alt han gjorde.
Kløtsje, gire, bremse, dra i spaken til døra og til håndbrekket. Noen ganger var det problem med å få bussen i rett gir. Da brukte David begge hendene på den lange girspaken og kløtsjet flere ganger. Det gikk jo bra til slutt.
Og så dukket melkerampen til bestefar opp. På andre siden av veien sto Brona forspent sleden. På sleden satt bestefar og ventet, han var nesten helt hvit av snø.
Det var Brona også, forresten. Godt at ho hadde fått på seg et dekke over ryggen.
Jeg sa ha det til David og løp i armene til bestefar. Han løftet meg opp og mumlet; - du har visst skvettitor! Mens han sa det, skottet han litt sint bort på mamma. Det så i hvert fall sånn ut, syntes jeg.
Og så var det Brona sin tur. Som vanlig hadde bestefar tatt med en brødskalk til meg, det vil si til Brona, men jeg skulle gi den. Først ga jeg Brona en god klem, ho humret og nikket med hodet. Ho visste nok at jeg hadde brødskalken i handa for den nappet ho fort til seg. En gang jeg skulle gi Brona en brødskalk, så hang den fast i votten min. Hele handa mi forsvant inn i munnen til Brona, men ho skjønte det og beit meg ikke. Brona er veldig klok, og veldig glad i meg.
Jeg satt mellom bestefar og mamma. Bestefar ga meg tømmene, jeg kjørte bestandig Brona. Et lite rykk i tømmene og Brona startet, ho heiv seg fremover for å rykke løs sleden, så tok ho fatt på den bratte bakken opp fra hovedveien. Blodårene i låra hennes svulmet opp, ho var så sterk!
Store, tunge snøfiller dalte sakte ned, brøytekantene var så høye mange steder at det ikke var mulig å se over dem. Grantrærne bar tungt, det hadde visst snødd i mange dager. Mamma og bestefar pratet i ett, men jeg hørte ikke etter. Jeg hørte på meienes sang og Bronas prusting, ei og anna kråke brøt stillheten i den hvite skogen. Vi var snart hjemme på gården, hjem til bestemor, til kuene og kalvene, til grisene og hønene. Ja til hanen også selvsagt, og til Pus. Hanen var forresten farlig, den løp på meg en gang og skulle hakke meg. Hadde ikke bestemor fått jaget den vekk da, så kunne det ha gått gæli. Det sa i alle fall bestefar.
Dolla var heller ikke til å stole på, ho var sjalu på bestemor. Sjalu betyr visst at Dolla ikke likte at jeg var sammen med bestemor. En gang på sommeren, ute på jordet nede i Skøbba, stanget Dolla til meg så jeg datt over ende. De to andre kuene var ikke sånn. De kunne jeg klappe så mye jeg ville. Jeg gledet meg til å se kalven igjen. Den sto i en bås for seg og fikk melk av ei tåteflaske, akkurat på samme måten som med lillebroren min. Det var så artig å stikke handa mi i munnen på kalven, den suttet på handa mi, nesten så det gjorde vondt med den ru tunga si.
Prooo, sa jeg og dro i tømmene. Brona stanset utenfor stallen. Der ville ho ha stoppet uansett, ho pleide jo det. Men, jeg sa prooo for sikkerhets skyld.
Bestefar leide Brona inn i stallen, mens mamma og jeg gikk mot våningshuset. Jeg hjalp mamma med den store, brune og tunge kofferten. Julestjerna i vinduet kunne jeg bare så vidt skimte siden det var store isroser på vinduene. Det måtte være ganske kaldt. På steintrappa hadde bestemor strødd salt så isen skulle tine. Hvis ikke kunne vi jo gli og dette. Da kan det jo gå gæli, det sier i alle fall bestefar.
Bestemor sto tjukk, trygg og god i døråpninga, smilende med åpne armer, klar til å gi meg en orntli go'klem. Det var mi bestemor!
Det durte i vedovnen på kjøkkenet. Det samme i etasjeovnen i stua, godt og varmt over alt. Bestemor hadde stekt ferdig poteter og flesk. Nå skulle vi spise, bare eggene ble ferdigstekt. Det er så godt, særlig sammen med kald melk. Det hender jeg drikker den varm også. Jeg hjelper jo bestemor med fjøsstellet. Ikke hver dag, i alle fall ikke om morran. Bestemor går jo i fjøset klokka seks om morran. Da sover jeg. Men om kvelden hender det jeg hjelper bestemor med å bære bøtter og helle melk i spanna. Da pleier ho å melke rett i et stort, blått krus som ho gir til meg. Det er styrkedrikk, da vil jeg vokse og bli stor og sterk. Det sier i alle fall bestefar.
Bestemor var ennå ikke ferdig med julebaksten, så etter at vi hadde spist kjevlet mamma ut smultringdeigen. Jeg stanset den ut til smultringer, men fikk også lov til å lage smultringmenner. Så bar det rett i smultgryta. Det var litt nifst for det freste kraftig når smultringene og smultringmennene havnet oppi der.
Bestemor fortalte meg om ei lita jente som hadde veltet smultgryta over seg. Jeg vet ikke om ho døde, men det må ha gjort noe veldig vondt.
Det var så mange lukter, det luktet stekt flesk, nystekte smultringer, ved som tørket, ved som brant. Det luktet jul. Men det som luktet aller best, det var bestemor.
Å sitte på fanget til bestemor var så godt, ho ristet når ho lo og luktet så godt.
Bestefar og jeg hadde en jobb å gjøre før det ble mørkt. En veldig viktig jobb.
Vi skulle nemlig i skogen og hente juletre. Jeg hentet øksa i vedskjulet og så trasket vi i vei. Bestefar hadde sett seg ut et fint tre like bak hønsehuset. Det var ikke så langt å gå, men det var tungt. Bestefar gikk med truger, og jeg fulgte i sporene hans. Jeg holdt et godt tak i jakka til bestefar, så det var lettere å komme seg opp igjen når jeg innimellom søkk ned til livet. Det var sannelig på tide at jeg fikk meg nye ski.
Da jeg brakk den ene skia mi i fjor, sa mamma at jeg fikk ønske meg nye ski til neste jul. Nå er det jo neste jul, og jeg vet at i morra får jeg dem. De gamle kandahar bindingene ligger i snekkerbua ved siden av vedskjulet, det hadde jeg allerede forvisset meg om. Det var jeg som hadde skrudd dem av de gamle skia.
Årsaken til at jeg kjørte rett inn i et tre og brakk skia var rett og slett fordi beksømstøvlene mine var for store. Jeg klarte ikke å svinge unna. De beksømstøvlene jeg fikk til jul i fjor var veldig store syntes jeg.
Det er bare fint, hadde mamma sagt, så har du noe å vokse i. Nå var beksømstøvlene nesten passe, så jeg ville nok ikke kollidere med noe tre i år nei.
Det var helt stille i hønsehuset. Hønene sov kanskje, og hanen. Men noen ganger, midt på natta, ble det et fryktelig leven der inne. Når bestefar hørte det, sprang han ut med hagla i handa, mens han ropte veldig sinna;
- den der revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein!
Det er visst stygt å banne. Det sier i alle fall bestefar.
Da vi var hjemme igjen satte vi juletreet i gangen så det skulle få renne av seg
Bestefar tok seg en kopp kaffe og rørte ut et rått egg i kaffen, skar seg en bit av skråtobakken og slappet av litt. Jeg gjorde det samme med et glass melk.
Men jeg har smakt kaffe med rått egg i, og jeg har smakt på skråtobakken også.
Bare en gang. Det var ikke godt! Jeg hadde visst mast så mye at bestefar til slutt puttet en bit skråtobakk i munnen på meg. Den spyttet jeg fort ut igjen, og har ikke mast mer på bestefar om å smake på skråtobakken hans. Han kan ha skråtobakk pakka si,
«Carl F.&Glott», for seg sjøl!
Bestefar og jeg gikk i vedskjulet med juletreet og la det på hoggestabben. Vi måtte skave av det helt nederst for å få det inn i juletrefoten. Noen greiner hogg vi også av. Det ble penere da. Det var forresten den samme hoggestabben som bestemor brukte til å hogge av hodet til hønene. Det var litt nifst, for mens hodet lå igjen på hoggestabben flakset høna rundt i vedskjulet, uten hode. Bestemor lo så ho rista, men jeg syntes ikke det var så artig. Det er bare krampetrekninger, sa bestefar til trøst.
Og så ble treet bært inn i stua. Nå skulle det pyntes. Bestemor hadde hentet ned fra loftet den store pappesken med all pynten. Norske flagg, glitter, nisser, engler fra Amerika, glasskuler og de fem papirkurvene som jeg hadde laget på skolen. De var veldig fine der de hang, rutete i rødt, hvitt og blått.
Bestefar mente det måtte ha kostet mye arbe, og det hadde det jo.
Mamma hadde med seg en hel pakke med bomull. Og det var min jobb å legge snø på juletreet, fillene måtte være omtrent like store, ikke for store og ikke for små. Til slutt ble lysene klypet på. Det var en veldig viktig jobb som bestemor og mamma måtte gjøre. De måtte settes slik at ikke noe tok fyr, da hadde jo hele juletreet brent opp, ja kanskje enda mer. Jeg fikk en fyrstikkeske og tente alle lysene. Det var så pent. Men vi kunne ikke la dem brenne så lenge, vi måtte jo spare dem til neste kveld, til selveste julaften.
Og så ble det lagt noen pakker under treet. Jeg så i hvert fall to pakker som det sto til Kjell på. Men jeg visste jo at de fleste pakkene kom julenissen med. Da var den store strisekken helt full, det var den i alle fall i fjor.
At julenissen hørtes ut som bestefar var kanskje noe jeg bare innbilte meg, men....det var litt rart at hver gang julenissen kom så var bestefar borte i stallen for å gi Brona mat.
Jeg fikk ikke være med i tilfelle julenissen skulle komme mens jeg var i stallen, det ville jo være grusomt!
Og når julenissen gikk, kom bestefar tilbake. Det var synd på bestefar som aldri fikk hilse ordentlig på julenissen. Men i fjor hadde visst bestefar sett han borte ved låven, det sa han i alle fall.
Bestemor hadde laget ferdig risgrøten til kvelds. Jeg fant bestandig mandelen i grøten og kunne da få ønske meg noe. Jeg ønsker meg nye ski, sa jeg. Det er best å ønske seg noe en vet at en får, tenkte jeg.
Men jeg syntes mamma ble litt rar i ansiktet.
Det var min jobb å sette fram grøt til nissen på låven. Jeg kledde på meg og tok fatet med grøten, lommelykta hadde jeg i lomma. Det var kaldt ute. Jeg fikk opp den tunge slåen til låvedøra og gikk inn. Det luktet høy, Brona humret nede i stallen.
Jeg lyste litt rundt for kanskje å få et lite glimt av nissen. Men nissen på låven likte ikke lys noe særlig og smatt unna, liksom en skygge borte i den ene enden av laet.
Her er grøten din, sa jeg høyt og satte bollen oppi høyvogna. Nissen var veldig glad i grøt for fatet var helt tomt dagen etter. Men på julaften og dagen etter julaften fikk nissen et nytt fat med grøt. Det er viktig å stelle pent med nissen, det sa i alle fall bestefar.
Doen var i fjøsgangen. Der var det ikke fullt så kaldt som det var ute, men kaldt nok til at rompa kunne fryse fast. Så derfor lå det bestandig en bunke aviser der som ble brukt til å sitte på. Da kjentes det ikke så veldig kaldt lenger.
Jeg måtte en tur inn i fjøset og hilse på. Grisene gryntet og Dolla rautet. Godt at ho var bundet fast i båsen. Jeg stakk handa mi i munnen til kalven som pattet hardt med den ru tunga si. Det hang vanndråper i taket, det var visst kuene som laget det når de pustet. Det sa i alle fall bestefar.
Snart skulle de melkes til kvelds. Så skulle de få høy og vann. Grisene skulle få kokte poteter og potetskrell. Kanskje jeg burde hjelpe bestemor litt i kveld. Det var jo mye å gjøre. Hønene og hanen skulle ha mat også.
Og Brona, det skulle jeg ordne. Brona fikk havre, og en brødskalk selvsagt.
Brona ble bestandig glad når jeg kom, og jeg tok meg tid til slå av en prat. Når jeg satt der på krybba i det svake lyset fra pæra i taket og så Brona spise, var det naturlig å sladre litt om ditt og datt.
Særlig dersom de voksne hadde vært litt dumme, det var jo hele tiden noe man ikke fikk lov til å gjøre, ja så fortalte jeg det til Brona. Brona kløp meg litt i armen, humret litt og var helt enig med meg. Vi var jo bestevenner.
Det var sengetid. Jeg vasket ansikt og hender i det gule fatet på kjøkkenet og krøp under dyna i senga i kammerset. Leselampa var visst fra Amerika. Den var veldig fin med små rundinger av farget glass i skjermen. Rundingene hadde mange forskjellige farger. Bestemor satt på sengekanten og leste høyt fra Tarzan. Det var spennende, men kjente jo at jeg var trøtt.
Isrosene på vinduet dannet mange rare figurer. De ble liksom helt lik det en tenkte på. Tenkte jeg på en elefant for eksempel, så ble det en elefant i vinduet. Det siste jeg så i vinduet var Tarzan, han slang seg fra tre til tre.
Stemmen til bestemor kom lenger og lenger borte fra, det var vanskelig å følge med på hva hun leste. I morra er det julaften, tenkte jeg. Lærerinna mi hadde fortalt at det var fødselsdagen til Jesus som var født i et land langt borte for lenge siden, for ett tusen ni hundre og femti tre år siden. Han var født i en stall, men det var visst ingen hest der. Men veldig gammel var han jo blitt.
Jeg var ikke engang fylt åtte år, det var en hel måned til før det ville skje.
En god arbeidskar trenger mye mat og god søvn, det sa bestandig bestefar når han kom inn på kammerset for å si god natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar