Da jeg stumpet røyken for godt, var det en vakker vårdag i april måned, i den hensikt å bli bedre i stand til å kjenne duften av alle de vakre blomstene som åpenbarte seg...
Jeg har mange ønsker, her er noen utvalgte:
At Jerusalem blir satt under administrasjon av FN, slik at kristne, muslimer og jøder kan få besøke sine respektive gudshus i fred.
Og derved fjerne et viktig konfliktgrunnlag.
Og derved fjerne et viktig konfliktgrunnlag.
At det skjer en revolusjon i Nord Korea som kan feie vekk det primitive, fossile diktaturveldet.
Det samme ønsket for Kambodsja.
At Taliban og Al Qaida åpner for samtaler som gir mulighet for å avslutte det meningsløse blodbadet som pågår.
Terror har aldri løst en eneste konflikt, men bare skapt en mengde nye!
Det er jo f.eks. helt sprøtt at Norge med sine fem millioner innbyggere skal alene forvalte en ressurs som er et resultatet av en kjemisk prosess som fant sted for over 65 millioner år siden!
At kirken radikaliseres innenfra, slik at den kan bli en samfunnsinstitusjon som viser veien fremover og ikke bakover. Når en prest, med seks års utdanning, står på prekestolen i 2010 og forkynner at Gud skapte verden for seks tusen år siden, da er det en kriminell handling!
At regjeringa setter ut i livet alle de upopulære tiltak som er nødvendig dersom det skal meisles ut en politikk for framtida i forhold til ressurser og miljø! Så får vi velgere trene oss opp til å velge politisk kurs ut fra kunnskap og forstand, og ikke ut fra grådighet og egoisme.
At (og det ønsker jeg hvert år) våre pedagoger/lærere tar et kraftig oppgjør med sin egen yrkesutøvelse. Skolen knekker nemlig gradvis vår medfødte evne til undring, nysgjerrighet og vitebegjær, slik spedbarnet demonstrerer det i sin utforskning av omgivelsene. Pedagogens utfordring må være å videreutvikle denne verdifulle egenskap hos det unge individ.
Og når barnet er tilstrekkelig språkmektig, så lær det å stille de rette spørsmål. Fordi:
Det svaret du selv etterspør blir din egen eiendom, og det for resten av livet.
Alt det skolen påtvinger deg gjennom sine læremidler, absorberer du såpass mye av at du kan gulpe det opp igjen på en prøve eller på et eksamensbord, så er det meste borte, for det tilhører ikke deg.
Skolen forer deg med kunnskap og ferdigtygde meninger, på tilsvarende måte som man programmerer roboter.
Men kanskje det er nettopp hensikten, å produsere roboter?
Roboter som tilpasses produksjonsforhold og det kapitalistiske marked, passivt vegeterende uten å være i stand til å mane frem en eneste kritisk tanke?
Heldigvis er det noen få som klarer å berge seg gjennom skoleverket uten
å få varige skader på sitt intellektuelle potensial, men det kan dessverre ikke institusjonen skole få æren av!
