DØDSSTRAFF – for eller imot?



En kinesisk kvinne dras ut for å avlives ved skyting...

På thailandsk TV: En sytten år gammel gutt sitter med håndjern ved den ene langsiden av et stort bord omkranset av politi på hver sin side.  På den andre langsiden av bordet sitter det seks menn, tre poliser og tre sivile.  Ved enden av bordet sitter det en middelaldrende mann i hvit uniform, dommeren.

På det store bordet er det stablet opp en mengde små plastposer fylt med opium  og heroin.
Rettssaken føres ute i friluft på et lite sted ved grensa, der syttenåringen ble tatt.   Fuglene synger og froskene kvekker.
Syttenåringen er tiltalt for smugling av narkotika fra Laos over grensa til Thailand.
Gutten innrømmer smuglingen og erklærer seg skyldig.

Etter en kort diskusjon reiser alle seg, to uniformerte polis fører gutten et lite stykke unna, under et palmetre.  Syttenåringen gråter hysterisk og prøver å rive seg løs, forgjeves.  Han tvinges ned på kne, den ene polisen plasserer pistolen trygt i nakkegropen, skuddet går av og syttenåringen faller om, død.  Fuglene synger og froskene kvekker, upåvirket og likegyldig til det hele....

Hvorfor på TV, hvorfor så rått og brutalt?  Ganske enkelt for å oppnå en preventiv virkning, avskrekke alle som har planer om narkotika smugling over grensa fra Laos til Thailand, avskrekke alle andre syttenåringer som har fantasert om å bli rik på narkotikasmugling.
Men hjelper det?  Nei, det gjør visst ikke det, dyrking og salg av opium og heroin pågår for fullt i «Det gyldne triangel».  Syttenåringen ble drept forgjeves.

Avliving er en type straff som mange land fortsatt anvender,
en straffemetode forankret i landets juridiske lovverk. 
Hvordan avlivingen foregår varierer fra land til land, steining, henging, skyting, giftsprøyte, elektrisk stol, halshugging, gasskammer.
Og mange andre fantasifulle metoder har blitt brukt opp gjennom tidene.

Er dødsstraff rettferdig i forhold til morderen, i forhold til den person som selv har tatt liv?
En person som voldtar og dreper et menneske viser vel en så stor forakt for andres liv at det bør straffes med døden?
       
 Er jeg selv i stand til å drepe?  Ja, garantert.  
Dersom en av mine døtre skulle bli voldtatt og drept, ville jeg bruke alle ressurser, alle midler, for å få tak i vedkommende gjerningsmann og pine vedkommende til døde!

Men, det er vel en stor forskjell å drepe i en affekt situasjon, under rus, på grunn av sjalusi, hevn o.l., i forhold til at en stat, et samfunn, bruker drap som straffemetode?

Burde ikke statens etiske nivå overskride det enkelte individs moralske standard?

 Eller er det handlinger, utført av enkeltindividet, som kan forsvare dødsstraff?