Bikkjene her er ikke som hunder flest...

... de er bare flest. For jeg har aldri sett så mange bikkjer som her i Thailand, særlig ute på landsbygda hvor vi bor. Det har vel noe med buddhismen å gjøre. Er du først født til verden så skal du få leve. Det er nesten så jeg ber om unnskyldning når jeg i min brutalitet tar livet av ei flue.

Ja, selvsagt har vi bikkje. 

Første dagen spaden ble satt i jorda kom naboens tispe og lovet oss en hvalp.

"Sette spaden i jorda» er det rette uttrykket, for tomta vår ble gravd ut med hakke og spade. 
All betongen til bygging av hus og planering er blandet for hand, tre deler sand og en del sement, sammen med vann. Her bruker vi ikke hverken blandemaskin eller gravemaskin...

Sist jeg så en gravemaskin var i Bangkok. En stor, gul gravemaskin påskrevet feit, svart skrift «VOLVO – made in China»! Så nå vet også jeg hvordan det føles å være traumatisert...

Thai bikkjene er noen fantastiske vakthunder, det skal de ha.

Det må ligge i genene deres for jeg har ikke sett noen form for dressur.

Bikkjene her kan jo hverken sitte eller gå ved fot. 

Men bikkja vår gjør noe merkelig.  Den lukker kjeften over leggen min som et skyvelære, så vidt jeg kjenner tanngarden. Hvorfor gjør du det, spør jeg, tamai, tamai? 

Da logrer den med halen og ser på meg med sine mørkebrune øyne, like dype som Asias visdom...

Ved solnedgang er det tid for historier. Da forteller jeg bikkja om mine store hunder fra gamle dager i Nord-Norge. De kunne nesten alle slags kunststykker, skryter jeg, både aportere og gi labb. 
Jeg legger ut om alle turene våre i fjellheimen da de bar kløv om sommeren og dro pulken om vinteren. Om kvelden, trøtte og slitne, krøp vi sammen inn i teltet mens det ulte og blåste utenfor.

Vel, kanskje jeg dramatiserer en del, men bikkja elsker mine historier.

Da går halen som en visp med små bjeff som vitner om en fantasirik innlevelse.

Hva bikkja vår heter?

Rismarkene er delt inn i parseller med smale jordvoller på kryss og tvers. Der er det fint å gå tur med bikkja. En dag kom en flokk vannbøfler, fem stykker!, gående rett mot oss.

Gjeteren, en tannløs ung mann, gliste bredt og tenkte at nå må utlendingen og bikkja hans ut i åkeren med krokodiller, slanger, padder og all slags kryp. 

Men da steg den lille bikkja mi fram og stilte seg opp rett foran den første bøffelen, og ga full hals. Tru det eller ei, men bøffelen vek unna og vasset ut i åkeren, de andre fulgte etter. 

Gjeteren stirret vantro på meg og bikkja mi. Der og da ble sannsynligvis en vandrehistorie født;  ... og så møtte jeg et fremmed menneske langt ute på risåkeren ridende på et stort beist med tenner som sylskarpe kniver. Sammen med bøflene mine måtte jeg rømme langt vekk ut på jordet...

Og navnet? Ja, det gir seg jo sjøl etter en så heroisk opptreden.

Bikkja vår heter Hero! Så klart...:)