Det er vanskelig å fatte logikken.

Den nye presidenten i USA har sagt opp avtalen TPP (Trance-Pacific Partnership) som utgjør 40 prosent av verdensmarkedet. Men problemet med USAs økonomi er i følge presidenten sjøl manglende avsetning på landets produkter. 

USA er utkonkurrert på verdensmarkedet av blant annet Kina. Ville det ikke da være lurt å beholde en avtale som sikrer tilgang til et så stort marked for USAs egne produserte varer og tjenester?

Jeg skjønner heller ikke det der med muren mot Mexico. 

Vi vet jo at konkurransen om markedsandeler og profitt har tvunget lønnsnivået så lavt ned at kjøpekraften til den store middelklassen har stått på stedet hvil i over tretti år. 

Vi vet også at innvandrere er populær arbeidskraft, inkludert fra Mexico, siden de godtar lavere lønninger og er lite brysomme i forhold til fagforeninger, arbeidsmiljø og tariffer. Mangemilliardæren Donald Trump har jo sjøl blitt søkkrik takket være den billige arbeidskrafta. Hotellkjedene hans drives med 80 prosent innvandrere, lovlige som ulovlige.

Nå vil presidenten kaste ut millioner og hindre nye å komme inn. Han vil flagge hjem alle de bedriftene som er etablert i lavkostland for slik å skape flere arbeidsplasser i USA. Samtidig motarbeider han fagbevegelsen som slåss for økte lønninger og økt kjøpekraft. Hvor er logikken?

For å opprettholde kjøpekraften er de amerikanske husholdninger nå så gjeldstynget at tilstanden nærmer seg den som utløste finanskrisen i 2008. 

Ganske sikkert må president Trump gjøre det samme som den forrige; tigge kongressen om å få låne mer penger fra utlandet for å dekke bankenes underskudd.

Det foregår noe hjemme som også er vanskelig å fatte. Nei, jeg tenker ikke på den mørkeblå regjeringa med sin liberalistiske ideologi. Jeg forstår faktisk hvorfor den går over i historia som et trist tilbakeskritt.

Det er opposisjonen som jeg har problemer med, spesielt Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre. 

AP har snekret sammen en politikk som de skal gå til valg på og som kalles framtidsrettet. Og som vanlig er det «Arbeid til alle» som har høyest prioritet.

Men hvordan få arbeid til alle? 

Vi vet jo at rasjonalisering og robotisering gjør stadig flere jobber overflødige. Samtidig vet vi at den økte verdiskapningen tas ut som avkastning til eierne og ikke i form av redusert arbeidstid.

En framtidsrettet politikk vil være å innføre 6-timers arbeidsdag sammen med borgerlønn!

Vi vet også at noen områder av arbeidslivet vil få et skrikende behov for arbeidskraft i årene framover, særlig innen håndverk og pleie/omsorg. 

En framtidsrettet politikk vil være å åpne døra på vidt gap for de mange som banker på, i stedet for å lefle med et innvandringsfiendtlig Fr.P. 

Et sosialdemokratisk parti bør også vite hvem som er samfunnets uunnværlige og prioritere deretter. Er det eksempelvis lærere, sykepleiere og renovasjonsarbeidere, eller er det alle pengeflytterne, alle overbetalte direktører, lobbyister og alle milliardærene som har arvet sine formuer?

Når Jonas Gahr Støre kaller sin politikk for framtidsrettet og samtidig vil dreie partiet ytterligere mot høyre, ja da blir det rett og slett ufattelig!