Spionen Arne Treholt – et bestillingsverk?

20. januar 1984 ble Arne Treholt arrestert og siktet for spionasje til fordel for daværende Sovjetunionen.  Rettssaken som ble avsluttet 20. juni 1985, endte med å dømme vedkommende til 20 års fengsel.
Jeg fulgte rettssaken gjennom media, og jeg husker at jeg reagerte med tvil, det var liksom noe som ikke stemte helt, det var noe som skurret...

Han ble nemlig dømt på indisier i forhold til om han hadde overlevert hemmelige dokumenter som kunne skade Norges sikkerhet.  Beviset, eller rettere sagt indisiet, var en stresskoffert full av penger som han skulle ha mottatt av en KGB agent.  (KGB = den sovjetiske etterretningstjenesten).  Logikken var like enkel som tvilsom; du har mottatt penger fra fienden, ergo er du spion!

Daværende byråsjef i UD, Arne Treholt, hadde sammen med havrettsminister Jens Evensen forhandlet fram en fiskeriavtale med Sovjetunionen i januar 1978, den såkalte Gråsoneavtalen.  En avtale som var svært mangelfull, og som måtte reforhandles hvert år.  En avtale som har fungert dårlig for begge parter i i forhold til å utvinne ressursene i Barentshavet.  Først i år har Norge og Russland kommet fram til en endelig og tilfredsstillende avtale for dette enorme havområdet.

Arne Treholt har da også innrømmet at han hadde uformelle samtaler på si med KGB, og at han har vist dokumenter og forhandlings underlag, i den hensikt å oppnå gode løsninger for begge parter, men gjorde dette han til spion?

Treholt ble dømt til 20 års fengsel under en konservativ regjering, med Høyres Kåre Willoch som statsminister.
Etter Sovjetunionens fall ble han benådet og satt fri 3. juli 1992, og det under en Arbeiderparti regjering med Gro Harlem Brundtland som statsminister.  Han sonet bare åtte og et halvt år av dommen...

Nå blir det avslørt at det såkalte pengebeviset sannsynligvis var falskt, plantet av politi og påtalemakt.  Det avsløres også at politiets etterforskningsmetoder var ulovlige.

Det er viktig å tenke på at 1983 regnes for det kaldeste året i den kalde krigen mellom USA og Sovjet, mellom NATO og Warsawapakten.  Atom opprustinga nådde nye høyder, begge parter hadde et atomvåpen arsenal som kunne utslette alt liv flere ganger. Sovjetiske ubåter ble oppdaget i norske fjorder, og grensekrenkelser av sovjetiske fly. Norge nektet samtidig USA å opprette baser med atomvåpen her i landet.  Men samtidig innrømmer statsminister Kåre Willoch i et NATO dokument at Finnmark er meget velegnet, med sin spredte befolkning og nesten fjellfrie topografi, til å anvende atomvåpen i en eventuell krig.  (han er, så vidt jeg vet, ikke arrestert for landsforræderi...)

Den norske, konservative Høyre regjeringen trengte kanskje å bevise at Norge virkelig var til å stole på, en sann venn av USA og en av de flinkeste elevene i NATO klassen. Hvorfor ikke vise at politisk ledelse, politi og etterretning, fungerte tilfredsstillende i forhold til USAs interesser?  Hvorfor ikke fakke en spion?

Jeg vet ikke.  Men det jeg vet er at i krig og kjærlighet er alt tillatt, og at i det store politiske og militære maktspillet, er det ingenting som heter fair play.