Vanligvis slaktes det om natta, sånn ved to, tre tida. Da blir grisene partert og klargjort for utkjøring til markedet inne i byen. Men noen dager blir kjøttet solgt ut allerede i løpet av formiddagen. Da må det nye forsyninger til, og forsyningene kommer med lastebil.
Min bestemor og bestefar hadde bondegård, og jeg husker som guttunge hvor grusomt det var når grisen ble tatt ut av bingen med et tau rundt halsen og slept bort til uthuset hvor avlivingen skulle finne sted. Jeg er sikker på at grisen forstod at dens siste stund var kommet, den hylte som en stukken gris i ordets rette forstand.
Her sier de ikke et ord, ikke et snøft, ikke et tegn til dødsangst eller panikk ved å se kameraten bli avlivet og partert. De venter rolig på tur.
Med et unntak; dersom slakter'n ikke treffer riktig på første slaget, da hyler grisen. Avlivingen foregår nemlig ved at slakter'n slår grisen i hodet med et bambusrør fylt med sand. Den bevisstløse grisen blir så holdt nede i tilfelle den skulle våkne før alt blodet er tappet ut.
Etter å ha skoldet grisen med kokende vann og skavet av all grisebust, kan selve parteringen starte. Og da starter man med hodet, skjærer rundt og inn til beinet for så å vri hodet av, det høres et lite knekk og hodet er adskilt fra kroppen. Akkurat dette synes ungene er så artig...
Det er tungt arbeid å partere en gris, særlig når arbeidsstillingen er på huk på betong gulvet, men i løpet av en times tid er griseslaktet klargjort for transport til markedet inne i byen. Innvollene vaskes i ei bøtte og tas godt vare på, så godt at jeg hadde problemer med å spise suppe med opphakket tarm, nyrer og lever.
Da er det mye mer appetittlig å få innvollene malt opp og stappet inn i et stykke av tarmen, tilsatt hodekjøtt og en hel haug med andre ingredienser. Det kalles pølser på norsk.
Otto von Bismarck, den tyske kansleren, sa noe glupt en gang i tiden; «Den som vet hvordan pølser og lover blir til, får aldri igjen en hel natts søvn». Sant?
Apropos hodekjøtt, så er det vel ingen grunn til å reagere med vemmelse. Jeg har da spist Vestlandets delikatesse smalahåve, hodet til sauen, og jeg kan garantere at kjøttet på svinehodet her nede på grensen til Laos smaker vel så godt....
Ja sånn er det i virkeligheten. Vi klapper grisen, gir den mat og vann, for så i neste øyeblikk å ete den. Jeg må innrømme at tanken slo meg, kanskje det er på tide å bli vegetarianer, men....
Men det er jo innmari godt med grillpølser, sylte og ribbe, for ikke å snakke om saftige, stekte koteletter fra et to timer gammelt griseslakt.
Det skal vi ha til middag.
Bon Appetit !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar