Bonden er allerede på tur inn til markedet med grønnsaker, hanene har galt lenge. De starter ved fem, seks tida og har ikke vett til å slutte før langt utpå dagen, hvilket kan være ganske irriterende når man ikke er vokst opp med slike høyrøstede fjærkre.
Noen ganger kan det jo være behov for å ligge å dra seg utover formiddagen...
Slakter'n og slaktet er egentlig seint ute, siden grisene vanligvis slaktes om natta.
Men de venter nå i alle fall på sin skjebne, nemlig å leve et liv kun for å bli spist opp av en annen art. Et slag i hodet med stokken gjør grisen bevisstløs, et stikk i halsen sørger for at blodet blir pumpet ut. Snart er det bare noen krampetrekninger som bekrefter at dyret er dødt, og parteringen kan starte.
Jeg er takknemlig for at jeg kan kjøpe kotelettene mine i frysedisken på butikken.
Selv om buddhismen påbyr respekt for alt liv, må nødvendigvis respekten også omfatte dyrets oppgave, nemlig å tjene som føde for mennesket. Kanskje det er derfor grisene er så til de grader rolige her, selv når de ser kameraten bli slått i hjel og partert.
Når man går i sandaler på stier med bekken på den ene siden og risåkrer på den andre, er det lurt å småplystre litt og slå høyrefoten litt hardt i bakken for cirka hvert femte steg.... hvorfor? Fordi det kryr av slanger og skorpioner. De store firfislene, varaner, på opptil en og en halv meter, er heller ikke noe artig å komme for nær. De riktig store slangene, kongekobra og pyton, holder seg for det meste i regnskogen.
Jeg sier for det meste, for jeg vet at de er andre steder også, ute på risåkrene og i gamle nedlagte hus. De er heldigvis redde for oss, men kan forville seg farlig nært våre enemerker.
Takke meg til en gjeng elefanter ute på et jorde, de kan man i alle fall ha en viss kontroll på, innbiller jeg meg...
Apropos regnskog, mesteparten av regnskogen i Thailand og Burma er hugget ned for å eksportere teak, mahogny og andre edle tresorter til det rike Vesten. Du finner skogen i foredlet tilstand omgjort til blant annet eksotiske møbler hos rikfolk eller til dekk på luksusbåter.
Når elvene renner over sine bredder, blir rismarkene oversvømmet. I år har det vært storflom flere steder her i Thailand, og ris for milliarder har gått tapt. Riktig ille er det for disse småbøndene som ikke har noen annen inntekts kilde enn nettopp ris. Da er det egentlig fattig trøst at risåkrene blir fulle av småfisk.
Den værharde furua helt oppunder skogbeltet, med snaufjellet som nærmeste nabo, er også et vitne på styrke og utholdenhet. Det samme med den enslige kokospalmen i risåkeren. Furua og palmen har således noe til felles; alene gjør sterk, men begge gir deg ly, den ene for regn den andre for sol.
Og selvsagt lager naturen sine egne kunstverk her i Asia på tilsvarende måte som hjemme. Det gjelder bare å holde øynene oppe når man vandrer i naturens galleri. Isan, den nordøstlige delen av Thailand mot grensen til Laos, består av folk med opprinnelse fra Laos, hvilket også språket avslører. Men som gjest, det vil si inngiftet i familien, møter du en vennlighet og omsorg som er ubeskrivelig. Der blir man fort blank i øynene. Det forutsetter selvsagt at man møter folka med alminnelig høflighet og respekt.
Idiotene blir ikke elsket, uansett hvor de kommer!
Vannbøffelen har i en periode blitt erstattet av tohjulstraktoren, men har nå på grunn av høye drivstoffpriser, fått sin renessanse. Scooteren derimot har kommet for å bli, den frakter gjerne hele familien. No problem.
Noen ganger kan det jo være behov for å ligge å dra seg utover formiddagen...
Slakter'n og slaktet er egentlig seint ute, siden grisene vanligvis slaktes om natta.
Men de venter nå i alle fall på sin skjebne, nemlig å leve et liv kun for å bli spist opp av en annen art. Et slag i hodet med stokken gjør grisen bevisstløs, et stikk i halsen sørger for at blodet blir pumpet ut. Snart er det bare noen krampetrekninger som bekrefter at dyret er dødt, og parteringen kan starte.
Jeg er takknemlig for at jeg kan kjøpe kotelettene mine i frysedisken på butikken.
Selv om buddhismen påbyr respekt for alt liv, må nødvendigvis respekten også omfatte dyrets oppgave, nemlig å tjene som føde for mennesket. Kanskje det er derfor grisene er så til de grader rolige her, selv når de ser kameraten bli slått i hjel og partert.
Når man går i sandaler på stier med bekken på den ene siden og risåkrer på den andre, er det lurt å småplystre litt og slå høyrefoten litt hardt i bakken for cirka hvert femte steg.... hvorfor? Fordi det kryr av slanger og skorpioner. De store firfislene, varaner, på opptil en og en halv meter, er heller ikke noe artig å komme for nær. De riktig store slangene, kongekobra og pyton, holder seg for det meste i regnskogen.
Jeg sier for det meste, for jeg vet at de er andre steder også, ute på risåkrene og i gamle nedlagte hus. De er heldigvis redde for oss, men kan forville seg farlig nært våre enemerker.
Takke meg til en gjeng elefanter ute på et jorde, de kan man i alle fall ha en viss kontroll på, innbiller jeg meg...
Apropos regnskog, mesteparten av regnskogen i Thailand og Burma er hugget ned for å eksportere teak, mahogny og andre edle tresorter til det rike Vesten. Du finner skogen i foredlet tilstand omgjort til blant annet eksotiske møbler hos rikfolk eller til dekk på luksusbåter.
Når elvene renner over sine bredder, blir rismarkene oversvømmet. I år har det vært storflom flere steder her i Thailand, og ris for milliarder har gått tapt. Riktig ille er det for disse småbøndene som ikke har noen annen inntekts kilde enn nettopp ris. Da er det egentlig fattig trøst at risåkrene blir fulle av småfisk.
Den værharde furua helt oppunder skogbeltet, med snaufjellet som nærmeste nabo, er også et vitne på styrke og utholdenhet. Det samme med den enslige kokospalmen i risåkeren. Furua og palmen har således noe til felles; alene gjør sterk, men begge gir deg ly, den ene for regn den andre for sol.
Og selvsagt lager naturen sine egne kunstverk her i Asia på tilsvarende måte som hjemme. Det gjelder bare å holde øynene oppe når man vandrer i naturens galleri. Isan, den nordøstlige delen av Thailand mot grensen til Laos, består av folk med opprinnelse fra Laos, hvilket også språket avslører. Men som gjest, det vil si inngiftet i familien, møter du en vennlighet og omsorg som er ubeskrivelig. Der blir man fort blank i øynene. Det forutsetter selvsagt at man møter folka med alminnelig høflighet og respekt.
Idiotene blir ikke elsket, uansett hvor de kommer!
Vannbøffelen har i en periode blitt erstattet av tohjulstraktoren, men har nå på grunn av høye drivstoffpriser, fått sin renessanse. Scooteren derimot har kommet for å bli, den frakter gjerne hele familien. No problem.
At unge mennesker flytter fra landsbygda og inn til byene er et problem, ikke bare i Norge, men også her. I Isan er det underskudd på unge mennesker, især kvinner, de er reist sørover til de store turistsentrene, Bangkok, Pattaya, Phuket etc. De gjør det som unge mennesker over hele verden gjør, nemlig å jakte på det gode liv.
Det er litt ålereit å tenke på i forbindelse med våre holdninger til innvandrere, at for rundt hundre år siden utvandret over halvparten av den norske befolkning til et annet kontinent, nord Amerika, i kun en hensikt, nemlig å søke lykken og det gode liv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar