Den gode latter og assosiasjonen.

Når du våkner med ømme muskler i mellomgolvet er det tre mulige årsaker, enten har du vært i treningsstudio, fått juling eller du har ledd lenge og godt.

Det siste var heldigvis tilfelle for mitt vedkommende.  Men hvordan kunne det la seg gjøre når du sitter i ring sammen med tretten, fjorten thaier på et plast underlag på bakken – og ikke behersker språket?  Joda, man kunne ikke klage på stemningen, takket være mye god mat, øl og whisky plassert i sirkelens midte, og alle hadde det gode smilet på leppene og varmen i øynene.

Men det som vanligvis får meg til å le, er jo at noen forteller en god vits, eller jeg leser en morsom beskrivelse, eller jeg ser et morsomt TV show.  Det vil si et TV show uten lattermaskin, det bare provoserer meg. Latter smitter, heter det, men jeg er så sta at ingen skal diktere hva jeg skal le av eller når jeg skal le ved å starte en lattermaskin!  Derfor kan ikke jeg se på amerikanske humor serier, ganske enkelt fordi jeg ikke forstår humoren og fordi lattermaskinene går stort sett hele tiden.

Men jeg kan fortsatt le når jeg tenker på Oluf, alias Arthur Arntzen, når han skulle gi barnebarnet flaskemelk.  Ungen slo seg helt vrang, spyttet ut smokken, hylte og skrek.
Bestefar ble tydeligvis mer og mer oppgitt for til slutt å utbryte:
- nei, nei, nei, no må ikkje barnet være hæstkuk!

Eller sketsjen med Wesensteen der Wesenlund er tannlege og Harald Heide Steen er pasient.  Med boret i handa klarer Wesenlund å presse pasienten til å innrømme at Volvo er italiensk..., og hvis jeg husker rett så måtte Harald Heide Steen innrømme at Volvo har seks sylindre når Rolv Wesenlund roper til assistenten; hundre gram amalgam, takk!
Herregud for noen herlige scener.

Men tilbake til gårsdagens bakkeparty (å sitte på bakken er jo en stor fordel for de som blir overstadig beruset...:)), vi hadde altså ikke språk bortsett fra noen stikkord på thai og engelsk.
Men det er viktige ord som, ja, nei, takk, happy, unger, imorgen, good, no good, love, see you, o.l.
Hvordan kunne vi sitte i flere timer, flire og le til langt på natt?
Jeg lo noen ganger så tårene rant.
Jo, i dag har jeg tenkt gjennom det her...., og stikkordet er assosiasjon.

Uansett hvor på planeten man befinner seg så har menneskene noe helt fundamentalt felles, vår felles eiendom, som blant annet forholdet til mat, bolig, klær, kjærlighet, kropp, elskov, utseende, unger, ung og gammel, vennskap, å eie, å miste....
Dersom man med de få ord, sammen med mimer og geberder, oppnår å få fellesskapet i samme modus så og si, slik at vi har de samme tankene i hodet, slik at vi assosierer likt.  Ja, da er vi jo på samme bølgelengde og kan le eller gråte over de samme tingene.

Nå husker ikke jeg alt som vi lo av, men jeg husker Ton, taxi sjåføren, fortelle om den gangen for flere år siden, da han lærte sine første engelske ord av en amerikaner, nemlig hvordan han skulle hilse passasjerer velkommen ved å si «fucked up» og samtidig stikke langfingeren i været!
- Jeg øvde og øvde, forteller Ton, og når neste passasjer kom, en utlending, så ropte jeg «fucked up» og stakk høyre langfinger i været!
Lite forsto jeg av det hele da jeg plutselig fikk meg en på kjeften!

Vi lo så vi velta overende...:).