Kongen er død – leve kongen!

Det går ikke an, har jeg tenkt. En alvorlig selvmotsigelse, har jeg tenkt.

Ærru dau så ærru dau, tenker jeg. 

Men siden det ble aktuelt her jeg befinner meg, så tok jeg det litt på alvor. 

Det viser seg at det er et gammelt, historisk kamprop. Det ble først tatt i bruk i Frankrike på 1500 tallet, «Le roi est mort, vive le roi». Med det menes at kongedømmet skal fortsette ved å innsette en tronarving så fort som mulig.

Thailands konge, Bhumibol Adulyadej Rama IX, døde 13. oktober 2016, 88 år gammel. Han hadde da sittet som regent i 70 år og 127 dager. Da blir man noe mer enn bare en konge, da blir man en personlig institusjon i landet. 

Kongens død utløste en landesorg som er helt overveldende. Så hva var det med kong Bhumibol som gjorde at han ble tilbedt som en halvgud?

Som en habil jazzmusiker med flere opptredener i New Orleans ble han hyllet som en dyktig artist. Som et moralsk imperativ ble han en rettesnor for god oppførsel. Som utdannet agronom med en solid økonomi kunne han bruke seg sjøl til folkets beste. Hvilket han gjorde gjennom utvikling av landets jordbruk med moderne dyrkingsmetoder og irrigasjonsanlegg.

«Kongen er død, leve kongen» skulle vise seg å bli noe problematisk her i «Smilets land». Sønnen, kronprins Maha Vajiralongkorn, ba om å få utsette overtakelsen av tronen fordi han trengte mer tid til å forberede seg.

Men det er nok heller taktiske årsaker som ligger bak.

Maha er nemlig kjent for å være en skikkelig playboy, en dyrker av «piker, vin og sang». Mora hans, dronning Sirikit, har beklaget offentlig sønnens utagerende festing med et ukjent antall kvinner. 

«Rundbrenner» heter det på godt norsk. Tenk hvis vi hadde kalt vår kronprins for «Haakon Rundbrenner». Da ville han garantert fått større problemer med å bestige tronen enn å bestige damer. Så det...

Heldigvis har vår tids kongelige blitt fratatt konstitusjonell makt. Skulle kongen utvikle diktatoriske tendenser så har han ingen mulighet for å diktere sitt folk.

Allikevel har kongehuset en funksjon, en symbolfunksjon. Jo mer folkelig de kongelige oppfører seg, jo bedre blir de likt. Jo mer de makter å vise den humane siden ved oss mennesker, jo mer verdifulle blir de.

Jeg har to personlige kongeopplevelser med nikotin som fellesnevner.

Den første var da kong Olav kom med tog til byen for å overvære NM på skøyter. 

Som modig/frekk tenåring gikk jeg fram og ønsket han velkommen.

Kongen smilte og tok meg i handa. At han hadde brungule fingre farget av nikotin var som det skulle være på den tiden.

Mange år senere var jeg i Thailand da det ble annonsert at kong Bhumibol skulle holde en viktig tale på TV. Han dukket opp på skjermen med en rykende sigarett i handa og tok et dypt drag. Det siste.

Deretter stumpet han røyken for godt og anmodet sine undersåtter om å gjøre det samme. Og det gjorde de.

Kongemakt kalles det...