De mange paradokser...

Jeg har på følelsen at vi lever i ei tid med en bråte paradokser, slik det blir definert i leksikon: En uttalelse som gir inntrykk av å være selvmotsigende, en uoverensstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer.

Jeg kom til å tenke på årets Nobelpris som gikk til ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons). ICAN fikk vedtatt en lov i FN som vil forby alle atomvåpen, hvilket i seg sjøl må sies å være ganske så vettugt med tanke på hvilke enorme ødeleggelser en atombombe kan forårsake, inkludert dens langtidsvirkninger.

De ni atommaktene, sammen med NATOs 29 medlemsland, som nektet å skrive under avtalen begrunner det slik; Ja, vi vil avskaffe alle atomvåpen, men derfor må vi beholde dem.

Til tross for lange og innfløkte forklaringer klarer heller ikke vår statsminister, Erna Solberg, å vri seg unna dette paradokset. Derfor klappet ho heller ikke når ICAN fikk overrakt den edle prisen.

De to fremste institusjoner i verden som dokumenterer det enkelte land sine utgifter til militære formål er det britiske IISS (International Institute for Strategic Studies) og det svenske SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute). 

Begge dokumenterer at Russlands forsvarsbudsjett har blitt kuttet med 25,5 prosent for 2017, ned fra 3,8 milliarder rubler til 2,8 milliarder rubler. Denne NEDrustningen er det største kuttet i militære utgifter siden tidlig på 1990 tallet.

De samme institusjoner dokumenterer at NATO bruker samlet mellom 10 og 15 ganger mer enn Russland til militære formål, og som samtidig begrunner det med at Russland ruster opp. Da er det ikke lenger bare et paradoks fremført av USA, av NATO, av Norges statsminister og forsvarsminister, da er det ren LØGN! Det er en OPPrustning som bereder grunnen for en angrepskrig mot Russland, ledet av USA.

Vi må erkjenne at Kapitalismen tvinger planeten i kne (sitert Stephen Hawking).

Et økonomisk system som har valget mellom å vokse eller dø.

Økonomisk vekst krever at forbruk og konsum øker kontinuerlig. Et forbruk som måles i Økologisk fotavtrykk, for Norge sitt vedkommende tilsvarer det to planeter. Et økologisk fotavtrykk som blant annet fører til sammenbrudd i økosystemer og til negative klimaendringer.

Er det da ikke et merkelig paradoks at regjering og øvrige ledende politikere tilstreber et enda høyere forbruk, et enda høyere BNP?

Fruktbarheten/fertiliteten til etnisk norske kvinner har sunket siden 1970 tallet, hvilket betyr at etnisk norske utgjør i dag bare 3,9 millioner av Norges befolkning på 5,3 millioner. Siden fertiliteten til norske kvinner ligger på 1,73 vil andelen etnisk norske fortsette å synke. Takket være innvandringen holdes folketallet oppe, og samfunnet holdes gående.

Alle prognoser tilsier at det vil bli et stadig økende behov for arbeidskraft i årene framover, særlig innen service- omsorg og helsesektoren, ikke minst på grunn av «eldrebølgen». Samtidig har vi ei regjering som vil begrense innvandringen til et minimum. Er ikke det et stort paradoks, så vet ikke jeg...