Det måles og forskes, observeres og telles over hele
jorda for å ta rede på planetens helsetilstand. Sammen med en
enorm datakraft kan vi stille en sikker diagnose;
økologisk sammenbrudd, avskoging, jordforurensning,
utryddelse av arter, klimaendringer, ekstremvær med tilhørende flom
og tørke, forsuring av havet etc.
Javisst er det kritisk. Og vi har visst det lenge.
Helt siden 1960 tallet har vitenskapen advart oss mot den utviklingen
vi i dag står midt oppe i. I dag kryr det av organisasjoner ved
siden av FN som bedriver forskning på planetens tilstand, finansiert
over statsbudsjetter, av private donasjoner, av stiftelser eller av
selveste World Economic Forum, WEF.
WEF er ingen hva som helst, det er paraplyorganisasjonen
for rundt tusen av verdens største selskaper underlagt et økonomisk
system som kalles KAPITALISME.
WEF kan melde at vi nå omsetter 80 milliarder tonn
«ting», være seg fisk og husdyr, mineraler, metaller, skoger,
fossile brensler etc., og det øker for hvert år. Bare siden 1990
har det globale forbruket økt med 33 milliarder tonn, der veksten i
konsum per innbygger i rike land står for 81 prosent. WEF sine
forskere konkluderer med at maksimalt 50 milliarder tonn er
tålegrensen for planetens bærekraft. Vi overskrider med andre ord
jordas bæreevne med 60 prosent, som om vi har nesten to planeter!
Det svært interessante, men paradoksale, er at WEF
peker på hva vi må gjøre for å stanse gravingen av vår egen
grav. Interessant fordi konklusjonen sammenfaller med verdens
forskere forøvrig med overskriften KONSUM. Konsumet må ned i
verdens rikeste land, og den enorme forskjellen mellom fattig og rik
må jevnes ut. WEF betegner situasjonen som kritisk, som ei
tidsinnstilt bombe for demokratiet. At verdens rikdom og ressurser
er blodig urettferdig fordelt trenger vi ikke forskning til, vi ser
daglig hvordan uretten fører til konflikter og kriger.
Paradokset innebærer en motsigelse siden WEF vil
redusere forbruket, men samtidig beholde et økonomisk system som er
helt avhengig av å vokse i forhold til forbruk, produksjon,
omsetning og profitt. For å si det med høyrehøvdingen Kåre
Willoch; «Kapitalismen har da ingen moral, kapitalismens eneste
oppgave er å akkumulere kapital» - og det uten nåde for både
mennesker og natur, legger jeg til. Kapitalismen som system kan ikke
si at nå har vi nok av «ting», nok av biler og knappenåler, nok
av alt det vi egentlig ikke trenger for å leve et bra liv.
Det er lov å spørre; kan kapitalismen løse de
problemer som den sjøl har skapt?, som at 60 prosent av verdens
økosystemer er ødelagt eller sterkt skadet i følge WEF?, eller at
mange fiskestammer er utrydningstruet på grunn av klimagasser?,
eller at regnskogen brennes til fordel for profitable plantasjer med
palmeolje og mais til bilenes drivstoff?, eller... De rike land,
spesielt i «Vesten», må innse at tiden er inne for planøkonomi på
en rekke felter. Men enn så lenge tviholder den politiske ledelsen
på den kapitalistiske markedsøkonomien som problemløser. Det er
folkevalgte politikere som styrer som om de ingenting vet og forstår,
som fossiler fra en forgangen tid. UVETT kalles det!
