Siden jeg helt tilfeldig snublet over skolens formålsparagraf, var det naturlig å gjøre seg noen refleksjoner. 
Det første som slo meg var at dagens skole- og utdanningssystem kan aldri makte å tilfredsstille formålsparagrafens målsetting fullt ut. Grunnleggende årsak til det er at kunnskapstilegnelse og sosialisering foregår inne i institusjoner trygt skjermet fra samfunnets virkelighet. Inne i skolebygget skal elevene, i følge formålsparagrafen, få kunnskap og innsikt i det samfunnet som er utenfor. Kunnskapstilegnelsen oppnås ved å lese seg til hvordan det er i virkeligheten, og ved at læreren tilrettelegger det hun behersker innenfor sitt fag.
At det er nødvendig å tilegne seg faglige faktakunnskaper er selvsagt.
Men fag inndelingen, norsk, matte, naturfag etc. blir kunstig og lite til nytte dersom ikke kunnskapene derfra settes inn i en helhet. En helhet som tilstreber å gi et speilbilde av det virkelige samfunnet som eksisterer utenfor skoleveggene.
Men hvem har dette overordnede ansvaret? Ansvaret for at de faglige kunnskapene anvendes på reelle problemer, oppgaver og løsninger som tilhører det virkelige liv? Den enkelte faglærer har det neppe, og har heller ikke forutsetningen for det.
De fleste pedagoger er nemlig idioter i ordets rette forstand, av gresk idiōtēs = en person som ikke har noen mening om politiske og økonomiske forhold i samfunnet. Den meningsløse læreren overfører kunnskap til sine elever uten å reflektere over kunnskapens nytteverdi. For å kunne gjøre det, må det nemlig formuleres klare målsettinger. Kunnskap er ikke noe mål i seg selv, men kun et middel for å nå målet. Og det er målet som skal definere midlene, ikke omvendt!Joda, formålsparagrafen har målsettinger. Det heter blant annet:
«Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.»
For å kunne tilnærme seg en slik målsetting må pedagogen og skolen politiseres. Med det mener jeg at skolen må foreta en analyse av dagens samfunn og verdens virkelighet, for derigjennom å foreta et valg; skal vi beholde eller forandre? Dersom svaret er forandre, så blir utfordringen å definere hva vi skal forandre til. Først da, når målet er definert, kan man velge metoder og midler for å nå dit. Først da kan man bestemme det faglige innholdet, velge og vrake. Først da inngår pedagogikken i en helhetlig og meningsfull sammenheng. Da kan utfordringer som bærekraftig utvikling, krig/fred, U-land/I-land, klima/ressurser, fattig/rik etc. bli utdanningens fanebærere.
Dette bør faglæreren ha i bakhodet når «pensum» skal velges. For den nakne innlæring av faktakunnskap kan i dag gjøres like bra uten en lærer, om ikke bedre, ved hjelp av datamaskinen og nettsteder som for eksempel Internettforlaget (http://www.internettforlaget.no/) og Khan Acadamy (http://www.khanacademy.org/).
