Han låste utgangsdøra og gikk sakte mot drosja med en liten koffert i handa. Jeg sa hei og åpnet døra for en tydelig preget mann med et blekt og tynt ansikt. Han bestilte turen til sykehuset i Tønsberg. Jeg la merke til at de tynne hendene skalv da han ga meg rekvisisjonen. Vi kjørte en stund i stillhet. - Jeg ble femogseksti da, sa han og sukket tungt. Nå skal jeg på sykehuset. Det er bedre å dø der enn hjemme. På sykehuset får jeg smertestillende og god pleie.
Jeg kvakk til, femogseksti år gammel, det vil si like gammel som meg.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men prøvde meg med et spørsmål;
- har legen sagt at du har kort tid igjen?
- Jeg har fått maks fire uker, dersom det ikke skjer et under, sa han og smilte bittert.
Vindusviskerne klarte så vidt å holde vannet unna, det høljet ned og trafikken gikk sakte på E18. Sekstifem år, tenkte jeg.
Døden er noe dritt! Den er liksom håpløs å forholde seg til. Den er mørk, kald og tom. Den er ingenting annet enn en bekreftelse på at livet er slutt. Du er ikke lenger et levende individ, du er utslettet. Minnet om deg viskes sakte ut, bare et foto på veggen til dine nærmeste bekrefter at du har levd. Om hundre år er også det borte.
Dersom jeg skulle være så heldig å få leve tjue år til, det vil si til jeg er åttifem, så blir forholdet mellom antall levde år og resterende år som 65:20 = 3,25:1. Det vil si jeg har levd over tre ganger lenger enn det jeg har igjen. Og forholdet utvikler seg mer og mer til min disfavør for hver dag.
Dersom min passasjer får leve i fire uker til, så er hans forhold mellom den tiden han har levd og den tiden han har igjen lik 65: 4/52 = 845:1. Han har med andre ord levd 845 ganger lenger enn han har igjen...
Ikke rart vi mennesker, bevisste som vi er over egen eksistens, spør hva er meningen med livet? Det er jo lite meningsfullt å skape seg rikdom og formuer, for så å forlate alt. Like meningsløst er det å skaffe seg kunnskaper, bli klok og reflektert, for så bare slå av bryteren. Ingenting får du med deg i døden. Ingen glad barnelatter, ingen fuglesang, ingen vakre blomster eller en tur på fjellet med bikkja. Bare tomhet. 
Men vi har problemer med å forestille oss tomhet, å forestille oss ingenting. Ikke rart vi lager oss et håp om at det må være noe etter døden. Et håp som er så sterkt at det har utviklet seg til en tro. En tro på at det er noe etter døden, en tro på himmel og helvete. Hvor vi havner bestemmes av hvordan vi har skikket oss i forhold til religionens lover, regler og påbud. Det har troens forvaltere og øvrighet lært oss. En smart måte å holde folket i sjakk på. 
Metoden er nesten gratis, den er selvundertrykkende, det er ikke behov for hverken piggtråd eller soldater. Lev slik vi befaler, og du kan forvente deg et ålereit liv etter døden. Amen.Vi er framme. Han tar farvel med et skjelvende håndtrykk og rusler sakte mot inngangen med den lille kofferten i handa. Min passasjer er døden nær.
