
Men er det denne ubehagelige opplevelse som har tvunget
fram det moralske imperativ «Du skal ikke stjele!»? Neppe.
Moses ledet jødene ut av Egypt og til det lovede land
hvor de begynte å dyrke og holde husdyr. Det ble nødvendig med
gjerder og nye lover. Den store lovgiver fikk de ti bud direkte fra
Herren, tilpasset den nye tid med eiendomsrett til jord. Paragrafene
sa klart fra; du skal ikke stjele, du skal ikke engang få lyst på
din nestes eiendom, og heller ikke begjære din nestes ektefelle hans
arbeidsfolk eller andre som hører din neste til.
Tyven opptrer i mange skikkelser fra den sofistikerte
gentlemans tyv til den lutfattige desperate. Trygdede og
pensjonister fristes til butikktyveri siden grunnbeløpet i
folketrygden ikke klarer å holde tritt med prisstigningen. Det
klarer imidlertid de rikeste som blir endra rikere. I et
makroøkonomisk perspektiv er det altså de rike som stjeler fra de
fattige.
![]() |
Legg til bildetekst |
For
drøye hundre år siden organiserte arbeidsfolk seg i fagforeninger.
Arbeiderklassen gjorde opprør og krevde sin rettmessige andel av
bedriftenes overskudd. Kampvåpenet het streik.
Av kapitaleiere og øvrige borgerskap ble de stemplet som
organiserte tyver. I klassekampens hete ble det satt inn både
politi og soldater. I dag er «tyveriet» godkjent som tariffavtaler
i arbeidslivet.
Finnes det forhold som forsvarer å
fjerne parentesen med innhold?
Vi
har vel alle kjent sult. Jeg
er sulten! Det
er faktisk en ålereit situasjon for de fleste av oss. Da kan vi
glede oss til et godt måltid. Vi har kjøleskap med god mat og
drikke, vi har fryseboks fylt til randen med alle slags delikatesser.
De fleste av oss kan stilne sulten og ete oss gode og mette.
Det
må være grusomt å være sulten og ikke ha.
Jeg har ikke mat!

Hva ville du gjort dersom du tilhørte den fattigste
milliarden?
Hva
jeg ville gjort? Jeg ville følge budet: Du
skal stjele!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar