 |
av de aller billigste land i Europa! Allikevel sutrer vi over høye matvarepriser.
Unnskyld, det gjelder ikke alle.
Vi lever som kjent i et klassesamfunn i forhold til
inntekt og kjøpekraft. De som vasser i penger sutrer sikkert ikke.
Oldemor derimot, med en minstepensjon på 13.000 kroner i måneden,
har lov til å fortvile over høye priser på matvarer.
Husholdninger som tilhører de 10 prosent lavest lønte, de med en
gjennomsnittlig månedslønn på 21.100 kroner, de skal altså leve
på drøye 2300 kroner i måneden, knappe 600 kroner i uka, i følge SSB.
Selv om inntekta skulle ligge på et gjennomsnitt,
38.100 kroner i måneden, vil nok mange husholdninger måtte
overskride 11 prosenten til mat.
Statistikk og gjennomsnitt gir åpenbart ikke et korrekt
bilde av virkeligheten, det gjør imidlertid klassesamfunnet;
fattigdom for noen og rikdom for andre.
Matvareprisene øker som kjent for hvert år, så noen
må jo tjene på det. Og det er ikke bøndene! I løpet av de siste
25 årene har prisen på varer fra norske bønder gått kraftig ned.
Ett eksempel: i 1987, regnet i 2011 priser, fikk en bonde 46 kroner
kiloen for grisekjøtt. I 2011 var prisen sunket til 24 kroner! I
følge Nortura har prisen på lam falt med 25 prosent og storfe med
29 prosent. Har det kommet forbrukerne til gode?
Nei, for det er næringsmiddelindustrien og de fire
største matvarekjedene som stikker av med fortjenesten. Ett
eksempel: Reitanfamilien og Rema1000 har nesten doblet sin omsetning de siste fem årene til 64
milliarder i 2011. 2,16 milliarder av dette er rent utbytte.
Profitten på totusenetthundreogsekstimillioner kan altså puttes
rett i lomma. Det må vel være bra?
 |
Det
som ikke er bra, det som kan betegnes som det rene vanvidd, det er
hva vi kaster av spiselig
mat
hvert år i dette landet: 300.000 tonn! Og det bare fra oss vanlige
husholdninger. I følge SSB kaster vi 25 prosent av all produsert og
innkjøpt mat, der mye av den befinner seg fortsatt i uåpnet
emballasje.
Noe mat flyter og noe synker, så vi kan sette
gjennomsnittlig tetthet lik vann og finner da at 300.000 tonn krever
et volum på 300.000 kubikkmeter. Til sammenligning kan vi fylle opp
rundt 1300 klasserom fra gulv til tak med fullt intakt mat i
alle slag og varianter.
Herrregud!
Det er ingen tilfeldighet at klasserom er valgt som
eksempel. Kanskje en og annen lærer får ideen til en matteoppgave,
eksempelvis å regne ut hvor mange skolebygg vi trenger for å romme
all den maten vi kaster hvert år.
Svaret bør vurderes i forhold til de høye
matvarepriser, da vil nok sutringa fort gå over til en gråtkvalt
fortvilelse..., eller?
