Til tross for at jeg ikke er noen kjendis skal også jeg
hive meg på den populære trenden for tiden; nemlig bryte sammen og
tilstå. Avsløre alle hemmeligheter, komme ut av alle skap og
brette ut «mitt liv».
Nå er det altså min tur, og det handler vesentlig om min kone. Den unormale adferden skjer tidlig på morran, sånn rundt klokka fem. Men før jeg går mer detaljert til verks, vil jeg dvele litt ved dette uttrykket unormal. For det er vel slik at det som er normalt skifter fra kultur til kultur og gjennom ulike epoker i historia. Begrepet har til og med ulik mening fra individ til individ. Det som er normalt for meg, trenger ikke å være det for deg. Da blir det nærliggende å sammenligne det normale med det vanlige. Det normale og det unormale, det vanlige og det uvanlige, Enig?
Men så sniker det seg inn et spørsmål; hva med det unaturlige? Finnes det adferd som ikke er natur? Hva da? Er ikke alt som skjer, all adferd, tilhørende naturen, i verden, i universet?
Det nærmeste jeg har opplevd unatur var for noen år tilbake under frokosten i bobilen, parkert på et jorde utenfor Guelmim, grensebyen til Sahara i Marokko. Jeg var noe i bakrus etter å ha sittet kvelden før sammen med det engelske paret i nabobilen, vi spilte kort og skålte i Gordons Dry Gin.
Ute på jordet beitet det en stor flokk med geiter, godt bevoktet av tre, fire ungdommer. De har nemlig gjetere der i motsetning til hos oss. Her sender vi buskapen til fjells, alene og ubeskyttet som delikatesser til rovdyra. Og rovdyra forsyner seg slik rovdyr skal. Men da blir bonden veldig sinna og vil skyte alle rovdyra.
Høyt oppe i et arganetre klatret fem store, mørkebrune geiter. Jeg stirret vantro, trodde ikke mine egne øyne og bestemte meg straks for å bli total avholdsmann.
Klokka ringer kvart på fem. Sampan skal på jobb. Jeg står også opp og sjekker været som vanlig, særlig på denne tiden av året. Kona kjører jo på jobb med mopeden sin. Grensa går imidlertid ved stiv kuling og øsregn, eller når det ligger rim på marka. Da legger jeg ned veto og henter bilen for å kjøre ho. Kona har jo bare mopedlappen. Som vanlig protesterer ho på det, ho vil kjøre sjøl. Ho vil også ha det som venninna har, nemlig dekk med pigger!
Men i jøssenavn, sier jeg til meg sjøl, har verden gått helt av hengslene? Skal ei lita dame fra sørøst Asia, der hvor de hutrer og fryser når gradestokken synker ned mot tjue pluss, skal ho kjøre på glatta med en moped utstyrt med piggdekk?
Nei, sier jeg.
Men da må jeg hente fram det neiet som mine gamle elever lærte å kjenne. De påsto nemlig at jeg som klassestyrer hadde tre typer nei. Det ene var det vanlige, hverdagslige og maktesløse nei, det som oversettes til andre språk, no, nein, non og maiau... Det andre, neeei, inviterte til diskusjon og avstemning. Jeg tapte som oftest. Et av de verste nederlag, husker jeg, var tjueseks elevstemmer mot min. Saken dreide seg om å gå i bowlinghallen siste time på fredag. Det som gjorde nederlaget ekstra bittert var at siste timen på fredag var en mattetime! Vel, demokratiet har som kjent en høy pris.
Det tredje neiet åpnet for ingenting. Det tilsvarte armert betong. Den demokratiske læreren forvandlet seg til en udiskutabel diktator.
Nå er det altså min tur, og det handler vesentlig om min kone. Den unormale adferden skjer tidlig på morran, sånn rundt klokka fem. Men før jeg går mer detaljert til verks, vil jeg dvele litt ved dette uttrykket unormal. For det er vel slik at det som er normalt skifter fra kultur til kultur og gjennom ulike epoker i historia. Begrepet har til og med ulik mening fra individ til individ. Det som er normalt for meg, trenger ikke å være det for deg. Da blir det nærliggende å sammenligne det normale med det vanlige. Det normale og det unormale, det vanlige og det uvanlige, Enig?
Men så sniker det seg inn et spørsmål; hva med det unaturlige? Finnes det adferd som ikke er natur? Hva da? Er ikke alt som skjer, all adferd, tilhørende naturen, i verden, i universet?
Det nærmeste jeg har opplevd unatur var for noen år tilbake under frokosten i bobilen, parkert på et jorde utenfor Guelmim, grensebyen til Sahara i Marokko. Jeg var noe i bakrus etter å ha sittet kvelden før sammen med det engelske paret i nabobilen, vi spilte kort og skålte i Gordons Dry Gin.
Ute på jordet beitet det en stor flokk med geiter, godt bevoktet av tre, fire ungdommer. De har nemlig gjetere der i motsetning til hos oss. Her sender vi buskapen til fjells, alene og ubeskyttet som delikatesser til rovdyra. Og rovdyra forsyner seg slik rovdyr skal. Men da blir bonden veldig sinna og vil skyte alle rovdyra.
Høyt oppe i et arganetre klatret fem store, mørkebrune geiter. Jeg stirret vantro, trodde ikke mine egne øyne og bestemte meg straks for å bli total avholdsmann.
Heldigvis kontrollerte jeg synet først ved å spørre
min daværende på andre siden av bordet; - hva ser du i det treet
der borte? Geiter, svarte hun, som om det var noe spesielt. I all
verden, tenkte jeg, det er jo helt sprøtt unaturlig at geiter med sine små
klover balanserer på tynne greiner og beiter blad mellom ti
centimeter lange torner. Men, det er faktisk deres natur, selv om
den er aldri så unormal.
Klokka ringer kvart på fem. Sampan skal på jobb. Jeg står også opp og sjekker været som vanlig, særlig på denne tiden av året. Kona kjører jo på jobb med mopeden sin. Grensa går imidlertid ved stiv kuling og øsregn, eller når det ligger rim på marka. Da legger jeg ned veto og henter bilen for å kjøre ho. Kona har jo bare mopedlappen. Som vanlig protesterer ho på det, ho vil kjøre sjøl. Ho vil også ha det som venninna har, nemlig dekk med pigger!
Men i jøssenavn, sier jeg til meg sjøl, har verden gått helt av hengslene? Skal ei lita dame fra sørøst Asia, der hvor de hutrer og fryser når gradestokken synker ned mot tjue pluss, skal ho kjøre på glatta med en moped utstyrt med piggdekk?
Nei, sier jeg.
Men da må jeg hente fram det neiet som mine gamle elever lærte å kjenne. De påsto nemlig at jeg som klassestyrer hadde tre typer nei. Det ene var det vanlige, hverdagslige og maktesløse nei, det som oversettes til andre språk, no, nein, non og maiau... Det andre, neeei, inviterte til diskusjon og avstemning. Jeg tapte som oftest. Et av de verste nederlag, husker jeg, var tjueseks elevstemmer mot min. Saken dreide seg om å gå i bowlinghallen siste time på fredag. Det som gjorde nederlaget ekstra bittert var at siste timen på fredag var en mattetime! Vel, demokratiet har som kjent en høy pris.
Det tredje neiet åpnet for ingenting. Det tilsvarte armert betong. Den demokratiske læreren forvandlet seg til en udiskutabel diktator.
Det
neiet må jeg bruke mot min kone noen ganger, som for eksempel når
det ligger rim på marka. Da skal ho ikke kjøre moped, ergo Næii
!!
Men nå kommer jeg til det sensasjonelt unormale, det
som jeg vurderer å selge til «Se og Hør». Klokka er altså fem
om morran. Ute er det surt med vind og regn, men allikevel et
akseptabelt mopedvær. Inne er det varmt og godt.
På stuegolvet danser kona mi! Ho danser og nynner til
en ganske sikkert populær melodi, komponert i en annen verdensdel.
Som norsk nordmann har jeg lært at slikt gjør man bare
ikke. Tidlig på morran skal man klamre seg til kaffekoppen, sitte
rolig ved frokostbordet og glane tomt ut i løse lufta for å samle
krefter til en ny morgendag. Det har jeg lært.
Av hensyn til personvernet skal jeg avstå fra å
beskrive danseantrekket, men kan røpe at ho griper tak i meg og
nærmest tvinger meg til å vugge sammen til hennes eksotiske melodi
- men synge, det gjør jeg ikke! I øyekroken legger jeg merke til
Buddha øverst i bokhylla, han gliser bredt!
-
herrregud, mumler
jeg, jeg
er jo tross alt et anstendig menneske...
-
hæjeguu,
hermer ho og ler lykkelig for å ha en vaskejobb - og en moped.
Noen minutter senere putrer mopeden rundt hushjørnet.
Jeg returnerer snarlig til ei varm dyne hvor jeg konkluderer med at
kona mi og geita i treet har mye til felles. Begge befinner seg jo innenfor
naturen selv om adferden er noe unormal.
Diagnosen
vil da kunne beskrives som en uvanlig
naturlighet. En
lidelse som vi forsåvidt kan leve med, både kona og jeg...
