For å nå de øvrige
tusenårsmål er bekjempelsen av den ekstreme fattigdommen en
nødvendig forutsetning, være seg i forhold til utdanning,
barnedødelighet, svangerskaps relatert dødelighet, hiv/aids, miljø
utarming etc.
Mange positive resultater er oppnådd. Nyrike Kina og India har for eksempel
løftet millioner ut av ekstrem fattigdom. Mødredødeligheten i
verden har gått ned med 45 prosent, men fortsatt dør 300.000
kvinner hvert år i barsel.
Siden 1990 har 2,3
milliarder flere mennesker fått tilgang til rent vann.
Det er imidlertid «sterke
krefter» som motarbeider en positiv utvikling. Vi blir stadig flere
mennesker som øker presset på planetens ressurser.
Grunnvannstanden synker faretruende. Miljøforringelsene er
akselererende. Klimaendringer med tilhørende ekstremvær ødelegger
avlinger og beitemarker. Den største hindringen
for en anstendig fordeling av planetens ressurser er allikevel den
skjeve fordelingen innad i de enkelte land. Til tross for at mange
land har en økende vekst i økonomien, med en høy BNP, øker
fortsatt gapet mellom fattig og rik.
Siden hvert land har sin
egen definerte fattigdomsgrense er det vanskelig å gjøre direkte
sammenligninger, men realitetene er allikevel udiskutable og
tankevekkende.
FN-sambandet,
Verdensbanken og IMF holder fattigdomsutviklingen under konstant
overvåking. Ikke bare for å registrere hvor mange som mangler
penger til mat, klær og andre materielle goder, men også i hvilken
grad fattigdommen begrenser menneskers mulighet til innflytelse over
eget liv, til en anstendig levestandard og deltagelse i
samfunnslivet for øvrig.
Det er den definisjonen
som avslører at her i landet har vi nå over 700.000 fattige
voksne og 102.000 barn med fattige foreldre.
Mer overraskende er det
kanskje at i supermakta USA lever 47 millioner amerikanere under
fattigdomsgrensa, ca. 15 prosent av befolkningen. Disse holdes i
live ved hjelp av matkuponger gjennom det statlige programmet SNAP
(Supplemental Nutrition Assistance Program).
I
begge land øker imidlertid kløfta mellom fattig og rik, slik den
gjør i verden forøvrig. I dag eier 1 % av den norske befolkninga
40 % av landets totale formue. 90% eier 24% av formuen. Vi nærmer
oss amerikanske tilstander.
For å stimulere denne
utviklingen ytterligere har vår konservative regjering fjernet
arveskatten og gitt skattelette til de rikeste. Men det er ikke nok.
Regjeringa vil nå redusere formuesskatten slik at de formuende blir
enda rikere. Det er derfor kanskje mer relevant å spørre; Hvor
rik er rikdommen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar