Vekst for enhver pris?

Vi som har levd en stund husker boka «Framtiden i våre hender» som ble utgitt i 1972 med Erik Damman som forfatter. Han som hoppet av en karriere som selger og reklamemaker og flyttet sammen med familien til ei øy i Polynesia.

Ei bok som avslørte det enorme gapet mellom fattige og rike land, samt de rike lands grådige rovdrift på planetens ressurser i konkurransen om størst mulig økonomisk vekst. En vekst i materielt forbruk som ikke lenger ville føre til en bedre livskvalitet eller større lykke blant folk.

Ideene til organisasjonen med samme navn, FIVH, gjennomsyret den politiske debatten og ble tatt på alvor av både fagbevegelse og samtlige politiske partier, unntatt Fremskrittspartiet, FrP.

Vi erkjente at kapitalismens ubønnhørlige krav til kontinuerlig økonomisk vekst utgjorde en trussel mot planetens økosystemer og ressurser. 

I kjølvannet vokste venstrepolitiske partier og miljøorganisasjoner. Sammen med fredsarbeid og likestilling mellom kjønn skulle en ny verdensorden etableres. 
Siden den gang er jordas biologiske mangfold redusert med 30 prosent! 

Motreaksjonen kom. Handelsstanden og øvrig næringsliv, sammen med Norsk Arbeidsgiverforening, ble engstelig for en stagnasjon i forbruksveksten. Høyresiden i det politiske landskapet mobiliserte og partiet Høyre kunne danne regjering i 1981 med støtte av Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.  

Regjeringen med Kåre Willoch som statsminister økte bankenes kredittkapital med ytterligere 40 milliarder oljekroner. For å stimulere til økt kjøpekraft og økt forbruk ble lånerentene senket.

Bankene lånte ut penger til folk uten sikkerhet. Den store konsumfesten var i gang. Oslo Børs blomstret og de rike ble rikere. Jappetid ble denne perioden kalt.

En periode som endte med krise både for finansinstitusjoner, banker og enkeltindivider. Tusenvis av mennesker satt igjen som gjeldsslaver.

Så gled vi gradvis inn i likegyldighet og apati, beruset av vår oljefinansierte rikdom.

Husholdningenes forbruk er mer enn firedoblet siden syttitallet og Norges BNP er 40 ganger så stort!

Vi makter fortsatt ikke å velge oss fra en konkurranse om størst økonomisk vekst og til en økonomi som er bærekraftig. Vi evner fortsatt ikke å regulere vårt konsum i forhold til planetens ressurser og miljø. Tvertimot!

Vi bruker nå 20 milliarder i året på markedsføring, på å overtale mennesker til å kjøpe ting de egentlig ikke trenger. Reklamen finansierer media, og TV-serier viser hvordan vi skal bli lykkelige med en livsstil der konsumet fungerer som et religiøst surrogat. 

Prognosene sier at det private forbruket her til lands skal øke med 1000 milliarder i løpet av 10 år. Det krever imidlertid en ekstra planet. 

Den har vi ikke. Akkurat det bekymrer åpenbart ikke våre ledende politikere og økonomer. 

Forståelig nok siden de er gått ut på dato!