Merverdien bygger landet, ikke eierskapet!

I arbeidslivet generelt er merverdien den verdien som den ansatte skaper ut over det som går til eget livsopphold. 

Under føydal samfunnet for eksempel, kunne den livegne husmannen jobbe to dager i uka til eget forbruk og fire dager i uka for bonden. 

Men husmannen eide ikke jorda, det gjorde bonden. Jorda var et middel for produksjon av mat, et produksjonsmiddel. 

Husmannen fikk bruke jorda for å produsere mat til seg sjøl og til bonden, merverdien.

På samme vis som jorda er et produksjonsmiddel for bonden er drosjebilen et produksjonsmiddel for drosjeeieren. 

For å kunne skape verdier må jorda dyrkes og drosja kjøres.

Det kan gjøres på to måter, drosjeeieren kan kjøre drosja sjøl, eller hun kan leie en sjåfør til å kjøre. Det betyr å kjøpe en sjåførs arbeidskraft. Da vil sjåfør pluss drosjebil skape alle verdier som fordeles 40 prosent til sjåføren og 60 prosent til eieren som tilsvarer leiesjåførens merverdi.

I produksjonen av olje og gass er fordelingsnøkkelen selvsagt en helt annen med en enorm merverdi.

Det interessante er at eierskapet i seg sjøl skaper ingen verdier. Eierskapet til et produksjonmiddel, som drosje, oljeboringsplattform, fiskebåt, gravemaskin, hotell etc kan ha mange former som privat eie, aksjeselskap, kooperativ o.l. Men ingen produksjonsmidler skaper verdier uten at noen betjener disse.

Slik får vi to dominerende samfunnsklasser, den ene lille som eier produksjonsmidlene og den andre store som jobber på og med de samme. 

Eierne kalles «arbeidsgivere», de som kjøper andre mennesker sin arbeidskraft, bokført som lønnsutgifter. Den andre klassen består av de som selger sin arbeidskraft, bokført som lønnsinntekter.

Disse to klassene er på den ene side helt avhengig av hverandre for å kunne skape verdier, mens de på en annen side står i et grunnleggende motsetningsforhold.

Hvordan da?

Lønnsutgifter og profitt er omvendt proporsjonale størrelser. Lave lønnsutgifter gir høy profitt. Men samtidig er eierne helt avhengig av et publikum som er i stand til å kjøpe deres varer og tjenester, helst med stor kjøpekraft.

Dette paradokset fører til to utganger når produksjon og omsetning skjer i samme land:

Lave lønninger gir lav kjøpekraft som gir lav omsetning som gir lav produksjon som gir lav profitt. Det fører til høy arbeidsledighet med lav merverdi som igjen truer med konkurser og økonomisk krise. 

Høye lønninger gir høy kjøpekraft som gir høy omsetning med høy sysselsetting. Høy merverdi og profitt gir grunnlag for økte lønninger, som igjen fører til... 

Denne runddansen kalles økonomisk vekst og er selve livsnerven i det kapitalistiske samfunn. Den former oss mennesker til apatiske slaver som må jobbe mer, tjene mer, kjøpe mer, bruke mer. 

Samtidig er det denne runddansen mellom disse to samfunnsklasser som fører til et antiklimaks fordi planeten vår ikke tåler påkjenningen. 

Det er kapitalismens dilemma og politikernes hodepine. 

Og det er vår utfordring!